Tuesday, February 12, 2008

Ut mot havet

"I bølgene" - pluss noen selverkjennende ord om egne kvaliteter.
Av Scaranouche, Po(t)eten, og i opposisjon. Evig (mot)argumenterende. Og litt po(t)etisk, innimellom (alt sammen). Jeg putter livets modifikasjoner i en po(t)etisk parentes! Og sa nylig et eller annet om at jeg savnet bølgeskvulp, noe akkurat dette må være det mest synlige bevis på. Skrevet parallelt med nedenforstående (sinte innlegg), som en (vesentlig mykere) kontrast, et mindre eksplisitt og mer følelsesbetont innlegg i selsamme debatt. Som heller ikke er ferdig for evig og alltid, vil jeg tro. En hjertelig hyllest til "The Sea-Wolf" og andre fine bøker om sjølivets gleder. Dessuten: en oppriktig takksigelse til Johnny Depp og hans Jack. Fine Spurvemannen. Den åpningssekvensen er GULL! Og jeg ser fremdeles for meg Keira Knightley klatre i masten iført kjole. Synd og skam at vi aldri fikk bivåne dét på det store lerret. (Dog har jeg ikke sjekket ut de slettede scenene på alle utgavene ennå, så muligens har jeg godbiter til gode.) Men, hva er vel bedre enn litt imaginær inspirasjon? Enda verre, sa du? Jeg er glad i havet, døden og kjærligheten, jeg. Og har tenkt å fortsette med mine små anekdoter, mine små po(t)etiske verselinjer, om disse. Nemlig. Selv om de aller siste linjene kanskje er mindre selvrettferdig (og seriøs?) enn man skulle...trodd (var mulig.) Fryktelig lite selvhøytidelig, dette, helt plutselig, og nesten litt flåsete. Spesielt mot slutten. Jeg er en sofistikert sleivkjeft. Og jeg nyter stilbruddene, utstuderer dem til fulle, spekulerer i å provosere med motstridende innfall. Men har da begynt å merke dem med stjerner. Se det.

forlater jeg mitt hjem - for dette?
og igjen den ubetimelige trang til å berette
derpå like gjerne stevne for en annen kyst
med færre skjær, i større grad betont av lyst,
og kunne avspasere, frigjort fra kutymer
avkle meg min labfrakk, hverdagslige syner,
vendte jeg tilbake til min vante tralt
for sjøslag som var sukret kun med salt

var det ikke nettopp dette jeg savnet;
den mektige visdom jeg kunne ha favnet
med hele mitt mannskap som lot seg forvise
og de fagreste skip som måtte forlise
alt dette vi erobret, men ei forble vårt
meget annet samtidig las komme til kort
dømmer de oss, når vi synker mot bunnen
ble ofret i leden, den sannere grunnen


støtte jeg like mot avgrunnen i sikker tro
på kartenes ufeilbarlighet og stormens ro
manøvrerte jeg tankeløst min plankeskute
satte de meg fast allerede før jeg fant min rute
utenfor kursen finnes kun de opprørte farvann
der monstrøse gap sluker hver enn trassig mann
ville jeg likt langangens myke duving mot mine nakne tær
like godt som fabelen jeg skapte og som ble meg evig kjær

**
ville jeg kjempet videre til seier foruten min vante hær
tilfalt det noensinne sjømennene skyld om deres kaptein
var ørlitt sær?
nje. jeg tror jaggu jeg ror videre i min egen lille båt
skyter med tafatte granater mot en brebygd Goliat;
for faen, skåt!
jeg står der ubehjelpelig - og like fullt uforbederlig - på min bro
og hyler mot mine akterutseilte medarbeidere at de må ro
men de har forlengst gitt opp og cruiser rundt med danskebåten
så jeg må hamle opp, alene, med den gjenstridige fiendeflåten

slynger ut forbannelser mot hersens sjøfolk
griper etter våpen, finner kun en miniatyrisk dolk
jodler sjømannsviser, fremstår som en billig vits
frykter de vil henge meg oppetter masten via strips
men, iført et umulig antrekk, jeg klatrer seil og setter fart
vet at om jeg tryner nå, da faller jeg på rygg mot noe hardt
så jeg holder meg oppe, endog overbord flyter jeg mot overflaten
og velger å avbryte denne remsen nå, før det blir hakk i platen

1 comment:

Randi said...

Hvis dette er poetens kamp mot det bestående som godt kunne forandre seg en god del - da er det bare å fortsette å være poet og formidler..ordene dine griper godt..