Utøy og fottøy og alt det man ikke fårmår

Jeg fikk et...poesi-behov. Sånn, helt plutselig, men ikke riktig overraskende. I den forstand at jeg ville bidra med noe egenkreert, en eller annen form for spesifiserte skriverier, etter langs tid manglende po(t)et-avlinger. Men krativiteten gikk meg imot, det buttet i de fleste retninger, det stoppet hele tiden opp. Det vil si, jeg kom meg ikke inn på riktig spor; jeg hadde ingen selvstendige idéer som var verdt å bygge videre på, slik det av og til blir når man ikke finner den riktige inspirasjonen. Jeg satte meg til med "Don Quijote", min nyeste pensumpåleggelse, 850 siders spansk überklassiker som er overraskende lettfattelig og underholdende; en riktig festlig og sprø og fullstendig tragisk ridderroman-parodi; som jeg dog innrømmer at jeg synes er litt slett skrevet. Innimellom. Jeg fikk lest ørten sider, kommet meg forbi vindmøllepartiet, og fremdeles lød konklusjonen kun som stille drønn av fordrevet torden. I det fjerne. Dårlig vær i Bergen i dag, med andre ord. Så satt jeg der, med Cervantes, og kokkelurte og kom egentlig frem til fryktelig lite annet enn at en hest er en hest og en mann skal tåle meget, og Supetramp lager fin bakgrunnsmusikk for de fleste anledninger. Men ingen skribling. Tror hodet er en smule tungt, for tiden; uten tungsinn men med desto mer uhåndterlig vekt; det vil liksom ikke ta til seg informasjon, ei heller produsere den. Som om hele bevisstheten har smøget seg inn i en smal bane der den ikke ser utover seg selv og det som var der fra før av, og ikke vil la meg opptre fritt, fleksibelt, la meg finne nye retninger. Istedet må jeg hamle opp med de fastsatte direktivene. Øst og vest. Og da er det få veier utenom. Løsningen ble, dermed, at jeg tillot meg å fullføre et allerede påbegynt verk. Hvorvidt jeg klarte å opprettholde den selvsamme stilen får være en annen sak, men diktet ble i det minste fullført - til slutt. Dett er da, hva skal jeg si, en historie om å ikke leve opp til en satt standard - i en meget spesiell betydning. Å føle seg tilsidesatt, eller - nedvurdert. Uten egentlig å være det. Bare automatisk degradert. På et vis. Også handler det om kjærligheten, selvsagt; gjerne satt inn i en sammenhenge ála Patrick Swayzes "She's like the wind", som er ganske representativ for tematikken. Ironisk nok hjalp den apatiske egentilstanden på, som en drivkraft til å formidle nettopp følelsen av å ikke nå frem. Ikke komme lenger. Ikke...rekke dette man higer etter, som man samtidig er en del av, men ikke kan fange opp, gjøre til sitt eget. Gjør seg selv til hersker over seg selv. Som når hjernen ikke fungerer på det ubevisste plan. Dobbelpoetisk. Det er merkelig hvordan elementene faller sammen, og like ofte faller fra hverandre; nekter å passe inn, fornekter den som skapte dem. Og jeg aner ikke engang hva det er jeg ikke kan akseptere, absorbere. Jeg ville bare komme til uttrykk.

"Siste sats" - [half-draft] - et deprimerende stykke utfoldelse fra en fotsoldat
Av Scaramouche, Po(t)eten, om en visshet man ikke lenger klarer unngå, men samtidig ikke makter å forandre, eller overhodet befatte seg med; om alt dette man kun lar forbli nøyaktig hva det er, og dermed blir det aldri noe mer.

fornemmelsen er noe større enn objektet
og likeledes blir jeg kun, i hennes sko, et nummer
som nedtråkket mot underlaget, flatt mot foten
en sammenpresning under alt jeg skuet over

likeens; å se en velkjent setning i et øyeblikk
som blir meg fremmed, gjør meg rent uferdig
i fortvilelsen fordi jeg aldri blir et fullendt liv hun levde før
ei heller brøkdeler har kunnet overgi meg skjønn

min frykt er hyppighetens lyn i svovelhimmel
de slag som utgår fra det inneværende; og treff
på åpent lende, i et utstrakt nedfall, strømninger
som siver inn i hver en nettopp tørrlagt pore

og lar meg renne over; klyve overmaktens bakkekammer
mens alle odds bestrider min favør, min stevning
ens avpassede målebånd som ikke rekker frem til start
mer ærefull gradering blir en annens kropp forunt

jeg dømmes så til tjeneste, men fri for honorar;
er blottet kun til ulyst, oppmarsjert som ærefull soldat
og uten rustning, stram vigør, jeg omgår stadig målet
levende på hennes nåde som meg aldri vil tilkjennegis

og jeg trekker trådene som altfor korte lisser
når ikke mer på kryss og tvers, men kun på langs
og legges langflat, slik man føler luften foldes ut
der oppe, høyt på strå, men kortheten forblir min bane

for står man stødigere uten eget ståsted, noen gang
bekreftelsen må virke uavhengig av medgjørlighet
der finnes nok en mellomtid, en mellomfase, like fullt
av tvang og tanker, henvist til et salig utvalg

hender, midt mot, slik som hun aldri hadde tenkt
det skulle forekomme, og heller lovet motsatt
barføtt står du foran meg, det kunne jeg ha trodd; og
rasler dine lenker, skjønne, alt slik det var nå

de mange tynne ordene hun sa og trodde gjorde glad
som broker av en intensjon om velment modifikasjon
det sted i poesiens kjerne hvor man sender like gjerne
sine følelser, og lar dem oppsamles i hylstre,
alle prøvelser, og lar dem skyves bort i kroker,

og disse mange bleke gjerninger hun sa betydde godt
bevis på gunstighet, og hjerteløs veldedighet, forrådt
for hjertet var et annet sted og led, foruten interesse
sine kvaler, og lot seg smelte om til kroppskontakt
i sine slag; og lot seg senke ned til kald forakt

taler hun i andres tunger - for et øyeblikk,
for evigheten; hvem, i verden, kunne sagt det slik,
og handler hun i andres øyemed - om bare for en stund,
for stundom vet jeg hvem som må ha gjort og villet

hva jeg kan ha blitt, jeg kommer ikke lenger
som om hun spenner ben, uvillig, uten vilje
lar meg tumle, famle, på behersket vis - aldeles
fanget, slik man fanges opp og fanger kun seg selv

antakelsen er noe ganske annet enn forseelsen
og likelydende er jeg den stemme som må være usann
tro mot andre størrelser enn den jeg likestilles med
og slik forlates jeg - i mine sko - de passer kun til meg