Omgang med finaler

Soundtrack: godt og blandet av Roxette, Snow Patrol, Juliette & The Licks, Sarah Slean, og mye annet som definitivt er preget av stundens alvor og de store sammenhenger. ADVARSEL: fotballfanatisme, fangirling, spoilere; mengder av superspoilere; og usammenhengende, sentimental, sent-på-natten-preget inkonsekvens følger. Spesielt advares alle dem som 1) ikke har fått med seg utfallet av EM-finalen og 2) de som ikke har fått med seg del to av "Doctor Who"-finalen og 3) de som av ufattelige årsaker ikke interesserer seg for hverken fotball eller DW eller finalespenning som sådan. Jeg skjønner meg ikke på dere, og skjønner ikke hvorfor dere er som dere er, men istedet for å kritisere vil jeg anbefale følgende: les og lær og bli opplyst. Men, for guds skyld, se finalene først.

Det siste døgnet har da vært sterkt preget av svingninger i humør og følelsesliv; mellom akutt hysterisk henrykkelse og skikkelig übernedfor nedstemthet. For å ta snufse-faktoren først: Nettopp returnert til hjemmet etter den nokså nedslående EM-finalen mellom Tyskland og Spania som førstnevnte kom nokså elendig utav. Det vil si, motstanderne var totalt og absolutt overlegne, de styrte åtti prosent av kampen og resten var en blanding av flaks og harde taklinger, og det stakkars tyske forsvaret løp rundt som en gruppe sauegjetere på villspor. På jakt etter en ball spanjolene umiddelbart greide å snappe fra dem. De løp endog feil vei, iblant, i snublefart mot eget mål og mot en keeper Lehman som ikke hadde tilstrekkelig kontroll til å holde hverken egne eller publikums nerver i sjakk, pluss at det generelt skortet både på tysk eleganse, taktikk og utholdenhet. Dessverre, og til vår alles bunnløse fortvilelse - som maktesløse, stadig tristere og forbitrede tilskuere innerst i lokalet på en brun bergenspub dominert av spanske hurrarop. Ikke ideelt. For selvsagt endte det med tap, 1-0, og forsåvidt kan vi være glad det ikke ble et enda verre resultat; da styrkeforholdet mellom lagene var utpreget ujevnt og Spania altså overkjørte tyskerne fullstendig, til tider. Hvilket var en smule overraskende, må man kunne hevde, siden Tyskland har vist strålende takter tidligere i mesterskapet, gjennom samfulle kamper hittil, og burde prestert vesentlig mye bedre enn de maktet ikveld. Dog, i meg har de stadig en trofast supporter; så lidenskapelig at jeg satt med tårer i øynene da nederlaget var et faktum og (hvilket ikke akkurat hjalp på) de spansk-vennlige bergenserne rundt meg begynte å juble. Det er i utgangspunktet et veldig fortrinn å se fotballkamper på storskjerm, utenfor husets fire vegger, med deltagende supportere rundt seg og ølkran lett tilgjengelig, dog til sedvanlig ublu priser, men ulempen er at man ikke kan garantere for at medpublikumet heier på samme lag som man gjør selv. Og i dette tilfellet var vi tre-fire mot resten og det ble en smule ubehagelig etterhvert. Rett og slett fordi de andre hadde uendelig mye mer å applaudere og hoie for, mens vi måtte sitte der med geipene våre og skuffelse i dobbel monn. I første omgang fra det som utspilte seg på skjermen, og dernest behørig understreket gjennon lydnivået rundt oss. Stemningen var selvsagt upåklagelig, og alle var ekstremt hyggelige, attpåtil medfølende, men likevel. Det er som å måtte gå fra stadion med synet av jublende, brølende bortelagssupportere som ikke kan få fremhevet nok hvor innigranskauen seierende de er. Har opplevd det en del med Brann, ja. Og, igjen, i kveld. Hadde håpet jeg skulle få en viss oppreisning etter forrige mesterskaps fadese, i form av Frankrikes tap, tragedie, og all Zidane-ydmykelsen. Fine mannen som jeg er så glad i og måtte felle så uendelig mange tårer for; i tillegg til laget hans, som jeg óg er svoren tilhenger av, men som jo dummet seg totalt ut denne gang - og dermed måtte man ty til det meget akseptable "andrevalget", som strengt tatt er hovedlaget mitt nå, nemlig Tyskland. Trodde virkelig Ballack og co. ville kompensere litt for de foregående, dårlige opplevelser, men akk. Det ble en trist affære, det hele, som selv ikke fabelaktig service og hyggelige fotballentusiaster kunne bidra til å endre på. Forlot utestedet før premieutdelingen, da ingen av oss orket å bivåne en konfettibefengt hyllest av overlykkelige, suverene, selvsikre spanske spillere, dømt til å overskygge mismodige tyskere på sølvplass. Ikke hadde jeg lyst på mer øl heller, den ville uansett ikke klart å døyve den bitre bismaken etter kampen, men her hjemme har jeg da i allefall funnet meg en cider og litt trøstesjokolade å mumse på som jeg sikkert ikke har veldig godt av, men som funker fett når det gjelder å fjerne ekkel smak i munnen.

Det som dog fungerer desto mye bedre, og som jeg fremdeles er lykkelig preget av; både som en grunnleggende lykksalighet til å gjennomsyre kropp og sinn, men óg som en konsekvent lykkegjørende faktor uansett hva annet deprimerende som forekommer i livet, i øyeblikket, er da gårsdagens "Doctor Who"-episode; gjennomgående ladet opp til i forrige blogginnlegg og avventet med overveldende grad av forventningsfullhet og nervøs spenning, som illustrert der. Og - vel - jeg ble ikke skuffet, for å si det sånn. Tvert imot ble jeg aldeles forbløffet og egentlig ganske satt ut av det hele, og har ikke ennå kommet over inntrykkene eller klart å fordøye dem tilstrekkelig til å komme med en konsis, utførlig respons på historien. Langt mindre en nøktern anmeldelse, det får vente til siden. I det nåværende nu får det holde å konkludere, kort, med at dette er den ubestridelig beste episoden av serien, til nå, muligens noensinne, og at Russel T. Davies stadig makter å slå til med aldeles uventede genistreker som overrasket meg enda mye mer enn Tysklands skuffende fotballprestasjoner og Torres' plutselig gjenervervelse av gamle kvaliteter til sammen. Han presterte faktisk det lille underverk som er en kvalitetsmessig uovertruffen, gjennomført sitrende, nervepirrende, gripende og komplett feilfri TV-episode, av de helt sjeldne, som da var så glimrende på så mange nivåer og i hvert eneste sekund at jeg knapt har ord for å beskrive det, eller mine egne reaksjoner, annet enn at jeg da satt med åpen munn stort sett kontinuerlig, avbrutt av noen gisp og hulk her og der, og hoppet noe veldig på stolen, helt på slutten, og innbiller meg at jeg, på ett tidspunkt, satte i et fangirlsk hyl. Naturlig nok. Og spesielt fordi det var så overveldende gledelig, alt sammen, det var en så utrolig befriende vellykket utførelse av noe som kunne blitt, og var troendes til å bli, veldig katastrofalt og ekstremt risikofylt og dermed med gedigen sjanse til å skuffe. Utgangspunktet var nemlig et virvar av ledetråder og en helt vill idé, fra produsentenes side, med et særdeles intrikat og muligens altfor omstendelig plot som involverte absolutt alle venner og fiender, stort sett, som Doctor'n har møtt og hatt og elsket og fryktet, iløpet av de forløpende fire sesonger, og vi i fansen fryktet alle at det skulle blir for mye av det gode, at de skulle dra det altfor langt og la det utvikle seg til i en helt feil retning; til en forvirrende opphopning av tilfeldigheter, vakling, og mangelfull logikk. Men vi kunne trygt lagt denne engstelsen på hyllen, og bare innstilt oss på å nyte, for istedet ble det en real squee-fest av de mest abnorme dimensjoner; heldigvis, og så ufattelig briljant; der alle personlighetene fikk fritt spillerom, problematiske aspekter ble løst på best mulig måte, alt perfeksjonert ned til minste detalj og konfliktene bygget opp på upåklagelig vis, med lekker CGI og nydelig musikk og superproff regi og vanvittig velskrevet dialog attåt; pluss noe helt fantastisk skuespill fra alle representanter, blant annet David Tennant som i all tydelighet viste hvilken sann skuespillerlegende han er, og Catherine Tate - som en karakterskuespiller av rang; hvorpå alt kulminerte i en tidenes cliffhanger som jeg simpelthen ikke kan uttale meg om, uten å spolere noe. Det var, med ett enkelt ord, magisk. Genuint og absolutt magisk. Jeg har sjelden vært mer glad i favorittserien min, og de som står bak den; det er så deilig å se dem lykkes slik, de som arbeider så hardt, og se at det fungerer i absolutt alle ledd; at resultatet blir så uovertruffent suverent bra. Faktisk talte det óg til episodens fordel at de hadde valgt å gjøre den såpass storslagen, og inkludere et så stort antall karakterer, siden det skapte en flott dynamikk og passet det strukturelle oppsettet på en prikk. Selve historien var bygget opp rundt alle Doctor'n sine venner og hvordan de håndterte det å bli stilt på de umenneskelige prøver i regi av en grusom, grusom superskurk (kjent fra den klassiske utgaven av serien) ved navn Davros. Mannen bak Dalek'ene, for de som måtte lure, og omtrent like ondskapsfull som The Emperor fra "Star Wars". Ikke helt ulik, heller, sånn utseendemessig. Doctor'n måtte, på sin side, handskes med både skurken selv og skjebnen til utallige planeter og solsystemer som alle nå er i fare, på grunn av denne, men også det å se alle sine kjære sveve i akutt livsfare, hvilket ble en stor påkjenning for mannen. Og dernest - ikke minst - håpet om å skulle treffe den høyest elskede av dem alle igjen; kominert med redselen for å miste henne igjen, i kampens hete; da hun plutselig har dukket opp for å hjelpe til med å redde dagen. Utstyrt med et sinnsykt svært gevær og attitude herfra til månen, bokstavelig talt. Til hans Doctor'ns, og fansens, og i særskilthet undertegnedes store glede. Så la meg bare understreke følgende: Billie Piper er tilbake, og hun har ikke mistet taket på Rose-rollen. Samme hva kritikerne måtte hevde, og hva enkelte måtte gnåle litt for høylytt om. Det var en fryd å se både Sarah Jane, Gwen, Jack, Martha, mamma'n til Martha og alle de andre igjen, endog også samhandlende, men ingenting var i nærheten av å komme opp mot min overstadige henrykkelse idet Rose Marion Tyler gjorde sitt inntog og beviste, til fulle, at hun er, blir, og alltid kommer til å være den tøffeste kompanjongen i "Doctor Who"s historie. Min personlige mening, selvsagt, men den må nå ytres. Episoden var fullspekket med høydepunkter og vidunderlige øyeblikk; alt fra klippingen mellom de forskjellige hovedkvarterene og innblikket i de forskjellige karakterenes dagligliv og hvordan de forholder seg til Doctor'n, likesom hvordan han henvender seg til dem alle på forskjellige vis, og til oppholdet hos styrelederne for The Shadow Proclamation, de ubetalelige webcam-sekvensene, den dramatiske reisingen i tid og rom med en stadig mer medtatt TARDIS, og det foruroligende ved Donnas uvisse skjebne; fordi Donna er så fabelaktig og alle elsker Donna og ingen vil at Donna skal forsvinne ut i periferien; ikke ennå! Hver eneste episode av sesong fire har, for hennes del, syntes å være en uimotståelig søknad om forlenget spilletid, og denne var intet unntak. Hun leverte storspill hele veien, også i samspill med samme David; mesteren selv. Med utgangspunkt i slikt et plettfritt komponert stykke sci-fi; der grunnfortellingen om planeter som forsvinner og uforklarlige hendelser knyttet til mørklegging av universet fungerte aldeles utmerket, likesom det mystiske, lett uutgrunnelige preget basert på disse hendelsene kledde episoden, som en helhet, uhyre godt. Alt vel sålangt, alle fans fornøyde. Nesten. For, igjen: det ubestritt største lot vente på seg helt til siste slutt - og det kom ikke som noen overraskelse, siden vi jo har sett alle bak kamera-bildene og lest alle spekulasjonene og visste hva som lå i kortene, men fortsatt - det satte meg altså helt ut, og jeg er fortsatt ikke restituert etter påkjenningen. I positiv forstand, men også som et element av hjertesmerte. Noe man har ventet på helt siden adskillelsen i "Doomsday" og knapt tort å håpe ville gå i oppfyllelse; og nå, da det er en realitet, vet jeg heller ikke om jeg tør å tro at det er 100% reelt. Jeg venter fortsatt i spenning på hva som skjer videre. Men altså, etter mye om og men og mange tumulter, omveltninger og brutale likvideringer (signert Dalek'er m.m.), var det endelig klart for Den Store Gjenforeningen. David Tennant og Catherine Tate, tilbake på jorden, i tenksom samtale om hendelsene hittil; og, hun er endog tema for dialogen deres, hun har vært en tilstedeværende faktor gjennom to episoder; vist seg frem i all sin dyktige foretaksomhet, dog ikke nådd helt frem, og ennå ikke funnet ham; men så plutselig er alt på riktig sted, i riktig tid, og plutselig står hun der. Rose Tyler, midt i veien, og Donna har ikke flere svar på lager, så hun sier "why don't you ask her yourself" og Doctor'n snur seg, og han ser henne, han ser sin Rose, for første gang på en liten evighet, og hun smiler, og han er månebedotten, og hun begynner å løpe, og hun løper for hele sitt liv og av hele sitt hjerte, og han sprinter henne imøte, og begge gliser fra øre til øre, og man kjenner helt ned i tærne hvor ufattelig glade de må være, akkurat i det øyeblikk, med ingenting annet for øye, og ingenting annet i hjertet, og - DER blir han skutt av en Dalek, gitt. Totalt uforvarende, som et resultat av tidenes mest ubeleilige bakholdsangrep. Zap! rett i bakken. Doctor'n er døende. Omgwtf. Herrejemini, ånei ånei. Men før alt går helt galt, og før den endelige sluttscenen jeg ikke vil si noe mer om, rekker vi en rask replikkveksling og den forløper da på det mest forsmedelig tårevekkende ultimatpregede vis: "I've got you, I missed you! Look, it's me!", etterfulgt av "Rose...!", med klump i halsen, og "long time no see!". Stakkars lille fangirl-hjertet; har virkelig ikke godt av sånt. Men ufattelig fantastisk, det var det, og en opplevelse verdt å erindre for ettertiden. Jeg kan leve lenge på den løpeturen. Uansett hvordan det går videre, uansett hva som skjer neste helg; som jeg dog gleder meg noe helt enormt til, i allefall etter denne innledningen; vil jeg kunne kjenne på den tilfredsheten som kommer av å se de to løpe mot hverandre og kjenne på den intense gjensynsgliden de viste der. Jeg har smilene deres på netthinnen og den gjensidige lykksalighetene som en rus jeg hverken vil, skal eller prøver å unngå å la meg smitte av. Helt vanvittig, selvsagt, men en briljant historie og en stor, stor kjærlighet som man ikke kan annet enn å la seg fenge av. Og bli litt, for ikke å si veldig, overveldet. Dessuten har man nå storartede ting å se frem til, deriblant trioen Jack, Donna OG Rose, sammen på tur med TARDIS'en, hvilket er en begivenhet av proporsjoner det er omtrent umulig å overgå. Kan bare bli bedre, egentlig, så spørsmålet er vel hvor bra det er fysisk mulig for denne serien å bli før vi alle eksploderer av pur oppgirethet over dens, øh, uforlignelige brahet. I alle tilfeller: hurra for "Doctor Who", og BBC, og RTD, og allting dertil relatert og - Billie og David! Rose og The Doctor; sammen igjen; innfrir alltid! Might as well see for yourselves:

