Deep Impacts

Og når vi snakker om prisutdelinger...natt til mandag norsk tid er det igjen duket for den storslagne Oscar-utdelingen, med mer eller mindre rettmessige prisvinnere; ikke alltid like ydmyke som de er glamorøse; og jeg gleder meg selvsagt enormt mye, uansett, selv om jeg vet at jeg ikke kommer til å bli helt fornøyd med alle utmerkelsene. For aktivt å slå ihjel litt ventetid, og lade opp skikkelig, tenkte jeg å hengi med til litt entusiastisk filmprat, og bidra med noen rimelig kortfattede oppsummerings-filmanmeldelser som er meget aktuelle i denne anledning. Har nemlig, i løpet av de siste to ukene, vært og ikke sett ikke mindre enn fire Oscar-nominerte filmer på kino; for to helger siden den allerede nevnte "Juno", som var aldeles briljant, mens i forrige uke fikk jeg med meg også "There will be Blood" og "Le Scaphandre et le papillon" ("Dykkerklokken og sommerfuglen" på norsk) og - endelig, i går kveld - "Sweeney Todd: the Demon Barber from Fleet Street". Det overraskende var hvor like disse filmene var, og hvordan de affiserte meg på nøyaktig samme vis; og jeg tror derfor jeg har grunnlag for mine nedenforstående spekulasjoner om en ny tendens innen filmbransjen; kraftfull, om enn relativt mistrøstig. Når det er sagt er samtlige av disse glimrende filmproduksjoner med glimrende skuespillere og fabelaktig regiarbeid, som fortjener alle sine prisnominasjoner, men jeg har likevel visse motforestillinger mot den gedigne, relativt entydige hypen som omslutter (blant annet) "There will be Blood". Det er noe med den sanseløse dyrkelsen og overstadige rosingen av slike IT-filmer; som om kritikerne nærmest før de ble ferdigprodusert har bestemt seg for at nettopp denne filmen skal promoteres som en "klassiker" for alt den er verdt, uten noen kritistke sideblikk på om den faktisk er verdt alt skrytet. Kinopublikummet er meget mottagelig for slik helhjertet overbevisning, selvfølgelig, og kan vanskelig la være å slutte seg til (den tilsynelatende) oppfatningen av hvor ufattelig bra disse "storverkene" er. Og la meg igjen understreke; jeg er ikke uenig. Men man må kunne tørre å peke på visse feil og mangler, også, uten å bli avvist med mangelfull forståelse og respekt for slik en genistrek. Nuvel. Mitt behov for å uttrykke alle sider ved saken blir nå i tilstrekkelig glad dekket via denne bloggen. Og tillat meg da å innlede med en høyst personlig konklusjon: Hollywood og resten av filmbransjen synes å være inne i en dyster periode. I den forstand at filmene bli stadig mer politisk fokusert, kritiske, dramatiske, negative. Sterke historier, på alle måter, med gripende rolletolkninger og klare henvisninger til verden i dag; allegorier og metaforer tatt rett ut av nyhetsbildet og relevante konflikter. Filmer er definitivt ikke bare moro og fantasi, lenger, de blir mer og mer et formidlingsmedium og de bør åpenbart ha et kraftig, vedvarende, mangesidig budskap - for å kunne innlemmes blant nevnte klassikerne. Et annet fellestrekk, spesielt for de Oscar-nominerte eksemplarene, er at de omhandler amerikanske konflikter og dagligliv, eventuelt mer historiske hendelser, og naturligvis med et mørkt, kritisk blikk på amerikas kulturtradisjoner, generelle oppfatninger, den amerikanske metaliteten. Og om man utelater den amerikanske faktoren passer fremdeles beskrivelsen på filmene som lages over resten av verden, likeså, da de stort sett tar for seg svært gjenkjennelige, illustrerende problemer. Humorinnslagene, som "Juno", preges óg av dette - og humoren som sådan er svart, overintelligent og burlesk. Dramatikken er alltid tilstedeværende, personene er mer komplekse enn før, og oftest i en litt destruktiv retning. Relasjonene skal utfordres eller brytes, ikke opprettholdes for enhver pris. Kinoturen skal ha innvirkning på både hjernen, hjertet og magen - og det til de knallharde grader som vel er fysisk oppnåelig.

