Eksistensielle viderverdigheter

Soundtrack: fra "Elisabeth, das Musikal", min elskede musikalmusikk, inklusive Uwe Krögers kraftfulle og smektende vokal; som en kreativ motvekt til de litt dyster-filosfiske utredninger som følger nedenfor. Abstraksjoner og fantasifulle tankesprang, versus de mer konkrete, aktualiserte. Trenger begge deler, helst samtidig, helst hele tiden. Man gir og man tar og man får av diverse. Motstridende impulser, litt.

Det går slag i slag, med de fortløpende dagene, og utilstrekkelige antall timer. Mørkets årstid rykker nærmere. Temperaturene faller radig. Skyene trekker innover, asfalten brekkes opp av regn, vind, og av bybane, og omgivelsene innstiller seg på annerledes gjøremål. Selve tiden effektiviseres. Via lyder, lys, nye himmelretninger, likesom de drastiske omstillinger. Mer eller mindre håndterlige, enkelt overkommelige, eller rimelig omfattende overganger. Brudd i tilværelsen, men også forsonende sammenkoblinger. Stilltiende, uvilkårlige, men óg bedagelige. En ferietid forbi, men andre momenter av hygge å stå overfor, og glede seg til. Vesentlige utskiftninger av arbeidsoppsgaver. Fra det selvvalgte til det mer pålagte. Sol og skinn til dypdykk inn i skrift og sinn. Jeg er spent, men ikke anspent. Faktisk kjenner jeg meg nokså komfortabel med hele situasjonen. Altså: høstsemester, studiestart, arbeidssesong, for det innebærer nå pliktløp man har mestret før - tross alt, innenfor rimelighetens grenser - vaner man allerede er vel inne i, innkjøp man vet hvorhen man skal foreta, medmennesker man vet å like, omgås med, reglementer man vet å befatte seg med, alternativt unnvike. Ikke komplett tilbakelent, ingen fullstendig sinnsro, men en slags rimelig nedtonet nervøsitet med handlekraftige, klartenkte tendenser. Det er, i alle henseende, et velkjent og utgrunnelig system; for meg, i denne stund; om enn óg med innslag man ikke har fullt så mye kjennskap til. De uforutsette hendelsene. Turbulens i høstluften. Likeledes, en del unødig vanskelige utfordringer jeg hverken setter, eller kommer til å sette, spesielt stor pris på; kludder, kluss og dill. Men så snur man på saken og erkjenner at det handler om lærdomskunster, alt sammen. Nye og gamle; et helt liv, som generelt sett handler om det å lære. Om erfaringer å støtte seg på og innhente. Hvilket dette, strengt tatt, må være det ideelle øyeblikk for å fokusere på. Og skaffe seg en viss oversikt. Ikke minst over det grunnlag man har bygget opp; hittil, til dette punkt; for å kunne fungere i en studietilværelse - riktigere, i en hvilken som helst tilværelse, av dags dato - med de fikse grep man foretar seg for å leve best mulig, mest hensiktsmessig, med størst oppnåelig lykkefølelse. Hva man besitter, hva man forstår, hva man formår, hva man kan bygge videre på. Det har vært god anledning, i de seneste dager, for å grunne over eksistensielle spørsmål; innledede planleggingsfaser, som overlappes av problematikk og plikt; noe som igjen avleder behov for å komme til slike konklusjoner, og finne reelle svar. Man begynte, passende nok, med en rund og (relativt) betydelig geburtsdag; datert den trettende, inneværende uke; idet man runder tyve og dét forekommer en å være et stort steg i en litt uoversiktlig retning. Som å tre inn i en annen fase, og ikke kjenne noen vitterlig forandring, bare vite at den må ha funnet sted, siden man da legger en hel tidsalder bak seg. En barndom, rettere sagt. Å aldri mer skulle snu seg tilbake og betrakte seg selv med barnets øyne. Eller bli møtt med de overbærende responser på det meste barnligheten innbyr til. Man står til rette nå, på godt og vondt, for voksenlivet - og gjerninger man holder ansvarlig for, som et voksent menneske. Man leker ikke gjerningskvinne, men begår enten rett eller