Personlig (p)referanseutøvelse

Soundtrack: DW-fanmix, selvsagt, endog konstruert av meg personlig. Godt og blandet av trist pianomusikk og betagende rock og påfallende temakonstellasjoner og overtydelige referansepunkter. Advarsler følger, herved, om rabling og usammenhengende utleveringer relatert til det beryktede fandom; et begrep som aldri blir ferdigstudert, aldri kjedsommelig, og aldri noensinne vil kunne dyrkes nok. En uttømmelig kilde, kun til det overdrevne, overveldende, berusende, fantastiske, og spoiler-befengte. Kom ikke her å påstå at jeg mangler selvkritikk, i allefall. For: jeg har aldri hevdet at jeg er et lettfattelig menneske, ei heller spesielt omgjengelig eller uttrykkelig, som eksemplifisert lenger nedenfor; i dette mitt foregående innlegg. Men i et forsøk på å øke den personlige tilgjengeligheten, sånn bittelitt, kan det herved opplyses at jeg - i tillegg til til å være så omstendelig, egenrådig og litt vrien å forstå seg på, til tider og i all åpenbarhet - er og blir en overstadig sprudlende fangirl. Mange ord og muligens ikke fullt så mye mening, i de setningenene der, men altså: fandom-dyrkelsen er et særtrekk av de helt store hos undertegnede. Og den innebærer da, i øyeblikket, at jeg befinner meg i akutt, besettelsesartet "Doctor Who"-modus. Hvilket, igjen, betyr at jeg har låst meg inne i min lille hybelhule; til det beste for mine omgivelser, enda mer enn for min egen del, siden jeg dermed evner å ta hensyn til de nevnte omgivelsene og unngå sosiale ubehageligheter av typen interessekonflikter. Ergo, ikke involvere utenforstående som kunne la seg skremme til det, vel, skremmende over min megaentusiastiske lidenskapforkjærlighet for skinnjakkebekledde superheltinner, med og uten våpen, mer eller mindre overjordisk briljante, deriblant en gammel kjenning av; les blond venninne, pluss skotske Time Lords og andre hyggelige halvmennesker; 50/50 alien and human, som vi vet; og desto mer uhyggelige megaskurker med nokså monotont stemmeleie og repetative trusselytringer. For å oppsummere. Men samtidig, til det beste for meg og disse mine personlige preferanser, da jeg er innestengt i den hensikt å få leve dem ut til fulle, utbasunere min henrykkelse overfor de utvalgte som lykkeligvis deler den, les online-bekjentskaper, og lade opp til den aldeles gedigne Series Four-finalen med anspent gledesrus og skyhøye forventninger. Godt hjulpet av stemningsskapende faktorer som DW-relatert musikk (les Snow Patrol), surfing gjennom fansider til øynene går i kryss og halsen blir tørr og nervene står i dirrende overspent bueformasjon, og nedlastning av spenningsøkende, lovende, men ikke helt tilstrekkelig opplysende promobilder. Det er utrolig besnærende, meget altoppslukende, og antagelig foruroligende - i det minste for disse medmennesker jeg unnlater å invitere inn i fandom-universet mitt, for å unngå deres kritiske oppfatninger, og for å avverge konflikten endog før den måtte oppstå. Jeg ønsker ikke deres eventuelle argumenter om fornuftig anvendelse av tiden man er blitt gitt, og formeminger om hva som er viktig her i livet; jeg vil bare fokusere på det som er det viktigste for meg, i øyeblikket, og gi meg selv lov til å dedikere 100% av egen tid og egen oppmerksomhet til den fokuseringen på dette. Fordi det er en lidenskap, en interesse, på lik linje med alle andre, og fordi jeg ynder å bedrive helhjertet dyrkelse av interessene mine, i særskilthet dem som tilhører kategorien fandom. Merket for livet, i ethvert henseende. Kall meg gjerne tullerusk og besatt, men jeg vil hevde at fandom er en ganske så akseptabel form for galskap. Og jeg begår skribling, drodling, shipping, sikling, klaging, snufsing, grining og, som vist her, grubling - i den anledning. Dernest; bearbeiding av alt sammen, hele kostespinneriet, til en mer sammenhengende konklusjon om hvor fabelaktig genial favorittserien stadig viser seg å være, og avreagering i form av de følgende, små kunstprosjekt. Enjoy, og stjel med stil. M.a.o.: behørig kredittering.

Image: Wallpaper, 1000 x 700 pix, made by Scara. All rights served, click pic to enlarge, og egentlig ganske stolt av denne. Fancy effekter og slikt. Og et par nye PhotoShop-skillz, hurra. Dessuten, et knippe fine heltemennesker: Billie Piper, Catherine Tate, David Tennant - henholdvis - som hentet fra episode nummer elleve, "Turn Left" og en avisforside. Gjør det lett å være kreativ. Særdeles sådan. Pluss at Billie muligens er den mest fotogene person på planeten, hvilket ikke skader; rent formalistisk sett. Episoden er heller ikke dum - for å si det mildt; anbefales selvsagt for alle og allverden. Ytterligere, og sist men ikke minst, en liten banner inspirert av det overstående:

Den stundessløsende

"I en sådan stund"
Av Scaramouche, Po(t)eten, som helt plutselig befant seg i et filosofisk (og po(t)etisk) hjørne, mer forvirret enn forklart, av seg selv, på en lørdagskveld, og antagelig mer inkonsekvent enn konsekvent meningsbærende, muligens en stor klisjé, og på toppen av det hele ubestemmelige konkluderende om det aldri bestemmelige, hva nå det måtte bety, hva nå dette overhodet måtte innebære, men det er (igjen) passende representativt, siden dette lille diktet går rundt seg selv i å handle om seg selv, i sirkler rundt sin egen akse, og videre - i å handle om at det ikke skal handle om noesomhelst, hva det hele måtte velge å bli tydet dithen at det handler om, siden det mest av alt handler om å handle (eller eventuelt la det være), meta meta meta, beta, og nå merker jeg at jeg trenger alkohol.

stundom vet jeg bare ikke
hvor jeg skal plassere føttene;
og fingrene, og frendene,
den ene bent foran den andre;
i hvilken retning jeg skal vende dem
og hvor jeg skulle lede mine skritt,
med mine gjerninger, mitt lynne,
hvordan jeg skal unngå sammenstøtet,
stange mot en vegg, og havne i en bakevje,
forvirret, óg bli motløs, maktesløs,
en redsel mot enhver fornuft
å miste stedssans, miste rasjonelle utsagn,
miste selvet, mens man former kun seg selv,
men kanskje er det aldri nok,
på langt nær, stundom vet jeg ikke
hvordan veiene i livet overhodet kan bli
utveier og ikke simpelthen en samlet blindvei
langsmed evige traséer av et sidespor,
alternative ruter som man aldri tok
sjenket aldri dem potensiale,
for meget anlagt kun for avledning
og desto mindre fikk man så igjen
var ofte mitt resonnement
en ubegrunnet forestilling, mest
fordi det sjelden lar seg tufte på en grunn
men eksisterer som sitt eget opphav
i et slags førtidig uforanderlige
følger meg på linje med en stivnet skygge
viker ikke fra meg, like lite som min vilje
til tross for at jeg, stundom, er uenig

med mitt eget tankesett, med egen teori;

dog tillater min sjel å bli bedøvet

i en søken uten egentlig å lete for å finne,

da man finner kun det mektigste

av tomhet, skapt av tomrom, satt av meg,

og vandrer hvileløst i stagnasjonens hylster

fylt med illusjoner, klebrige, fortredelige,

som fallet for en fristelse man aldri forelas

i ettertid kan allting lyde akseptabelt

når verden dreier rundt og ikke mot

med sannhetsgraden slik den genereres

man lefler med det oppsatte til gangs

óg ut i mine løfter; jeg ga altfor få

lot meg kun føre villig vekk og videre,

kontret sjelden, bare konsulterte,

og traff de svar jeg allerede visste om

at ingenting er absolutt,

og føttene forledes like hyppig, like trolig,

som at fremmede er ennå ukjente, som frender,

betyr da intet

intet annet enn det tydelige

stundom synes jeg menneskene skuffer
strever, styrer, ståker, altfor meget

i sin strøm av fronter, vikende, og valg

og utvekslinger foretatt i villrede
akk, så unødvendig, kamp og slit, og leven

jeg tenker at det burde være enklere

og at vi burde la det være - nettopp det - så enkelt

fordi, i alle stunder, kan man ikke vite

i ens bare viten - hvorom dette at man ikke vet

Right Kind of Turnings

Soundtrack: tilhørende filmen "Into the Wild", signert Eddie Vedder, og muligens det beste lydspor noen film noensinne har latt seg bli velsignet med; fordi det er så uhyre vakkert og skjørt og (dermed) passer filmens tematikk på en prikk. Ensom mann med kassegitar, i dobbel forstand, og tekstlinjer som får meg til å grøsse. Beste siden Morricone, jeg bøyer meg i støvet. Og det hjelper jo unektelig også at filmen er såpass suverent fantastisk superbra som den er. If less is more, how you're keeping score?

