Med riktigere fottøy

"fjelltur: en slags ubevisst seksuell metafor-fase"
av Scaramouche, Po(t)eten, fordi det alltid er like gøy når diktningen får undertoner man ikke hadde forutsett; basert på strøminger i underbevisstheten man ikke var seg, øh, helt bevisst;
og definitivt ikke hadde til eksplisitt, planlagt hensikt å benytte til selvsamme diktningsarbeid. Og joda, jeg er i et turgående humør for tiden. Med sans for dobbeltydninger og språklige bilder som spaserer nesten av seg selv. Dessuten lar jeg meg inspirere (sterkt!) av omgivelser som vakkert fjell, vakker natur generelt, åssider satt i bergtagende høstfarger - og korte, men meget underholdende bilutfarter, dithen, i hyggelig selskap. Dog, dette handler da om noe, hmmm, litt annenlunde og smått uforklarlig, og om følelsesmessige reiser mer enn de helt bokstavelige kilometer-tellbare, likesom det har mer med tankefart enn orgasmisme opplevelser å gjøre. Kanskje legger jeg feile ting i egne ord, og tilegner andre (lesere) vrangforestilte forventninger, på mer eller mindre feilaktig tolkningsgrunnlag, whatever the worse, men jeg leser nå engang det jeg skriver med et overrasket blikk - som tilsier Freudianske drømmerier og traumer og det som enda rarere måtte være. Også hører jeg på tysk operarockmusikal, om en sexy Tod (Der Tod), les: en sexy Uwe, og det er vel - i sådan henseende - ingen supersunn påvirkning. Men god, det er den. Genuint, glimrende, overveldende, nervepirrende deilig. Bekrefter alle positive fordommer jeg har mot musikalsjangeren. Det slår sjelden feil. Og den skuffer aldri. Men dette handler om å vandre i nærhet:

jeg tenkte vi skulle klatre
tilbakelegge mil i samme tempo
bevege oss oppover
saknet tempo, hente styrke,
etappe for etappe medsols
og finne et slags høydedrag å peke mot
betrakte utifra
netthinnen, overstrødd med synsinntrykk,
naglet fast
i enstemmig forleggelse av allting annet
etterlatt, igjen, står kun med forutsetninger
og tankepauser underveis
som for å kunne sette inn et ekstra gir
når avstandene øker, nærhet næres
lande stødig med begge ben
i toppsjiktet
øverst ved skylagenes gryning
en utstrakt hånd
mot evigheten, så det synes,
et sted å starte noe nytt
la allting annet legges nedenfor
ikke måtte dale
før man finner jordfeste uten å nå bunnen
og aldri mer får glemme
hvilken kunst det er å sveve så aldeles fritt

...denn der letzte Tanz, der letzte Tanz, tanz' ich immer nur mit dir