Soundtrack: Roxette - "Crash! Boom! Bang!" og Katie Melua - "Pictures" og litt Supertramp innimellom. Dikterkunst i praksis, del to. Har et åpenbart behov for å utfolde meg i helt konkrete ordelag hva angår årets pensum - nøyaktig som i fjor med engelsken, må sies - ergo ender jeg da opp med desto flere resultater av diktervirksomhet i fri utfoldelse; denne gang noe meget merkelig som ble komponert over opptil flere dager og hvis endelige ferdigstilte verk jeg ikke helt vet hva jeg skal si om. Det er...abstrakt, i allefall. Og meget dypt. Haha. Fullendt iløpet av en halvtime post-joggetur, i kveld, og endelig ferdigredigert utpå natten. Påbegynt...husker ikke riktig når, men det begynner å bli en stund siden. For å si det sånn. Hva som er bare oppspinn og hva som faktisk gir mening og ikke bare blir tull når man forsøker å faktisk lese det; hva som er kokt sammen av løse ord, som ikke henger sammen, og hva som er passende sammensetninger - det står ikke opp til meg å bedømme. Synes jeg. Fraskriver meg umiddelbart dét ansvaret. Les, tenk, prøv å forstå; og bare skriv det på kontoen for try/fail og lærdpom i praksis. Jeg trenger å lære. Og dette er min desidert mest konstruktive læringsmetode. Blogger er til for sånt. Og flere skoler burde tatt hintet. Already. Med takk for (ubevisste) innspill fra Mr. Linneberg. Mrs. Woolf, Mr. House og div. andre obskuriteter. Ubestemmelig kildemateriale, sikkert like greit. Men altså: definitivt pensumrelatert. Bruker mer eller mindre med overlegg alle de lyriske teknikker og særpreg vi har fått gjennomgått hittil, og det blir vesentlig mer artig når man da setter det inn i en litt mer...personlig konstruert setting av rim, rytme, og suspekt tematikk. Eksperimenterende er nok rette ordet. Gøy å prøve seg frem på ukjent territorium. Bokstavelig talt! Tematikken OG versemålet her er så subtilt og dobbelt at man kan bli svimmel. Og, til opplysning, det er meningen. I dobbel forstand. Jøyemegsåkrappesvinger.
"flukten ifra en / fortapelsens tid" -
ten times a stranger / sought to the sea
Av Scaramouche, Po(t)eten, mitt mest alt- og intetsigende dikt (til nå), som tok fryktelig lang tid å komponere og desto lenger tid å forstå seg på; inklusive litt tid til nevnte redigering; jeg leker meg med dobbeltsige betydninger, elliptisk struktur, minimalistiske toner, naturkreftene, været, døden, livet, lalala, og møter med meg selv i døren. (Også kjent som: Herre, jeg får vondt i hodet av dette her.) Tips: les versene flere ganger og på flere måter og med eller uten egen tegnsetting. Takes one to know one. Jeg vet ikke helt og trenger klart utenforståendes kritiske blikk og kritikk og ser frem til å høre fra dere aller; enn så lenge får mine ører ta til takke med Marie Fredriksson. Ikke dumt det heller. P.S.: det siste verset er kun en impulsiv, ugjennomtenkt påfylls-utladning som forvirrer mer enn det forklarer, men jeg er prinsipielt imot å slette ting og tok det med likevel; og, punkt to, NEI jeg kan ikke forklare den engelske undertittelen, eller de mange (eh, to) innskutte linjene som overhodet ikke henger med på resten, i en naturlig kronologisk rekkefølge, men når ble det en overraskelse - og når ble jeg naturligkronologisk? Overhodet? Jeg er en Po(t)et, jeg er fritatt fra de logiske kravene! Jeg er et skrivende menneske og ingen kan ta fra meg stoltheten over akkurat det! :)
(flyktning fra en tapets tid)
man skrider frem i snø
drevet av en vind
ens lengsler
tar seg frem blant hinder
løyper skrånenede
besteget motsols
en døvgjørende stillhet
som statisk elektrisk
kraftledning til verket
en absolutt viten
skap om alt man hører
til det løses opp
styrker presset på
meg finner ingen
over grenseganger
fuktigheten viftes bort
gjemt som naturen
glemmer ingenting
stengsel trekkes ned
kjørt vekk fra åsyn
ved uante krefters klør
tenker på det som var
i går, etterpåuklokskapen,
kjært barns mange navn
og stødig i deres takt
faste overbevisning
om sorg fant troen
ting som ikke har noe med hverandre å gjøre, men kanskje hører sammen likevel
all den tid man svelger
medikamenter, piller
vekk de trøtte skorpene
der somme tider glødet
svakt blir nå til is
fjell av uoverstigelige høyder
slik man oppdager øyen
stikker dypere enn
entematisk orden
skuer mot brytningen
av bølgene mot lys
stråler skarpere nå
og ser dagens sol
glimt av varme
hender sjelden
mennesker man kjenner
alle nøyaktigheter flerret
av og tilsiktet
man skriver frem i snø
drevet av en vin
ens langsomhet
man slynges frem i storm
kastet av en slik livaktig
karusell på rundtur
*
tenker - kan du ane meg i form av min tanke
bane en slags vei frem mot det jeg kaller
på min rabiate tur, min fremferd
mot de ødsligere områder av vår planet
i bane rundt en sol som støptes i det samme
stoff vi selv må ha bli eslet av, som gir oss - tanken
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
1 comment:
Et fasinerende klokt ordspinn som gir mening selv om det er litt meningsløst innimellom - men jeg har ikke lest gjennom dette tilstrekkelig mange ganger til at jeg helt griper hver linje. Men jeg kjenner allerede at jeg tåler mer av dette.....
Post a Comment