Har tidligere skrevet mangt og meget om hvordan alle ting jeg liker, allting verdt å like her i livet mitt, synes å henge sammen. Eventuelt være forbundet i en eller annen obskur forstand. At man oppdager fellestrekk man ikke helt hadde trodd var mulig, som igjen undestreker en konsekvens; i min ellers nokså varierte, personlig smakssans. Og idag stod jeg da plutselig overfor en oppdagelse som fikk en god del forskjellige elementer til å falle på plass i en pøl av gledelige omstendigheter, men som også satte meg helt og fullstendig ut av spill et par sekunder. Øh, minutter. Som i: halvtimer. Kan (muligens) skyldes at jeg har sovet veldig lite i natt, takket være diverse alarmer og husbråk og storbrann i Bergen sentrum, pluss at man er litt mentalt på høygir, generelt sett, på grunn av den kommende studiestart, og at jeg da - for å avlede tankene til noe mer inspirerende - stadig dykker ned i mine mest virkelighetsflyktende, fantasifostrede verdener; leser psykedelisk-psykologisk-patologisk Murakami, og lytter til altfor mye überfavorittmusikk, som hensetter meg til et relativt ekstatisk fangirl-humør. Huhei. Og som et apropos til sistnevnte, var det da "Elisabeth"-soundtracket som foranledighet det hele, idet jeg har hatt CD'en på konstant repeat det siste døgnet; endog til frokost, da jeg pleier å behøve absolutt, total stillhet, men for anledningen byttet ut en sådan beroligende atmosfære med rå, heftig basstrøkk og en henrivende kjærlighetshistorie jeg aldri kommer til å gå lei; og surfer meg gjennom alle de nettsider jeg kommer over, etter manusutdrag, bilder, sangtekster - og fangrupper for hovedpersonene. Følgelig har jeg da endt opp i den offisielle tilhengerskaren til "Seine Majestät, der Tod" på Facebook, og de har da et omfattende, vidunderlig bildegalleri - der jeg fant følgende:
Dette er da; for dem uten betraktningsevne, eller basiskunnskaper innen film og musikal; to eksepsjonelt sjarmerende mannspersoner med ubehagelig påtrengende stor karisma og en ulastelig sans for påkledning. Til venstre: mister Uwe Kröger, altså kjent som Der Tod fra "Elisabeth: das Musikal" i Wien og Berlin, som jeg hadde gleden av å overvære denne sommeren. Et ubestritt mega-multitalent, med sangkvaliteter herfra til Pluto og et utseende verdt å dø for. Og ved hans side, min absolutte yndlingsskuespiller i hele verden, kjent fra "300" og "Phantom of the Opera", pluss en del annet unevnelig rukkel, som han heldigvis gjorde severdig, nemlig Gerard Butler. The one and only. Sannsynligvis vår tids mest talentfulle rolletolker, om man skal stole på dømmekraften til oss millioner av Butlergals. Og det skal man jo ikke, men så kan man alltids se de to overnevnte filmklassikere og la seg overbevise annenlunde. I alle tilfeller, et fotografi av disse to, ute på nettet, rett foran nesen på undertegnede. Og min umiddelbare reaksjon var, naturlig nok, hvorfor i all huleste verden har jeg ikke sett dette tidligere? - og dernest; i pur, desperasjonspreget, fangirl-hysteria; få nå lagret det jævla bildet sporenstreks og med en gang! Faktisk klarte jeg å laste ned tre versjoner uten å registrere hva jeg holdt på med, og innså til slutt at jeg (i tillegg) satt og rablet usammenhengende til meg selv, og PC-skjermen, og jodlet ivei på "Music of the Night" mens "Die Schatten werden länger" fremdeles gikk og durte i bakgrunnen. Naboene mine kjenner meg (fårhåpentligvis) nok til å vite hvilke besynderlige, høylytte vaner jeg besitter, allerede - og de som ikke gjør det, må tro jeg er en smule skrullete, for ikke å si alvorlig sinnslidende. Forlengst med en enhver rehabiliteringsmulighet avskrevet og ettertrykkelig forkastet, som enhver annen fangirl med respekt for seg selv. Så, jeg frykter ingen reaksjoner; hverken