Sunday, February 10, 2008

Som får hjertet til å slå litt fortere

[Image: søtt par - Juno og Bleeker. Søte skuespillere - Ellen Page og Michael Cera. Lenge leve indie-filmen. Takk, heder, ære og cred. til Googles eminente bildesøk og suspekte lowlife nettbloggsteder med anmeldelser og bildegalleri.]

Soundtrack: Creedence Clearwater Revival. Elske Creedence. John Fogerty for the win. Årets (hittil) beste film heter "JUNO", kommer fra USA, er skrevet av en eks-stripper ved navn Diablo og er noe så fascinerende som en hyperintelligent satire i ordets aller retteste forstand. Verdt alle sine utmerkelser og Oscar-nominasjoner i gull, ironisk nok (for en som mener at dette er den mest urettferdige utvelgelsen som forekommer iløpet av kinoåret), likesom mengdene av hederlige omtaler av de forskjellige skuespillerne - som alle vitterlig er fabelaktig dyktige. Dette er en besynderlig, original, tankevekkende, kuriøs, bitende, bisarr og hjertevarm film om mennesker litt på kanten av normer, litt utenfor det politisk korrekte, konvensjonelle samfunnet og definitivt out of the ordinary - eller som hovedpersonen selv sier det, så treffende: "normality never applied to us". Det er dessuten en film å bli glad av, og i. Gikk ut av Saga kino i vesentlig bedre humør enn da jeg gikk inn - og jeg var lykkelig i utgangspunktet, så det sier litt. En sprø historie med masse sprø replikker og personligheter, utvilsomt, men det får heldigvis aldri anledning til å overskygge dens overtydelige kvaliteter som filmproduksjon; det er en glimrende regissert, liten Indie-sak med århundrets beste dialog - innenfor den bestemte sjangeren. Som, av alle ting, er familie/high school-drama. Og et soleklart høyedpunkt i så måte. Her er ingen platteheter, ingen dødpunkter, ingen irriterende momenter, relasjoner, konflikter - det man skulle forvente når hovedpersonen er tenåring og dater en treningsnarkoman nabogutt. Men det blir aldri helt det man skulle forvente dette; "Juno" har en usedvanlig vri på det meste. Som mitt følge (foreldre) meget korrekt påpekte; man blir "sugd inn i" hennes verden, helt bergtatt av filmens lille univers, og kinoopplevelsen som sådan kommer i andre rekke; den påtagelige følelsen av å sitte i en kinosal forsvinner; man mister ethvert begrep om tid, sted, ytre sammenheng, og eksisterer kun på Junos egne premisser - lar seg henføre. Så revet med at man ler og gråter og sammen med Juno og kompisene hennes, man ender opp med å observere deres verden på deres eget vis, og tar problemene deres innover seg som om de var ens egne. Noen kritikere har kalt den "a perfect movie" og jeg kan både forstå og si meg enig i dette. Om ikke THE perfect movie, så definitivt en av de mer "perfect movies" jeg har sett oppgjennom årene. Spesielt i innvelsesverdig forstand. Veldig kort om handlingen, for den er relativt enkel og komprimert: Juno McGuff, også galt "Junebug", er seksten år, litt forvirret mht egen identitet, seksualitet og det meste annet, men fortsatt særdeles besluttsom av seg når det kommer til et stykke. Hun er i tillegg gravid ("it started with a chair"), meget selvstendig, sylskarp, reflektert; samfunnesmessig såvel som kulturelt; foretaksom, fandenivoldsk, nysgjerrig, regelrett utforskende, hysterisk morsom, særegen, følsom og - ikke minst - med en upåklagelig musikksmak. Meget representativ for filmen hun er en del av, med andre ord. Her siteres og namedroppes så det holder, men det blir aldri påtatt. Og la meg understreke: når, HVIS, jeg noensinne skal ha baby krever jeg også å få "that spinal tap thing". (Også kjent som spinalbedøvelse: "It's called a spinal block. And you can't have it yet, honey. The doctor said you're not dilated enough.") Jada, det er slik det går for seg. Juno skal føde dette barnet; historien omhandler hennes vanskelige (selvutviklings)reise frem mot fødselen, lagt opp etter de skiftende årstidene og konstruert rundt Juno selv, hennes familie og bestevenninne, enkelte obskure skolekamerater, og hovedsaklig forholdet til av-og-på-nesten-kjæresten (og, altså, nabogutten) Bleek. Eller, Paulie Bleeker. I gul shorts. Filmen er til tider ekstremt nerdete. Hvilket man knapt trenger å påpeke, for den er det så gjennomført at det bare blir kos. Her ikles hovedpersonene band-Tskjorter og 80-talls stil over en lav sko. Juno selv er "Ghost World" møter mammaavdelingen på H&M møter Marlboro-mannen. Hun klarer å gjøre graviditetsmote kult, hvilken prestasjon er ikke dét?! Jeg bøyer imeg i støvet for den utrolig utstuderte, glitrende stemningen - som fikk oss til å bli helt oppslukt, og det var ekstremt deilig. Filmen er