Det hender at Hollywood bestemmer seg for å gjennomsøke arkivene og pusse litt på sitt fineste sølvtøy, for å si det slik, og i enkelte tilfeller, sånn en gang hvert tiår, om vi er heldige, vil det kunne medføre arbeidsinnsatser såpass prisverdige at de, igjen, får resultere i store og enestående og prekært fantastiske begivenheter for oss mest trofaste kinogjengerne, og for filmelskere generelt. Som, for eksempel, ved relanseringen av ett av fimhistoriens absolutte storverk, et science fiction-epos av de helt sjeldneste sjeldne, nemlig Ridley Scotts "Blade Runner". Som da hittil har utkommet i flerfoldige, mer eller mindre anerkjente, ekte, og halv-endelige versjoner, før den nå foreligger i en "final cut", og - etter hva kritikerne, produsentene og bakmennene selv har fått bedømme - aldri har vært særlig mye bedre, og ikke kan den bli det heller. Hvilket man som hardnakket "BR"-fan - naturligvis - har lyst å ta nærmere i øyesyn, selv, for å avgjøre om faktisk stemmer; likesom man får et instinktiv behov for å se filmen om igjen, gjenoppleve dens enorme virkningsgrad, nok en gang leve seg inn i det bisarre universet den - i sin tid - la for dagen. Og ikke nok med at man får muligheten til å beskue det hele i nyutgivelse på DVD, de har jaggu valgt å sette filmen opp på kinoskjermene i tillegg. Her i Norge hadde den premiere inneværende måned, den første august for å være nøyaktig, og jeg ville selvsagt benytte denne unike anledningen til å få med meg mesterverket på det store lerret; slik seg hør og bør med utpregede favorittfilmer, og slik jeg skulle ønske man fikk sjansen til med samtlige sådanne. Om ikke annet, og forhåpentligvis som begynnelsen på en god, ny "re-runs" tradisjon her i landet, dro jeg med meg familien på Saga for å gjenoppleve gamledagers nostalgi - og filmmagi. I nyoppusset utgave, med digitale overhalinger og ny lyd og et par endrede scener, hist og her, for ikke å glemme fiksingen på småfeil, kluss og synkroniseringstabber. Var på forhånd en smule engstelig for at man, i stormannsgalskapen, les: tekniske mulighetsoverfloden, hadde tatt litt for hardt i ved dataspakene og forkludret noe av "BR"s opprinnelige atmosfære, dens svært særegne, suggererende kraft, som nettopp har gjort den til slik en klassiker. Likeledes, at man hadde tatt seg litt for store friheter med dataanimasjonen. Men all min skepsis ble gjort til skamme, og jeg fikk være vitne til en ny utgave som kun var en forbedring av den gamle, på alle nivåer - etter hva jeg kunne bedømme, og som ikke var radikalt vesensforskjellig i historie eller skuespill fra den "Director's Cut" jeg allerede har på DVD - men i stedet maktet å bevise nøyaktig hvor positive de digitale nyvinning og datateknologien kan være, i beste fall, for alle filmhistoriens mesterverk, og hvilke muligheter maskineriene har gitt oss for å kunne restaurere disse og gjøre dem tilgjengelig for nye publikumsmasser. Simpelthen for å opprettholde deres klassikerstatus, ikke la dem gå i glemmeboken, oppdatere deres relevans og severdighet. Bevare dem for ettertiden, i enhver betydning av frasen, siden både stemningsfullheten og dialogen las bli holdt uforandret; plot'et er det samme, gjenstander og kulisser likeså, og skuespillerne er like unge som de dengang var, og bemerkelsesverdig annerledes enn de siden kom til å utvikle seg, og i de fremtoninger vi plasserer dem nå. Det er en meget surrealistisk opplevelse. Litt utenfor en selv, lik en spådom som har gått i oppfyllelse, og nå sitter man igjen med alle påminnelsene. Alt det foregående. Ja, minnerikdommen; i generaliseringens stadige navn; og den abstrakte sjangerbestemmelsen gjør det ikke enklere. Å se fremtidsrettet fortidsfilm i nåtid er en underlig affære jeg ikke klarer å venne meg til, ei heller om jeg ser det på TV, men når det i tillegg formidles gjennom et såpass samtidig medium; for nye impulser, dit man pleier å gå for å få med seg det nyeste av det nye, direkte fra oppfinnerlab'en; blir det ekstra påfallende. Man sitter der og forventer er alminnelig kinoforestilling, for dernest å overvære noe helt og fullstendig annet, noe uvant, en blanding av gammelt og ukjent, og velkjent og nyskapt. Men, for all del, om man mestrere å forvalte filmarven slik, og fremdeles beholde essensen, så er det mer enn greit for meg. De må gjerne restaurere og mekke og stå i, sålenge vi får mesterverk på kino, og de fremstår slik som dette - hvem kunne klage? Filmen, på sin side, fungerte aldeles glimrende og var nøyaktig like genial som jeg erindret den. Tross i det ytterligere forvirrende ved ikke å kunne trekke slutninger, og forvente noe, fordi man vet litt for godt hva man har i vente. Like fullt maktet den, om mulig, å gjøre et enda større inntrykk på meg nå, enn ved første gangs anskuelse. Og beviste dermed, ettertrykkelig, hvor nødvendige kinosalene er, hvor uunnværlige de alltid kommer til å være, og at filmer - uansett - blir best, når de kan oppleves i deres mørke. Og, altså, enda bedre enn dét igjen; "Blade Runner"; fra start til mål med smil på leppene, tårer og tenners gnissel, tilslag av akutt nytelsesverdi, og (ergo) følelsesmessig delaktighet av en annen verden. Bokstavelig talt.
