Den stundessløsende

"I en sådan stund"
Av Scaramouche, Po(t)eten, som helt plutselig befant seg i et filosofisk (og po(t)etisk) hjørne, mer forvirret enn forklart, av seg selv, på en lørdagskveld, og antagelig mer inkonsekvent enn konsekvent meningsbærende, muligens en stor klisjé, og på toppen av det hele ubestemmelige konkluderende om det aldri bestemmelige, hva nå det måtte bety, hva nå dette overhodet måtte innebære, men det er (igjen) passende representativt, siden dette lille diktet går rundt seg selv i å handle om seg selv, i sirkler rundt sin egen akse, og videre - i å handle om at det ikke skal handle om noesomhelst, hva det hele måtte velge å bli tydet dithen at det handler om, siden det mest av alt handler om å handle (eller eventuelt la det være), meta meta meta, beta, og nå merker jeg at jeg trenger alkohol.

stundom vet jeg bare ikke
hvor jeg skal plassere føttene;
og fingrene, og frendene,
den ene bent foran den andre;
i hvilken retning jeg skal vende dem
og hvor jeg skulle lede mine skritt,
med mine gjerninger, mitt lynne,
hvordan jeg skal unngå sammenstøtet,
stange mot en vegg, og havne i en bakevje,
forvirret, óg bli motløs, maktesløs,
en redsel mot enhver fornuft
å miste stedssans, miste rasjonelle utsagn,
miste selvet, mens man former kun seg selv,
men kanskje er det aldri nok,
på langt nær, stundom vet jeg ikke
hvordan veiene i livet overhodet kan bli
utveier og ikke simpelthen en samlet blindvei
langsmed evige traséer av et sidespor,
alternative ruter som man aldri tok
sjenket aldri dem potensiale,
for meget anlagt kun for avledning
og desto mindre fikk man så igjen
var ofte mitt resonnement
en ubegrunnet forestilling, mest
fordi det sjelden lar seg tufte på en grunn
men eksisterer som sitt eget opphav
i et slags førtidig uforanderlige
følger meg på linje med en stivnet skygge
viker ikke fra meg, like lite som min vilje
til tross for at jeg, stundom, er uenig

med mitt eget tankesett, med egen teori;

dog tillater min sjel å bli bedøvet

i en søken uten egentlig å lete for å finne,

da man finner kun det mektigste

av tomhet, skapt av tomrom, satt av meg,

og vandrer hvileløst i stagnasjonens hylster

fylt med illusjoner, klebrige, fortredelige,

som fallet for en fristelse man aldri forelas

i ettertid kan allting lyde akseptabelt

når verden dreier rundt og ikke mot

med sannhetsgraden slik den genereres

man lefler med det oppsatte til gangs

óg ut i mine løfter; jeg ga altfor få

lot meg kun føre villig vekk og videre,

kontret sjelden, bare konsulterte,

og traff de svar jeg allerede visste om

at ingenting er absolutt,

og føttene forledes like hyppig, like trolig,

som at fremmede er ennå ukjente, som frender,

betyr da intet

intet annet enn det tydelige

stundom synes jeg menneskene skuffer
strever, styrer, ståker, altfor meget

i sin strøm av fronter, vikende, og valg

og utvekslinger foretatt i villrede
akk, så unødvendig, kamp og slit, og leven

jeg tenker at det burde være enklere

og at vi burde la det være - nettopp det - så enkelt

fordi, i alle stunder, kan man ikke vite

i ens bare viten - hvorom dette at man ikke vet