Bak skyer av støvkorn (på øyet som på hjernen)

Soundtrack: Paul Simon. På plate. Including hit single "Mother and Child reunion", slik det står på coveret, og som selvsagt innebærer en veldig fin sang. Dessuten, må nevnes, litt pø fra The Cranberries. "Dreams" er ikke dum, den heller, og den er definitivt ikke irrelevant i denne sammenheng. Og søttitallet ruler på musikkfronten, la det bare være sagt. Ein gong für alle.

Jeg befatter meg sjelden med politikk, og politiske handlinger, som fremstilt i media - ei heller som aktivt politisk engasjert, eller diskusjonsdeltager - men akkurat nå kan man nesten ikke unngå å la være; slik situasjonen fortoner seg for de stakkars, uskyldige mennesker på flukt i Georgia. Uansett hvilken radiostasjon man skrur på eller hvilken fjernsynskanal man zapper innom, er det de grufulle bildene fra krigsherjede områder og beskutte boligstrøk man møter; og de lidende beboerne som famler omkring i støvskyene og leter etter adskilte, bortkomne, eventuelt totalt forsvundne, i verste fall døde slektninger. Gråtende kvinner, utbombede hus, myrdede barnekropper, det er hva vi får se, og tidvis er det så brutalt, så grotesk, så ufattelig urettmessig, bortenfor enhver håndterlig virkelighet, at jeg bare får behov for å snu meg vekk. Og dét, igjen, er en impuls jeg fikk det for meg at jeg burde dvele litt ved. For, jeg tror sjelden vi innser hvor heldige vi er - her i livet - om vi får anledning til å vokse opp, og leve, i en fredfylt stat, i fredelige nabolag, der det ikke finnes en eneste potensiell trussel mot hus, hjem, eller familie. Der barn kan sove trygt og hunder vandre ufortrødent rundt i gatene. Der mennesker beordres ut i vanlig lønnsarbeid, ikke inn i hæren. Og man kler seg i moteuniformer, ikke bokstavelige, millitære. Og som en logisk følge; når det da i øyeblikket, gjennom alle kommunikasjonskanalene, formidles den grufulle kontrasten med lovløshet og ubarmhjertige tilstander i øst; kjenner man (i allefall i mitt tifelle) enda sterkere på dette, og hvordan man for det første bør prise seg lykkelig om man er blant dem som er født inn i et rimelig hensynsfullt samfunn, og - likeledes - ha stor medlidenhet og omtanke med dem som ikke er det. Samtidig er det på ingen måte behagelig å være vitne til det som foregår mellom Russere og Georgiere akkurat nå, og det er ikke ønskelig - for meg - å motta altfor mange inntrykk og oppdateringer fra denne konflikten, kontinuerlig; jeg kjenner jeg har behov for pustepauser, iblant, og unner meg da det privilegium - ergo, å være så gjennomført eksklusiv - at jeg faktisk slår av apparatene og hengir meg til en virkelighetsflukt av en filmverden, eller hva det skal være. Bøker, musikkstykker, tegneserier, magasiner, tur i skogen; i alle henseende, for å distrahere meg selv fra vissheten. Og, ja, virkeligheten. Men det slår meg, selvransakende som man jo bør være, at det er en smule feigt. At man burde vite hva som finner sted, stadig tilegne seg ny og ytterligere viten, og fordømme det man hittil vet - men jeg orker ikke. Makter ikke alle grusomhetene; så meget, hele tiden; jeg trenger andre impulser likeså. Alternative sådan. Og mer positive, ikke minst. Det er naturlig, tror jeg. Som en menneskelig reaksjon, den kan forstås. Godtas, blant dem som har det likedan; jeg vet om en god del; og det virker nesten som det mest fornuftige, i lengden. Om enn ikke spesielt ærefullt, heller litt arrogant, jeg ser dét, og jeg håper (derfor) at sålenge jeg er meg valget bevisst og ikke skyver erkjennelsen unna, bare selve overværelsen, vil det synes akseptabelt; sånn omtrentlig regnet moralsk sett. Å begrense tilskuddene av kunnskap, av vitnesbyrd, av gjenfortellinger. Eksplisitte skildringer. Å ikke alltid måtte være parat og ta til seg mer, mengder, massive andeler verdensutforskning, og måtte bearbeide disse, overveie dem, foreta konstante undersøkelser og fatte standpunkt; stundom må man tillate seg å ta en pause. Synes jeg. Eller kanskje ikke. Kanskje burde vi være 100% deltagende, hele tiden, aldri snu oss vekk; aldri vike, feige ut, si at det ikke angår oss direkte. Don't blink. Er menneskeheten blitt ett eneste stort fellesskap som burde gjengjelde, samarbeide og vurdere - i forhold til absolutt alle ting? Er det etisk uriktig å ikke ha (sterke) meninger om krigsforløp, eller brudd på menneskerettighetene, er det etisk foraktelig å si at man ikke riktig vet eller, enda mer drastisk, ikke vil vite? Jeg synes dette er en veldig vanskelig debatt å ta standpunkt i, likesom jeg synes det er en eksepsjonelt urettmessig og uhyrlig konflikt som utspiller seg der, like i nærheten, i vårt naboland; og jeg kjenner at jeg, vedrørende den, veksler mellom kvalme, avskrivelse, og overnevnte former for distraksjonsmomenter - dog uten noensinne å virke likegyldig, ikke engang tilsynelatende. For jeg gjør meg opp meninger. Tross alt; jeg har de klarereste, mest eksplisitte oppfatninger, jeg reagerer, men jeg orker ikke alltid gi meg selv videre grunnlag for det. Jeg orker ikke alltid la meg overvelde av faktaene fra verden. Stundom trenger jeg å tillate meg selv å simpelthen ikke få vite, så jeg kan konsentrere meg om annet, og ikke konstant gå rundt og dvele ved én bestemt problematikk, som det er så lett å henfalle til i dette (skrekkfylte) nu. Med sin bisarre nyhetsmikstur av suksesshistorier fra Beijing-OL, fatale, Batman-relaterte kjendismenneskeskjebner, diverse tragiske ferieulykker, diverse agurknyheter, innimellom, og - altså - denne forferdelige krigen. Og hva da, etter mange avislesninger, etter flerfoldige nyhetsssendiger, etter utallige dokumentarer; hvor mye mer orker man egentlig? Og hva? Når går grensen for den mengde man evner å ta hensyn til; la være til bekymring; overhodet ta innover seg? Bør man begrense seg, så man stadig har ork til visse, tilmålte porsjoner, og aldri får en "overdose" innsikt - hvoretter man kunne risikere enten å bli katastrofe-immun, eller bare overbekymret? Eller, muligens, pøse på med så mye man klarer for å forstå verdensbildet fullstendig, evig, for alltid - og aldri miste det rettholdne perspektiv? Disse er urimelig vanskelige, men like fullt relevante problemstillinger jeg ønsket å ta for meg, spesielt idet jeg trykket på fjersynets av-knapp og DVD-spillerens på-knapp, og valgte bort ninyhetene til fordel for, strengt tatt like hjerteskjærende, "21 grams". Og dernest, dagen derpå, i en senere etterpåklokskapens stund, valgte å skrive noen linjer om saken, og endatil sakens anliggende, som da lyder som følger:

"Vandringer i støvet"
av Scaramouche, Po(t)eten, inspirert av krig, både i sinn, skinn, og på film - men også, dystert nok, i det virkelige livet; som på skjermer og i høyttalere og nedetter avisspalter, akkurat nå. Med takk til Catherine Tate & Russel T. Davies, for tittelen, pluss en viss andel tematikk, men óg til andre essensielle, for meg elementære, kulturopplevelser. (Se - og få, for guds skyld, sett - "21 grams", ovenfor.)

forsøker hardt å unnslippe
signalene - om all elendighet
i verden, vår verden, gjengitt
i rapportene om vrede
lukker dem ute, nå,
blant døvgjørende lyder
og knapper, frenetisk, tilknappet
som nåler i huden
bryter gjennom fettlaget,
bedøver - berøver - jeg sløves
jeg vender meg bort
bakenfor stivnende folder
i gardinene, mine, figurene deri
det figurative
mens begge kinn smertes
svis, skoldes, som ved brenning
merket av ild, i et stikk,
kjenner prikkingen
over lammende hudløse flater
når verdener flimrer, og flammer
opp, over, omslutter skrikene
sluker dem, hele
i velkjent teknikk, med sekunders margin
jeg vrir meg mot kjølige vinder
av lydtomme, døyvende rom
og av isnende ro
om enn aldri i endring
så; altoverhengende
utmattet - uten å virke
jeg støtes mot murer av brann
men blir ei til aske, istedet
får vandre i fallende støv
og forvelles
i opprådde morgener
der solene stiger og månene synker
og intet er til for å skremme
men sløret forgå
slik, bevares, stakkato
det jevnførte
livene - levd - i en strøm
i vårt fellesskaps stim
en kamp mot det trøttende, tyngende
men blottet for valg,
ofre, alle forespørsler
vi tar for ikke å gi
bedrar, får ikke svi, om vi burde - bør vi?
idet vi skrur av
til stengsel, lar ingenting slippe igjennom
for bare å slippes
løsninger kredittert
de mest ufoanderlige slag
grundig og grådig feier jeg gulvet
opp, etter meg, og samler hvert støvkorn
bak dører jeg ikke skal åpne
den lukkende verden, én verden, utelukket,
uten omsvøp, aldri for meg
å overvære
i gjengivelser av vrede
óg alltid så forvridd
bakom skinn og sinn og sinn i skinn
pannen gløder, vender blikket ned
mot der skyggene ikke finnes