Beretninger fra Berlin

Soundtrack: MIA, igjen, som jeg nå har oppdaget at er et band, ikke ett menneske, men like fullt genialt. "Zirkus" er et fantastisk album og tittelmelodien er noe av det tøffeste jeg har hørt. Heavy saker. Ytterligere, Morten Harkets nye "Letter from Egypt", som må sies å ha blitt sterkt undervurdert av norske anmeldere. Fy skamme seg. Med den stemmen kan man ikke gi slike kritikker. Mannen synger som en engel, samme hva, og dét synes jeg det står respekt av. Med andre ord, han hadde fortjent noe bedre, dog muligens også noen bedre låter. Men alltid en nytelse å lytte til superbegavede vokalister!

Rapport fra et personlig ståsted: sett, gjort & opplevd. Signert Scaramouche.

Jeg liker å gå. Så også når jeg befinner meg i fremmed land på gjennomreise og plassseres i en storby med intrikate nettverk av gater og smau og andre bakevjer hvor man lett kan svømme seg vill. Det er ikke utpreget lett å finne frem i Berlin; ei heller er det spesielt bedagelig, da avstandene er milevise og mosjonskrevende; men jeg foretrekker uansett å ta benene fatt, i min utforskningsprosess. I motsetning til de fleste andre turister - og Berlinerne selv, tilsynelatende - som heller foretrekker å benytte seg av det omfattende kollektivtrafikktilbudet i byen. I enhver sammenheng. De skviser seg inn i trange kupéer og befolker holdeplassene til bristepunktet, om ikke annet for å bevise ettertrykkelig hvor nyttig dette systemet er og hvor bra det funker. Jeg brukte óg lang tid på å sette meg inn i tog, baner, busser, fly og trikk - denne gangen - og føler at jeg har sånn circa oversikten over disse nå, selv om jeg tidvis havnet en stasjon eller to i feil retning. Kollektivtrafikken er utrolig fiffig konstruert og godt utbygget i Berlin, og når man får sånn noenlunde overblikk over alle alternativene, skjønner man også logikken. Etterhvert. Om en stund, eller så. Men før den tid valgte jeg altså å gå, og kan da se tilbake på en uke der jeg i det hele har gått avsindig mye - ikke spesielt langt, nødvendigvis, og definitivt ikke i noe racertempo, men jeg tilbragte vesentlig flere timer på fottur enn inne i overfylte T-banevogner og det passet meg utmerket. Slik har det også alltid vært. Har jeg valget, seirer min instinktive utålmodighet, og jeg driter i bussen som muligens kommer og surrer avsted. Hvilket igjen har medført en del morsomme episoder med 20-busser i Bergen som kjører forbi en rasende meg, midt mellom to stoppesteder, hvorav det siste var det jeg hadde planlagt å nå frem til før bussen i all sin forsinkelse valgte å dukke opp, men nok om dét. Jeg liker fremdeles best å gå. Og fra Berlin har jeg intet annet enn strålende erfaringer i så måte. Turisme til fots, der og andre steder, kan utvilsomt anbefales - i særskilthet om man deler mine preferanser mht distré valgfrihet.

Jeg liker å kunne velge mitt eget tempo, stoppe opp når jeg vil, fotografere litt her og der, mate ender. Peke nese til stygge statuer. Lese på plakater, sitte på benker, banke på dører. Vandre rundt og glane fritt og nesten tråkke hull i mine nye Merrell-sko. Utstyrt med kart, drikkeflaske, en nokså overvektig ryggsekk og mumseproviant fra Dunkin' Donuts. Som, for øvrig, må være det mest lisvfarlig innbydende hurtigmattilbud siden tidenes eplebefengte morgenkvist. I allefall det jeg er mest henfallen til. Og troendes til å benytte meg av, litt for hyppig og i litt for mettende grad. Mitt personlige yndlingsbakverk lyder navnet Chocolate Chip Muffins, foretrukket i type absolutt oversized, og medbragt i fargesprakende papirpose; noe å nyte på en benk Unter den Linden mens man lurer på hvorfor ferierende menn plutselig bestemmer seg for å bruke hvite tennissokker til sandaler og hvorfor enkelte kvinner tror at polyester er flatterende. Men nok om det. Jeg forbrenner da videre de muffin-besørgede kalorier ved hurtig gange nedover selvsamme lindeallé, og resten som måtte forekomme meg usunt av inntatte matvarer iløpet av dagen må ha forsvunnet uten problemer ved min høyst entusiastiske, overstadig oppslukte betraktning av forbipasserende. Går på helsen løs, bokstavelig talt. Med krav om et visst tilskudd av sukkerholdigheter. Man må liksom bevare gløden. Være pågående, holde engasjementet oppe, opptre vitebegjærlig og endeløst nysgjerrig. Kontinuerlig. Dog, akkurat dét er ikke så vrient når åstedet for befaringen er en europeisk metropol og gatene har navn fra allverdens historiske begivenheter man kjenner litt for godt fra skoledagene og overalt finnes mennesker med såpass rare påkledninger at man lurer på om de overhodet eier et speil. Ja, der finnes meget spennende å få med seg på veien, la meg bare understreke det - og mye mer når den tilbakelegges per komfortabelt ganglag, enn om man sitter på et sete og lar bussjåførens temperament og kjøreferdigheter bestemme takten. Hvorpå man kunne risikere at Riksdagen ble en stripe mur fra siden, at Operaen forsvant i et glimt, muligens med et Phantom på taket, og at Berliner Dom fór forbi som en skygge av seg selv - mens den spankulerende meg kunne stanse og nyte og knipse bilder fra alle vinkler. Spesielt av Operahuset. Men ingen figurer på taket, dessverre, med mindre det var kappemannen i en forgylt utgave jeg skimtet der oppe - og det ville jo være å foretrekke. Bedre enn de Steven Moffat-inspirerende englestatuene jeg (innerst inne) vet det var. Hva som befinner seg nede i kjellelokalene er det nå uansett ingen som vet, og jeg tar meg i å bevare håpet.