galt og allting avhenger av gjerningenes konsekvenser; det talent man har, for å besørge en fordelaktig utgang. Det er ikke lenger ønskelig, men aldeles nødvendig, å lete seg frem til en velfungerende måte å administrere egen livsførsel på, fylle dagene med konstruktivitet. Og dette medfører, ytterligere, en blanding av panikk; grunnet påtrengende ansvarsfølelse - og tilfredshet; grunnet rettmessig samsvar mellom alder og ens forsøksvist konstruerte identitet; de karakteranlegg man ønsker å identifisere seg med. Å anse seg for å være den samme, i modenhet og status, som aldersbestemmelsene tilsier. Og kjenne en viss, økende veltilpasshet; fordi man oppfattes slik, som seg etter egen oppfatning hør og bør; og, dessuten, kan sikte mot nye mål i egenskap av å være modnet, rede, oppdraget verdig. Og å kunne vokse på dét, igjen. Nok et steg på veien mot å finne seg sjæl; som både kan synes tornet og tyngende, men samtidig en verdifull rute, da den rommer sine doser verdifull livskunnskap. Mange leksjoner å hente, underveis, mange ord å ta til seg. Likesom man stadig finner kryss og veiskilt, mens man vandrer, og fatter de beslutninger som synes rett i øyeblikkets hete. Basert på nye bolker av erfaringsrikdom, som gir en vett til å beslutte. Eller får en til å velge helt og fatalt feil. Ingen sa det var simpelt. Det er bare slik det er. Og nei, det virker aldri kjekt å skulle begynne fra scratch, og ta fatt på oppgavepostene med to tomme hender, og et forvirret hode, det vet jeg alt om, men så går det seg til etterhvert, og man finner et mer bedagelig tempo å løse dem i. Derfor blir overgangene litt enklere å håndtere for hver, øh, gang. Burde kjennes mindre fatalt å velge feil, likeså, og litt etter litt burde hele prosessen fortone seg gjennomgående uanstrengt. Og vellykket. Men istedet for å ta skjebnen med en klype salt og slå oss til tåls med en backlash; akseptere det ufullkomne nestbeste stillestående; strever vi oss ufortrødent og iherdig fremad. Prøver å bygge nye kunnskapstårn. Ikke kjenne sånn etter på mine begrensninger, men bekjempe dem. Komme meg over merkedager og helskinnet igjennom tilpasningsfaser. Aldri engste meg for detaljene, tro at allting vil løse seg til det beste for alle; funke, sånn uten videre. Hvilket det sjelden gjør. Men ettersom man blir eldre, klarer man da - gradvis; sakte, men sikkert - å tro på kunnskapstilfanget, på forstandigheten. Og, joda; kjempe med større letthet. Å sette sin lit til egen vitende og vilje, og bestemmelsesevne. At de valgene man ender opp med å ta, ikke alltid kan tenkes å være de gale, men at man nettopp har et grunnlag for å fatte noen riktig kloke, og de feil som forekommer ikke undergraver hele hjernebarken, men er et resultat av de hendelige uhell man råker ut for, samme hvor gammel man måtte være. Forhåpentligvis finner man litt mer av denne roen, jo eldre man blir. Endog makter å gyve løs på det ukjente, med liv og lyst og tiltro, selv når man ikke har tilstrekkelig viten for å takle alle eventualiteter og problemer som måtte oppstå. Jeg er ikke der, riktig ennå. Men jeg er ute på tur, i full vigør, med en eller annen form for retningssans, og forsøker å gi meg selv alle mulig forutsetninger for å klare brasene; de utfordringer det er å skape seg en fremtid, basert på en ufravikelig fortid, og sørge for at den er i overenskomst med egne særpreg, egne forventninger, og en omverden i konstante endringer. Man beveger seg fra prikk til prikk på kartet. Gradvist, rykkvist. Voldsomme, overdrevne, tilbakeskuende skritt. Hva det enn er. Hvor det enn bærer. Hva det enn blir av oss. Man må ta én og én fase, som de kommer, og gjøre det beste utav det man har fått tildelt; det man kan få til. Det er mitt evigste forsett. Det er hva jeg vil, med min vilje.