Skudd mot mørket på en årsdag

ute av verden, utenfor tid -
en form for dagstur
av scaramouche, po(t)eten, som fant ut at poesi var greit å ha som leveregel likevel, og ikke minst en levevei, så dette er fullt og helt et bevis på hvordan jeg lever på poesien og poesien lever gjennom meg, og i meg, alt det som er mitt innvendige - det er fylt av ord og de trenger bare litt overtalelse for å komme ut; de filtreres gjennom sinn og skinn og ytres i varierende form og i varierte formasjoner jeg ikke alltid ønsker å forklare; men jo, jeg liker kursiv - endog i en oppsummering av dagen som var - og lar det være det hele

fascinerende med dager som egentlig ikke eksisterer
sånn til vanlig, mener jeg, og man vet liksom ikke helt
hvorledes man skal befatte seg med dem
og om man noensinne kunne ta dem seriøst
minutter som kun blir tillegg til de reelle beregningene;
fødselsdager som feires av og til og kun en sjelden gang
stakkars alle dem som må basere tiden slik
kun på beregningen av unntaksvise datoer
det blir jo nærmest som å leve livet i de år som aldri var
innrette vanene etter en absurditetens vinter-OL-syklus
og likevel; man faller hardt imellom stoler
man havner med et ben på hver en side
og står overfor den mest betydningsfulle høytidsdagen
den aller mest bemerkelsesverdige og storslagne event
samtidg skiller den seg ut i etterlengtethet
på alle vis, og desto mer unik, ensom parade
men ifra motsatt hold kan man betrakte den som rent forhatt
en tullete feilaktighet, som forekommer altfor sjelden
til at man overhodet kan ta den høytidelig
og prise den med basuner og ballonger
og et frieri, kanhende, man sier at på denne dag skal kvinner fri
om det er det de lyster, at de i denne stund skulle gå ned på kne
men hva gjør en som jeg på skuddårsdagen
hva gjør man egentlig i øyeblikk av sådan art
jeg griper fatt i litteraturen som ligger meg behendig nær, tilgjengelig,
og gyver løs på nye deler av mitt overveldende, bastante pensum
inkludert små pauser, selvsagt, lunsj med kake,
kakelunsjer, kjennetegner meg for min omverden
slik min latter, og min distrésjon, må klinge likelydende for dem, de kjente
som hører meg i samlingen, fortløpende, i konsekvens av bomtur og det utsatte
vi som aldri sløser bort vår tid på en direkte og umiddelbar retur
lar oss heller overtale, rive med, og oppsluke av all den salige kultur
og springer langsmed stakitter, hagegjerder, lange trappetrinn mot toppen
mens bergensværet piner meg med skiftninger og skaper splittelser i følget
og jeg blir til en paraplymorderske som trosser vinden
bivåner elementenes gang over vannflaten, mot senteret
jeg erindrer ventetid og kaffepåfyll, samtaler og evinnelige regnskyll
syn og innsyn, utsikt og et annet verdigrunnlag i løpet sekunders vri
å kjenne bør på mine skuldre, kjenne vekten av en plikt
og blir forpliktet, må besvare, måtte snart begrunne,
snart forlate, avkrefte, men alt det andre blir til strimer av en murgrå vegg
partiklene i vannet, og det mørke, som man ikke lenger søker, men vet er
fascinerende med døgn som ikke alltid eksisterer
ikke trengte annet enn å være før de ble forandret
og havnet på en forkortet linje, og alt vedblir i min bevissthet
innenfor, du stevner mot det indre mens vår tid igjen forgår

vedrørende en bosituasjon -
om livet i studentbyen og boligens komplekser
av scaramouche, po(t)eten, skrevet til - og tilegnet - min formynder, den informative ;) med heder og ære og takk - og dette er da et bevis på hva jeg er aller flinkest til, nemlig å blande inn andre ting i poesien - i dette tilfellet akademiske fremmeord og -begreper - men aldri omvendt; og det er mitt problem; at jeg projiserer fremmedlegemene på mitt livs skjerm, og den er allerede farget av mine antagelser, mine fastlagte formeninger, og utvendigheten blir et ovetrekk, intet annet, impulsene utenifra er intet annet enn impulser, små støt mot mine preferanser

i alle henseende / det viktigste er å ha de gode konsulenter, og et trivselsgrunnlag å støtte seg på, som en basis, det som forenkler hverdagens strabaser - alldentid man bestreber seg på å skulle konfrontere disse; hvis man overhodet besitter noe innen kategorien / og slik problemhåndtering kan i visse lykksalige tilfeller bidra til å gjøre disse mer tålelige, denne selvsamme problamtikken, endog med inngrepen fra suspekte krypdyr og andre uvedkommende, selv om ryddighet er kilden til all orden og tilforlatelighet her i verden inklusive når man står overfor trøblete husokkupanter og huseiere uten sans for okkupantenes ved og vel / og deres representanter, endatil deres representasjon, knapt kommer til orde, særs innbefattet undertegnede / og jeg vet / man står kun til rette for det man blir tilkjennegitt av budskap der får en lytterskare, sidestilt den oppmerksomhet slik lytting medfører og kan viderebringe / jeg strever mot et høyere hold og mitt engasjement kjenner ingen grenser, lenger, i motsvar og bestridelser og angrepsvilje / tar tyrene ved hornene og slenger dem i veggen, rent figurativt / tross i alle forutsetninger for selvoppholdelse og kjølig beherskelse; all visshet, all personlig erfaringsinnstans tilsier et desto mer begrenset engasjement, av relative uttrykksformer / mens jeg sier hiv og hoi og sett seil for nye fronter / jeg hever blikket, senker pennen, skriver forsvarstaler i en rus av opprømt, uttømt, uforfalskethet - og ekte sinne / iblandet alt jeg gjemmer mellom linjene til allmenn tolkning / stiller meg for hugg / stundom til en offentlig beskuelse / og stundom får jeg svar selv fra det offentlige - (tviler på at vi nærmer oss en løsning, men vi kommer stadig nærmere en enighet om problemets omfang, hvilket må sies å være mer oppløftende enn det intetsigende)