herfra eller derfra, på felleskjøkken eller i oppgang eller noe annet sted, men like fullt. Man ser seg selv utenfra et halvt sekund og hever unektelig et bryn eller to. Jeg innbiller meg at jeg satte i et lite hyl, ved synet ovenfor, og jeg kjenner meg fremdeles ør i hodet, og jeg hadde - har - et hjerte som synes rede til løpsinnsats på travbanen. Og, jeg vet ikke riktig om det er et sunnhetstegn hva mine fandom-lidenskaper gjør med meg, hva de fører med seg av følelsesmessige reaksjoner; hvor langt man kan strekke innlevelsen før den går fra å være hyperentusiastisk til å bli en belastning. Dog, to av mine favorittmenn i hele verden, sammen på verdenspremieren til "Phantom of the Opera" i München, ikledd pentøy, er da unektelig noe å reagere på. Intenst, så det merkes. I kropp og sjel og boligblokk. Dessuten viser det seg da at samme Uwe Köger selv har spilt Phantom, på scenen, i en tysk oppsetning; og at han var med på å dubbe (!) den til tysk, i Gerrys egen rolle, intet mindre, og dermed får meg til å ville bruke penger på den versjonen også. Tanke én: hvordan kan sånt ha gått meg hus forbi? Tanke to: og jeg som trodde det var tilstrekkelig å kjøpe den amerikanske og den britiske DVD-utgaven, men neida, fandom er og blir et pengesluk. Enn videre, og så dét er sagt: fyren (dvs Uwe) har hatt en gjesteopptreden i "Kommissar Rex", likeså, og har spilt Rusty i "Starlight Express" og vært med i "Les Miserables" og han spiller fremdeles Døden himself på Theater des Westens, for alle som er interessert. Jeg, blant andre. Hva Gerry angår, kjæreste Gerry, skal han - etter hva ryktebørsen har å meddele - snart spille i oppfølgeren til "The Untouchables", kalt "Capone Rising"; der han da overtar rollen til Kevin Costner, av alle mulige, fra originalen. En annen yndling, den godeste Kevin, spesielt for hans episke "Danser med Ulver", men i lengden foretrekker jeg selvsagt Butler'n. Og gleder meg stort til å se ham som gangsterboss. Han er, ytterligere, aktuell med Guy Ritchies nyeste kriminaldrama "Rock'n'rolla"; which reminds me, gratulerer med dagen som var til dennes fru Madonna; som jeg ser noe helt vanvittig masse frem til, og han sies óg å være klar for thrilleraffæren "Law Abiding Citizen" sammen med min favorittskuespillerinne nummer tre, Catherine Zeta-Jones. Pluss at de planlegger en oppfølger til både "300" (visstnok) og "Phantom" (grøss og gru). Joda. Jeg gjentar meg selv, kanhende til det kjedsommelige, men det må jo påpekes: lidenskapelighetene overlapper hverandre. Som perler på en heavy snor. De kommer sammen og henger seg opp og slår meg ut. Likevel, i etterpåklokskapens avbalanserte navn: jeg vil mene at det er til inspirasjon, ikke frustrasjon, å ha et slikt overstadig engsjement for mennesker og produkter innen undrerholdningsbransjen. Fortsatt. Alltid. For, jeg akter definitivt ikke å lempe på det, eller rette meg etter samfunnets mer moderate konvensjoner. Etterkomme endringskrav er for pyser; til det er jeg altfor sta og egenrådig og, eh, besatt; så får jeg heller bite i meg potensielle klager fra nabomenneskene. Men - ikke minst - synes jeg dette er såpass usedvanlig moro at jeg ikke ville byttet det ut med noesomhelst, noensinne. I hele verden. Fandom er til for å nytes. Om enn i litt begrensede, selvbevisste, selvbeskyttende porsjoner hver dag. Primært ett fandom av gangen, sånn til vanlig, så jeg slipper å stadig vekk utsette meg selv for slike overreaksjoner. For OMG!, WTF!, fyttikatta skallebank - det er heftige saker, dette.
1 comment:
LItt skummelt hvordan disse mennene vikler seg inn i hverandres filmroller - kan det være noe med at de har noen likhetstrekk og at de samme likhetstrekkene appellerer til poeten...jeg bare undres
Post a Comment