Regi: Sean Penn, o store regissørgud, med: Emile Hirsch (elsk!), Jena Malone (elsk!), Kirsten Stewart, Catherine Keener (elsk!), Hal Holbrook, Vince Vaughn (wtf!?!) og masse andre geniale mennesker.
[Image: Emile Hirsch & Sean Penn iferd med å fange essensen i nok en glimrende menneskeskildring, for å si det med pretensiøse ordelag. En annen måte å formulere det på: to flinke menn lager fin film. Og begge deler er like sant.]
Visste ikke helt om jeg ville klare å anmelde denne filmen, som jeg da var på kino og så i går kveld, men etter å ha lest de vanvittige anmeldelsene i norske aviser - som ga uttrykket "på trynet" en helt ny dimensjon - bestemte jeg meg for at jeg simpelthen ikke kunne la være. Jeg har absolutt ingen anelse om hvordan det er fysisk mulig å gi en film som denne terningkast tre og kalle den mislykket og "pretensiøs". Selv er jeg fremdeles både fysisk og psykisk medtatt, regelrett mentalt utkjørt, etter en to og en halv time lang, underskjønn, magisk filmopplevelse om en ung manns ferd vekk fra materialismens og den menneskelige ondskap. En meget spesiell fyr, må sies, ved navn Christopher McCandless, som forkaster sin familie, sin hjemby, alle sine planer for utdannelse og et videre voksenliv, til fordel for en ensom vandring mot Alaska og den totale uavhengighet. Han har gjort seg opp en mening om at livet handler om utforsking av egen frihet, ingenting annet, med det resultat at han ikke kan basere seg på penger eller jobb eller etablerte, medmenneskelige forhold. Han gjør opprør; bryter med alle relasjoner, alle forpliktelser, alle familiemedlemmer, alt. Nøyaktig hvorfor er noe som blir illustrert gjennom hans handlinger, og hintet til gjennom søsterens (glimrende!) voice-over, mer enn det blir eksplisitt forklart. Filmen får dermed en gåtefull dimensjon, likesom Christophers karakter hviler i et slags mystisk skjær; tross i at handlingen er utpreget biografisk og fortellende. Den er delt opp i en rekke "kapitler" som omhandler mannens utvikling fra barndom til voksenliv; med Christophers litt uutgrunnelige hensikter som en tød tråd gjennom det hele, og med diverse klipp til fortid og fremtid som passer særdeles godt inn, og som gir et mangfoldig bilde av hans utviklingprosess. En interessant vri er derimot at barndommen, i hans forstand, begynner når han forlater redet og reiser ut i den store verden. Og voksenlivet er en jakt på indre modenhet mer enn en aldersmessig forandring. Her er ingen ytre tegn på alderdom; ingen direkte aldring, som sådan, men en stor erfaringservervelse - og dermed, kanhende, et vitensbyrd på hvordan klokskap kan måles i annet enn år, og omfattende, "gammel" viten kan tilegnes selv et ungdommelig sinn. Chris formulerer seg ofte med såkalt "store ord"; men uten at det blir påtatt eller falskt. Til det er han for sympatisk; hvilket muligens kan være en svakhet, siden man ikke klarer annet enn å sympatisere med ham, uansett hva som skjer. Filmens språk er - generelt sett - poetisk, velartikulert og tankevekkende, i tillegg til at det i seg selv synes utstudert tankefullt. Mye symbolikk, mange fiffige fotografigrep, mengder av glitrende musikk; og alt sammen er tilpasset tematikken og replikkene på så utmerket vis at du bare blir sittende og nyte. Sean Penn har skrevet en tiltalende, poengtert, sentimental og klok historie med utgangspunkt i Christopher McCandless høyst reelle skjebne, basert på boken som ble skrevet om ham og utgitt i 1996, og som jeg etterhvert må få lest; og det at den er 100% sannferdig, gjør den desto mer medrivende og tragisk. Som min medsammensvorne kinokompanjong Grete uttalte da vi kom ut: det hadde vært bedre om man kunne si "tross alt, det var jo bare en film", men her puttet de til og med på et bilde av fyren for å understreke enda en gang at det ikke var fiksjon! Vi var enige om at det var en meget sterk opplevelse; en mektig berg-og-dalbane av følelsesmessige utfordringen og ladede sekvenser av nærmest overnaturlig, landskapsmessig skjønnhet blandet med brutal realitet. Og midt oppi det hele: Emile Hirsch, som utvilsomt gjør sitt livs rolle, og hvorfor han ikke ble nominert til Oscar er for meg komplett ubegripelig. Ikke nok med at han er uttrykksfullt tilstede i hver eneste