"It's like a stiiim out there!"

[Image: Eric Clapton onstage at Koengen, Bergen, with chorist (left), dummer (behind), and fellow guitar virtuoso Doyle Bramhall II (far left). Photo courtesy of Scara's dad, who was kind enough to accompany her to the concert; and be great company too, for that matter. All rights served, don't steal.]

Kong Clapton av Koengen
Eric Clapton m/band, Bergenhus Festning, 06.08.08
Anmeldelse fra en fangirls (bokstavelige) ståsted

...og soga om de idiotiske avisanmelderne, hvis kommentarer jeg ikke har til hensikt å kommentere, langt mindre innrette meg etter; nei, la meg heller berette om mine egne, personlige inntrykk - så kan andre dømme som de vil. Og danne sine egne oppfatninger, om nødvendig. Men fortrinnsvis velge å lytte til oss, de fornøyde, og neglisjere den overmåte negative resten. For det var, i sannhet, en gedigen opplevelse; som hadde fortjent - og fortjener - meget (mer) positive tilbakemeldinger; også sammenlignet med hva den faktisk fikk; idet den på alle måter var gitarguden verdig, hans egen innsats tatt i betraktning, overfor et publikum som definitivt var mottagelige for det de fikk se og høre og respondere så gjennomført positivt på. Fra start til mål; via et glitrende, lokalt oppvarmingsband til en berusende entré fra de ærede hovedgjester. Til og med værgudene måtte føye seg, og melde pass, da Clapton himself entret arenaen. Et par antydninger til regn, noen vindkast, men så var det slutt. Skyene trakk seg til side ved den innledende gitarstrofen, regndråpene fordampet, og deretter holdt de seg unna for resten av kvelden. Det var ikke snakk om uværspotensiale her. Mr Slowhand, med support, skjøv unna ethvert påskudd for dårlig stemning og regnjakkebarrikader, med sine gjennomskjærende, glassklare toner og fascinerende målbindende rockekraft. Det var bare å glemme skepsisen, og mulige fordommer mot fordums tiders glemte storhet, for simpelthen å gi seg hen og bare rives med.