Diverse kommentarer til et utvalg kulturelle impulser, på en tirsdag, siden tirsdager trenger slikt og siden jeg da endelig har klart å ta i bruk min nyvunne frihetsfølelse, les fritid, og dermed (med stor glede) kan benytte anledningen til å dypdykke ned i samlingene mine, og ta for meg av de bunker med inspirasjonsmateriale jeg har hatt liggende litt for lenge allerede. Så, med sommerferie som utgangspunkt og regneværet som et påskudd, bruker jeg desto mer av dagens timer på å lese bøker, høre på mengder av ny musikk, glane på fine TV-serier og se god film - også midt på morgenkvisten og før lunsj og, vel, etter kunsj. Har gjort litt av alt sammen, iløpet av denne aktuelle dagen, og begynte med et raskt tilbakeblikk på fantastiske "Turn Left", denne nyeste "Doctor Who"-episoden som altså var av de mer storslagne; praktfull på alle måter, fantastisk skrevet, med glimrende skuespill fra alle involverte - som nevnt tidligere, et par ganger, snart til det kjedsommelige. Men det trengs å understrekes, for historien var virkelig enestående, og det er i sannhet både kjekt og rettferdig for Russel T. Davies at han får avslutte sin karriere i serien med en real opptur, og en uimotstridelig bekreftelse på at han faktisk kan prestere gode skriverier, selv om han iblant har skuffet stort, men tross alt: dette er og blir mannen som brakte DW tilbake til TV-skjermen og i et helt nytt format, av en helt annen standard; hadde det ikke vært for ham hadde aldri prosjektet sett dagens lys, eller nytt en så stor suksess, og jeg hadde vært en gedigen lidenskap fattigere. Så, man bør vite å sette pris på RTD og prise ham for det stykket arbeid han faktisk har gjort, og de positive resultater det har ført med seg. Selv om "Love & Monsters" med fordel kunne vært unngått, en del skurkaktigheter kunne med letthet ha blitt gjort mer troverdige, de mangfoldige Jesus-referansene i sesong 3 ble en smule påtrengende etterhvert, Tinkerbell og Titanic tok kaken, og jeg vil aldri mer se Doctor'n i bur, ei heller i vill jakt på romvesen-griser, og - sist, men aller mest - Martha Jones er antagelig den fjernsynskarakter gjennok tidene som har fått dårligst behandling av sine bakmenn(esker); skribenter, regissører og produsenter på lik linje; hvilket vi må kunne gi RTD hovedskylden for, siden hun var hans egen oppfinnelse og han burde visst å ta bedre vare på henne, utnytte hennes potensiale bedre, og dermed kunne vi som seere kanskje fått mer sansen for henne, endog maktet å like henne overhodet. Men nok om det. Mer enn nok. RTD leverte sist helg begynnelsen på det som synes å være hans definitive mesterverk gjennom disse fire sesongene han har vært sjef for, og jeg unner ham - oppriktig, av hele mitt hjerte - å lykkes med resten av finaleepisodene, og få den kred han vitterlig fortjener. For bragden, for innsatsen, og for å ha "gjenoppfunnet" Doctor'n som en trendy, likandes helt, for å ha gjort serien om ham relevant og überpopulær, igjen, og - i særskilthet - for å ha gitt oss alle Rose Marion Tyler, en vesentlig mer heldig utgave av kompanjongkarakteren enn stakkars Martha, og Donna Noble; den muligens mest underholdende bifigur som noensinne har vært med i DW. Så mange takk til Russel, og måtte det gå ham godt videre i karrieren; måtte han fortsette å gjøre en god jobb og finne gode muligheter der ute for å gjøre det. Måtte kritikerne behandle ham med mindre forakt enn de gjorde i DW, tidvis også ufortjent, og måtte vi fanjenter være snille. Se på "Turn Left" som et betryggende argument, den viser at fyren har evner; og dessuten, han klarte å bringe Rose tilbake uten å fremkalle skuffelse, uten å feile så grenseløst som mange (meg selv innbefattet) hadde fryktet - mot alle odds lyktes han til fulle og ga oss en særdeles overbevisende, rørende tilbakekomst som bare kan bli bedre. Eventuelt gå rett i do, det er fortsatt to episoder igjen. Men jeg krysser fingrene og ser frem til de kommende helgene med hysterisk uro og neglebitende nervøsitet for hva han har funnet opp og mange stille bønner om at deux ex machina-elementene uteblir, at Donna ikke dør og at SuperSkurken, the one and only, les Davros, får beholde verdigheten. Og, at storartede bifigurer som Captain Jack, Mickey, Sarah Jane og Harriet Jones brukes med vett og forstand når de først skal være med. Satser på mye spenning, en god porsjon tårevåthet, minneverdig dialog, romantiske gjenforeninger, med og uten klinescener, flere tårer, Very Expected Naked Jack og fancy våpenføring. Vil da tro at Torchwood har en del artilleri å stille opp med, og blir artig å se hvordan samme Davros har tenkt å gjøre kål på Universet denne gang. Blir alltid like glad for å se Dalek'ene igjen, jeg, de er så søte. Hoho. Ikke spesielt fryktinngytende, men en kjærkommen klassiker å ha tilstede. Også heier jeg veldig på Rose på tokt med maskingevær, og på Donna med kul skinnfrakk. Må bli bra. La meg óg understreke at uansett hva som måtte skje videre er jeg RTD evig takknemlig ene og alene for Den Absolutte Ultimate Nytelsesfylte Fandom-Sammenkoblingen han foretok i selvsamme "Turn Left"-episoden; da familien Noble-Mott valgte å ta seg en fest, midt oppi all den miserable bostandarden og apokalypse-elendigheten, og dette da involverte mye whisky, Bernard Cribbins som drinkmaster, og en akapella-versjon av "Bohemian Rhapsody", intet mindre og intet ringere, og jeg trodde jeg skulle dåne. Queen og "Doctor Who" og Catherine Tate som synger "Scaramouche Scaramouche will you do the Fandango?"; det ble nesten for meget av det vanvittige gode, det, og Brian May fra Queen hjelper ikke akkurat når han da velger ubevisst å svare på tiltale når han, på sin side, skriver om "Phantom of the Opera" på SoapBox'en sin og henviser til den som kun "Phantom", med andre ord det mest åpenlyse tegn på å være en Phan, og får meg til å gå fra alle konsepter og juble; for jeg elsker når alle interesseobjektene mine stimler sammen, slik, til et absnorm alt-sammenhengende sammensurium av mer eller mindre subtile forbindelsesledd; føler meg, likeledes, nesten sprengeferdig av forkjærlighet for dem alle, og det blir ikke enklere av at de da begynner å dyrke hverandre; men i alle tilfeller - fantastisk, og en genial scene fra en genial episode av et genialt show.

Videre! I all kortfattet oppsummeringsmodus: Robert DeNiro påstår han ikke er så vanskelig å jobbe med som alle hevder, og at han aldri overstyrer regissørene, neida neida, men fortell meg da gjerne hvorfor han alltid spiller gangster med slik troverdighet, og Quentin Tarantino er igang med en ny film, nå bekreftet av ham selv, hvilket viser seg å være storsatsingen "Inglorious Bastards"; hurra for det, og endelig skal vi få klarhet i hva dette mystiske prosjektet går ut på, etter årevis med utsettelser og hint og spekulasjoner; og han hevder da at den påståtte tilknytningen til "The Dirty Dozen" kun er på et inspirasjonsmessig, overflatisk plan - men kjenner jeg Charles Bronson-fanatikeren i ham rett, bør dette være en underdrivelse, i allefall er det lov å håpe, og jeg satser på en heidundrandes Bronson-hyllende brutal kultorgie, nok en potensiell überklassiker som skal nytes i full monn og gjentatte ganger på kinolerretet, mens jeg venter i spenning, og satser på at han får med seg et sedvanlig fabelaktig galleri av fabelaktige skuespillere; det ryktes at Sylvester Stallone og Tim Roth er involvert og Michael Madsen har å dukke opp; og apropos - sånn, i mellomtiden, mens ventingen går meg på nervene - det jeg lurer aller mest på, i Tarantino-sammenheng, er når denne dobbeltoppfølgeren med Madsen og John Travolta som brødrene Vic & Vincent Vega - som skildret i "Reservoir Dogs" og "Pulp Fiction", henholdsvis - skal bli en realitet; for etter min oppfatning vil den ha anlegg til å kunne bli tidenes mest ultimate filmopplevelse, troendes nesten til å kunne vippe "Kill Bill" ned fra min personlige trone av utmerkelsen Tidenes BestBeste Film, og for et gedigent thrillerplot det ville være med de allierte brødrene Vega på tur; jeg tilbyr meg gjerne å bidra, jeg ville snurret ledninger og trykket på knapper og kokt suppe og (for å halvsitere Teri Hatcher) servert øl på settet, om så er, om det ville hjelpe på for å få produksjonen i gang, og fått budsjettet under kontroll; bare vær så snill og ta sats - og nå har han jo, til slutt, tatt fatt på "Inglorious...", som få har hatt tro på at noensinne ville bli noe av, så det må være et godt tegn; i likhet med faktum som at Harrison Ford har fått en karrieremessig oppsving etter Indiana Jones på nye eventyr, som da var en overraskende vellykket affære, synes jeg, og at Christian Bale er aktuell som Robin Hood, i en ny og mørkere filmatisering, av regi av noen som åpenbart ikke har fått med seg BBC-serien med dennes beksvarte overtoner, og Sienna Miller er da aktuell i rollen som Mariann - en hushjelp - joda, det kan bli severdige saker, om ikke annet rimelig underholdende, og apropos underholdningsfaktor:

Sist, men ikke minst. La meg fortelle om noen som virkelig hadde en dårlig dag på jobben - og valgte å lage film om det. I dobbel forstand. Besluttet da å runde av kvelden (les natten) med en aldri så liten dose Gerard Butler, som jeg aldri får nok av, men som jeg da må begrense meg litt i forhold til, så jeg ikke tar fullstendig av med mine fangirl-tilbøyeligheter, og blir besatt til det plagsommelige. Han har den effekten på folk, det skal sies, og da spesielt oss av typen hunkjønn. Samme som med Steve McQueen; jeg merker det med en gang han dukker opp på skjermen; han har en helt spesiell utstråling og han etterlater meg da i en rablende haug på stolen, totalt uten evne til å beherske meg, og beholde fatningen; istedet sitter jeg og fniser uhemmet som en annen fjortis, med sikkel i munnviken og tindrende Bambi-øyne og babler i vei, som en annen desperat frierske, henvendt til en nokså umottagelig dataskjerm; men uten å verdige dét den minste ettertanke, fordi jeg da er helt og absolutt oppslukt av en ravende superkjekk avsindig tiltrekkende og hyperbarsk fyr som ikke trenger å si eller gjøre noesomhelst, bare være der, og det er nok til å få meg i knes. Senkeferdig av sjarmering, jeg lurer på hvor han tar det fra. Og, som sagt, det hele må begrensenes til et sjeldnere minimum; jeg får fort såpass for mye av det altfor gode at jeg blir konstant rar. Holder med tidvis, noenlunde kontrollert fangirlgalskap - som eksemplifisert ved den inneværende kveld, da jeg satte meg til med det beryktede epos "Beowful & Grendel"; kort oppsummert, ikke Butlerens beste film, men definitivt blant de mer underholdende. Veldig underlig, kan man også mene; som en bisarr blanding av dokudrama, familiekrønike, sagafortelling, actionkomedie, historietime, indiefilm, og turistguide til Island. "Ut i Naturen" med Gerry i hovedrollen, og tilsvarende elendig redigeringsarbeid. Klippingen var skremmende dårlig, voice-over'en ufattelig talentløs og intro'en begredelig, men landskapet var - selvsagt -underskjønt. Morsomt å se Hollywood ta for seg skandinavisk kultur, likeså, med skandinaviske skuespillere i de fleste biroller, og nordisk natur som bakteppe; også takket være noen påfallende ubarmhjertige værguder som valgte å gjøre sitt ytterste for å spolere hele filminnspillingen med steintøffe, ugjestmidle værforhold. Dårlig dag på jobben i første forstand, og jaggu laget de ikke en film til - en skikkelig dokumentar - om det også, som da har gått hen og vunnet mengder av priser. Muligens innehar den også litt bedre forutsetninger, kvalitetsmessig, enn hva den opprinnelige spillefilmen kan skilte med. Men, om ikke annet, så har "Beowulf & Grendel" noen aldeles briljante, overmåte festlige øyeblikk, der den originale taleformen - som da kombinerer amerikansk og britisk slang med norrøn heltediktning, og innlemmer en god del humor og vulgære gloser - kommer til sin fulle rett. Kostymene er strålende og tro mot sjangeren, selv om et par moderne detaljer trekker ned, deriblant åpenlys bruk av hårstrikker fra H&M. Dog, musikken er nydelig, vikingskipene er nok hentet fra et eller annet museum, og dertil perfekte og befriende originale, og location'ene er jo av de sjeldent iøyenfallende vakre. Dessuten har man klart å skildre dem bra; fotograferingen kompenserer i stor monn for det regissøren måtte mangle av, øh, teknisk erfaring. Tror kanskje han burde finne seg en annen jobb etterhvert, eventuelt holde seg til de TV-episodene og minidokumentarene han vanligvis beskjeftiger seg med. Men selve produksjonen er det lite i veien med, og stort pluss i margen for spesialeffektene. Virker som de har gjort en del underlige prioriteringer i budsjettet, men når det kom til blod og gørr og legemsdeler virker det i allefall som om de hadde nok å ta av på kontoen. Ytterligere er Gerrys prestasjon av de sedvanlig upåklagelige; han spiller kompleks viking med selvtillit og hårete sjarm an mass, som om han aldri skulle gjort annet, i tillegg til den dialekten som får enhver fangirl til å smelte og dåne og dø. Vi får se ham til hest, vi får se ham klatre i fjellet, vi får se brøkdeler av en naken overkropp, og - som om ikke dette var nok - gjør han sitt inntog i filmen ved å stige opp av et hav. En scene som for øvrig er genuint glimrende, og med en dialog, der Gerry også presenterer seg som den, øh, helten han skal være, som er direkte ubetalelig. Indeed; he does this often. Hva statistene rundt ham angår, har de kanskje ikke allverdens med skuespillerutdannelse, og tidvis hersker det tvil om de faktisk spiller eller bare er seg selv, men om det siste er nå tilfelle er de ihvertfall svært så overbevisende i sine rolletolkninger. Som primitive, brautende, fleipende og mjøddrikkende vikingmennesker. Hvorvidt dette kan ansees for å være foruroligende, eller kun bør skrives på kontoen for avreagering i henhold til elendig vær, velger jeg å ikke grunne noe videre over. Det holder å si at de bidrar med en mer enn dugelig innsats. Stellan Skarsgård gjør óg en flott - om enn forholdsvis komisk - figur, som kongevennen Beowulf (spilt av Gerry) forsøker å bistå i jakten på "trollet" Grendel; som da viser seg å være en litt over gjennomsnittet hårete Islending med identitetskomplekser, intens hevntrang, og Sarah Polley til mor. Hun er, for øvrig, blant filmens aller beste innslag, som heksen Selma, og har strålende kjemi med Gerrymannen. Fine, røde dreads har hun óg. Også bor hun i en jordhytte med voldsomt omfangsrik garderobeavdeling. Jeg ser helt klart for meg at hun har en walk-in wardrobe gjemt innimmelom kampestenene der. Fancy kjoler! Meg vil ha! Nuvel, et par historiske feil klarte de altså å koste på seg, men generelt sett er det ingenting å si på den tidsmessige troverdigheten. Det skal de ha; jeg tror dette må være det mest autentiske, historiske drama jeg noensinne har sett - da de involverte var nøyaktig så ukultiverte, hardbarkede, mjøddrikkende, som nevnt, kroppslig uhygieniske, lite diskrét og voldelige som tidsepoken tilsier. Godt spill eller skandinavisk lynne, hvem vet. Haha. Er nå alltid festlig med "norsk aksent" i Hollywoodsammenheng. Og når det gjelder de mest briljante sekvensene: se opp for aktiv hode-rulling, nærmere bestemt bowling med hodeskaller i regi av uhyret selv; muligens det mest hysterisk morsomme eksempel på morbiditet jeg har sett på film. Legg til en omfattende porsjon med banning, mht "those fuckin' trolls", ubevisst fordomsfullhet, respektløs omgang med sosiale konvensjoner og religion, les direkte blasfemisk, og bemerkelsesverdig lite frastøtende underbuksehumor, pluss mye strålende skuespill fra de mest uventede retninger, og stundom på de mest tilfeldige, uventede punkt i historien. Scenen mellom dronningen og Selma er fantastisk. Og Beowulfs første konfrontasjon med Grendel er ufattelig artig; inkludert stenkasting, brøleapetendenser og tidenes fremføring av spørreordet "WHAT!"; kanhende ikke helt slik man hadde tenkt seg, eller planlagt den, men tilfeldighetene rådet nok på settet, her, og derav følger en rekke, høyst unike fremstillinger av vikingers dagligliv, med en del uforutsette vrier; eventuelt innsikt i moderne menneskers liv, i litt for mange dager, isolert på en øy under horrible innspillingsforhold som de da valgte å gjøre det best mulige ut av. Noen ganger lykkes de riktig så bra, andre ganger lykkes de ikke så bra som de burde, andre ganger igjen mislykkes de til den store gullmedalje; likesom det ved enkelte anledninger er fabelaktig, tiltenkt morsomt, andre ganger mer ufrivillig, igjen andre helt ubevisst og følgelig lattervekkende; noen steder krymper man seg i forargelse over håpløse kameravinkler, andre steder holder det at Gerry opptar så mye positiv plass på skjermen at man glemmer resten - som at man ikke ser så mye annet enn Gerry, fordi noen glemte å zoome ut igjen og likesågodt lot fokus forbli på Fine Mannen mens en av de andre skuespillerne er i full sving med monologen sin. Jeje. En særpreget og på alle måter enestående filmopplevelse; kanskje til bransjens beste at der ikke lages så mange slike, men den hadde den riktige åttitallsfeeling'en og den hadde Gerry, hjertelig på plass, og den hadde en oppriktighet og et hjertelag og noen gullkorn uten sidestykke, sånn innimellom, som gjorde den mer enn verdt å få med seg.

