Siden sist

I det Storartede Utland, altså Storbritannia, vises nu den nye traileren for Sesong 4 av "Doctor Who" på kino; no less; det vil si at hvis man løser billett til "Cloverfield" og "Juno", som man jo har lyst å se i utgangspunktet, får man to minutter med Catherine Tate, David Tennant & co. på kjøpet! På storskjerm! Med entusiastiske publikummere rundt seg! Som sagt, skulle gjerne flyttet over dammen - og blitt der en stund - både titt og ofte. Her hjemme, i min snødekte Bergenstilværelse, må jeg nøye meg med youtube og mobilkamera-filmet piratkopi. Det holder, men bare såvidt. Uansett; det viktigste av alt, med denne traileren altså, er den lille forskjellen fra forrige internett-promo; den ørlille detaljen som fikk hjertet mitt til å hoppe over to slag og venstre musetast til å gjøre spasme-utslag da jeg fortvilet spolte tilbake og trykket pause og nesten ikke kunne tro mine øyne, så jeg bare måtte se det om igjen. Dette lille glimtet av en høyst overraskende, sedvanlig nydelig og akk så gjenkjennelig gammel venninne som dukker opp helt mot slutten. Nå offisielt tilbake i det gode selskap; og jeg fikk nesten tårer i øynene over å se henne der, sammen med Donna og Martha og gigantiske, moderiske veps - fordi jeg har ventet så lenge på dette, og nå endelig får konkrete filmatiske bevis. Mine damer og herrer, det er på an igjen, det er klart for en ny runde i Universets gigantiske manesje, og Billie Piper er med!!! Hjertelig tilstede! Dessuten: masse eksplosjoner, action, menn i uniform, kvinner i uniform (les: UNIT er innblandet, jeg er lykkelig), løping gjennom trange bakgater, kan ikke unngås, og rundtur i TARDIS'en, sett ovenfra. Tårer i regnet (det driver og hjemsøker meg for tiden), klining, kjente britiske skuespillerfjes i små roller, holde hender, trøste ensom Time Lord og melodramatiske ansiktsuttrykk; ála de nedenforstående. Verden går ikke under sålenge Doctor'n er tilgjengelig for å redde dagen. Med venner. Jeg gleder meg!!

LITT OVER TO MÅNEDER IGJEN - AND COUNTING!

[Image: selv-laget liten Series 4-banner med David og Billie, fra den offisielle traileren, med offisielle promobilder; er den ikke fin; og nå er det bare å begynne å glede seg! :) Takk til fans-kolleger som legger ut ting på nettet og gjøre livet mitt gladere. All rights served, ikke stjel fine tingene til Scara.]

Flere, viktige fandom-relaterte nyheter:

Denise Richards har blitt kåret til tidenes verste Bond-dame, og Ursula Anders nok en gang til den aller beste. Jeg er hjertens uenig, jeg synes Denise gjorde en mer enn hederlig innsats og Ursula er, likeledes, altfor oppskrytt - selv om hun har tidenes tøffeste bikini. Hva angår denne listen mer generelt sett, er jeg glad for i det minste å ha Famke Janssen inne i det gode selskap (hun óg, hehe) blant de ypperste og mest avholdte. Heia Xenia Onatop! Min ubestridte Bonddame-favoritt og hovedrolleinnehaver i min personlige favoritt-Bondfilm "GoldenEye". Som kjent. En naturlig konsekvens, der. En annen strålende Bonddame, etter min mening; nemlig Carey Lowell; gikk det vesentlig dårligere med - hun havnet blant de mindre ærefulle 10-på-bunn. Synd og skam. Eller ble jeg derimot ganske positivt overrasket; Eva Green, Michelle Yeoh, Jill St. John og Barbara Bach (!) var alle inne på topp 10-listen, uventet nok, og disse utgjør da også et par av mine yndlinger. Famke kom på sjette plass, heder og ære til henne, etter de obligatoriske tre (Ursula, Honor, Diana) - men jeg undres hvor Daniela Bianchi ble av? Og Halle Berry? Nei, får ikke ta slike kåringer altfor høytidelig. Skjønner meg ikke på smaken til folk som stemmer; og når kåringene gjengis i alle de største nettavisene, inklusive de norske, må man jo nesten ta dem litt høytidelig, ergo har disse ubestemmelige folkenes smak noe å si - faktisk. Og jeg rynker brynene over hva man kan få seg til å stemme frem. Hverken Gerry eller David eller Hugh gikk tross alt av meg seieren i Most Attractive Man-kåringen jeg nevnte tidligere i år; til slutt var det ingen ringere enn Sean Bean som utkonkurrerte dem alle og ble den mest sexy mannen i 2007, hvilket jeg ikke kan stille meg helt uenig til; stemte jo også på fyren; men jeg vil da påstå at han ikke på langt nær kan sies å være like attraktiv som de andre tre; som jeg stemte desto mer på; ergo er det temmelig blodig ubegahelig ubegripelig urettferdig hele opplegget. Det må man kunne konkludere med. Og jeg lurer på hvorfor man plutselig begynte å stemme som besatt på Sean, da han i utgangspunktet lå langt nede på listen og David ledet suverent? Nuvel. Får vente på Series 4-premieren, da endrer nok den allmenne opinionen seg betraktelig. Og jeg kommer nå alltid til å stemme på Doctorene og Skottene mine, jeg. Scaras store verdensproblemer; merkelige avstemninger og utålmodig venting på en TV-serie. Irritasjon over lite anerkjennelse av David Tennants geniale rolletolkninger. Krig og sult og nød og amerikanske valg (Obama for president! NOW!) blir små i sammenligning. Lissom.

