British boundaries (and bliss!)

Soundtrack: Pink Floyd - "Momentary Lapse of Reason", uten tvil noe av det beste fra den kanten, og med Supertramp-Helliwell på sax! O gud, elske elske. "Sorrow" er min absolutte PF-favoritt, og den selvsagt tilstedeværende her. En absolutt fantastisk rockeballade. Var også grunnen for at jeg overhodet gikk til anskaffelsen. Og dét var vel anvendt, øh, tid på å gjennomsøke bibliotek-reolene. Hoho. Forguder bergensbiblioteket for gratis utlån av musikk, og det enorme utvalget! Men, som vi alle vet, allting godt i livet er jo gratis.

Tilbakeblikk, versus refleksjoner i nuet, på en lørdagskveld. Ukene går og studiet tar form og arbeidsdagen struktureres. Det vil si at man venner seg til å skulle prøve å ha en viss struktur på den. Man står opp til nokså uvante tider, i forhold til den foretrukne døgnrytme som ferietiden gjerne åpner opp for. Man spiser annerledes; i henhold til samme, nye leggetider og enerverende vekkerklokke-brøl; besøker kantiner, innfører plikter til visse tider, gjøremål før og etter man har vært på forelesning, vasker klær på en torsdag klokken fem, ikke når man måtte føle for det. Likeledes tilbringer man med ett påtagelige antall timer ved en pult, på en hard kontorstol; med hodet nedi en eller annen (tykkfallen) bok, og med overstrykningspennen og notatblokken klar, i konsentrasjonsøyemed; heller enn å kunne ta med seg samme bokverk ut i en park og slaske seg på en benk, mens man skummer sider men sånn halvveis innstilt oppfattelsesradar, om enn stadig flakkende øyekast. Aktivitene er - med andre ord - nesten de samme; slik de nesten alltid er, for mitt vedkommende; mens den generelle forvaltningen av dem, likesom rutinene de blir del av, har endret seg radikalt. Dog, det er ikke en udelt utfordring, dette; man ser også ganske akseptable vaneendringer involvert. Jeg befatter meg med større grad av oppmerskomhet, årvåkenhet, pågående forskertrang - når det gjelder det aller meste; det være seg både skoleemner og fritidsrelaterte geskjefter. Man skrur liksom hjernen på plass, idet studieåret begynner; som å fin-innstille kikkerten og gjøre seg klar for ekstra nøyaktige fuglekikkingsøkter. Nå arbeider jeg strengt tatt med ord, ikke ornitologi, men metaforen er fortsatt gjeldende. Og jeg tror det kan være sunt å få en slik ny giv; ny energi, ny start, ny livsstil - om man da klarer å opparbeide tilstrekkelig med innsatsvilje til at den lar seg merke; dessuten er det (alltid) morsomt med ny kunnskap, såfremt den er av sorter man har (iallefall det minste) ønske om å tilegne seg. Og med motivasjon fra god pensumlektyre, kombinert med positiv inut fra eksepsjonelt dyktige forelesere, pluss litt hyggelige impulser fra diverse andre kulturfenomener; til avkoblende forlystelse og mer rendyrket underholdning; går det ganske radig unna - for øyeblikket. Lykkeligvis nok. Iherdighet er, som kjent, noe som har en tendens til å komme og gå, og gjerne forsvinne totalt rett før eksamen, derfor lønner det seg å utnytte til fulle de stunder da man faktisk er et iherdig studerende menneske og få unnagjort så mye som mulig iløpet av disse. Ta pensumbolken fatt og bare komme igang, huhei hvor det går, og jeg gyver, for eksempel, umiddelbart løs på alt av gammel britisk dikterkunst - med liv og lyst - hvorav førstekvinne ut i år var (ingen ringere enn) Emily Brontë, søsteren til hun som skrev "Jane Eyre", og hennes klassiske, såkalte übermesterverk "Wuthering Heights". Ikke dum lesning, for å si det mildt, om enn en smule tung og vanskelig å lese raskt igjennom; slik det ideale er, når man har fjorten romaner av samme sort igjen på leselisten. Men å måtte dvele ekstra ved Brontë handlet ikke så mye om vrien engelsk som det skyldtes en fantastisk besnærende historie; brutal, rørende, burlesk, og med særdeles interessante karakterer. Jeg har lenge