Ta "There will be blood", for eksempel, og ikke helt tilfeldig. En uhyre brutal historie om en mann som er så kompleks at man kan få nervesammenbrudd av mindre. Gnistrende godt spill av Daniel Day-Lewis; som garantert mottar sin særdeles fortjente Oscar-statuett for tolkningen av navnebroren Daniel Plainview. En merkverdig mann i en merkelig setting; kynismen råder, men likevel kommer hans menneskelighet påtagelig til syne og man klarer ikke bestemme seg for hvorvidt han er tidenes mest motbydelig skurk, eller en overfølsom, mismodig skrue - formet av tilværelsens ødeleggende krefter. I det hele tatt synes dette å være det pregende, mest populære temaet for tiden; tilværelsens uutholdelige tyngde. Som trykker oss ned og får oss til å begå handlinger vi ellers aldri ville begitt oss inn på, og som vi vil føle sterk anger for - i ettertid - hvis vi er i stand til å føle overhodet. Daniel Plainview kjemper mot naturen; den menneskeskapte og den rurale; i strid med religionen, familien, sine overordnede, sine underordnede, moralens drivkrefter og det store syndefallet. I det hele tatt. Filmen preges av en typisk ominous music; som det ofte kalles; illevarslende, nasale orkestertoner. Som en langdryg øvings-session i operaen. Effektfullt, men tilnærmet uutholdelig - hvilket også er beskrivende for filmen som helhet. Man klarer ikke lene seg tilbake og la seg rive med et eneste sekund, man sitter ytterst på stolsetet og pines i to timer og førti minutter og jeg syntes - for å være ærlig - at det var temmelig strevsomt. Og jeg var visst ikke den eneste. Mot slutten satt salen og kniste på de mest upassende steder, og hysteriske latteranfall brøt ut av en scene som knapt kan sies å være utpreget latterlig, til nød en smule festlig, bare fordi det var så befriende med ørlite moro; endelig; en forløsende fleip eller tre før den store tragedien satte inn. Jeg vet ikke helt hva jeg skal mene om denne, heller; jeg satt igjen med ubestemmelig inntrykk av overspill blandet med absolutt genialitet; jeg klarer ikke slå fast hvorvidt Daniel Day-Lewis briljerer eller drar det altfor langt...men det er hevet over enhver tvil at det er han som gjør filmen verdt å se; historien som sådan er medrivende, men på langt nær perfekt. Filmatisk er "There will be Blood" ekstremt langsom, utmælende og musikken irriterer mer enn den skremmer i lengden. Samtidig som den er nydelig fotografert, klippet, iscenesatt og tilegnet en meget bra voice-over. Enkelte av replikkene er tilnærmet udødelige; "I drink your milshake" - amen! Dog er jo dette også Day-Lewis' fortjeneste. Litt synd at han skal være så enorm i hovedrollen, for birollene blir uverdige i sammenligning. Mange gode skuespillere, men altfor ensidige karakterer; Ciaran Hinds er en miniatyrisk skygge av seg selv, og for en Phantom-fanatiker var dette en stor skuffelse. Jeg synes ikke at dette er et så unikt verk som alle skal ha det til - en svært vellaget film, definitivt, men ikke verdig en 20. plass på listen over tidenes 25o beste, slik folk på Imdb synes å mene. Det er en slags ondskapsfylt tvillingbror til den vesentlig mye mer givende "The Assassination of Jesse James"; den eneste filmen jeg klarer å sammenligne den med, og som jeg likte mye bedre, men det kan ha litt med sjangre og skuespillere å gjøre. Daniel Day-Lewis etterlater uansett et vanvittig inntrykk; usympatisk eller ei; og jeg tror jeg bør se filmen om igjen før jeg gjør meg opp en endelig mening. Problemet er at jeg ikke vet om jeg orker.

