Tuesday, August 26, 2008

Theatrum myndig!

Soundtrack: Uwe Kröger an mass, med og uten "Elisabeth", pluss litt teaterfilmmusikk fra "8 femmes" - fin fransk film på teve i kveld. Ikke nok med det; kvinnesagaen var også til inspirasjon, og inkluderte et fikst regigrep man sjelden ser i dagens filmer, men som jeg dyrker heftig innen teatersjangeren og som jeg utbroderer nederst i dette innlegg: nemlig improvisasjonsmusikken - musikalen - sangutbrudd i vilden sky! Herlige saker! Passend, muss man sagen. Og allting er forbundet, bare så det er klart. En gang for alle.

Stundom, bare stundom, gripes man så ufattelig intenst av et dikterisk verk at det synes å åpne nye verdener, for ikke å si transportere en (som leser) inn i et nytt univers. Eller tre. Slik fortonte det seg i allefall for undertegnede, da hun satte seg til for å lese - eller riktigere, oppdage - Goethes store folkediktningsverk "FAUST"; den tyske nasjonalskatten, berømt, beryktet og meget fortolket oppigjennom historien. Et megasvært og uhyre ansett epos, med intertekstuelle referanser helt tilbake til antikken, via Dante, og med mengder av innskutte bemerkninger til Bibler, Homer og diverse, pluss reformasjonen, som jeg da - via noen fordomspregde idéer på forhånd - hadde fryktet skulle være gruelig kjedelig, tung lektyre. Og så viste det seg å være det stikk motsatte. Heldigvis, og meget overraskende sådan. Jeg har sjelden blitt så positivt forbløffet og bent ut overveldet over et verks rykte-motstridende kvaliteter. Her forventer man gammeltysk knoteskrift, og får til motsvar et lettlest, fengende, fantastisk, morsomt, spennende og actionspekket eventyr, et drama på vers, om en meget besnærende fyr ved navn Faust (Doktor) og hans nyfunne følgesvenn på livets ferd, nemlig Mefistofeles (Djevel). Disse to inngår noe som er delvis pakt, delvis veddemål, og hovedaklig et forunderlig forsøk på å utfordre skjebnen, tidens gang og gudenes herredømme, og det resulterer selvsagt i en rekke katastrofale begivenheter, men også latterfrembringende seanser. Mefistofeles er fristeren, full av kynisme, og en representant for alle menneskenes laster og lyter og undertrygte lidenskaper. Faust er den søkende vitenskapsmann som er nær ved å gi opp, og forlate denne verden, da han ikke klarer se hva mer den har å by på, og hvilken ytterligere stimuli den skulle kunne gi ham. Han føler at allting er grått og trist og trøstesløst. Følgelig må man kunne si at Mefistofeles, en satansk figur i "menneskelig ham", kommer på det mest beleilige tidspunkt, da Faust er på sitt mest sårbare, for å tilby ham et utall nye og frigjørende opplevelser, og sine egne tjenester - i så stor, ubregrenset grad som Faust måtte trenge dem - i bytte mot at han oppgir sin sjel og blir Djevelens tjener, når hans opphold på jorden engang er til (mer naturbetinget) ende. Faust synes ikke han har noe å tape og legger ut på tur med sin nye kompis; en sluskaktig skurk av mest fatalt fengende karakter, med karismatisk sans herfra til en annen galakse. Trenger vel knapt nevne at jeg er bittelitt fan av Mefistofeles, blitt, aldri så politisk ukorrekt som han måtte være. Han og Faust utgjør et umake par; en kvasihelt som ikke egentlig er veldig heltemodig, men veldig human, og nokså likandes, i selskap med en vansinnig antihelt, ondskapsfull til tusen og med moderiske tilbøyeligheter, om enn herlig sarkastisk og forførerisk og djevelsk grom, én som definitivt ikke er moden for noen heltedyrkelse, av den sort man vanligvis forbinder med termen, men møter desto mer dyrking ifra dypet av hver fangirls hjerte, og fra et meget fortapt, forsmektet synspunkt. Mefisto er kul. Livsfarlig, superslem, listig, men kul. Han manipulerer sine omgivelser over en lav sko, er generelt misfornøyd, klager og bærer seg, og kommer med utsagt som: "jeg ville ropt på flekken: ta meg Faen! - hvis ikke jeg var Faen selv." Jeg mener, hvordan kan man motstå noe slikt. Hvilket også minner meg på at selve språket i boken er i en klasse for seg, og uhyre betagende å lese. Det vil si: poetisk til tusen, med de nydeligste formuleringer, smektende rim, på lik linje med kommentarer til samfunnslivet, snertne sidespor og vittige bemerkninger, spesielt fra Mefistofeles, men óg kritikk av sosiale aspekter, poengterte utsagn, filosofiske tankerekker, iblandet besk satire og nesten-blasfemisk humor og masse moro. Spesielt på det direkte handlingsplan - noe som i stor grad skyldes disse to hvorom historien kretser; to tilsynelatende perfekte hovedpersoner; en evig vandrer, som kjenner jorden ut og inn, bokstavelig talt, og hans "jordlige motstykke" som gjerne vil kjenne den like godt, og hva de da bedriver etter å ha slått seg sammen og forent sine lyster. Som, igjen, innebærer mye futt og fart; øl og sex og rettssalsdrama; poker, piker, vin og sang. Skildret på fyndig og treffende vis, og ikke minst - hos meg - i gjendiktning av André Bjerke, min absolutte favorittdikter i hele verden, noe som unektelig var et ankepunkt på (den personlige) fordelssiden.