Lærdoms Kvinne

Soundtrack: Elton John - "Goodbye yellow brick road", uhyggelig passende for anledningen, da det var nettopp Elton som var gjennomgangstema og hovedinspirasjonskilde, gjennom hele min mest intensive studieperiode denne våren, altså eksamensinnspurten og de siste leseøktene; det var da strengt tatt han som fikk meg gjennom det hele, med sine smektende pianotoner og Bernie Taupin, fineste mannen, sine poetiske innspill attåt. En ufattelig fantastisk superflink duo, som alltid bidrar til å lyse opp dagen, livet, og enhver grå stund; de skulle bare visst hvor høyt jeg verdsetter dem. Spesielt, da, som en givende avveksling fra den mer teoretiske poesien; fordi de er nøyaktig like poetiske selv, og fordi slike melodier alltid kiler øregangene nok til å kunne bringe noen gode vibrasjonen inn i hjernens hulrom, likeså, og der bringer de - kun i form av egen notesetting - ny giv til den heldige lytteren. Og ved "All the girls love Alice", i særskilthet; til den utsøkt heldiggris, etter egen oppfatning, som er meg. Et avsindig fabelaktig, utstudert retro og glimrende sammensatt album. Klassisk i ordets retteste bøyningsledd; på sitt mest antigrammatiske, frihetstilkjempende; så hurra for Elton og Bernie - igjen!

En slags kortfattet bokanmeldelse, eller refleksjon over et forfatterskap, på en mandags kveld (og ut i de små tirsdagsdaterte morgentimer), i tillegg til noen tanker om bøker og refleksjonskunst som sådan; fordi jeg er ferdig med litteraturstudiene for denne gang og nå endelig har tid til å studere litteraturen. Skikkelig. I den forstand at jeg kan foreta mine egne utvalg og fokusere på det jeg selv måtte finne for godt, og fornuftig, og bearbeide de generelle populærkulturelle impulsene slik det faller meg formålstjenlig. Likevel, og det er nok et stort pluss for min egen del, skal det sies at jeg leser all litteraturen på nøyaktig samme måte - ikke som jeg alltid har gjort, men som jeg i allefall har lært meg til å gjøre nå - og jeg har samme utbytte av fagbøkene (de skjønnlitterære vel og merke) når de plasseres i en universitetssammenheng som når jeg leser dem kun av egen, fri vilje. Positivt, først og fremst, fordi jeg da får mer glede av å gå løs på pensum - og aldri vil betrakte bøkene der som et forsmedelig pliktløp, ene og alene, men kan granskes på samme engasjerte og kritiske vis som jeg gransker alt annet. Det innebærer også at enkelte nesten kastes ut av vinduet, av ren frustrasjon over elendig kvalitetsnivå, men at andre - med samme utgangspunkt - forgylles i lovord og opphøyes til favorittstatus. Dernest er det flott å kunne ta med seg lærdommen fra studiet over til ens "vanlige" tilværelse, og at overgangene mellom dem er så flytende; at den personlige tilnærmingen til livets forskjellige situasjoner arter såpass likt. Dessuten, uansett hvorhen man befinner seg og hvordan man befatter seg, der, så tror jeg det er sunt å utnytte (og dyrke!) ens egne interesser slik, og la dem dominere eget liv, fordi det gjør livet som sådan mer konstruktivt og angripelig - og jeg føler meg heldig som overhodet har anledning til å bruke min hverdagstid, og mine studieår, på noe jeg brenner for så inderlig og finner så grunnleggende spennende; at jeg får kombinere voksenlivets formaliteter med en av mine hoved-hobbyer, det er privilegium. Unektelig, et stort og lystig privilegium. Jeg liker simpelthen å lese, og jeg merker da at jeg nok får mer utav lesingen nå enn før, hvilket igjen er et kompliment til UiB og et oppløftende bevis på at det lønner seg å tilbringe tid der, at studiene gir meg noe, i det minste når jeg evner å studere på min egen (og relativt spesielle) måte og - jepp - kombinere det lystbetonte med det faglige. Samtidig er det ikke å nekte for at jeg foretrekker å kunne arbeide med litterære verker slik jeg selv lyster; og uten å måtte forfatte regelbundne oppgaver om dem etterpå, men heller kunne utforske dem nøyaktig slik jeg mener man bør - og det er da ingen her som argumenterer imot, med heftig mine, slik veilederne jeg har fått utpekt ellers har for vane. Likeledes er det utrolig deilig, nå, å kunne opprette helt egne "leselister" og prioritere som man vil, i så stor monn og så grundig som man føler for, hverken mer eller mindre, og å kunne bytte ut "selvstudiene" med helt andre ting, veksle mellom dem, på tidspunkt da man resten av studieåret vil kjenne seg forpliktet til å studere enda mer; og i en overordentlig, konsentrert forstand. Og å kunne konfrontere omkringliggende faktum med nøkternt blikk, og motsette seg dem uten videre, uten å måtte krangle med en foreleser som mener man aldri vil kunne ha rett fordi man mangler en doktorgrad eller tre. Og som knapt tar meg seriøst, fordi jeg nekter å stole på de utallige forskernes avhandlinger om emnet, men heller stoler på egen dømmekraft; uansett om den er feilaktig, eller pålitelig, det gjelder for meg å tro på egne observasjoner. Og peile seg inn på selve litteraturen, ikke dette krimskramset mine selvutnevnte overordnede ynder å pakke den inn i. Det er, i alle henseende, romanene, diktene, fortellingene og essayene jeg studerer; med eventuelt annet, skjønnlitterært mer; og som jeg foretrekker å beskjeftige meg med, som jeg hovedsaklig fokuserer på - både når jeg har sommerferie i regnet, men også når jeg er i aktiv studinemodus og leser mot en eksamen og må presentere noe faglig relevant ved semestets slutt. Jeg tar for meg det boklige på samme manér; og innrømmer gjerne, sånn i ettertid, at der finnes sekundærlitterære kompendier for allmenn litt.vit. jeg aldri vurderte å kjøpe, engang, og som jeg boikottet aktivt på forelesningene. Fordi de kun fungerte som selverklærte fasiter, ikke grunnlag for videre diskusjon. Jeg avskyr å bli fortalt hva jeg skal mene om litteraturen, jeg hater at omgivelsene belærer meg om dens virkningshistorier og "faktiske mening", som jeg da senere må "gjøre rede for"; et uttrykk jeg hater desto mer; og jeg nekter selvsagt å innfinne meg med noe av dette, jeg motsetter meg all inndoktrineringen og alle doktrinene, hvorpå jeg må slite med visse konflikter i eksamenssammenheng og overfor det overnevnte veiledningspersonell. På en del kompliserte, basale nivå kan vi aldri bli enige; dessverre; og jeg kommer ikke alltid like heldig ut av uenighetene som da, nødvendigvis, oppstår samme sted. Men for å konkludere med det gledelige: det å ha fått et mer bevisst, enda mer kritisk, og muligens objektivt; eller kanskje ikke, i det minste reflektert; forhold til litterære verker vil alltid være et fortrinn. Jeg føler at jeg har tjent mye på å måtte handskes med litteraturviterne, likeså, for selv mennesker man ikke kommer helt overens med, kan man jo alltids lære noe av. Jøye meg, hvor diplomaten slår til. Men jeg klarer ikke slutte å henrykkes over det faktum at jeg finner enda større mening ved bøkene nå, enn tidligere; hvilket betyr før studietiden; og at jeg leser med akademisk-analytiske takter, dog puttet inn i et litt annet formular enn hva akademikerne selv ville forvente. Og, av meg, tidvis forlange. Men når de da ikke sitter og kakker meg i hodet med pekepinnene sine, befatter jeg meg da på rotekte, ettertrykkelig Scara-vis med følgende:

J. M. Coetzee - har alltid vært, og kommer alltid til å forbli en av mine absolutte favorittforfattere i hele universet og, likeledes, et av mine største, litterære forbilder; som skribent er han blant de absolutt uovertrufne, og helt siden jeg leste hans "Waiting for the Barbarians" i forbindelse med engelskstudiet i fjor, har den mystiske, besnærende stilen hans forfulgt meg; den vil rett og slett ikke gi slipp på meg, ei heller vil minnene om bøkene som sådan, og jeg gleder meg til hvert nye eksemplar jeg kan stupe ned i; og har til dags dato fullført en god porsjon, med den største fornøyelse. Det til tross for min generelle hang til å legge min elske på personen bak romanene, nesten like mye som romanene selv, da jeg ofte lar meg fengsle vel så mye av det individuelle aspektet, hvordan individets særegenheter kommer til uttrykk på papiret, og i så måte burde ikke Coetzee være et naturlig førstevalg som interesseobjekt, da han er kjent som en innesluttet og lukket og ytterst lite underholdende fyr å tilbringe tid med; hans venner har visstnok kun hørt ham le én eneste gang, og han stiller sjelden på offentlige tilstelninger, han opptrer nesten aldri i det offentlige rom; de priser han har mottatt, inklusive Nobelprisen, har han knapt dukket opp for å motta; han lever et asketisk, uhyre kontrollert liv (har man latt seg fortelle), i all enkelhet, men den ekstreme livsstilen resulterer da, om ikke annet, i noen helt fantastiske verker om mennesker, som et overhengende tema, og det er da menneskene med alle deres bisarre, ondskapsfulle, naive, fordomspregede, kjærlige og kjærlighetsmanglende sider han ynder å skildre. Primært under press, og i voldsomt dramatiske omstendigheter; alltid på grensen mot det destruktive, groteske, nesten ubegripelige; men samtidig med en genuin forståelse nettopp for det menneskelige, en påfallende kunnskap om menneskelige handlingsmønstre og interaksjon på de mest bisarre, likesom de mest grunnleggende plan. Han skriver gjerne om post-apokalyptiske verdener, med eksplisitte politiske trekk; han skildrer ofte politiske konflikter i allegorisk forstand, og han inkluderer våre samfunnsmessige problemer - stor og liten skala - som undertoner i alle sine fortellinger. Man vil kunne hevde, med rette, at de har mange likhetstrekk, de forskjellige bøkene hans, at han kanskje skriver for mye om det samme; men som en med oppriktig sans for mannen vil jeg forsvare ham med å si at han i alle tilfeller ser saken med en mangfoldets anskuelsesteknikk; og om han skildrer en lignende situasjon er det fra utpreget forskjellige vinkler. Hans karakterer har mye av det samme i seg, de óg, det er ikke til å komme utenom, men i egenskap av å inneha vidt forskjellige yrker, å befinne seg i vidt forskjellige tilværelser og med radikalt forskjellige drømmer. Om noe, så kan den gjennomgående tematikken telle til Coetzees fordel, som en gjenkjennelig signatur og en kvalitetsmessig pekepinn, da man umiddelbart oppdager tekstens opprinnelsesledd, idet man setter seg ned med den, og han makter å fange min interesse, og min lidenskapelige beundring, hver eneste gang. Selv når han beretter om halvsprø individer som (min favoritt!) Elizabeth Costello, fra boken ved samme navn og fra den sist leste, "Langsom Mann", som nok er de beste han har prestert hittil. Som vanlig uforklarlige, dobbeltydige, drastiske, og plassert i en høyst snodig setting; som synes fascinerende, medrivende, men litt vag. Med innslag av metafiksjon, lyrikk, sitater, fagstoff og stream of consciousness; lange, usammenhengende men nøysomt konstruerte dialoger der han óg slår om seg med referanser til klassiske romaner - som florerer på mitt utvalgte fagområde, derav kanhende forkjærligheten - det vil si, der hans Elizabeth Costello får komme til orde, i fri utfoldelse over "Don Quijote", Homer og det som verre (og bedre) er. En salig blanding og en uventet effekt; både for leser og skriver, vil jeg tro. Muligens er hun talerør for Coetzee selv, muligens er hun en gudsfigur, muligens er hun en oppfinnelse fra hovedpersonenes side, en fiktiv figur i en fiktiv bok som dermed blir - et eller annet metarelatert - men mest sannsynlig og vesentlig enklere; ingen av delene. En pågående, smått aggressiv og nokså rar, gammel dame som oppsøker uskyldige ofre; menn og kvinner i sin allminnelighet; og saumfarer, dissekerer og velter om på deres eksistenser, konstruerer nye og radbrekker de bestående, mens hun skriver på noe som glir over i det man selv sitter og leser på; veldig typisk for denne forfatteren, etter hva man må kunne bedømme nå. Imidlertid makter han dermed også å skape en kobling, et sjeldent tett bindeledd, mellom leseren, skriveren og dem der skrives om, gjennom nettopp å rive oss med i alle sine dramatiske skildringer. Både fordi og slik at vi ikke makter annet enn å føle med disse menneskene, i deres kriser; grunnet den gjensidige tilknytningen, tvinges man til å sympatisere med dem i alle deres nedturer og uhell, likesom man trives med beretningene om deres oppturer og suksess; endog kunne identifisere oss med hvem de er; fordi de gir uttrykk for sider vi - innerst inne - ser at vi óg er tilbøyelige til å vise, spesielt under press. Ironisk nok, siden de - som forfatteren selv - ikke ved første øyekast er blant dem man vil søker etter å ha som forbilder eller idealisingsprosjekt, men på tross av dette; på tross av deres mindre fordelaktige tilbøyeligheter og all den ondskap de kan utvise; all den arroganse som kommer til uttrykk gjennom Elizabeths behandling av sine omgivelser; når man kommer tettere innpå og bryter gjennom litt av all uutgrunneligheten, fortoner de alle seg likandes i det at de bergtar og fascinerer, og får oss til å å ville fundere; men også henfalle til mer ufrivllige funderingsøkter. De får oss til å ville skjønne, og se, selv det vil helst ville unnlatt å sette oss inn i, selv der vi - rent instinktivt - helst ville snudd oss vekk. For når tragedien først rammer, her, er det i en overmåte grusom utfoldelse, med konsekvenser langt utover det man skulle forvente, og frykte.