en suggererende odyssé langs en rute av alle disse superlativene jeg har ramset opp, som solemerker for følelsesmessige forandringer. Her blandes svart komikk med rørende familiehumor, satiriske betraktninger av Amerika anno 2007, sterke scener med fokus på et sart tenåringssinn og det sjarmerende, for ikke å si genuint elskelige kjælighetsforholdet mellom Juno og Bleeker. Å si "de er søte sammen" blir en underdrivelse. Den eneste gangen jeg ble revet ut av suggesjonstransen var da hele salen unisont brøt ut i et langtrukkent "åååååhhh" over en sluttscene man virkelig kunne dåne av. Men ikke klissete, neida, original til tusen - kontinuerlig og uopphørlig. Skuffet aldri. Jeg lar meg imponere. Junos valg, om enn litt uvanlige, lar seg enkelt forklare og forstå, selv om de kanhende vil provosere noen mer strikte publikummere. Hun motarbeider tradisjonene, men som en norsk anmelder skrev; "det overrasker ingen, for det har jo noe typisk Junosk over seg, alt sammen." Amen. Gjennomført er helt klart et nøkkelord her. Fra den animerte åpningssekvensen (elsk!) til den rare bilen de kjører rundt i til den nesten amatørmessige klimpremusikken som er såpass snål og fullstendig passende at man bare må gi seg ende over. Som nevnt, slutten er dånedimpen. Junos liv og levnet inneholder mange ubesvarte og like mange ubesvarlige spørsmål og noe av poenget med filmen om henne er at man ikke trenger svar på alle sammen, hun bare rusler avsted og gjennomgår opplevelser og foranringer som gir hint om hva meningen er, men aldri moraliserer. Om den har noen moral, må det være at vi alle er forskjellige og at ingen er perfekte, men at vi er ganske likandes som de unike og skrullete menneskene vi er. Juno skal finne et par adoptivforeldre til sitt ufødte barn, og dem oppsøker hun via en avisannonse (fra den spalten der det utloves dusører og formidles hundevalper og sjeldne parakitter); de befinner seg i en picture perfect-forstad i et like picture perfect hjem, men bare for å illsutrere stereotyp-bruddene her; overklassektemannen liker Iggy & the Stooges og spiller bass. Jennifer Garner-fruen maler veggen med "Alice in chains"-topp. Og Juno er uforutsigbar, brautende, øm og finurlig. Man tar seg i å tenke, "hva kan hun finne på ?" og det blir neppe det man skulle tro. Det skytes litt i alle retninger, men der finnes en rød tråd oppi det hele - og tross i at filmen egentlig er ganske ubestemmelig så er den veldig presis. Og ekstremt godt laget. Med alle sine surrealistiske sidesprang og stilbrudd og merkelige innfall. Og en absurd klipping. Hvordan det kan bli gjennomfør(bar)t? Vel, det funker nå. Det gjør det. Spesielt på grunn av Ellen Page i rollen som frøken gravid, hun er rett og slett ubeskrivelig vanvittig genialt...fabelaktig, og hun fortjener all den ros hun har fått, sålangt, og mere bør det bli. Mye har blitt sagt og skrevet om hennes tolkning, talent og fremtidige karrieremuligheter - jeg anser dem som ubegrenset gode etter dette. Hun ER Juno; det er den mest basale spesifiseringen av hennes maktdemonastrasjonprestasjon jeg kan hoste opp; hun eier rollen, med hud og hår, og med alle Junos særegenheter og påfunn; alle disse rare, små detaljene - piperøykingen og den brebeinte gangen og pågangsmotet, for å ramse opp noe - hun simpelthen gjør rollen til sin egen og få andre rolletolkninger gjort av unge kvinner i dagens Hollywood kommer opp mot denne. Scarlett Johansson i "Lost in Translation" er overordnet, men Juno er i allefall ikke langt unna. Dessuten, og meget essensielt som kritikkfaktum: dialogen, den er briljant. Den er absolutt fultreffende briljant. Diablo Cody må sette seg ned og skrive flere filmmanus, og det pronto. Hun forklarer, med superb vidd og intelligens og varme, den uforklarlige situasjonen Juno har havnet i, eller - klart å sette seg i, er vel riktigere, og samtidig er det ikke noe klanderverdig ved hverken Juno eller situasjonen. Hun gjør det hun mener er rett, uten å være hverken gjennomgående selvsikker, overbevist eller hovmodig. Hun dømmer ingen. Med mindre de har elendig musikksmak. Like fullt kommenterer hun alt og alle hun ser og møter. Ingen diskresjon her, alle får sitt pass påskrevet. Men i skjevt smilende ordelag. Dette er en feel-so-good-you'll-die-from-squee-film. Jeg døde nesten. Men ikke mer enn at jeg satt med 100% entusiasme og nøt sluttminuttene. Åh, dette er en klassiker. Måtte den vinne masse Oscars og gjøre den utdelingen litt mer tålelig. Fantastic!

1 comment:

randi said...

Løp på kino, og bli revet med ...det er en så inderlig god film opplevelse og jeg gjenopplevde litt i din anmeldelse..