Litt mer lettfordøyelig, og dermed en film jeg vet jeg kommer til å ville kjøpe og se igjen og igjen, er den absurd nydelige "Le Scaphandre et le papillon"; det franske mesterverket som har blitt årets snakkis i hjemlandet. Faktisk en potensiell ny favorittfilm, for min del, selv om den er så sterk at den nesten er umulig å se på - den også. Jeg følte meg filleristet og ødelagt etterpå, og min tante var nesten på gråten. Hun ble med meg spesielt i egenskap av å være en likesinnet når det gjelder franske filmer; vi er megafans begge to - og hun blir da sjelden så grepet av fiktive fortellinger, og hun gråter aldri på kino (ifølge henne selv); hvilket sier en hel del. Det fantastiske med denne historien er at den er uhyre original og uhyre rørende. Med en filmatisk vinkling uten sidestykke og en fotografering av en annen dimensjon. Mathieu Amalric ruver i hovedrollen; en helt umenneskelig pretsasjon; og får meg til å vente i desto mer gledesstrålende spenning på den nye Bond-filmen - som synes mer og mer lovende - der han, som sagt, skal spille überskurk. I motsetning til "Dykkerklokken...", der han spiller den karismatiske, dyktige og ironiserende redaktøren av franske ELLE, Jean-Dominique Bauby, som plutselig befinner seg på sykehuset - etter et hjerneslag - og ikke kan røre på en muskel. Lenket til sykesengen må han tilpasse seg sin nye tilværelse, som er en radikal forandring fra hans tidligere livsbejaende, kvinnebedårende, fart og moro-pregede livsstil og dermed byr på mange vanskeligheter. For å si det mildt. Filmens mest ubeskrivelig fantastiske fortrinn er nettopp skildringen av denne tilpasningsfasen; fordi alt sees fra Amalrics egen synsvinkel. Det vil altså si gjennom hans egne øyne; bokstavelig talt. En helt utrolig idé, som fungerer såpass bra at man nesten ikke klarer å tro på det man ser. Og det gir desto mer ubehag å forholde seg til mannens lammelse, når man må forholde seg til at kameraet kun kan bevege seg på samme premisser som ham selv; og man befinner seg dermed innenfor de samme veggene, fengslene om du vil; og man tar del i hans begrensede innblikk i omgivelsene rundt seg, oppholde seg i de samme rommene, gjennomgå de samme lidelsene. Selv oversiktsbildene, der man ser mannen utenfra og dermed forstår hvordan han har forandret seg, er konstruert for å samsvare med mannens eget selvbilde; hvordan han oppfatter at den ytre verden betrakter ham, og likeledes hvordan han kan betrakte seg selv. Og hele tiden; hans besnærende, krystallklare fortellerstemme som gjengir tankene, fortvilelsen, besettelsene og den grusomme vissheten - her ligger jeg, fastlåst, som i en imaginær dykkerklokke, og mitt liv vil aldri bli det samme, min fremtid er mest sannsynlig ødelagt. Sjelden har man som publikum vært mer deltagende i handlingen; og sjelden har vel en filmhandling vært mer betagende. For den verden Amalrics rollefigur gir oss innblikk i er overraskende vakker og rørende. Her blandes de konkrete synsinntrykkene fra sykehuset; de mange besøkende fra fjern og nær, møtene med venner og familie, turene ut i nærområdet og utsikten mot havet; med minnene fra livet han brukte å leve - reiser, elskerinner, gourmetmat, filmer han har sett og drømmer han har hatt; klippingen er fri, men lett å følge, og heldigvis er dette en mann som tross i sine fysiske begrensninger har mye å formidle. Selv når han er bundet til rullestol og hjemmehjelp 24 timer i døgnet. Ergo blir hans situasjon ekstra ille; siden vi så overtydelig forstår hvor mye klokt og nydelig han har å formidle, hvor mange kloke ord og nydelige fortellinger han har å tilby verden. Så gjør han det også til sitt store oppdrag, sin aller siste ambisjon, å fortelle sin historie i all dens poetiske form. Selv om hans taleevner er satt ut av spill, får han uttrykt seg gjennom sine nye hjelpere - de tre mest standhaftige, trofaste kvinnene i hans liv - og via et system med blunking og bokstavkommando klarer han å ta fatt på prosjektet han allerede hadde kontrakt på da katastrofen rammet ham; sin selvbiografi. Historien filmen baserer seg på er sann, men tro mot sin egen genialitet får den enda et nytt "lag" av virkningskraft, siden den ikke er en filmatisering av Jean Bauby høyst reelle biografi men et slags tilbehør til den; en annen, utforskende versjon som står fint på egne ben. Og hvilket liv den skildrer; hvilke mennesker, hvilke visjoner. Det er en uhyggelig, sørgelig og ubegripelig mektig film som anbefales absolutt alle.