Ferden fortsatte, med og uten drømmerier om eine kleine nachtmusik, fra Potsdamer Platz og under de berømmelige lindetrærne, helt ned til Alexanderplatz. Deretter med bybanen i retning hjemover, da benene mine i klarttekst fortalte meg at de syntes det hadde vært nok sprading denne dagen. Men jeg hadde besluttet, da jeg stod mellom høyhusene på Potsdamer, at jeg i allefall skulle tilbakelegge overnevnte strekning i rolig tempo, for da å nyte synene til fulle, og det fikk jeg sannelig anledning til. Benyttet da ytterligere muligheten til å fotografere som en galning, som sagt - siden jeg først var der - og, ikke minst, da jeg virkelig hadde fått ånden over meg. Typisk nok; for jeg er egentlig veldig lite flink til å ha med meg kamera når jeg er på farten, men når jeg først har det tilgjengelig tar jeg gjerne 100 bilder på en gang. Som her. Og akkurat dette området i Berlin er jo ypperlig egnet for fotografvirksomhet, da de postkort-aktige motivene simpelthen florerer. Likegyldig om man interesserer seg for slikt generelt sett; man kan ikke unngå en viss, impulsiv interesse her. Og det kommer fra en som har lang erfaring med å kjede seg til døde gjennom eviglange sightseeingrunder. Ikke min greie. Men Berlin viser seg igjen å kunne tilbye noe annerledes. Og desto mer fascinerende.

Altså, jeg er ingen spesielt lidenskapelig severdighetsturist - jeg liker fine bygg og fancy arkitektur, misforstå meg rett, men den statiske beundringen blir raskt kjedsommelig. Ting skal helst bevege seg og lage lyder og blinke litt, for mitt vedkommende; følgelig må det sies at grunnen til at jeg overhodet overlevde alle museumsturene på barne- og ungdomsskolen, er at de fleste muséer heldigvis har montre med knapper man kan trykke på, og som får modell-ting til å snurre rundt og lamper til å lyse heftig. EVENTUELT vil jeg óg kunne la meg overbevise om turistmålene besitter noe spesielt rent utseendemessig, om de (for eksempel) evner å slå meg rett i bakken med monumental, overdådig skjønnhet. Og for i det hele tatt å vurdere en slik respons, skal det sannelig en del til. Men når det gjelder min absolutte favorittseverdighet i hele verden, så er det nettopp dette som er tilfellet. Den slår meg helt ut, med majestetisk form og betagende utforming, og jeg vet ikke riktig hvorfor, for å være ærlig har jeg absolutt ingen anelse, men jeg lar meg bergta hver eneste gang. Noe helt vanvittig. Og fredag den sjette juni 2008 stod jeg der igjen. Foran Brandenburger Tor, i Berlin, med (overnevnte) kamera for hånden og uavvendelige sukk av ren ærbødighet. Et stadig like fantastisk syn, og et turistmål jeg stadig ynder å besøke; så også denne gang. For øvrig dagen før det brøt ut streik blant tyske melkebønder og disse bestemte seg for å legge den gedigne demonstrasjonsrunden sin - med traktorer, plakater og høns inkludert - til området rundt nevnte Brandenburgerporten. Fullt kaos, ikke spesielt lystig å leke turist der mens slikt pågår. Men, litt flaks skal man da ha. Jeg var der i relativ ro og fredsommelighet, dog noe distrahert av alle bygningsarbeidene i nærområdet. Jeg har en ekkel følelse av å bli forfulgt av gravemaskiner meg for tiden. Dét, og store heisekraner. Som løfter og borer og graver og ødelegger og legger på plass igjen, og skaper utrivelighet i mellomtiden. Nåja, må vel til. Og bortsett fra nevnte arbeidsmaskineri, diverse menn med gule hjelmer og sperringsverk langs deler av sidene på porten, var det et meget vakkert syn denne ettermiddagen, óg med solnedgangen som stemningsskapende bakteppe. Hestestatuer og utsmykninger og japanske hobbyfotografer i skjønn forening, ikke dumt. Herfra har man utsikt i alle retninger og mot de aller fleste av byens "varemerker" og retningspunkter, som fjernsynstårnet, og likeledes er det et meget godt startsted for en videre turistvandring. Det er bare å sette av tid, legge i vei og åpne blikket mot skjønnheten på alle kanter. Fikk meg nesten til å føle meg som en ordentlig turist. Nesten. Til jeg fikk behov for å komme meg vekk, tilbake til bakgatene, prate tysk med de innfødte, drikke lokal kaffe og oppsøke Saturn - men det er en ganske annen historie.