Inngangsvinkling

the words that do not twine
evaporate within what's mine
and take on distant shine
then stand too soon in line
forever be denied decline
all unforseen like pantomime
drawn further sharp and fine
towards the very end of thine

Om mer eller mindre autmatiserte døråpnere. Og deres intense autonomitet. Soundtrack: fra "Desperado" og "Bridget Jones' Diary". Tito & Tarantula, Geri Halliwell, Gabrielle og Antonio Banderas (plus Los Lobos!) i påfallende, om enn diskutabelt skjønn forening. Har nylig hatt gleden av nok en stor litterær opplevelse - av den inspirerende, såvel som medrivende sorten - endog basert på noget enda bedre fra dens filmatiske broderslag. Intet mindre. Var på biblioteket igår og hentet meg Robert James Wallers vidunderlige "Broene i Madison County", hans prisbelønte romandebut, og satte meg dernest fore å fullføre denne iløpet av formiddagen. Hvilket snart ble til ettermiddag. Og en stund utover kvelden. Bød på de store problemene, siden jeg ble totalt oppslukt; helt og aldeles umiddelbart; men det opptok unektelig litt tid. Men, igjen, vel anvendt sådan. Som tidligere nevnt er jeg megafan av filmversjonen; fullstendig hektet, besatt og sentimentalt medlidende; og jeg vil hevde at den er en smule mer vellykket enn sin boklige opprinnelse - spesielt som menneskeskildring. Wallers roman er stort sett velskrevet, vakkert illustrert, spennende som fy, og bygger selvsagt på en fantastisk fortelling, men har - dessverre - sine tendenser også til banalitet og platt språk, og smått påtatte, pompøse sidespor. Heldigvis har man klart å luke vekk disse, da man skulle feste historien til filmrullen; og, på sett og vis, tatt det aller beste fra romanen, de vakreste replikkvekslingene og de mest stemningsfulle scenene, som den unektelig har flust av, og bygget videre på disse. Slik fremstår filmen som det vitterlige mesterverk boken aldri helt hadde anlegg for å kunne bli; takket være en stor innsats fra Clint Eastwood, både foran og bak kamera, i samarbeid med manusforfatteren Richard LaGravenese - som, etter min mening, maktet å utnytte historiefigurene vesentlig bedre, og fremstille dem vesentlig mer fascinerende, enn Waller selv. LaGravenese er også blitt allment kjent for slike bragder, nå, eksempelvis da han begikk en lignende omskrivingsprestasjon med "P.S. I love you". Som, la meg bare understreke, er en glitrende liten perle av en film. Når det gjelder "Madison County" må man dernest, og ikke minst, tilskrive Meryl Streep en god porsjon kred. for hennes mildt sagt imponerende tolkning av hovedperson nummer én, Francesca Johnson; hun skaper en desto mer dynamisk og spennende karakter utav tekstene, enn hva disse i utgangspunktet legger til rette for. Og av dette følger et bemerkelsesverdig stykke filmmagi; høyt på listen over de personlige favorittene og med en gruppe legendariske personligheter ved roret. Eastwood, LaGravenese og Streep; tre utsøkte talenter; som får ut det fulle og hele potensialet i Wallers beretning. Han forsøkte seg på en klassiker, de lyktes. Dog, jeg liker nå begge variantene. Dessuten er det alltid like kjekt å få innblikk i hovedpersonenes tankesprang, slik man aldri riktig vil kunne klare på filmlerretet, og i boken ser man enda tydeligere hvordan de to skjebnene flettes sammen, og disse to vandrerne - som Waller kaller dem - sakte men sikkert kommer nærmere hverandre. Og til slutt må fatte dette horrible valget mellom lykke, plikt og moralsk tillatelighet. I filmen skildret gjennom de uttrykksfulle ansiktene og det enormt presise kroppspråket til skuespillerstjernene, mens det her blir satt nøyaktige ord på. Tillat meg derfor å anbefale nettopp romanen, for alle dem som elsker filmen; i særskilthet dem; da man derigjennom får en mer poetisk, mer eksplisitt innsikt i det kjærlighetsforhold begge verk ønsker å portrettere - og dét er jo ikke akkurat å forakte. Det er morsomt å se de forskjellige vriene man har valgt, over den nesten identiske tematikken, og de smått avvikende resultatene. Som når forfatter Waller lar helten Robert Kincaid være en sky, litt uutgrunnelige mann som feller bitre tårer over oppbruddet med Francesca, mens filmen viser en sterkere, mer frempå og humoristisk fyr - som velger å uttrykke sine bunnløse fortvilelse på mer stillfarne måter. Likeledes, på detaljnivå, idet samme Francesca i boken er en svarthåret kvinne som kler seg i T-trøye og jeans, mens filmutgaven er en Meryl Streep med brune krøller som møter Eastwoods Kincaid iført skjortekjole. Via boken får man mer informasjon om hovedpersonenes bakgrunner og fortid, deriblant Kincaids oppløste ekteskap, som kun blir nevnt i en bisetning i filmens dialog. Dessuten gir den større innblikk i mannens meget kompliserte sinnelag. For ikke å snakke om Francescas følelsesmessige utfordringer, og dertilhørende tumulter. Hvilket er et fortrinn. Men fortsatt er det bare filmen som har fått undertegnede til å bryte sammen i spontane hulkeanfall, med påfølgende oppgitthet over egen, overdreven innlevelsesevne. Og det sier vel sitt, tror jeg. Like fullt må jeg erkjenne inspirasjonsfaktoren, også hos Waller, noe som medførte visse nye, poetiske utøvelser - som dog ikke hadde noe med saken å gjøre, sånn egentlig, men hvori budskapet og undertonene i begge versjonene, bok som film, er særdeles høyst tilstedeværende. Ytterligere har jeg latt meg influere, i stor grad, av personlige opplevelser, personlige oppfatninger generelt - og de aktuelle omstendigheter. Det handler om av og til å bare ville lukke alle dører; og den manglende forståelse man stundom kan møte, når man fremmer dette behovet. Og, på den annen side, det problematiske - både for en selv, og for omgivelsene - ved å ikke alltid være 100% tilgjengelig, og at man noen ganger skulle ønske det var enklere å bare fungere i en konsekvent sosial modus, ikke stadig måtte jobbe med å innstille seg på den. At man lengter etter disse stedene, omstendighetene, der man kan lene seg tilbake og stole på at den sosiale omgjengeligheten kommer av seg selv, i selskap med mennesker der dette ikke er noe problematisk aspekt, men en selvfølge. Så man kan skyve selvusikkerheten unna; for kun å nyte øyeblikkene, se seg selv skinne i dem; slik Robert Kincaid og Francesca Johnson fikk anledning til - en gang - iløpet av fire korte, men livsviktige dager.