ønsket å lese om de berømmelige Catherine & Heathcliff; som da i sin tid ble fremstilt på filmlerretet av Juliette Binoche & Ralph Fiennes, i en slags "English Patient"-preunion; og de voldsomt lidenskapelige scenene dem imellom, per bokform, var ingen skuffelse. Man kan innvende at boken er temmelig uryddig, har litt for mange "diegetiske nivåer", altså fortellinger i fortellingen og nytilkomne sub-plots, og at de gotiske trekkende blir for overtydelige, nesten overdrevne. Men likevel: Brontë har et magisk språk, (som nevnt) flotte personskildringer, en effektiv spenningskurve og en sterk penn - spesielt til en kvinne av sin tid å være; uten å ville hisse på meg noen medfeminister, men kvinner dengang da hadde tross alt ikke allverdens med muligheter. Eller utdannelse. Men disse søstrene, i likhet med Emily Dickinson, Jane Austen, alle de der, var nå - nettopp - litt spesielle, og fikk utrettet mer enn de fleste av sine samtidige til sammen. Imponerende nok. Og det er både tankevekkende og berikende å lese bøkene deres, og få et innblikk ikke bare i deres omgivelser, men deres prosa; deres psykologiske såvel som lyriske tilnærminger. For inspirasjonens del lønner det seg helt klart, likeså, at NRK holder frem med sin "Sense & Sensibility"-maraton, og gir meg ekstra mye lyst å fordype meg i britisk attenhundretalls-estetikk, med flotte kostymer og en udødelig historie; etter min mening enda litt bedre enn "Heights", selv om jeg savner en Rochester-aktig mannsperson å sikle på. David Morrissey er selvfølgelig en helt, men han er altfor lite tilstede. Uansett; BBC-kvaliteten er upåklagelig, og Janet McTeer som spiller moren til Dashwood-søstrene i serien, hadde - sånn, for øvrig - rollen som Ellen Dean i "Wuthering Heights"-filmen, anno 1992. Det var dette med gjentatte forbindelsesledd. Og vedvarende referansepunkter. Gleder meg stort. Og som et direkte apropos, til en fyr som definitiv synes å forfølge undertegnede, og har gjort det lenge: returning back to Shakespeare. Ingen; hverken før, etter, over eller ved siden; overgår vel The Bard - i allefall ikke i ømdømme og lesning, den dag idag - og få, om noen, har hatt større innflytelse på skoleelever og studentsamfunn oppgjennom århundrene. Shakespeare er the man innen britisk litteraturhistorie; han har sine egne (fan)forum og lesesirkler på nettet, han er et evig tilbakevendende faktum på timeplanen. Og ja, en deltagende figur i mitt hverdagsliv; rimelig konsekvent og uten unntak. Første studieår tok vi for oss "Macbeth", andre år var det "Hamlet"; an mass og mer enn tilstrekkelig, endog til eksamen; og inneværende høst er det "Taming of the Shrew" som står for tur. Får garantert om den óg, til en eventuell utspørring, men i første omgang måtte jeg nå får lest den, hvilket jeg da satte meg fore å gjøre igår. Og den er da noe av det bedre han har prestert, blant de mer kontroversielle skuespillene, og med et stort tolkningspotensiale - isærskilthet for de overnevnte, og fortrinnsvis ikke fornærmede, feministene. Dog, selv ble jeg - av det hele - mest påminnet "Shakespeare Re-told"-fenomenet, denne glitrende miniserien fra selvsamme BBC (naturligvis), der Shirlet Henderson og Rufus Sewell gikk til kamp, og fikk brynt seg til de grader på hverandres sær(egen)heter, i en meget moderne, meget vellykket og meget underholdende fortolkning av klassikerstykket. Originalen fortoner seg litt annerledes, for å si det diplomatisk, men er også en givende opplevelse. Morsom, til tider, og med den sedvanlige poetiske snerten bare Shakespeare kunne få til, dessuten fikk jeg noen gloser italiano med på kjøpet - noe som er gunstig for en italiensk-lesende studine som leser altfor lite italiensk. Hovedrollemannen her, Petruchio, er imidlertid ikke av de mest tiltalende; jeg foretrekker utvilsomt Rufus Sewell-personifikasjonen, der han fikk tilført