Coetzee har for vane å stille sine hovedpersoner på prøve, ta fra dem alt de har og endre, endog ødelegge, ders liv fullstendig, og gjerne planeten med når han først er i gang; satt i en litt absurd-realistisk sammenheng, med plutselige inntredener fra bifgurer med uforklarlig opphav, som man ikke riktig kan plassere i sammenheng med resten av historien, før på slutten, og kanskje ikke da engang; som om begivenhetene bare velger å forekomme, tilfeldig spredt utover innrammet av en avrundet helhet; det synes naturlig, nødvendig, fordi Coetzee fremstiller det slik - men fra et objektivt, utenforstående ståsted blir det hele nokså merkelig. Likevel, det er bemerkelsesverdig poengtert, logisk og nøkternt, det hele, med en tørr humor som kler bøkene og som sikkert tilhører Coetzee likeså; jeg forestiller meg ham som en fordekt komiker, med preferanser innen den svarteste humoren som tenkes kan, og som under sitt sterke, ugjennomtrengelige eremittskall, i all sin unagripelighet, har et gedigent glimt i øyet - men han behersker seg til de grader det er fysisk mulig, i de sammenhenger der han blir sett og bedømmet, så istedet lar han sine skrevne historier tale for seg - og det er jo mer enn nok, for min del; her er vi endog tilbake til mitt yndlingsperspektiv igjen; og jeg er hellig overbevist om at å lese Coetzee er å forsøke å forstå mannen selv, slik vil det vel alltid være, og til syvende og sist må jeg innrømme at også mannen - sympatisk eller ei, muligens litt sær, men hyperintelligent; muligens litt for frivillig avstengt fra den normale, sosiale verden; dog, absolutt ikke blottet for erfaringsmessig vidd - er en meget tiltalende, i betydningen interessant, personlighet; og han skriver både spennende og morsomt og uhyre klokt om alle livets bestanddeler. Man må kanskje være litt besynderlig selv, for å kunne klare å ta verden på kornet, på denne måten, som man må være et litt underlig, vanskelig, utilnærmelig menneske for virkelig å forstå seg på mennesketen; man må kanskje ha visse mindre fordelaktige, ytre egenskaper for å kunne fostre og pleie de indre til en såpass genial standard. Det har da også, ytterligere, kommet meg for øre at Coetzee er en sann perfeksjonist, som bearbeider tekstene sine til det overdrevne, og at han bruker time etter time på idémyldring og redigeringspirk; slikt står det enorm respekt av, etter min mening. Det betaler seg også, åpenbart, siden bøkene hans på et rent tekstlig, grammatisk, punkt er aldeles plettfrie. Ikke minst; han har et helt ufattelig briljant språk og slår om seg med betagende formuleringer, og uventede setningssammenstillinger. Enkelte avsnitt er så fullspekket med gullkorn at jeg vet ikke hvordan jeg skal ta fatt, hvordan jeg skal forholde meg til dem, og det medfører da at han må leses både langsomt og nøye; de relativt korte bøkene forlanger en omstendelig leseprosess. Men det unner jeg ham, og jeg gir ham med glede av min tid. Det er vel verdt det, dessuten er han av dem man føler man får reelt, sjelsmessig utbytte av å lese, at man sitter igjen med videreutviklet tankegods, og forhøynet intelligens, eller tenkeevne, sjelsevner; hva som helst, bare det er dekkende for den tilfredshet han bibringer min hjerne.

Han er slik en avansert forfatter; en slik kompleks, nærmest fryktinngytende, bemerkelsesverdig insitutusjon; at jeg anser det som mitt mest intellektuelle trekk, denne min forkjærlighet for ham, muligens som det eneste tegn på intellekualitet jeg måtte inneha, og blir minnet på graden av litteraritet, intertekstualitet, pensumrelevanse og studiereferanse, hver gang han parafraserer denne samme litteraturen, tekstene, mitt pensum, og formulerer seg som en lektor for studenter; men en spennende én, med vidd, og med viten nok til ikke å måtte brife, men faktisk kunne reflektere, bruke kunnskapen til videre filosofering over disse emnene, i positiv forstand. Likevel, han bærer universitetssjargongen med seg; ter seg som en læremester, på dennes sofistikerte, intellektuelle, opphøyde manér - enten ved eget valg, eller ved andres dyrkelse. Og jeg slutter meg til dem, i den antagelig like raffinnerte, høykulturpregede fanklubben deres, eller burde jeg si lesesirkel, diskuskjonsforum, deres eksklusive gruppe, og dyrker - som dem - denne enestående forfattermannen, lar meg til gangs forbløffe av hans spissfindighet, fiffige ledetråder, suverene grep, hvordan han fletter det hele sammen, med hyppig bruk av kulturelle referanser, og en generell utforskning av metanivåer som gjør det desto mer briljant, selv om handlingen i seg selv ikke er så utpreget nyskapende. Eller påfallende. Den er heller ordinær, men det er definitivt ikke hans tilnærming til den. Hans omgang, om jeg skal si det slik, siden han óg inkluderer sin egen person som subtil rollefigur og deltagende filter i romanene, med rollefigurer såvel som med hendelser; deres skjebne i hans hender, slik føles det; er rett og slett fabelaktig, og han viser en enorm trygghet i sin forfatterposisjon; en kyndighet uten sidestykke, som historieforteller. Det han formidler blir, likeledes, en gjennomført gripende, iøyenfallende historie, perfekt formulert, og meget - hva skal man mene - spissfindig. Ja det er den beste betegnelsen. Kanskje ikke bøker for gud og hvermann, og definitivt ikke for folk uten interesse for den klassiske litteraturen; for det ultimate utbytte av Coetzees bøker bør man óg kjenne denne ganske grundig; men for alle dem som ønsker en dose gjennomtenkt, tankevekkende og aldeles genialt sammensatt stykke poetisk klokskap om livene og menneskene som lever dem, anbefales denne forfatterstorheten på det (aller) varmeste.

Radical Importancies

The following includes spoilers, nonsense and inconsistent babble/doodle and ridiculously overdone fangirling about "Doctor Who", so be warned. If you haven't seen "Turn Left", you should stop reading immediately, watch the episode, and then come back to finish the rest! With thanks to lovely uploaders, commentators, fans and other devotees. And, most of all, to the cast and crew behind our favourite show.