Den samme anbefalingen gjelder i grunn "Sweeney Todd"; en fullkommen orgie i blodsutgytelse og fantastiske figurer; dog mest av alt er en maktdemonstrasjon for Johnny Depp, et bevis på alle hans talenter - og dermed har den svært mye til felles med "There will be Blood". Både Depp og Day-Lewis er da også nominert til Oscar for sine hovedroller - og det er skrekkelig synd at de må være konkurrenter om den prisen og ikke kunne fått den begge to. Spesielt fordi Viggo Mortensen også er nominert, og i utgangspunktet er den som burde fått den - da "Eastern Promises" er mye bedre enn alle disse andre filmene til sammen. Nok sagt. Men "Sweeney Todd" er utvilsomt underholdende, og har mange humoristiske undertoner, selv om den alt i alt er en særdeles dyster affære. River og sliter i hjertet, for å si det pent. Det er en grotest, morbid, makaber, vanvittig, sjarmerende, suspekt, umoralsk, bisarr musikal - av alle ting - om den aldeles forrykte og hevngjerrige Benjamin Barker som etter femten år i australsk fengsel vender tilbake til hjembyen London; "full of shit"; forvandles til sitt enda mer forrykte og hevngjerrige alter ego Sweeney Todd. Han pleide å være en hyggelig, naiv liten barberer med kone og barn. Nå er han en sadistisk, utspekulert morder som inngår kompaniskap med Helena Bonham Carter; og disse to sammen utgjør et veldig lite heldig team, der de kutter struper og lager pai av menneskekjøtt. Filmen er latterlig motbydelig, til tider, men det har ingenting å si for kvaliteten. Dette er et nok et Tim Burton + frue, i samarbeid med Johnny Depp-mesterverk med alle deres typsiske kjennetrekk og kvaliteter og ingen andre kunne klart denne bragden - det er bare å bøye seg i støvet og nyte gørr og blod og innvoller med smektende musikalsk tonesetting. (Når det gjelder musikken har den heldigvis ingen likhetstrekk med "There will be blood", takk og pris.) Her er herlige melodier og minneverdige tekster som man kan nynne på lenge, lenge. Men først, fremst og ikke minst er dette Johnny Depps film; en glitrende, horribelt god rolleprestasjon - en salig blanding av ond hevner og ulykksalig, ensom vandrer som man sympatiserer med fullstendig på tross av alle de grusomheter han bedriver; slik bare en mann som han kan få oss til. Nå skal det likevel sies at det trengs en regissør som Tim Burton for å få ut det aller, aller beste i slike skuespillere - selv Johnny Depp. Her fungerer absolutt alt - aldeles ypperlig - og vår venn piraten beviser endog at han kan synge. Filmen har mange smådetaljer til felles med andre musikalske kostymeepos, som "Phantom of the Opera" (host host); deriblant maskeradeballsekvenser, operaarier og overforbruk av svart øyenskygge; men der "Phantom" hadde sine sentimentale, hjertevarmende øyeblikk heller "Sweeney" konstant over mot det grufulle og blir der. Johnny Depp har en like rå, uskolert stemme som Gerard Butler; og det høres unektelig flott ut; men han når ikke helt opp til den andres sangkvaliteter hva angår teknikk og innlevelse. Han synger med hele sin sjel, uten tvil, men det er først og fremst skuespillerkunsten han utmerker seg med. (Og Gerry må jo sies å ha hatt sin dose av begge deler, i enda større monn.) "Sweeney Todd" er for de mer hardføre musikalfans som vil ha sin andel grøss og (mye!) blod, pluss et drøss med fenomenale skuespillere og en regissør som burde ha vunnet det som vinnes kan, men ikke er stueren nok til at dét går an. Uansett står verkene hans som levende bevis på hvilken mester han er, den godeste Tim Burton, også får det være at Sweeney Todd er mørkere og mer forferdelig, mer...vel, grusom, enn de foregående. Den er om mulig enda bedre - rent filmatisk. Vel verdt kinobilletten, men man trenger muligens en dram etterpå.