en stor porsjon sjarm mer enn han opprinnelig skulle inneha. I Shakespeares tekst fremstår han nokså ufordragelig og manipulerende, og han behandler sin Katherine - i all ærlighet - som en dritt, mens BBC (antagelig) fikk frem de mer følsomme undertonene, og trakk ut all den potensielle, ekte kjærligheten i stykket. Hva Shakespeare selv ville formidle, er noe uvisst, men stykket skulle etter sigende fungere som en slags samfunnskritikk, og sette søkelys på kvinners rolle i ekteskapet. Joda. Men særlig lyst å inngå giftermål får man da ikke, av å lese det. Alle moderniseringene og filmatiseringene jeg har sett, av denne historien, har valgt seg en mer romantisk vri - der det umake paret Kate og Petruchio ender opp med å bli forelsket; på en så oppriktig måte at publikum, uten problemer, vil kunne godta det. Man dysser ned det opprinnelige styrkeforholdet; der han rett og slett temmer henne, og dét på en rimelig usympatisk måte; og fokuserer på den langsomme, men uungåelige tiltrekningsprosessen mellom dem. Shakespeare føyer også til en happy ending, men i mine øyne er det en bittersøt variant - og muligens var det hans intensjon. Stykket har påskriften "komedie", men av en beksvart, dobbeltydig art. Interessant, men ikke bare tilforlatelig. Dog, diktningens viktigste hensikt er å sette fornuften og refleksjonsevnen på prøve, og konfrontere det bevisste, likesom det ubevisste. Man kan si hva man vil om Shakespeare'en, jeg velger ofte å kritisere ham, men han fanger ihvertfall vår oppmerksomhet. Han slipper ikke taket, så lett, han summer rundt oppi hjernen og fremprovoserer nye tankerekker. Best av alt når dette, igjen, fremskaffer BBC-nytelse; med og uten "Doctor Who"-mennesker; verst når det blir til strike, pedantiske, ordrett-fortolkende forelesningsrekker. Forhåpentligvis unngår jeg dét iår, men får et mer nyansert perspektiv på saken. I alle tilfeller: studeringen holder frem, og horisontene utvides stadig. Jeg nyter å dykke ned i litteraturverdenen og finne nye svalganger, nye smug, nye retninger. Finne ukjente skatter og kunne se dem i sammenligning med de tidligere gjennomgåtte. Ny lærdom, gammel bakgrunn, evig søkende, aldri utlært. Men avkoblingene trengs, de også; helt nødvendig for både konsentrasjon og engasjement; og i den anledning valgte jeg denne uken å ha en liten Catherine Denevue-maraton - siden hun er en favoritt og har bidratt til noe av det ypperste innen franks filmskapning - med, først av alt, "8 Femmes" tirsdag kveld; og et helt oppdatert blikk på damen; hvoretter jeg satte meg til med et stort glass vin og lommetørkle og neglebet meg gjennom "Belle de Jour", sent i går. Et fantastisk stykke kunsthistorie; meget røff, hjerteskjærende og bisarr; men så usannsynlig vellaget, da. Bare fotograferingen, interiøret, kostymene, kameravinklene; men óg selve tematikken; det er så forut for sin tid (1967) at det nesten er skummelt. Og, bare så det er sagt: denne filmen var inspirasjonskilde for både bloggen og bøkene til luksushoren ved samme navn, Belle, med hjemby London og ny ITV-serie basert på sine verk; med Billie Piper i hovedrollen. "Secret Diary of a Callgirl", ny sesong på trappene as we speak, og samme Billie hadde da også en av hovedrollene i kapittel to av "Shakespeare Re-told", nyinnspillingen av "Much ado about nothing", i tillegg til å ha spilt Fanny Price i "Mansfield Park", basert på boken til Jane Austen. I rest my case - of fascinating, random connections - og konkluderer med at kulturuniverset er stort, sammensatt, gjennomgående forbundet, åsted for all (i det minste mesteparten av) min lidenskap, og en uttømmelig kilde til glede; både i studiesituasjon, i privaten, og når man har gjester på besøk. Så har man alltid et samtaleemne, eller en film å sette på, eller en bok å anbefale. Kulturen er det beste vi har, og vi må vite å forvalte den vel!