La meg utdype: det begynte så uendelig vel, utviklet seg til å bli enda bedre, og avsluttet med et vanvittig, adrenalinkick av et trommesolobrak. Slik fortonte det seg i allefall for min del, fra min tilskuervinkel, og slik lød - likeledes - den allmenne oppfatning blant forsamlingen på første, andre og tredje rad; etter hvilke høylytte ytringer jeg da ble ørevitne til. Og mine ører, i likhet med det legemet de er festet til, befant seg der; helt fremme, midt foran; med gedigent ytsyn (eller muligens burde jeg si innsyn) til legenden selv. Såpass nærme at jeg kunne studere diamantene på designerklokken hans. Og telle knappene på denimskjorten. Og vinke til pianisten. Sistnevnte som den, om enn diskutabelt, dyktigste medvirkende i Claptons husband; et eksepsjonelt velsammensatt og velfungerende sådan; bestående av fem eksentriske mannspersoner, diverse rådyre instrumenter, pluss to entusiastiske kordamer. Som virkelig kunne svinge seg, der i bakgrunnen. Videre, og lenger frempå scenekanten: den fløyelsfrakkbekledde "unggutten", det vil si yngstemann, med luen på snei, som viste seg å være en absolutt troverdig arvtager til sjefen selv, stødig ved hans side, når denne til slutt (og måtte det blir lenge til) velger å kaste inn håndkleet. Dernest, soulbassisten av den virkelig klassiske sorten, med hawaii-skjorten på plass, i likhet med den bamsete og supertrivelige trommisen, med ring i øret og mer energi (og svetteperler) enn hele tilskuermassen til sammen, og til sist pianistmannen - iført strikkegenser - med noen fingerferdigheter jeg ikke har sett maken til siden, vel, sist gang Andsnes var i by'n. Helt utrolig. Og publikum visste å berømme ham for det, må sies, med klapp og hyl. Clapton, på sin side, hadde kledd seg for anledningen i slitte jeans, en nøktern penskjorte og rimelig fornuftig fottøy. Sjarm til tusen - med andre ord. Litt ála en (over gjennomsnittet stilig) høyskolelektor, med sine kreative kolleger; den eneste kommentar fra kritikerne som jeg kunne stille meg noenlunde samtykkende til. Å påstå at relasjonene demimellom var sviktende, og at samspillet ikke virket som det skulle, er komplett og ubegripelig feilaktig. Likesom å mene at konserten inneholdt for mange energiløse, "tomme" dødpunkter. Her var kun smil og latter å spore, fra alle involverte, med hyppige, konspiratoriske øyekast - om enn av vennlighet - og en effektivitet og øvelse foruten sidestykke; en presisjon som bare må beundres. Ett blikk; og samtlige var på pletten og visste nøyaktig hva de skulle gjøre. Til enhver tid. Kontakten var upåklagelig - både fra artist til artist, og ut mot tilskuermassen. Ingen slingringsmonn eller utprøvende usikkerhet; derimot en gruppe gjennomført dyktige og erfarne artistsjeler som leverer og kjører på 100%. Konstant. Óg med en Clapton i fokus som vet å lede an og delegere der han må, og som drar til med grepsskifter, impromptu og hardkokt briljering akkurat idet han skal. Selv om han ikke prater så mye; denne beskjedne, litt tilbaketrukne, diskré fyren; men nøyer seg med "hello you all", "thank you so much", "thanks again", også denne fisketur-metaforen, som frembragte en unisont latterbrøl. Eric Clapton kommer aldri til å bli noen diva. Han er en gitarspillende låtsnekrer, intet mer, intet mindre; som da, med alle sine "alminnelige" takter, likevel klarer å være så utrolig ualminnelig flink. I en rolle som gjenlevende foregangsfigur fra en tradisjon der det å være flink musiker er det aller viktigste, det eneste som virkelig teller. Dette er og blir, selvfølgelig, en rocker av den gamle skolen, likesom enhver konsert med ham blir en nostalgisk-klingende seanse, der de musikalske teknikker og det enestående, ubestridelige talent får stå i fokus. Og dett er dett. Alt er lagt til rette for at gitarvirtuosen Clapton, med sine oppadkommende protegér in spe, alternativt aldrende medsammensvorne, skal få vist seg frem - og det til fulle. Hvilket de også fikk. Enkelt og greit og uten for mye fiksfakseri. Ingen effekter, annet enn litt røyk og et lekkert lysspill via fremviserne i bakgrunnen. Én storskjerm, iherdige bassdrønn, instrumentale sensasjoner og akustiske øyeblikk, mennesker og flotte instrumenter, men særdeles lite pompøst. Ifølge anmeldelsene jeg har lest, medførte det for lite show, glitter og glamour; for lite schwung og kommunikasjon med publikum, skravvel og action, sammenlignet med de tre foregående storarrangementene samme sted - Foo Fighters og Metallica, blant andre. Hvilket blir et helt absurd sammenligningsgrunnlag, da dette er konsert på helt andre premisser. Man reiser ikke, såvidt meg bekjent, på "Clapton i Bergen" for å se flammekastere og elektrosjokk. Man kommer for de vakre tonene, den hese røsten, de utstrakte soloaffærene og rockehistoriens ultimate evergreens. Som "Wonderful Tonight" med blå lyskastere og intens tilstedeværelse fra vokalisten. Følelsesladde og utsøkt stemningsfulle bluespartier, latterlig intrikate riff, et par avsindige sangprestasjoner. "Cocaine" med trøkk i. "Running on faith" på kassegitar, etterfulgt av diverse andre og minst like fabelaktige låtvalg; uopphørlig fra den ene perlen til den neste; så hverken publikummere eller artister fikk særlig pustepause, men måtte holde det gående i ett sett. Jeg innrømmer gladelig at jeg var helt kake da konserten var over. Helt og fullstendig utslitt, men uendelig tilfreds. Tett i tett stod vi der, med hendene i været, og tidvise, gladtriste tårer i øyekroken når minnerikdommen ble for påtrengende. (Ålreit: det appellerer antagelig til det retropregede i min sjel, hoho, mine mest gammelmodige tendenser, men hva er vel galt i dét?) Det er noe besnærende magisk over å høre en musikalsk epoke fremført slik, live, og komme så tett innpå en musiker som i dag er mer idol enn stjerne. Clapton spiller med øvelse, rutine og livsvisdom, men også rytme. Et utlært geni, en læremester, en tekniker - men likevel er det ingen mangel på innlevelse å spore. Han mister aldri kontrollen, man tviler aldri på om han vil fikse akkordene, men klarer fortsatt å vekke vår umiddelbare, entusiastiske iver over sitt eget skaperverk. Han beviser, med all tydelighet, at dette er hele livet - en altoppslukende beskjeftigelse, som han for enhver pris ikke ville byttet ut. Det står det respekt av, synes jeg. Og er glad for å kunne si at vi svarte på tiltale, slik seg hør og bør; at vi danset og svingte og jodlet, til vi begynte å sjangle. I det minste blant disse fremste rekkene. (Og det er jo hovedpoenget med å stille seg akkurat der.) Naturligvis hang ikke absolutt alle med, hele tiden; spesielt var det en del, iløpet av de mange jamsession-aktige mellompartiene, som datt ut og lurte på når han skulle sette igang "Layla" og annet gjenkjennelig hitmateriale. Også gjorde han nettopp dét, og da var alle med igjen, og han greide da å aldri miste grepet totalt. Selv skulle jeg gjerne hatt mer jamming og briefing og skamløs fremvisning av ferdigheter; om jeg hadde fått bestemme fritt. Stilismen holder, for mitt vedkommende. Jeg lar meg oppsluke, uten problemer, trenger knapt mer. Noe med hans aktelse for musikken som sjanger og som begrep; noe med disse utøvernes ærbødighet for scenekunsten; fanger meg, holder meg fast - og gjorde, igjen, dette til en aften av de helt sjeldne. Det er ikke hverdagskost å få med seg slikt, i Norges nest største by, på en relativt beskjeden scene - i verdslig målestokk - men når man først har sjansen, når man endelig står der på gressbakken, er det ikke annet å gjøre enn å nyte, og huske, og gjemme i hjertet.