scene, men han utfører også samtlige av stuntene sine selv - og det er ikke noe å kimse av, når disse inkluderer nærgående møter med bjørner, ulver og elger, pluss rafting, tresking, slosskamper og - eh - flørting med danske nudister, i et av filmens mer absurde partier. Han fyller denne rollen perfekt, hvilket óg bevises ytterligere gjennom det overnevnte fotografiet helt til slutt, som tydeliggjør den utseendemessige likheten mellom ham og den virkelige Chris. "Into the wild" er heller ikke en trist affære, ene og alene, den er breddfull av sjarm og humor og fascinerende menneskeskildringer; noe Emile og resten av rollebestningen har full kontroll på. Mine personlige favoritter var hippiene i trailer-campen; med Catherine Keener i en særdeles krevende, men storartet rolle; og scenene derfra er for meg de beste i filmen. På hans ferd gjennom USAs ville byer, inklusive en liten svipptur innom Mexico, møter Christopher de rareste, utroligste, mest bisarre og elskelige folk, som alle kommer til å prege ham og hans skjebne, likesom han etterlater seg et stort savn hos dem når han (uunngåelig nok) må reise videre. Han er fast bestemt på å nå frem til Alaska, og vi forstår allerede ved filmens begynnelse at han klarer brasene, men spørsmålet er hva som skjer med ham når han først er der, ved oppdagelsesturens ende, og skal fungere i pakt med den naturen han sålenge har idyllisert og higet etter. Hva slags menneske er han, eller - har han blitt, iløpet av disse månedene han har vært ute på vandring? Her finnes ingen klar moral eller et overtydelig budskap; filmen er like utforskende som Christopher selv og den forfekter ingen religiøse eller politiske doktriner. Det er ikke et forsøk på overbevisning, men en rekke gode impulser å grunne videre på. En film som kommer til å legge seg på minnet og ha innvirkning på meg i lang tid fremover. Den er original og utprøvende, men fremviser likevel en slags grunnleggende sikkerhet - i form av sin innsikt i menneskets ytterst komplekse vesen. Til syvende og sist er det opp til en selv hvordan man vil tolke Chris og hans handlinger; om han er arrogant, om han er et geni, om han bygger sine oppfatninger på en rigid "moralkodeks" - som er ordet søsteren benytter om hans tendenser når det gjelder å betrakte verden og menneskene i den - om han rett og slett er sinnsyk, eller om han er en idealistisk, om enn litt fortvilet mann som søker en dypere, riktigere mening med tilværelsen, eller kanskje bare en eventyrer som ikke liker å legge bånd på egne tilbøyeligheter. Såvidt jeg ser det er han en salig blanding av alle disse forskjellige elementene. Han gjør som han lyster og blir et forbilde i det at han tør; han tar sjansen, reiser ut; han tar en endelig, drastisk beslutning - og da kan man mene hva man vil om bakgrunnen for dette valget, eller de mindre hyggelige konsekvensene, men i det minste beundre ham for hans eksepsjonelle mot og særegne innstilling til livet.
"Into the Wild" er et av de fremste eksemplene jeg har vært overfor på filmmediets omfattende virkningskraft; som kilde til inspirasjon og forandring og enorm, følelsesmessig effekt. Noen filmer kan forandre livet ditt, ikke nødvendigvis ved å gå foran med en direkte oppfordring, men gjennom å forandre ditt eget syn på hvordan det kan, skal eller bør leves. Filmen handler om natur; menneskelig, amerikansk, indre, ytre, fysisk, geografisk - og det er en av de viktigste, mest fullkomne filmer man noensinne vil få anledning til å se. Jeg er en smule inhabil her, siden den appellerte til meg på absolutt alle, mulige måter; ikke bare på grunn av den filosofiske overtonen, den grunnleggende skjønnheten og road movie-tematikken (slår aldri feil - jeg elsker sånne filmer), men óg på grunn av de flerfoldige referansene til min egen personlighet og personlige lidenskaper; fyren kalte seg tross alt Alexander Supetramp og siterte Thoreau og Jack London over en lav sko. Da han på ett tispunkt satte seg til i en stenrøys med brillene nede på nesen, for å fordype seg i "The Call of the Wild", var jeg forlengst solgt og besatt - og det førte bare filmen opp på et nytt nivå av ultimat briljans. Anbefalses på det varmeste; for lærdom, poesi og gode impulser.
No comments:
Post a Comment