There's no way I'll be able to make this coherent, but I'll try my best to make it understandable. I have just had the immense pleasure of watching what might indeed be the very best episode ever made of (one of) my favourite TV series, "Doctor Who", and it included some absolutely stunning performances from most of my favourite actors, who also happens to be some of the best actors there are; the most excellent people you find, out there, and amongst them were Catherine Tate, Elizabeth Sladen, and Billie Piper. That's right. Episode 11, "Turn Left", marks the definitive return of Billie P. to her breakthrough series; in a story which mostly featured her, oppsite Catherine, and not even remotely encountering her beloved Doctor; despite how she was travelling between worlds to save him, and regardless how evidently desperate she was to see him again. Painful to watch, as a shipper and an emotive person of nature; but, as it were, more important things are at stake at the moment and the whole of creation is in danger. Naturally, Rose must come to the rescue, and joining forces with Catherine the Genius never was a bad idea. The Doc himself, as played by the strikingly absent David Tennant; whom we didn't actually excpect to see much of anyway, this being a Doctor-lite episode and all; appeared once or twice and gave a hug, and little else, but no matter. This brilliant female duo made it all worth while on their own, and delivered some impossibly powerful and engaging interaction, adding a whole new level to the series. I've been contemplating what it'd be like, when the two of them eventually met, and how they'd respond to each other's positions in The Doctor's life, how they'd get along, but in no sense had I imagined it could be so wonderful, so...I don't know, heartwrenching and incredible. It was such treat to have Billie back, I really have no words to express my feelings right now; I think my fangirl heart just burst, and it's a marvellous, amazingly delighted breakdown I'm having at the moment. I've been waiting for this for so long, been anticipating this event so fervently, I haven't even been able to write anything about it here - a fact about which I am slightly ashamed, considering how much time I've spent on so many other, inferior details and speculations related to this show - earlier on - and then, when I've got so much to tell, I'm unable to communicate it as properly as I ought to. But we've received so little information, up to this moment, we've only been given hints and tint bits and pieces; until this one minute, when we get the whole thing thrown at us, all at the same time, in the same, compact instant; as though it comes thundering down upon me, and I can't control it, can't control the speed or the impact, I hardly know how to describe what I learn, what I see, how it's done. I'm left somewhat speechless, powerless, and utterly stunned. It seems that when everything eventually is revealed, everything does happen at once, and consequently becomes ever the more difficult to handle; it makes it impossible for me to maintain any sort of calm, collected overview. By now, I've completely lost tract of all that's happened and all that (apparently) is happening, I just jog along and enjoy the ride wholeheartedly, to the extent I find bearable, breathing in every single momento of "DW" spirit anywhichway I can and loving it with a passion. Still, I wish I'd known more of what we had in store for us. Admittedly, I've found myself "distracted" by travels and business and exams and such, lately, and hence my main focus has been elsewhere - which is regrettable, but well worth it too - and even though I've tried to keep up; reading news at LiveJournal, watching the episodes, surfing around online and downloading buckets of imagery; I haven't put enough efforts into reflecting on these or discussing the consequences that they've built up to; and now, when we're finally there - and the two final episodes, the very finale, is rapidly approaching - I don't feel the least bit prepared, or at all ready. And, I don't know where to start, where to head off from, how to come to terms with this whole plot! I feel dazed and confused and taken aback, yet also extremely content. Because this - quite simply, and in utmost honesty - promises to be the best, most superior, most fabulous ending to any season of "Doctor Who", in the history of ever, and it's all due to the people involved in this show whom I hold dearest and adore beyond explanation; David, Billie and Catherine. They're all in it. They're all brilliant. It couldn't possibly have been any better. But, anyways; to make it a bit more logic, sort of to sum it up, in short; it all begins with Donna and The Doctor out on an "ordinary trip", to some random alien planet, where Donna ends up at a fortune teller's place and gets slightly betwicthed. To say the least. Then, all of a sudden, she's got a time beetle on her back and finds herself trapped in an alternate reality, into which this young, pretty, blonde woman suddenly comes stumbling - or, more like running, our of a portal of some kind; with lots of fancy lighting and stuff - and the two of them together have to face the rather strange situation of what the world, our world, would be like without The Doctor, and what would have come to be if he had not been here to save us; what if he'd never met Donna, what if they'd never gone travelling together, and of course - the effects of such a different version of the story, the ultimate choice, are quite severe indeed. They also continue onwards,, develop and escalate, over the next two episodes - judging from the trailers and predictions made throughout this one. To give some particular, essential clues: the darkness is coming, the evil's approaching, and The Doctor needs all the help he can get. He's assisted by allies both from his present and his past, to attack villains of the same overlapping time lines. The scenario, on the whole, and in which these superb characters are taking part, is unbelievably large-scaled and wide-spanning and fantastic; the exact way we'd barely dared to hope that it would be. We'd been promised a crowded house of companions galoring, fighting and horror and general non-stop action, and it could have turned out really chaotic - one big (and) disappointing mess. Instead it starts off as touching, dramatic, well-played and incredibly sweet; I got 45 minutes of Donna Noble and Rose Marion Tyler, trying to save the world; whilst bumping into each other, talking beside each other, getting to know each other, "Matrix" style; and it was simply fascinating. I couldn't have asked for more, anything else, or any improvement. As mentioned above, truly, and I'm sure I'll be repeating this a lot over the coming days. But, I have to say, I never ever even dreamed it would be so great; this whole return-chapter, all friends of the Doctor returning, everyone's coming to the party and someone is bound to be crashing it; but Russel T. Davies once again surprised us all with some (surprisingly!) grand writing and scheming and thoroughly unexpected greatness - making it all fit in just nicely. He'd managed to squeeze in everyone who's been important to The Doctor over the past four seasons (and more), and providing nods to the old series as well as spin-off series "Torchwood", and he did make Billie's reappearence one Hell of a journey, honouring the perfection that has always been her character and which has made us all love Rose Tyler so very, very much. Well, I dare claim, no-one will love her any less after this. She's grown, she's matured, and she's more similar to her long lost Time Lord than ever before; she even behaves, talks and argues like him. Makes the same excuses, produces the same laugh, and that smile - when she was grinning so enthusiastically at the TARDIS, I nearly choked. Somehow, I feared she was going to seem totally out of place, in this "new ear" of DW, that it would be too awkward and accidental, suffering from discontinuity errors. Fortunately, this never was the case. Nowhere near it, in fact. No, it was a sheer bliss to see her back on the TV screen, to shine in the best part she's played so far in her career, and then - what more - to have her teaming up with Donna for this special opportunity; let me just emphasize on that; her being a tad bit different than during her previous adventures suited her well, as it did this new occasion, with the mysteriousness and subtlety and inexplicable context of her comeback adding to the overall quality, and then finally; getting to reveal a little more about herself, at least these two words that made it all come together and which completed the epic episode in the best manner we could've asked for. Bad Wolf. Boy, oh boy, was I nearly crying there. Furthermore, when Donna returned to The Doctor, or - technically - when he came looking for her, and she confronted him with what she'd experienced, when she told him about this girl; that look on the man's face when he realized first, who might be coming back, and second, that yes it's her, it was a little too much for me to bear. The disbelief, the contradicting reactions, the pro's and con's and what!'s that were obviously streaming through his head, I still can't fathom how one actor can display all this in a single glance; one, single facial expression. There is a very good reason why David Tennant is so highly esteemed, and he proved it again here. Not that he has to, but he still does. Neither he disappoints, not ever, and along with all the rest of his fans, I'm grateful for it. He deserves all the credit he can get, and so do his ladies. They were all top notch, and Catherine proves she's more of a method actress than anyone's ever thought. Also, the twists and turns were pleasantly smart, for a sci-fi show, and immaculately executed; editing, direction and music were all flawless, and screaming with well-spent budget money, the production team never fails, and the locations - CGI and live shooting alike - were unbelievably beautiful. As were the costumes. I've grown to love Billie's new look, including the hairdo, and the leather jacket is made of pure win. She was gorgeous. Donna also looked a picture of stylishness, as we've grown accustomed to, and her coat was very "Withnail & I"; naturally, I show loads of approval at such indirect referances. Additionally, the girl playing Chantho in last year's three-parter finale returned for a brief but memorably brilliant cameo, as a villain of all possible things, whereas Martha Jones was made a hero again, good for her, moreover; Bernard Cribbins is a star, the "refugee life" he had to lead with Donna and Donna's mum was priceless, as was Rose's comment on The Doctor's hair; at which point I almost dropped dead of squee; along with the winding up of all the various tales, the binding together of all the episodes we've watched thus far; it was in a word perfect. Yup, that's exactly what it is, the lot of this, it's genuinely perfect entertainment. There's not much else to say, except to state once more how I truly and deeply and madly find myself in love this show; I love how it always manages to captivate me, catch me off guard, stun me, leave me absolutely flabbergasted. Collapsing from overwhelmedness, it's quite likely here, and I love that too. I love The Doctor, I love Rose, I love Donna, and now get all of them, all at once, living out the most exceptional adventure they'll ever have - and it's brilliant! I'm hooked, I'm devoted, I'm absorbed and I never want to be free again! This is what I call friggin' television; what it should always be like!

Examen Articularum

Soundtrack: Snow Patrol - "Eyes Open". Those three words are said too much - and not enough. Gudbedre, jeg holder på å grine, og jeg ser ikke engang på "Doctor Who"; jeg bare hører på musikk som er vagt inspirert og såvidt tilknyttet, og likeledes fullstendig altoppslukende og vanvittig vakker og altfor dekkende for forholdet mellom Doctor'n & Rose. Joda. Representative strofer, I rest my case indeed.

Jeg har det med å få slike inspirerte innfall, i øyeblikket tilsynelatende strålende idéer, som da viser seg å bli bittelitt mer krevende enn jeg hadde tenkt. Denne gang handlet det om eksamen, og om en særdeles overraskende B på skriftlig heldag anno slutten av mai, engang; hipp hopp hurra for meg og min plutselige akademiske vellykkethet; men jeg fikk det da iallefall for meg at jeg skulle renskrive oppgaven min, som jeg brukte denne dagen på å tenke ut og knote ned, og gjøre den allmennt tilgjengelig. Joda, som sagt så gjort, før jeg plutselig innså at den var nokså lang og at jeg hadde sittet og knotet iherdig i tre timer allerede og ikke fullført mer enn en tredjedel. Min håndskrift er som kjent ikke spesielt vakker, ei heller utpreget lettleselig, og det blir desto verre når jeg skriver under press og må tenke fort og kulepennen gjerne foretar helt andre bevegelser på papiret enn det jeg i utgangspunktet hadde tenkt. Så, en "innføring" av mine eksamenstekster er ikke en fullt så enkel og kjapt unnagjort prosess som det kanskje kunne høres ut som. Dog, ble nå ferdig til slutt, etter circa fem timer til sammen, og det var da omtrent like lang tid som jeg brukte på å komponere teksten i første omgang; altså, den originale; og det føles rimelig voldsomt omstendelig, selv om rettingene jeg har foretatt er deretter - og teksten er vesensforskjellig mye mer givende (og, ikke minst, leselig) nå. Hvor bra den er, vet jeg ikke, men den kvalifiserte da til universitetets nest beste karakter - utrolig nok, siden jeg er og blir en antiakademiker, som fremdeles ikke forstår meg på noe av det universitetsfolk driver med og besitter av generelle, universitetsmessige oppfatninger. Handler om to ting som antagelig ikke har noen sammenheng for andre enn oss som studerer litteraturvitenskap, nemlig Shakespeares teaterstykker og antikkens tekstuelle strukturoppsett. Nuvel. Den er, som tidligere bebudet, en smule lang; men leseren kan jo da prøve å forestille seg hvordan det var å skulle skrive dette med en deadline på seks timer maks hengende over hodet på seg, og en enslig sjokoladerull som eneste ernæringstilskudd underveis, og fortrinnsvis bli en smule imponert. Heller enn, ja, jeg vet ikke - foruroliget. Skremt langt bort, før lesingen overhodet er påbegynt. Det er ikke typisk akademisk, dette, tror jeg - hvilket bør hjelpe litt på - og ikke er det spesielt tørt eller redegjørende eller noe annet som får meg til umiddelbart å skygge banen. Men noen detaljer er nok mest for de spesielt innvidde, underforstått de som studerer faget og kjenner begrepene. Men tror jeg har forklart det meste. Så gjenstår det bare å ønske de i denne omgang interesserte god fornøyelse; og la meg bare gjøre oppmerksom på at jeg innehar absolutt alle rettigheter på dette dokument, at absolutt alt er produsert for egen resonnerende hjernemaskin; uten andre hjelpemidler enn ett stykk blyant og kladdepapir, pluss en synonymordbok i etterpåklokskapens navn; at de nødvendige kildelister befinner seg oppi undertegnedes hode, at Smil-sjokolade er veldig ernærende og smakfullt, og at "Veronikas to liv" er en fabelaktig inspirasjonskilde foran skriftlige eksamener. Here goes:

De uadskillelige – om tidslinjenes forenelige elementer.
En nokså akademisk artikkel, med personlig preg, om ”Kong Ødipus” av Sofokles og ”Hamlet” av William Shakespeare. Av Scaramouche, Po(t)eten, og åpenbart tilbøyelig til å utvise akademiske tendenser når hun må. Copyright 2008 © Scaramouche Tyler.

Vi mennesker har til stadighet, og i all hovedsak, em tendens til å skue bakover i tid når vi søker grunnlag og mening. Oppskrifter og regelgivende tekster; instruksjoner om hvordan man skal forholde seg til verden, væren og en selv – det er mot fortiden vi skuer, for å finne dem. Ikke minst når det gjelder kulturelle arbeider; hvordan man skal befatte seg med de klassiske likesom de samtidige verker; enten de er oppført på lerret, tonesatt, orkestrert eller nedtegnet på papir og pergament. Og til syvende og sist, når man har dypdykket langt nok ned i de eksisterende utredningene, kommer man (som regel) frem til noe avledet fra antikken; med denne som opprinnelse, bakgrunn, fundament. Spesielt siden antikkens periode, med sine filosofiske, estetiske og etiske retningslinjer, utgjør selve fundamentet for vår vestlige verden og våre tenkemåter. Vi ynder å legge den til grunn, likeså, det synes å være en slags trygghet for oss å vite hvilke absolutte faktum man etablerte dengang da, som fremdeles kan være gyldige, som ennå ikke har latt seg motbevise; at vi fremdeles har dens varige idéer å sette vår lit til, og bygge videre på. Antikisering kaller man dyrkelsen av antikken, inklusive bruken av den som referansepunkt, og denne epoken har da igjen og igjen fått sin renessanse – man har gjenopptatt den helt spesifikk utforsking av dens tenkere og arv, dens tekster og vitenskap – eksempelvis i klassissimen, da det antikke utgjorde et absolutt ideal, og i renessansen og opplysningstiden, da dens viten endog ble stilt hyppig på prøve. Dens uforlignelighet er ubestridelig; den står som et etterstrebet mål for skribenter, filosofer og vitenskapsmenn – nå idag, og for all fremtid, tilsynelatende.

Den største andel ”kred” for bragden å ha gitt antikken dens evige status, må nok kunne tilskrives én enkelt mann, som da maktet å bringe oss det aller første ”skoleverk” om diktning; en stilmessig forutseende og innflytelsesrik, såvel som tematisk uvurderlig tekst ”om diktekunsten”. Videre beskjeftiget han seg med retorikken og filosofien – i alle deres former – men det er hans dikteriske teorisering som skal få stå i fokus her, da hans tragedieidealer er det viktigste i akkurat denne sammenheng. Mannens navn var Aristoteles, elev av Platon, og i motsetning til denne hadde han et mer positivt syn på diktningen som sådan; iform av hans katharsis-begrep kan man óg vurdere samme tragedien som en kilde til reell, fysisk sunnhet og innvendig harmoni. Livsgivende, på lik linje med å være teknisk intrikat. I sitt teoretiske essay; kanskje det aller første, opprinnelige i sin sjanger; diskuterer han samtlige av datidens dikteriske elementer. Han tar for seg hvert enkelt; nøyaktig, konsist og drøftende; og han avdekker, i tillegg til ettetrykkelig å slå fast, en rekke absolutte faktum. Mange har latterliggjort retorikerne, og de (mer eller mindre) selverkærte viterne fra Aristoteles’ era – endog noen hans samtidige våget å komme med krass kritikk mot deres doktriner. Deriblant Aristofanes, i sin komedie ”Skyene”, som går til frontalangrep på filosofenes opphøyde, nærmest uangripelige (i allefall etter egen oppfatning) skolesystem. Men selv de som parodierte ham, selv de som forsøkte å frigjøre seg totalt fra hans systemer, kan ikke underslå betydningen av – og relevansen ved – Aristoteles lærdom; noe som óg kommer tydelig frem gjennom dens innflytelse på utallige, kommende generasjoner, og ved det at den har blitt stående som slikt et foregangsverk, forbilde i sin egen rett. Aristoteles lanserte idéene om at skriving – ”poiesis”, poesien – kan læres, i det minste utformes, etter spesifikke og perfeksjonerende retningslinjer. Han lanserte óg begrepet ”techné”, som av mange tolkere har blitt misoppfattet til å skulle bety at skriving er enkelt; er lik overkommelig; er lik noe alle kan få til. Alle kan skrive. Fordi alle kan lære teknikken bak skrivingen. Kanhende er det en viss grad av sannhet i disse påstandene, men Aristoteles’ tekst kan likeledes tolkes i den retning at teknikken er et middel for å nå de ypperste nivå, da man til fulle mestrer skrivekunsten, og veien dit er lang og omstendelig og uhyre arbeidskrevende. Dessuten ligger der alltid en naturbegavelse i bunn; det gir han eksplisitt uttrykk for når han snakker om hvorledes dikteren skal se. Med blikk for helheten, det passende, med tillærte formularer til hjelp for bearbeidelsen; videreforedlingen; av inntrykkene. Men i all hovedsak, basert på egen gudegave, det store talentet. Aristoteles lister opp, punkt for punkt, sine mål, krav og ønskede ferdigheter. Etter hans mening er det kun et fåtall som oppfyller disse, og som kan sies å ha skapt epos – bokstavelig talt – verdt å merke seg for ettertiden. I overført, klassisktekstuell betydning såvel som sjangermessig ordrett. Aristoteles fremhever blant annet Homer, og berømmet ham for det enhetlige ved hans diktverk ”Odysséen”. Der andre anså dette for å være primitivt og lite idealiserbart – helt frem til romantikken, da man gjenoppdaget Homer som en storhet innen litteraturen – mente Aristoteles å finne høyst aktverdige kvaliteter; blant annet ved individskildringene og bruken av vendepunkt, peripeti. Spesielt dette med enhetlig oppbygning ble dog fremhevet av ham som det aller beste. Og selv ”Odysséen” kom til en viss grad til kort på dét området. Aristoteles så helst at historiene som skulle fortelles, uavhengig av sjanger, passet inn i et meget begrenset mønster av tidslinje, sted og handlingsforløp. Noe man óg viderefører, i enda større monn, tusener av år senere – med klassissismens enhetsprinsipper for teaterkunsten. Og det er innenfor teateret at Aristoteles, likeså, finner sine ultimate preferanser – og det verk han til slutt anser som mest høyverdig; dermed berettiget til å trone på toppen av hans liste over ideale henvisningspunkter og forbilledlige kreasjoner. Det samme verk som igjen, etter hans personlige oppfatning, oppfylte alle de strukturelle kravene som kjennetegner en god tragedie. For i motsening til, eller – om ikke annet – desto mer enn eposet, var tragedien det overlegne diktefelt for denne mannen. Og Sofokles, med sin ”Kong Ødipus”, var altså det ypperste av det ypperste – som skulle eksemplifisere den riktigste måten å dikte på. Dermed kom han til, på alle steder i sin diktekunst-teori der han trengte et overlegent sammenligningsgrunnlag, å henvise til nettopp dette stykket.