Disse filmene er altså representative for årets og nåtidens suksessoppskrifter; med sine utførlig beskrevne særetrekk; og det er dette jeg da er litt usikker på hva jeg skal synes om; kan jeg like filmer som handler om ulidelige tema? Slik det er nå, hele situasjonen tatt i betraktning, tvinges jeg nesten til å fastslå at de utpregede, intelligente feel-good-innslagenes storhetstid er forbi. Og det er unektelig synd - mener jeg. Man har tydeligvis ikke behov for lettbent, men tankevekkende virkelighetsflukt lenger - det er et klart skille i bransjen, mellom enten og eller, og på den ene siden står de romantiske tullekomediene og på den andre står dramaene som river i hjertet. Førstnevnte går som regel så det suser på inntektssiden, tross dårlige kritikker, men blir fort glemt. De resterende får fantastiske, panegyriske kritikker og betegnes som "essensielle verker". Jeg, for min del, savner heder og ære til epos som "Stardust", "Across the Universe", "Hairspray" og "Enchanted". Joda, de har vunnet priser, men nokså ubetydelige sådanne, og de hadde fortjent mer allmenn anerkjennelse. Ikke fordi de er så mye bedre enn de dystre, men fordi de er minst like bra. Kvalitetsmessig er de kanskje enda mer fullendte, siden de makter å kobinere forskjellige sjangre og innlemme de dypere elementene i en ellers mer positiv fortelling. Underholdningsverdien overskygger kanskje den politiske effekten, og man går ut av kinosalen med en litt annen magefølelse. Men jeg ser ikke helt det uheldige ved av og til å slå seg løs, la seg rive ut av den daglige tralten, alle verdensproblemene, og nyte to timers fantastisk, alternativ virkelighet der problemene bygger seg opp for å løses ikke kulminere i en fatal sluttsekvens der noen/mange/alle dør eller gråter eller må bygge opp livet på nytt. Og hvis det, mot formodning, er en happy ending har den garantert en bitter ettersmak eller brodd eller noe annet som gjør at man ikke kan la være å fundere. La meg derimot understreke at jeg liker - veldig godt - at de nyere filmene har mer dybde, mer intelligens, likesom jeg selvsagt liker å fundere på kompliserte sluttpartier og intrikat dialog, og at disse filmene utvilsomt er svært gode - på alle nivå - men det er fremdeles noe jeg savner. Man må være i et bestemt humør for å klare å nyte slik filmkunst, man må gjøre seg selv sterk og tilgjengelig for budskapet de ønsker å formidle. Noen ganger kjenner jeg at jeg ikke er i stand til å fordøye budskapene og da sitter jeg igjen med en vond magefølelse av at verden egentlig er verre en verst og menneskeheten er genuint fordervet. Kjøpte "Hairspray" på DVD denne uken, derav kontrasten, og den får meg til å glemme den harde realiteten, og synge og digge og igrunn synes at livet er ganske okey. Jeg vet at det filmer som "There will be Blood" formidler er reelt, sant og sikkert på sin plass, men jeg vet ikke om det er ubetinget sunt. Det jeg prøver å si er vel, derfor, at gode filmer ikke nødvendigvis gjør godt, ikke alltid, og at man må ta dette med i beregningen når man ser dem; slik at hvis "de potensielle klassikerne" ikke treffer en helt - hvis man ikke klarer å like dem - trenger det ikke skyldes en ubestridelig dårlig smak, eller manglende forståelse, men rett og slett at man ikke var i rett humør for slike filmatiske inntrykk - akkurat der og da. Og i stedet for å avskrive filmen, eller å avskrive seg selv, bør man kanhende - i slike tilfeller - ty til en helt annen slags film, som treffer hjerterøttene annerledes, og dette innebærer - igjen - at det fortsatt må lages slike filmer; som treffer hjernen og hjertet og magen og etterlater dem i skjønn harmoni; filmer man kan få utbytte av, men ikke traumer, filmer som kan gi glede, og uten bismak, filmer som kan inspirere til tårer, men ikke tenners gnissel. Til min store sorg nomineres slike filmer aldri til Oscar. Og hvis de gjør det, i sjeldne tilfeller, kan man garantere at de ikke vinner, og blir snytt for heder på det mest urettferdige vis. "Phantom" og "Pirates", jeg bare nevner det; men kanskje, la oss håpe, kanskje kanskje vil Johnny Depp få sin oppreisning og vinne for "Sweeney Todd" - han er min favoritt, siden Viggo sannsynligvis ikke har nok status til å kunne ha en sjanse. Dessverre. Jeg heier på alle de overnevnte filmene, og gir dem all min kudos, all min ros, men ser det ufordelaktige i at filmsjangerens fremtid synes preget av destruktivitet og tragedie.