Surrealis Cinematographicus

Surrealistiske opplevelser anno 3 januar.

Harry Potter and the Goblet of Fire:

Doctor'n som SKURK.

Doctor'n, det vil altså si David Tennant, som Barty "Slikk-munn" (pun intended!) Crouch junior - filmens mest utspekulerte og, faktisk, lengst tilstedeværende überskurk - i tillegg medfølgende stigende Anakin Skywalker-tendenser. "Hellooooo faaaather...."

Det faktum at jeg gjenkjenner David Tennant selv om han har panneluggen langt ned i fjeset og sitter halvveis gjemt bak stolen til Ralph "You-Know-WHO-Vortevold-sorry-Voldemort" Fiennes og fremstår i en blålig utgave av svart-hvitt og ikke sier en dritt. Nuvel.

The Boondock Saints:

Willem Dafoe. I dameklær. (På et tidspunkt med greit innsyn i, vel, "det aller helligste". I allefall nesten. Og blond Roger Taylor-parykk. Noen som har sett videoen til I want to break free? Den er herlig!)

Billy Connolly. For alle dem som har sett "Mrs. Brown": .... hahahahahahahaha!!! Og dett var dett. Ellers er han en strålende skuespiller og gjør seg veldig godt i...bur. Men ja. Som sagt; hahaha. Og det er noe problematisk, for jeg kommer aldri til å kunne se en film med den mannen igjen, uten å tenke på DEN scenen. Hahahahaha!

Which reminds me of Gerry. Og når vi snakkes om kjekke menn:

At det kan være fysisk mulig å gjøre 2 stk. temmelig besatte og intenst religiøse leiemordere så utrolig likandes. Og elskelige. Og bedårende. Og fullstendig uimotståelige, spesielt når det gjelder hvor man som publikum skal plassere ens personlige preferanser og sympatier. For å gjøre en lang utredning litt kortere: Jeg ELSKER Macmanus-familien og jeg ville blitt med dem på deres personlige, lille rettferdighetstokt anytime! Tro meg!


Furthermore:
I live and breathe for the magic of moviemaking. Still and forever.
And - "I love our new job!"