Enn videre, at stykket altså inneholder ett stykk Doctor, som sliter med sine lidenskapskvaler og angst, diverse hekser - deriblant en Lilith (...), og ett stykk fanden(ivold)sk medsammensvoren som da like gjerne kunne hett Captain Jack. Må nevnes at der i forrige pensumverk, "Joseph Andrews", faktisk fant sted en passiar, en reell dialogsekvens, mellom en herr Doctor og en viss Captain, begge med store forbokstaver, hvorpå jeg omtrent fløy i taket, og streket under så mange avsnitt at siden ble en eneste stor blykrussedull. Uansett: det å (kunne) ha personlige referansepunkter som gjør klassiske verk enkle(re), og vesentlig morsommere, å relatere til - må nå bare være et pluss. Å ha anledning til å engasjere seg slik, og få så mye positivt utav å gjøre lekser er for meg en ny og meget positiv erfaring, en voldsom forberdring fra videregående - og tidvis, også, universitetets - pliktløpsinfiserte indoktrinering. Her kan jeg gå på med 100% entusiasme, og med henførte sukk trykke verket til mitt bryst. Dermed skorter det heller aldri på viljen til videre utforskning og studering. Dessuten er det alltid like fascinerende, når man skal studere slik, å kunne kjenne igjen både nyere, populærkulturelle elementer i disse forgagne tiders skaperverk, og - likeledes - å kunne identifisere samme eksemplarer ifra gamledager som inspirasjonskilde for den nye populærkulturen. Å trekke paralleller, de mest usannsynlige likesom de - med ett - aldeles selvsagte. Og tenke i andre baner, andre forbindelsesledd, slik man (instinktivt) gjør når man får økt innsikt i litteraturhistorien og et større spekter av kildekunnskap og impulser å forholde seg til. Dog må man ikke glemme å ta med de gode gamle forkjærligheter i beregningen, og innlemme også dem i "referansepuslespillet"; slik jeg har for utpreget vane. Og Goethes "FAUST" ble da en slags ansamling av alle ting jeg liker, flettet inn mellom to pent utsmykte permer, hvorfra jeg kunne trekke koblinger så langt som til Sapfo og "Jobs Bok", på den ene siden, og (nevnte) "Doctor Who", sidestilt Shakespeare og Eliot på den andre siden. Og som et apropos til akkurat dét:

Dét - at det hele appellerte så umiddelbart og meget intenst til meg, på alle mulige måter, må antagelig tilskrives mine personlige preferanser, mer enn noe annet, siden dikt er det beste jeg vet og skuespill det nest beste, og sådan skuespilleri i diktform er og blir den mest briljante blanding det noensinne lot seg å gjøre å hoste opp. Antagelig det minst tilgjengelige likeså, idet mange lesere enten vil forbinde slik lyrisk fremførelse med døll, ubegripelig, elizabethansk monolog (The Bard) eller handlingsløs studie av folk som snakker forbi hverandre (Godot) eller lavkulturell underholdning på sitt mest trivielle, om rare mennesker som når det minst passer seg, og minst høvelig vis, vil bryte ut i sang (West Side Story m.m.). Mens enkelte, derimot, meg selv innbefattet, elsker både Shakespeare og Beckett og musikalsjangeren til fulle, og er da - lykkeligvis - ikke helt alene om å ense deres overlegne kvaliteter; i særskilthet når det gjelder sistnevnte kategori, som ofte blir nedvurdert og degradert av de fleste kritikerne. Men for å semi-sitere T.S. Eliot så er nå versbinding det mest egnede for teaterscenen; poet og diktelsker som han var, mente den kjære "Cats"-opphavsmannen at poesi i lengden måtte være den eneste, mest hensiktsmessige måten å få frem følelsesmessige reaksjoner på og - i alle henseende - å formidle følelser. (Ta den, alle anti-poeter.) Eliot henviste da også til Goethe, hans store helt, og til Dante, hans enda større helt, som Goethe på sin side hadde latt seg inspirere, og de har da alle tre greid å produsere (evt.: prestere) rendyrket, lyrisk teater, i dets beste forstand, med epos og episk diktning og dikteriske teaterepos på vers, hvis oppgrensninger, kjennetrekk og sjangerskiller er en smule utflytende og dermed lett kan smettes innunder den ene betegnelse: überepisk fremførbar poesi. Eller: musikaler. For, når selv Eliot sier det så eksplisitt, må det være lov å stadfeste dette faktum, at den beste, mest ideelt idealiserte form for teater, er og blir den musikalske typen, der folk synger og jodler, i tide og i utide, og der alle de forskjellige teaterformene kan smelte sammen og bli en stor (hekse)gryte av mangfold, eksperimentell virksomhet, og underholdningsverdi uten sidestykke. Her er rom for alle mulige impulser, drivkrefter og rare innslag. Man kan skrive inn de mest bisarre bifigurer og ta seg de kunstneriske friheter man ønsker, skape den kvalitet man vil. Høy glamfaktor må påregnes, likeså. De tørre og overseriøse, kritiske røster kan si hva de vil - men det er ikke å underslå at teateret i utgangspunktet var ment som nettopp underholdning, en oppvisning som skulle appellere til alle sanser, og de første teaterstykker som overhodet så dagens lys, var av en art som kun nærmet seg lytteren; og delvis øyet; basert på koret, danserne og maskeradespill. Nietsche snakker om det, Aristoteles hyller det, kirken ville ikke vært det foruten. Koret, bakgrunnssangen, er en livsviktig del av kulturarven vår. Og som en helt naturlig avart av dette føler musikalfenomenet; hvorunder Goethe, også, hører hjemme, da hans "Faust" bygger på sang og forkledningstradisjonen, og er blitt omgjort til musikalstykke utallige ganger og historien derfra har også inspirert utallige andre, musikaler. Som kjekt henger alle (mine) ting sammen, her i verden(srommet), og en av hovedkattene i nevnte "Cats"-musikalen, basert på Eliots "Preludes", er jo Mr. Mistoffelees, hvorav sangen med samme navn, og begge er hentet fra "the Mephistopheles-myth". Som, igjen, avleder historier om folk med imaginære og høyst reelle "ledsagere", på livets vei; rådgivere, sjelefrender, mystiske kontaktpersoner som dukker opp i ny og ne og gjør besynderlig entré, og minst like spektakulær avskjed. Ute av sinne, inne i minnet. Dette er óg et megapopulært element i musikaler, må sies. Med Phantom, opp gjennom Operagulvet, Che i "Evita", Lucheni i "Elisabeth", for å nevne noen, og hva angår beretningen om Sisi har jo (hovedrolleinnehaver) Uwe Krögers legendariske "Der Tod", også mye til felles med Mefistofeles. Minst like charmant er han óg. Dessuten snakker de samme originalspråk, hoho, hvilket gir denne koblingen er herlig henrivende vri. Kjekk og barsk ung mann med noe suspekte intensjoner som drar ut for å forføre kvinnemennesker og lære livets syndefulleste sider vel å kjenne? Høres kjent ut! Og alle er de forunt slike magiske dansescener, en skjebnetango av de sjeldne, med kjærlighet, anger og hat blussende samtidig i deres fotspor. Derav, kanhende, dyrket i så stor monn - ikke bare av fangirls, men desto mer av poetene, malekunstnerne, skildrerne og koreografene; i gjensidig inspirasjonssyklus, gjennom i alle år; med blikk for det fargerike, det drømmende, det deilig uskikkelige. Og i beundringen, bevart, likesom formidlet videre for nye generasjoner - enten det er "Faust"; closet drama beregnet på den lesendes interesse, eller en av Andrew Lloyd Webbers nyeste oppfinnelser; hvis egnelse begrenser seg til sceneoppføringen, til nød transkripsjon. De beholder sin plass i teaterhistorien og gjøres plass til på pensum, år etter år; for den utpekt studerende, og for den jevne teatergjenger, eller den som ønsker være begge deler. Og som med stor glede oppdager likhetstrekk, kulturlivsstilene (hun dyrker) imellom. Særpreg går stadig igjen, karakterbrister forblir de samme, lykken står den tapre bi, og handlingen, den finner her sted i sitt retteste element. På plass blant den sanne, teatralske. Tilbake til oldtidens ritualer, med et anstrøk nyskapning attåt, og en god porsjon mystikk. Så har man et godt teaterstykke rede!

1 comment:

Randi said...

Dette er strålende lesning og jeg ønsker meg at poeten kan levere sine tekster i verseform fremover..