I etterpåklokskapens lys må man kunne påpeke en viss gjensidig nytteverdi ved denne hyllesten; dette uforbeholdne skrytet. Sofokles fikk sin status som – muligens – den beste av tragediedikterne, i en tid da denne kunsten var den – igjen, muligens – mest prestisjetunge å beherske. Likestilt med talekunst og naturviten; område for utmerkelser, suksess og renommé uten sidestykke. Samtidig fikk Aristoteles sin eksemplariske referanse; som både utgår fra og danner basis for hans egen litterære teori. Men, så spør man seg, hva er det egentlig med dette verket som gjør det såpass særegent at vår største, første og mest anerkjente litteraturkritiker ville opphøye det slik?

Aristoteles skriver, blant annet, at tragediens hovedfortrinn; i forhold til eposet; er lengden – og det at den tar for seg, eller bør ta for seg, begivenheter av et begrenset omfang, innenfor et avgrenset aspekt av tid og rom. Dette kan vi se svært tydelig i ”Kong Ødipus”. Der den ovenfornevnet ”Odysséen” er en lengre, mer utflytende og kompleks affære; som tar for seg begivenheter av utallige, varierende arter, over en vesentlig mer omfattende tidsperiode – i det hele tatt, inneholder mye mer, mange fler, og spenner mye videre – er ”Kong Ødipus” på et vis enklere, mer ensidig. Historien har allerede skjedd; den oppsummeres kort i prologen. I ”Odysséen” reiser hovedpersonen Odyssevs, vår helt, land og strand rundt mens han oppsøker farer og møter de mest merkverdige kreaturer og nedkjemper ondskapsfulle antagonister. Mens Ødipus, som den tragiske utgaven av heltefenomenet, setter spillet igang simpelthen ved sin ankomst; han gjør sitt inntog i byen der tragedien etterhvert får utspille seg (fritt!), og rundt ham befinner det seg kun en nøye utvalgt gruppe medvirkende; likesom det hele rammes inn av stramme, nøye opptegnede omgivelser. Eposene var, for Aristoteles, et heller umulig prosjekt å iscenesette; grunnet den enorme spennvidden. Tragediene, derimot, passet fint inn i scenebildet; og her kommer vi da til et av mannens hovedpoeng – noe han óg fremsatte i særskilthet ved ”Kong Ødipus” – nemlig tragediens bestanddeler. Deres struktur og oppbygning, hvorved de overgikk alt annet; fordi de fremstod slik de gjorde, så også i sin fremføring, om det hele ble gjort på riktig måte.

Nok en gang var det enhetlige siktemål, og de seks delene som utgjorde dette var; i rask, tilfeldig rekkefølge; historien (eller fabelen), karakterene, meningen (eller budskapet), det språklige uttrykket, scenekomposisjonen, og sangene (og koret). Alt dette skulle flettes inn i tragediens hovedstruktur, bestående av noe som ligner – men ikke helt kan sidestilles med – nåtidens akter. Prologer og epiloger; først og sist; med episoder (epeisoidos) og sanger (kommoi) innimellom. Sangstrofene, som fremført av koristene i perfekt samklang – selvsagt også i ”Kong Ødipus” – har vært gjenstand for meget diskusjon oppgjennom årene. Enkelte (inklusive Vernant) ser dem som ”dommere”, en slags lyrisk domstol over skjebne, død og rettferdighet (les: fordervelse), mens andre ser dem som spennende brudd med det vanlige dialogdrevne; allmuens berettende syn på saken; et forførende, smektende, endog hypnotiserende innspill. (Nietzsche jevnførte dem omtrent med beruselse.) I ”Kong Ødipus” kan de vel sies å sette konflikten i perspektiv; dessuten er de nok et eksempel på disse omstendighetene som omkranser kongen selv, og som han står maktesløs overfor – da hele hans fremtid er ”forhåndsbestemt”; i den forstand at den går i oppfyllelse uten hans bevisste medvirken, enten han vil eller ikke, men tragisk nok ved hans ubevisste feiltagelser. Aristoteles fremhever også dette, hva tematikken angår. Tragediens hovedkjennetegn er et omslag fra lykke til ulykke, og dens hovedperson er en som involveres i denne ulykken, oftest mot sin egen vitende og vilje, da han i utgangspunktet er både edel og god; som Aristoteles sier, ”han er bedre enn oss”. Kong Ødipus er óg en slik mann, forsåvidt, og han havner i en situasjon han ikke hadde forutsett – relativt uforskyldt – der hele hans liv snus på å hodet, og til slutt ødelegges. Han gifter seg med en lokal enke, dronningen som viser seg å være hans mor, etter å ha myrdet en fremmed mann han ikke ante var hans egen far, og som endatil fornærmet ham slik, forut for mordet, at man vil kunne mene det ble fremprovosert. Vendepunktet i historien oppstår ved avsløringen av disse familiebåndene; de tilfeldigheter som definitivt ikke har vært på Ødipus’ side, men som like fullt blir katastrofale for ham. Satt ut av sorg, blinder han seg – hvorpå han óg blir blindet av sorgen, om man tolker det metaforisk; den fratar ham evnen til å se – og senere kastes han ut av byen som en fæslig syndebukk; farmakos, mens hans kone tar sitt eget liv. Tragedien er komplett, han har mistet alt. Og likevel, det er hans skjebne, det er ikke mulig å komme utenom; hans foreldre visste om den og prøvde å unngå konsekvensene ved å sette ham bort som liten. Publikum skjønner det også, gjennom et visst innblikk i sammenhengene før Ødipus selv skjønner seg på dem, og vi kan ikke annet enn å føle medynk.

For, etter nok et aristotelisk begrep, hans ”tragiske feil”, hamartia, er nettopp dette at han ikke kan unnslippe den ulykke han er forutbestemt for, tross i hans gode kvaliteter, tross i uvitenheten om hans egne, fatale bane. I prologen leser vi at han er mannen som kunne løse Sfinxens gåte, og vite svaret på hva et menneske er. Han kjenner med andre ord menneskene, men han kjenner ikke seg selv; han er medrivende, han er ulykksalig, han gjør rett og urett – alt som rotekte menneskelig, og alt for tragediens effekt. I dobbelt henseende. For, ved egen (altså publikummerens) frykt og medynk; stort sett det man føler gjennom hele ens (forhåpentligvis) entusiastiske beskuelse av ”Kong Ødipus” og dens like; skulle man la seg ”rense” for disse, gjennom å la tragedien spille på dem – som her i form av skjebnens luner og mannens fall, henholdsvis. Slik frigjorde man destruktiviteten fra sinnet, og unngikk å beholde den der som en underliggende, nedtrykkende kraft. Derav ”katharsis” – for Aristoteles en renselsesprosess. Når hjembyen hans støter ham ut som et syndefullt utskudd; og dermed blir ”renset” for sin forhenværende konge, Ødipus; er er dette óg en bieffekt, og en annen betydning av samme begrep. Det handler om innsikt, og håndteringen av denne, det handler om å skue utover og takle det som møter en av forskjellige syn. Og som et apropos, mht dette å blindes; å lukke øynene for verdens realiteter er et mye brukt tema både i epos og i tragedier. Hvem kan sies å være seende, hvem har den sanne innsikt; hvem tror de forstår, men beskuer bare overflatene? Kanhende vil tragediene – i fremførelsen – også kunne bidra til økt forståelse for det menneskelige, for menneskenes lunefullhet, og for de puss skjebnen stadig vil greie å spille oss? Aristoteles’ idealer dreier seg mye om det lettfattelige; at tilskuernes interesse lett skal kunne vekkes, at de lett skal oppfatte, og dermed fatte, det de er vitne til. Han etterspurte et nøysomt, konsist språk – og om man skulle eksperimentere, måtte man kompensere med å la selve historien omhandle noe mer velkjent. I det hele tatt; det gjenkjennelige står, for ham, meget sentralt – og bør alltid ha en gjennomgående funksjon i teaterstykket. Som publikums identifikasjonsgrunnlag og som gjenkjennelse i eksplisitt forstand; anagnorisis. Hendelsen, oppdagelsen, erkjennelsen; igjen – det som gjorde ”Kong Ødipus” enda mer perfekt. Helt naturlig følger de hverandre, gjenkjennelsen og vendepunktet, mot en forløsende slutt. Strukturen står dermed klar.

Det begynner med et saksanliggende; her besørget av ”hybris”, overmot, det aristoteliske ord for å prøve å endre noe som ikke kan endres. Skjebnen, i denne aktuelle sammenheng. Vi fortsetter med en konfliktens (eller knutens) stramming; når stakkars Ødipus innser at det er ugler i mosen – og, videre, når hans omstendelig konstruerte tilværelse går totalt i oppløsning. Knutens oppløsning, på sin side, er mannens undergang. Formasjonen er feilfri, nærmest matematisk. Påvirket av datidens forskning, oppdagelsesreiser og vitenskapelige fakta, var kanskje dette alt Aristoteles søkte – likeså – en nøktern, strukturelt utgrunnelig og enkelt redegjort for fabel som innehadde både moral og dypere lag av mening, men samtidig passet inn i hans eget, allerede oppsatte program av hvordan verden skulle fortone seg. Med hans lære og ”Ødipus”-eksempelet som rettesnnor, har folk som Horats, Bioleau og (overnevnte) Vernant satt seg ned i den hensikt å frembringe like oppskriftsmessige guider til litteraturvitenskapen, og de skrivemessige teknikkene dens representanter skal og bør benytte. Renessansen var en blomstringstid for slikt; klassissismen enda mer. Aristoteles er toneangivende til stadighet, for de skrivende såvel som de lesende mennesker, og ikke minst de tolkende, men hvordan passer hans idealer inn i tolkningene som foretas av våre klassiske verker; også av nyere dato; hvordan har man våget å bryte med hans tradisjoner og pålegg – alle hans grunnleggende bestanddeler – hvem har, om mulig, våget å utfordre det regulerte, tidvis rigide systemet han frontet, og tale Diktekunstens Mester midt imot?

Vel, det måtte da en Brite til før man fikk en skikkelig omveltning i tragediens oppsett. Fra det gudekontrollerte, omgivelsesstyrte og forhåndsbesluttede, skiftet man nå beite til noe individbasert, ukontrollerbart og uforutsett; mørkt og mystisk og radikalt annerledes, det hele – dog uten å miste tilknytningen til det grunnlaget Aristoteles i sin tid hadde lagt. William Shakespeare bryter, i sitt hovedverk ”Hamlet”, med mange av antikkens klassifikasjoner, samtidig som han en fullendt tragedie, der mange av de viktigste elementene er hjertelig tilstede. Han banet vei også for andre forfattere, og for ytterligere forandring, med en ny og særegen vri på det fortiden hadde hatt å bidra med. Det interessante blir derfor å trekke parallellene direkte fra Ødipus til Hamlet, fra en helt til en annen, oppdage de mange likhetstrekkene disse to stykkene imellom. Undergraver man dermed Aristoteles rolle og fratar ham noe meningsmakt eller kredibilitet? Nykritikere med sans for verkets autonomitet ville nok se koblingen uten å nøle, og unnlate å trekke inn Aristoteles overhodet; de ville antagelig avskrive mange av hans strukturelle og kontekstuelle forestillinger, og la stykkene leve sine egne liv; spesielt siden de virker på såpass lignende vis, og fremkaller samme effektene; samme grøsningene, om man vil. Nok en gang; en mann av kongelig byrd, pålagt et dråg av en skjebne, og dertil ufattelig tungsinn; men i dette tilfellet er mannen seg meget bevisst sin skjebnebestemmelse, da han får den utførlig forklart og ved flere anledninger blir minnet på dens realitet. Hamlet, prins av Danmark, møter sin avdøde far som et spøkelse i natten, og får i oppdrag å ta knekken på den uhyrlige forræder som besørget farens endelikt. Denne heter Claudius og er uheldigvis gift ned Hamlets mor, som Hamlet har et noe underlig forhold til – av enkelte beskrevet som nærmeste incestuøst. Hamlet må håndtere sin oppgave, sin plikt og sin rolle i kongefamilien, samtidig som han funderer over menneskenes ondskap og verdens finurligheter. Det hele fremkaller, umiddelbart, minner om et til forveksling likt scenario – dog av en annen tidsepoke. Ødipus lider under de samme kvaler, hans gjerninger resulterer i samme komplekser, men etterhvert dukker også forskjellene opp; da ”Hamlet” følger sin tittel, mer slavisk, og er sentrert rundt hovedpersonen selv – med dennes monologer, tankebanker og tilfeldige tilskudd, heller enn et kollektivt motsvar fra bystatens korsangere. Hamlet, som mannsperson, er utspekulert, nokså besatt, rimelig gal, og aldeles ikke tilregnelig. For å si det mildt. Muligens er han en helt, eller en anti-variant av denne, men spesielt edel er han ikke. Sammenlignet med Ødipus avviker han dermed en god del fra de klassiske idealene, og i henhold til Aristoteles direktiver, har tragedien med Shakespeare tatt en helt ny vending. Her er skifter i tid; årene går, Hamlet eldes – og i rom; med reiser mellom landene og forflytninger i landskap. Om ikke ettertrykkelig vist på scenen, så omtalt av de medvirkende. ”Hamlet” inneholder avsporingene, beretningene og subplot’ene som ”Kong Ødipus” i klartekst mangler; hvilket skyver det desto lenger vekk fra Aristoteles’ reglementer.