Dog; valget er der. Man kan mene at anmelderne har litt rett, og at bandet bare gjorde jobben sin, mer enn å være entertainere, eventuelt at de kritiske røstene har misforstått alt og at bandmedlemmene ga jernet og leverte, uten innvendinger, eller så kan man mene som meg at det var en perfeksjonert musikalsk innsats, der alle musikerne innfridde, og musikken fikk stå i høysetet, men i et litt feil format. Koengen er, for de som aldri har vært der, en enorm utendørs konsertarena som tar ca 25 000 folk, på det meste, med glitrende akustikk og en kjempesvær sceneanretning, hvor atmosfæren óg blir deretter. Et sted for de abnorme proporsjoner og mest heavy saker. Elton John, Kiss, R.E.M, pluss de overnevnte hardrockband. Og jeg tror, med all respekt for de involverte, at Clatpon & co. ville egnet seg bedre fremfor et lite, utvalgt publikum på en jazzklubb - et mørklagt lokale med stearinlys og duker på bordene og rødvin til. Så, kanskje Grieghallen neste gang. I mer begrensede omgivelser, med en mer tettpakket, intim hop å la synge med. Allikevel, som et meget akseptabelt alternativ; det vi i realiteten fikk, mot alle odds utsolgt og med kvalitetssikring av en annen verden; gårsdagens stadionkonsert, med heidundrandes lyd- og lyskvalitet, og 20 000 lidenskapelige fans som - tross alt - forble engasjerte hele konserten igjennom. Vi sang, vi hoiet, vi jublet - og den taktfaste applausen kalte dem inn igjen til et intenst ekstranummer. Som da var desto mer briljant enn alt det foregående. Endog etter 2 timers iherdig, non-stop innsats; hvilket er imponerende i seg selv, for slik en - unektelig - aldrende gjeng. Som en kortfattet, endelig konklusjon: vi ble lovet en legende, og han innfridde. En sann helt, med et ekstremt talentfullt crew i bakhånd, som kan kunsten å fjetre sitt publikum og holde oss i ånde. I hvertfall de av oss som vet hva vi går til, og hva vi skal forvente. Man kan ikke, og skal ikke, trekke sammenligninger med folk av Claptons rang. På godt og vondt. Han representerer en bit av rockens absolutte klassisisme og gjør seg ikke til for å være mer enn det han er; likesom han er seg så bevisst hva han driver med, hvem han fremstår som; derfor tar man alltid det man får, med takk, i hans tilfelle - da man man vet han alltid gir sitt ytterste. Og det var, i går, meget mer enn bra nok.