Mainly tenant maintenance

Noen få kommentarer, til en helt alminnelig mandag, og litt innsikt. Det står nemlig ganske dårlig til med den hjemlige situasjonen for tiden. Mitt kjære studentboligkompleks lider av det berømmelige opphopningssyndromet, da alt som kan gå galt går galt, og det samtidig. Det vil si at forrige uke ble absolutt alt som fysisk mulig kan bli det ødelagt og nå føler jeg nærmest at jeg bor på en middelmådig campingplass. Om jeg noensinne havner i en trailerpark et sted uti midtvesten uten fremtidsutsikter og på samfunnets bunn, kommer jeg i det minste til å være godt forberedt på hvordan jeg skal takle det. Visse fordeler skal man da oppdage ved enhver situasjon. Dog, det er ikke veldig komfortabelt, dette - campinglivet har liksom aldri vært min greie. Og jeg har nå vært uten heis, uten vann på felleskjøkkenet, uten vaskeri og med en sviktende internett-tilkobling hele weekend'en. I utgangspunktet var det bare heisen som streiket, men når et eller annet genialt vedlikeholdssystem i tillegg fant ut at de skulle "rense rørene" og forbedre vannkvaliteten, sånn helt plutselig, og dermed fikk vanntilførselen i hele bygget til å klikke, pluss at bobestyrerne her - på toppen av det hele - ikke har giddet å be Miele fikse vaskemaskinene som har vært halvveis i stykker lenge, da må det jo til slutt bli en megakatastrofe av det hele. Og inneværende helg koblet virkelig alt seg ut, og man ble sittende uten tilgang på det meste. Måtte vaske opp tekoppene i dusjen, håndvaske T-skjorter og grassat spare på håndklær. Følte meg rimelig komisk der jeg stod med begge nevene i vaskebøtten og lekte husholderske fra en femtitalls straffangeleir. "Mathieu og korguttene" bare med Scaramouche i hovedrollen. Nuvel.

Det positive er, derimot, at på grunn av alle funksjonsfeilene og småkatastrofene, må vaktmesteren kommer på besøk og vaktmesteren er da meget sjarmerende. Alle de som jobber med vedlikehold her i huset er egentlig svært så sympatiske og dét skaper ytterlige problemer siden jeg ikke riktig greier å kjefte på mannfolk som er distraherende kjekke og imøtekommende og yder super service. Iallefall er jeg ikke veldig flink til det. Kan være glimrende kjeftesmelle i skriftlig form, men ansikt til ansikt melder jeg oftest pass og får samvittighetskvaler og smiger-anfall. Utrolig mottagelig for slikt, det skremmer meg litt. Har tidligere fått besøk av tidenes barskeste rørlegger, blant annet, da dusjen min døde i fjor høst, og jeg hadde tenkt å være morsk og klage på standarden, men idet jeg åpnet døren til møtet med hans blendende, lykksalige smil forsvant absolutt alle de nøye planlagte kritikkutsagnene mine på et blunk og jeg ble forvandlet til en stammende fjortis med røde kinn, og usannsynlig mange feil og mangler på hybelen som umiddelbart måtte utbedres - rent tilfeldigvis - og vil du bli til en prat og litt småkaker, kanskje? Ikke noe nytt, akkurat, at jeg lar meg handlingslamme av bedårende hankjønn; men blir nå litt forlegen i ettertid, for jeg har min dose av selvkritisk sans og ser jo hva jeg driver med. Samtidig er jeg er en ganske fremfusen person, når det kommer til et stykke, og jeg har en tendens til å ikke klare å skjule min...begeistring. Denne min beryktede entusiasme - som er såpass innebygd, og slår seg på til de grader automatisk, helt av seg selv og utenfor min kontroll, at jeg gjerne handler, snakker, skryter (primært av andre), ler og - vel - flørter; fullstendig uten å tenke meg om. Som om hjernen bare slår seg av og lar de hjertelige impulsene håndtere både taleorganer og morotikk. Hvilket oftest resulterer i at jeg buser ut med et eller annet meget lite gjennomtenkt som jeg sannsynligvis angrer på i ettertid, men aldri klarer å forhindre. Så om ikke lenge får jeg vel en ringfinger viftet opp i fjeset, med et overtydelig "ta et hint, din usle leieboer"-uttrykk attåt. Og en mistroisk, meget lite attraktiv halvpensjonist utpekt til ny og fast hjelper for den unge damen med de sprø tilbøyelighetene; bare i tilfelle jeg skulle falle for fristelsen å prøve meg på noen flere "akutte reparasjonstilfeller" snart igjen. Man ska'kje komme her og kommer her. Men, helt alvorlig, det er et faktum at jeg ikke makter å reservere meg når det gjelder overilt henrykkelse over diverse...ting; jeg er en særdeles åpen bok, pleier min mor å si, som leses lettere enn "Da Vinci-koden". Å si at jeg går med hjertet i hånden er en annen, litt mer poetisk metafor; og likeså passende. Jeg er en innbitt romantiker og det synes. Kanskje, tenker jeg, kanskje potensielt hypotetisk mugligvis, banker der en dag på døren min og jeg lukker opp og utenfor står Den Ene; han jeg egentlig har gått og ventet på; og han slipper alle verktøysakene eller hva det er han har med seg rett i gulvet og måper som en flyndre på bassengkanten, fordi han nettopp ble slått ut selv; av vissheten om at dette er noe, helt reelt, helt viktig, helt verdt å gripe fatt i og holde fast ved og definitivt gjøre mer ut av. Også kunne han, og ikke jeg, ytre disse magiske ordene, som en uimotståelig bekreftelse og en inngangsbillett; "jeg må visst bli her en stund, jeg. Mye å fikse." Akkurat den siste linjen der; "mye å fikse"; det ville vært ubetalelig. Og et smil. Jeg ser for meg en scene ála den i "Once upon a time in the west" hvor Cheyenne løfter på hatten og spør Jill "did you make coffee?" og hun lyser opp som et juletre og erklærer "this time, I did". Det er en av de aller søteste filmscenene i hele verden og jeg spiller den alltid minst tre ganger. De små gleder. Og dette sitter jeg da og spekulerer i, mens jeg drømmer om menn å koke kaffe til; det ultimate, überromantiske møtet mellom to mennesker som er "meant to be", der settingen blir uviktig, der omgivelsene ikke lenger betyr noe, bare ham og hun som endelig fikk innfridd alle sine forhåpninger og gjengjeldt sin entusiasme. Lille, svermeriske jeg. Kan ikke rydde, kan ikke lage mat, men bør kunne fikse en kaffetår. Men, mine "romanseskildringer" tatt i betraktning tror jeg nok ikke jeg kommer til å utgi sentimentale kvinneromaner med det første. Altfor avansert av meg.