Mer: var på teater i går og så det absolutt briljante stykket "Sjalusi" med én genialt god og to litt mindre gode skuespillere i hovedrollene - men selv disse holdt seg langt over gjennomsnittet på kvalitetsskalaen, takket være manuset og en henrivende scenografi. Kanskje den beste jeg har sett på teater, noensinne. Det var rett og slett lekkert. Dialogdrama med "Blade Runner"-kulisser og interiørdesigner-tematikk; inklusive barskap gjemt i bokhyllen og kaffemaskiner i krom og nydelige fargesammensetninger - hva mer kan man be om? Tankevekkende historie om kvinnelist og utroskap, om kjærlighetens luner og ondskapen vi kan hengi oss til i våre svakere - desto mer menneskelige - øyeblikk. Kloke ord på løpende bånd; et oppkomme av vidsom og sanne virkelighetsbetraktninger. Slikt man føler man kan relatere til i rimelig pinefull grad; det gjør godt å bivåne, fordi det er velspilt og klokt, men det river i hjertet. Om tre særdeles forskjellige kvinner og tre uhyggelig liknende skjebner. Samme mann; han bedrar dem alle, og får dem - indirekte - til å plage vettet av hverandre. Per faks. De sender trusselbrev og setter i stand konfrontasjoner, pinlige avsløringer og ubehagelige situasjoner slik bare utspekulerte kvinner kan. Den Nationale Scene, som jeg ellers ikke har så innmari mye til overs for (litt for mye skoleteater-preg og dårlige iscenesettelser) viste her en ny side av seg selv. Som jeg kan like meget godt. Bjarte Hjelmeland, vår nye teatersjef, gjør åpenbart en strålende jobb allerede. Respekt! Kjekt å gå på teater igjen, også, helt impulsivt og bare fordi det var akkurat dét man hadde lyst til på en lørdagskveld. Gikk ut etterpå og diskuterte stykket og drakk kaffe på Hector's. Noen som sa at studentlivet i Bergen ikke var givende? I allefall har vi mer enn nok å benytte oss av! Som - i tillegg - kan få tankene vekk fra de store verdensproblemene. Jeg prøver iherdig. For jeg har ikke lyst å måtte engasjere meg i krig, sult, nød og amerikanske presidentvalg. Jeg har lyst å drikke kaffe, se på "Doctor Who", lese Beckett, vandre i regnet og være en uklanderlig deltager i Universets betydelige spill. Betydelig; fordi det har betydning for meg. Man må kunne være så "egoistisk", man må unne seg det selektive engasjementets gleder, hvis ikke blir livet utrolig kjipt og meningsløst. Man vil måtte slite med bekymringer uansett, ivaretagelse av egen fornuft og lykke handler kun om hva man velger å sentrere dem rundt. Det er min ærlige mening. Og den fremkaller poster som denne.