Metonymiens klør

Eller: diktekunst i praksis - lyrikkteori vel anvendt på meg selv. (Selv om man allerede vet at "...'jeg' er bare et uttrykk for en hensiktsmessig person som ikke eksisterer i virkeligheten." - sitat Virginia Woolf.)

Soundtrack: Supertramp - "Two of us". Jeg er av den oppfatning - noe som sannsynligvis skyldes min forkjærlighet for matematikk (det hadde dere aldri trodd, nei!) - at teori funker best, og blir mest effektiv tillært, om den anvendes på helt konkrete, vel utvalgte (eller tilfeldige) oppgaver; ergo at man ikke tilegner seg den helt passivt ved å sitte på en stol og få den innprentet. Bli belært; bare ordet gir meg frysninger. Nei, da heller benytte seg av - ut videreutvikle - sitt eget engasjement. Generelt sett ha et aktivt forhold til lærdom; det tror jeg er det sunneste. Tørre å stille spørsmål, og bli stilt spørsmål tilbake; vise interesse - men da kreves det selvsagt at stoffet man skal ta til seg og studere videre er tilstrekkelig interessant. Hvilket ikke kan sies om all slags matematikk, for øvrig. Men ligninger og algebra og sånt er moro. Det er det eneste som er moro. Innrømmelser, innrømmelser; men jeg var til gjengjeld veldig god på akkurat dette. Og der kreves det utvilsomt oppgaveløsning for ens eget vedkommende, om man skal klare å beherske teorien. Men, ok, nok pedagogikk for denne gang, og over til sakens egentlige anliggende: vi har mye dikt/lyrikk-teori for tiden, som man antageligvis vil ha forstått, og jeg synes dette er meget spennende, meget artig og meget lærerikt, MEN: jeg blir en smule forarget av 1) alle de akademiske faguttrykkene disse foreleserne mine ynder å putte på ellers ganske lettfattelige lyriske begreper og 2) at man får fremlagt en mer eller mindre direkte fasit om hva dikt(ene) egentlig betyr og hvordan (nøyaktig) de bør tolkes. Slingringsmonnen er minimal. Det siste kan jeg i det minste argumentere imot, men disse faguttrykkene blir det faktisk avkrevd at jeg lærer meg. Puggepugg. Og er det noe jeg virkelig ikke kan utstå, så er det nettopp dét; pugging. I allefall når den er diktrelatert. Dikt skal ikke gjennomtolkes, analyseres, ei heller nødvendigvis forstås, og deres bestanddeler skal ikke puttes inn i et reglement som skal memoreres! Hørt det fra, fra min munn? Nuvel. Men det er et av mine store prosjekter, i livet, å få (akademiske) mennesker til å innse dette. Og det er sant. En livsfilosofisk sannhetsbudskap, intet mindre, og jeg går ikke av veien fra å gjenta det i ny og ne. Uansett; siden jeg da vil unngå å teoretisere diktene, gjøre dem til noe mindre abstrakt og komplekst og altomfattende enn de i realiteten er, hvilket jeg nekter, synes jeg det er mer tilforlatelig å benytte teorien de insisterer på å dytte ned over hodet på meg på noe vesentlig mer sympatisk; nemlig i form av et selvstendig dikt. Slik kan man utforske begrepene og teknikkene på den beste måten som finnes, nemlig ved å bivåne hvordan de fungerer i en tekst og da kommer lærdommen egentlig (i teorien, hehe, men bør stemme) av seg selv. Jeg skriver om det skrevne; benytter min Po(t)et-status på andre poeter, skriver poetisk om poesien; slik faller den meg betydelig enklere både forståelsesmessig og smaksmessig. Vil jo nyte det jeg holder på med, så...nytelsesverdig som det faktisk er. (Jeg mener, jeg studerer diktning; alvorlig talt fortjener jeg litt personlig utbytte av dette, det er det kjekkeste jeg vet i hele verden!) Ytterligere ønsker jeg selvsagt å kombinere diktnings-diktningen min med litt annen teori, også den utforsket i praksis, nemlig den helt fantastiske pensumlitteraturen vår. Deriblant, i høyst ukronologisk og mindre gjennomtenkt rekkefølge, diverse referanser til Homer (som var utgangspunktet for metonymi-spørsmålet, og metonymi var et av begrepene jeg ikke helt skjønte meg på), Dante (elsk!), Vergil (HAT!!), Edith Södergran (O, tilbedelse, og avanserte metaforer) - og, i øyeblikket, Virginia Woolf. "Et eget rom" er (ikke på pensum, strengt tatt, bare deler av den, men fortsatt) et briljant stykke überlesning. Med sitater som det øversstående og et helt genialt andre kapittel hvis superb fremlagte argumentasjon jeg bifaller av hele mitt hjerte. Å, for en antiakademisk Wonderwoman hun var. Mengder av syrlige pek til inhumane inkompetente insensitive søplemennesker (les: gammeldagse professorer) og andre jeg også ville gitt et spark i ræven. Herlig. Såh, nok en gang la meg understreke min absolutte tilfredshet: Tenk at jeg får lese dette og kalle et - pensum! Obligatorisk lesestoff og eksamensmateriale; det er fantastisk. Det føles rett, i grunn. Right place, right time, right everything. Og her er da min lille hyllest til frøken Virginia, inklusive en liten tie-in reference til "10th Kingdom" for de som har sett den (KATRIN!!!) og V.W.'s navnesøster der; hovedrolleinnhaveren selv - strengt tatt Virginia Wolf, men det er nå flisespikkeri. Kort oppsumert, altså, her er litt.vit. i praksis, men med en sedvanlig personlig vri:

"Forkledd partner" - tilegnet Virginia, selvfølgelig
Av Scaramouche, Po(t)eten, og stor fan av både "The Hours", Supertramp, Mrs. Dalloway og han/hun/det der Othello-vesenet. Oh the Love. Min heltinne! Ikke helt sikker på synsvinkelen her, den er litt...varierende. Men det er altså skrevet med en rendyrket positiv innstilling til V.W. og evt. negative elemenetr tilfaller heller hennes kritikere - som også da får sitt pass påskrevet gjennom (evt.) eksemplifiserte holdninger. Noe i den duren.

og du, Virginia, din samtids skarplynte despot
som pinte enklere besinnede med all din vidd
og fritt siterte deres ordensfaste verker,
med nyfunnen, markant, nysgjerrig brodd du strødde utover
de etablerte normer de berodde på, og så seg henvist til
mens du var motstrøms dykkende i deres sjø; du
pisket opp forargelse med enkle midler og en penn;
hvem kunne du ha svingt deg med, til hvilke toner,
du - som aldri ville danse etter noens pipe
aldri ville la deg valse over, ikke la deg
tråkkes på av andres verseføtter - hva nå,
Virginia, hvem ville du ha svermet for, latt holde
hardt omkring deg, omfavne, de sterkeste idéer og
de ord du sa var forut for sin tid, mot slike; allmaktens
allmektige, forutinntatte, slik de tok deg ømt imot,
med kjærtegn; var det hyllesten du ikke fant, i drømme,
eller mens du vandre hen i hagen, inn i skriftens form,
jeg undres - var det mer enn kontrovers du savnet, mer enn
rett og endefrem konflikt du søkte; hva, om du stod
fritt - hva ville du ha satt på dagsorden; og hvilken
lærdom, hvilke valg, hva ville du ha henfalt til?
og hvilket ansvar tilfalt deg, samtidig, som du ikke ønsket
denne kostymerte, uinntagelige verdighet
og din juvel; ditt klare, skarpe blikk; alt hold,
all sikkerhet som bunner ut i stolthetens fornøyelige sans;
en slags parade; men så mangelfull i smiger, likesom den
vedblir sterk i tankens herskekraft; men aldri lekende
og mens du satte dem på plass, svant du kanhende lenger vekk
ifra din egen; den som du rettmessig krevde, var det bare kravene;
den innprentede gru, opposisjon, mot allting dystert
kompromissløst og fornedrende, som hjemsøkte hvert trinn, å ville
du ha ofret dette for en siste vals, Virginia -
til andre melodier enn den fastlåste, de spilte gang på gang,
og kunne du besluttet hva betydde mest - hva gjelder fremtiden,
hva gjelder nuet og - utvilsomt - hva gjaldt før
en sakte dans, som utleverte svakheter og mangelfull koreograf
ånei, du ville ikke danset; uten trening, impulsivt,
og fremfor dommere som kastet sine kapper fremfor deg til svar
du ville ikke ha kunnet følge takten, V, du ville falt
og reist deg opp med stolthet, ikke skuffelse og anger,
slik elegante beist vil aldri noensinne føle skam
over et feilskjær, men se helheten for det den vitterlig bør være
og fortsette, og ikke kunne tape stilpoeng - de ville gitt deg kurven
mens du ville ha promenert din vei på flate sko - og ledd
jeg ser deg le av dem, Virginia, og trampe takten usett
en takt som bare komponisten selv forstår og nynner til