"åpne dører"
Av Scaramouche, Po(t)eten, i en salig blanding av refleksjon, sjalusi, undring og rådvillhet. Og manglende evne til bare å fatte, begripe, og omstille seg. Det er ikke så himla enkelt. Så tar man i bruk ordene istedet, for i det minste å kunne formidle, om ikke forklare, det vanskelige i situasjonen.

i misunnelse over menneskene
hvis dører alltid står åpne
de, som sjelden ser seg baketter
men skuer fremad og til siden,
øyne rettet mot oppdagelse,
forlystelse, forlatelse, hva mer
et stående bud, for sin omverden,
om slikt å kaste seg inn i
ubetinget, óg av tilfeldighetene,
absorbere nuet - hvor det ene følger
og det annet derpå; en evig kjede;
å kunne dras med hendelsenes gang
så, leende - foruten forbehold
og ingen hensyn tatt, til risiko
som sjansene kan romme
ei heller konsekvensers makt
det legges utenfor, fornektes,
mønsteret av brikke etter brikke
flettet ihverandre, på ren automatikk
og aldri nøysomt måtte samle sammen
vennligheten selv, med verdighet
ei, stundom, instinktivt å stå imot
hver en for dem naturlig gjerning
når handling avledes av tankegang
aldeles blottet for besvær
det ville vært vidundelig lett
alltid anse utspillet som brøkdel
av den minst intrikate rollespillseanse
da fakter og replikker ikke trengs
aldri lete, derimot å lene seg dithen
til selskapslivet
hvor jeg misunner mennesker
mens de går samvær blidt imøte
og rettmessig finner plass
ved stødig søken, fremadstormende,
foruten anvisning fra ytre ledd
og faller inn i situasjonen
lar den ta dem dit det bærer
støyer, styrker, brister ikke
de som mestrer dette blikket
og dets underfulle kunst
å se seg rundt, og ikke bare ense
liv - således gjort av legeme,
men alle muligheter, allting åpent,
fremfor alle forsvarsverk
som legges bak, og rede til å støtte
ikke lenger gått i møte
men å kunne komme gjennom
óg stadig ført mot lyset, midt imot,
tør stråle så man synes
aldri slik, i andres nærhet,
å måtte dempe egen glans