Like fullt; som kontrasterende og utfordrende sammenligningsmomenter, er de begge uvurderlige, også kvalitetsmessig. Nok en gang ser vi vår verden i henhold til tidligere tiders fastlage konvensjoner; og makter sjelden annet enn å befatte oss rent slavisk med det disse har å formidle – men, hvordan kunne man ellers omtalt Shakespeare som nyskapende, hadde han ikke hatt slike etablerte tradisjonsprinsipper å skille seg fra? Og når det gjelder de samme tradisjonene, er det igjen antikken man sikter mot: hva oldtidens tenkere måtte mene om dette. Aristoteles fremhever det stødige, jevne og fornuftige, i samme åndedrett som det gude styrte, gudenes egne inntredener, elementenes absolutte utilnærmelighet; naturlig nok, fordi samtlige faller innunder teaterstykket funksjoner – og funksjonalitet. Shakespeare har en liknende tilnærming, ved at han er seg funksjonene like bevisst, men han dyrker det lidenskapelige, ubeherskede, uventede, sekulære – med avstand fra det hellige, det opphøyde; til fordel for det individuelle og utprøvende. Han er ikke redd for å blande inn karakterer som kanhende ikke hører hjemme innenfor tragediesjangeren; og som kanhende ikke er slik man forventer av en tragedieperson. Aristoteles påpekte at det hørte komedienes personligheter til å være ringere enn oss, mens Shakespeare slår om seg med latterlige bifigurer og ”uvesentlige” infall fra disse. Viktig å bemerke er det også at hos ham spiller kvinnene en mye større rolle enn i antikkens drama, der de var henvist til mindre, endog helt betydningsløse posisjoner. Kvinneskikkelsen ble ikke tilkjent nok kraft til å fylle de mer krevende, komplekse individene. På dette området viste heller ikke Aristoteles seg som noen foregangsfigur, imidlertid viste han seg å ha heller negative og meget umoderne tendenser – da han likestile kvinnene med slaver og andre uvesentligheter som potensielt sett kunne virke edle, men definitivt ikke i egenskap av å være hovedrolleinnehaver. I ”Hamlet”er kvinnene i fokus som katalysatorer, selv om de er mer passive – i sin deltagelse og i sine konkrete roller – enn i mange av Shakespeares andre stykker. Men de fremkaller fortsatt betegnende egenskaper hos hovedpersonene – deriblant Hamlets absurde, tiltagende galskap; som vist i samspill med Ophelia – og de besitter posisjoner med høy grad av konsekvens for stykkets utgang. Hovedsaklig er ”Hamlet” en beretning om individer, og individenes handlinger, overfor hverandre og stilt opp mot resten av deres verden. Kong Ødipus fikk aldri noe reelt alternativ; her får man valget. Og spørsmålet er hva et slikt valgaspekt gjør med mannen selv. Ødipus snur seg unna, bort fra omverdenen; tross i egen klokskap; og fratar seg muligheten til forståelse, fordi stykket han er del av omhandler en komplett innstikt man kanskje aldri får før man kjenner sitt eget indre, og det han oppdager av representative faktorer i så måte er så grufullt at han henfaller til panikken, og til fornektelsen. Hvorpå ”Hamlet”, istedet, blir beretningen om hva man gjør om man har fått innsikten og må takle den, om man holder øynene åpne, og hvordan erfaringene former en, hvordan knuten strammes ytterligere til og løsningen kanhende aldri vil finnes, eller vil kunne fremskaffes; den vil aldri kunne forekomme så uunngåelig, som en slik naturlig følge. Aristoteles ga oss disse begrepene, Shakespeare leker med dem. Tøyer dem. Røsker opp i de vante rekkefølgene. ”Kong Ødipus” var et genuint ideal, et klassisk forbilde – ”Hamlet” er genuin, utvilsomt klassisk; for noen forbilledlig; men motstridende, epos-aktig, mer besværlig i sine utlegninger. Stykket er skrevet i en tid (1600-tallets spede begynnelse) der historien ble gjenopptatt, gamle skrifter studert. ”Hamlet” tar også for seg de eldre, norrøne, Skandinaviske, historiske skriftene – virkelige mennesker med daterbare eksistenser – og legger til et psykologisk nivå som er særpreget og meget eksplisiitt, mens det i ”Kong Ødipus” kun baserer seg på fortolkning av en upolert fremstilling; det allegoriske, det moralske, det indirekte. Shakespeares stykke får en helt annen dybde, med sine lange, utmalende, skiftende og fortellende sekvenser – uten innslag av korgrupper, men med Ophelias sanger som en fiffig hentydning – men får også en uutgrunnelig dimensjon, der ”Kong Ødipus” går rett på sak. Hvilket kan bidra til forvirring, mer en mystikk, om man ikke trår varsomt i dets divergerende fotspor – og det passer, altså, under ingen omstendigheter inn i Aristoteles’ bilde på den typiske tragedie.

Nøyaktig slik som da han skrev sonetter og brøt med Petrarcas tradisjonsbundne former, for heller å skape sine egne, visste Shakespeare hvordan han skulle nyttiggjøre seg idealene; vri og vende på dem, bearbeide deres mulige variasjoner; til han hadde funnet seg noe nytt og egenartet. Det skal óg sies at han skrev for det Elizabethanske, ikke det klassissistiske teateret – som sett i Frankrike – og hadde dermed noen ganske andre retningslinjer for sine oppsetninger. Det publikumsorienterte, spekulative og filosofisk grunnende ble et skarpt motstykke til klassissismens klarhet, uttrykkelighet, og enklere sinnelag. Sistnevnte holdt seg da tett(ere) opptil Aristoteles, Platon og Horats – likesom perioden visste å idealisere disse, akkurat slik de i sin tid bedrev idealisering av stykkene klassissismen, igjen, la sin elsk på. Alt sammen førte til en oppblomstring av interessen for antikkens kulturarv; poesi, filosofi, vitenskapeligheter – det går som alltid i sirkler – og antikkens humanisme, dens mange kjennemerker, står hyppigst i sirkelens sentrum. Slik blir dens tragedieteori relevant for å kunne begripe, tolke, overhodet angripe et stykke som ”Hamlet”, likeså – selv om det tilhører en annen tankeretning. Denne antikkens mester, Aristoteles, har gitt oss en tekst som fungerer – eller, kan fungere; om man velger å benytte den reflekterende, ikke som en nitid lovsamling – som en rekke positive påbud, fordi de viser en oppriktig tro på diktekunsten. Aristoteles tok dikterne seriøst; han vurderte deres kunst som noe relevant, særdeles interessant og teknisk uovertruffent; vidunderlig for kropp og sjel. Tragedieforfatterne Sofokles og Shakespeare viser, likeledes, at de tar sin skrivekunst på alvor – idet de utformer sine stykker med omhu; med tekniske ferdigheter, og spissfindigheter, som grenser mot det ufattelig briljante. Glem forskjellene i opprinnelsesår og -land; glem at den ene skrev sitt forut for tragedieteorien, og den andre skrev sitt som for å motarbeide den. De går ikke på akkord med dens intensjoner. Sofokles var av teoretikerenes egen tid, han kjente dens vilkår; Aristoteles bare evnet å formulere dem. Shakespeare skrev for sine tilhørere, for etterspørselen; for deres omfattende fordringer; og det var en variant av tradisjonen som han bidro til å utvikle, som han behersket. Alle tre lyktes de, i sitt nu og i sitt arbeide, fordi de videreutviklet det bestående, og dermed kunne las stå som milepæler for ettertiden; vår tid. Fordi de i språk, skildring og karakterbygging ble eksempler til etterfølgelse; modeller for nye tradisjoner som de selv skapte, basert på noe allerede akseptert, og som deres etterkommere er nødt til å forholde seg til. Enten det innebærer å motsette deres lære eller ei. Enten vi føler tvangen til å innrette oss, eller avviker herdig; diktergeniet forblir, dets status udiskutabelt, samme hvilken tid det måtte ha virket i, eller kommer til å ha sin innvirkning på. Diktningen er fremdeles evig. Og tragediene – de er fremdeles tragiske.

”Hamlet” ender sine dager som en fadermorder, han óg, med alle forsøk på å holde galskapen i sjakk gått til spille. Han mister grepet på besettelsen og den besetter ham – på et vis – likesom Ødipus mangler synet på virkeligheten, og ikke oppnår det til fulle før han har fjernet det totalt. Det er en bisarr ironi ved disse tragediene som kanskje ikke Aristoteles selv, engang, kunne forklare. Han så det ytre, det meningsbærende, men hva med det dypereliggende, det underforståtte? Det som har utgangspunkt i mottager, og en hvilken som helst sådan, ikke den profesjonelle tolker? På det nivået er muligens Ødipus og Hamlet sjelefrender, med samme sluttnote, selv om innpakningern varierer drastisk. Så, trenger man en tragedieteori, om man bare vil studere dette meningsinnholdet, denne undertonen; vil den overhodet være brukelig om man leter etter skjulte lag? Om man anser den dypere forankrede meningen som noe projisert gjennom en bearbeidet, gjennomtenkt struktur – om man igjen fokuserer på budksap og teknikk under ett, som én virkningsfull helhet – da er teoretikere, som Aristotelesm så absolutt essensielle; for alle fremtidens og fortidens og nåtidens tragedier, for alt som som tilhører diktekunsten, i all sin generelle dikteriskhet, og lyriske rikdom. Det handler, simpelthen, om å verdsette kunsten. Å dyrke sjangerkvalitetene. Å konstruere produktete på bakgrunn av idéene. Aristoteles fremstilte mimésis som noe rendyrket positivt, og givende – i nok et uenighetsforhold til Platons; her i motsetning til hans syn på dette som en billig etterligning av tredje grad, dermed unødvendig. Mimésis er å etterligne virkelige livet i alle dets former og formater. Og forstå det man foredler. Der finnes ikke en tilfeldig linje i hverken ”Kong Ødipus” eller ”Hamlet”, der finnes ingen meningsløse sekvenser eller tåpelige vendinger som burde ha blitt fjernet. Kan man mene. Diskutabelt, selvsagt, men i Aristoteles’ ånd; det er en oppfatning, og som enhver annen har den livets rett. Hva er vel de selvkonstruerte meningsytringer om de ikke blir ytret? Da reduseres de til ubetydeligheter, og blir i allefall ikke hørt. Denne kan sitere høylytt, fra et manus svart på hvitt, og priser to tragedier som – for sin del – består, uten like, i den allmenne litteraturhistorien. Tuftet på en antikk viters idealer, og med et mål om å skape noe komplett; noe varig; og med så stor arbeidsinnsats lagt til grunn at dét i seg selv synes forbilledlig; og man kan ikke avskrive dem, eller nedvurdere dem, man vil aldri kunne viske ut de sporene de har etterlatt seg.

Men hva med tragedieteorien – og kommentaren om man skulle trenge den? For å lese, lytte, skue; nei. For å forstå og komponere, for eget utbyttes skyld – et ubetinget ja. Aristoteles er en hjelp og en kilde; for skribenter som for tolkere; og hans tid vil komme, igjen og igjen. Enda nye, aspirerede storheter vil etterstrebe hans læren; enda flere, gamle helter vil falle under nye, aspirerende tolkeres knallharde dom; på bakgrunn av nøyaktig det samme, de samme teorier, som samme mann lanserte for en halv evighet siden – mens hans konvensjoner lever med oss; hans sjangre blir til våre, idet vi plasserer våre tilkommende verker i dem; hans ord blir til våre, når vi gjengir dem; antikken føres videre, i selve det at vi er skapende, lesende, skrivende – og blir en slik essensiell bestanddel i hver enkelts liv, i selve det at vi er mennesker. Å utforske skrivingen er en livsnødvendighet, det viser menneskeheten og det viser hvorledes vi er menneskelige. Og – som mennesker trenger vi teoriene, teknikkene, for å formidle det vi vet og perfeksjonere all vår viten og danne grobunn for nytt vitebegjær.