Først og fremst: det er en miks. En merkverdig blandingssak av meget, mye og det meste. Pluss litt mer. Rørt sammen til en smått psykotisk, psykedelisk, ultravoldelig, bejaende, emosjonelt utslitende og uhyre tankevekkende thriller med åttitallsfeeling, 2000-års-paranoia, og evigunge, tidløse tankesett. Det handler om menneskelighet; hva det vil si å være menneske, hvordan vi skapes, hva som kjennetegner den menneskelige sjel, hvem som er berettiget til å bestemme over oss, såvel som mellom oss, og hvorledes vårt samfunn vil kunne eskalere, på bakgrunn av de evner vi besitter, og de behov vi fronter. En dystopisk, gjennomgående dyster, men også fargerik, eksperimentell, og ikke minst fantasifull reise gjennom Los Angeles i 2019, en mangfoldets og galskapens storby, der mektige konglomerater og kurrupsjonssystemer regjerer, og man drømmer om å reise vekk fra hele jorden, til en "off-world"-koloni; i øyeblikket forbeholdt noen heldige utvalgte. Det er en fremstilling blottet for moral - en distansert, absurd fremtidsvisjon; som av den grunn synes desto mer foruroligende - og en utforskning av sinnet; de valg vi tar, de gjerninger vi begår i affekt, eller etter nøye planlegging; de individ vi er, og hva vi har grunnlag for å bli. Hva er det egentlig som utgjør et menneske, overhodet, og hvem skal kunne bestemme hvilke mennesker som har, eller ikke har, livets rett? Hva er forskjellen på kunstig og reell intelligens, og hvilken har størst anlegg for ondskap? Filmen stiller flere spørsmål enn den besvarer, og virker ikke som den ønsker å etablere noen reelle, eksplisitte sannheter, men heller legge frem en rekke teorier, og tilfeldige antagelser, hvorav man kan trekker de slutningene man måtte lyste, og det står en fritt å være uenig. Det undergraver dog ikke filmens svevevende, jevntgående, driv av en tone; en cinematografisk, likesom intellektuell drømmesfære; som drar en inn og holder en på nåler, hele veien. "Blade Runner" er heftig og megaspennende action, blandet med filosofiske utredninger og effektiv symbolikk. Tidvis langsom, dvelende, men plutselig tar den sats og slår en rett i bakken. Man jakter, og blir jaktet på. Uforklarlige hendelser bindes sammen, nøysomt, via fiffige ledetråder. Vakre relasjoner, versus destruktive maktforhold i ubalanse, versus de mest brutale oppgjør og henrettelser. Dette er science fiction på sitt mest originale, om ikke annet; mer tankefull enn de fleste av sine sjangersamhørige, og mer melankolsk. En film som passer utmerket for "re-runs", i grunnen, siden den bør betraktes nøyere enn man klarer kun ved én gjennomgang. Og viktig å ha sett, siden den figurerer på samtlige lister over "tidenes beste" og "tidenes mest innflytelsesrike", innen filmbransjen; og forblir relevant, samme hvordan man snur og vender og finpusser på den. Så kan man mene hva man vil om dens tempo, effekter, budskap og etikk. Man kan hevde den er for negativ, for psykologisk, eller regelrett meningsløs. Men, til syvende og sist, står det ikke for noen å motsi det faktum at dette er et 100% vellaget stykke filmkunst, som fungerer; uten dødpunkter; med duppeditter langt forut for sin tid, en dialog som holder seg, år etter år, et verdensbilde som aldri slutter å være potensielt aktuelt, i det minste inspirere, og skape nye runder med fundering, endatil figurere som tematisk og stilistisk referansepunkt; med landskap, antrekk, uttrykk som har ansporet regissører og andre kunstnere helt siden den utkom; hvorpå filmen er blitt et oppkomme av nye idéer, et kreativt høyepunkt; og - dens kanhende største fortrinn - med glitrende, gnisitrende skuespillerprestasjoner i alle ledd.
I hovedrollen, den upåklagelige Harrison Ford; som der og da var i storform, på høyden av sin karriere, og med Star Wars både foran og bak seg. Her; en konsekvent frakkebekledd, litt innesluttet, smått deprimert, pianospillende drømmer av en myndighetsansatt, en håndhever av lover han ikke riktig klarer å forholde seg til, lang mindre godta, men fremdeles må utøve. I allefall ved filmens begynnelse, i dens forskrudde verden, før det hele blir desto mer komplisert og dramatisk og det meste snus på hodet med et brak. Ford spiller en gjennomført antihelt, utvilsomt med sine mindre tilforlatelige tendenser, men også en uforbederlig sjarm. Som vanlig. Videre, da, akkompagnert av Daryl Hannah med spraymalingsdilla og turntalent, Sean Youngs dukkeansikt, og fancy frisyreforandringer, Vangelis' synthesizerspill, mengder av bevisst og ubevisst produktplassering, inklusive tidenes minst diskret Colareklame, en nydelig enhjørning (jupp, det er DEN versjonen), diverse kjæretøy av ymse slag, de fleste flyvende, pluss noen slanger, en sexy slangetemmer, en haug med asiatisk utseende kontaktpersoner, tortursekvenser, sjakkspill, solnedganger, pyramidehus, flammehav, fjernstyrte dukker, støvskyer, et stykk Miami Vice-sjef; Edward James Olmos; som snakker uforståelig, mye avislesning, futuristiske coctaildrinker, utallige kostymeskift, sigaretter, og flere regnskyll enn man har sett oppgjennom hele Bergens byhistorie, nerdebriller, parykker, ekstreme mengder neonskilt - og Rutger Hauer. Ingen over, ingen ved siden. Han er rett og slett kanonbra - som tidenes kuleste, mest minneverdige, og definitivt mest likandes torpedo. Eventuelt drapsmaskin. Duetemmer. Kjernekar. You name it. Jeg - for min del - er forelsket. Hauers Roy Batty er, antagelig, det mest fryktinngytende, kyniske, og samtidig genuint elskelige som noensinne har forekommet i en filmfortelling. En slåsskjempe, en hevner, en redningsmann; i étt legeme; med lekker fysikk og noen veldig, eh, ettersittende underbukser. Også leverer han da en av tidenes vakreste monologer, mot slutten, som alltid får meg til å grine meg ut av mitt gode skinn. "Like tears...in rain", og alt det der. Skuespillerinnsatsen er ufattelig sterk, rollefiguren ubehagelig fascinerende; akkurat som filmen selv. Den griper, og rører, og river med; er innom alle hjerterøtter og sliter på alle nervestrenger og etterlater seeren utblåst, men fornøyd. Slik bare virkelig vitterlig fantastiske filmer kan klare. Jeg blir et vrak etter å ha sett dem, uvergelig hensatt til en pøl av utagerende innlevelse, og jeg elsker det. Spesielt når det legges til rette for at man skal la seg bergta, slik, i så stor monn; og man har bearbeidet verket i den hensikt å få det til å fremstå mer imponerende, mer virkningsfullt, mer nyansert. Idet alt dette overnevnte, ned til hver minste detalj, er blitt flikket på. Staset opp. Og transformert til et krystallklart bilde, en basstung, om enn behørig knitrende surroundlyd, og en oppjustert rulletekst. Til og med øynene, det berømte iris-elementet, har man klart å digitalisere frem til en forbedring, ingen skuffelse. Det i seg selv er en stor bragd, en overraskende positiv erfaring, og et løfte om at teknologien har visse fordeler, ikke bare glossy ulempbefengte CGI-orgier, som jeg nå er grundig lei av, og har fått en uhellsvanger overdose av. Jeg trenger å se kinofilm slik kinofilm ble laget før i tiden. Og det er antagelig et tegn, i så måte, at jeg må ty til reproduksjoner av åttiårenes etterlatenskaper, eventuelt nyinnspillinger av disse, for å komme i den ultimate, velgjørende stemning. Når alt kommer til alt, og "Blade Runner" ugjenkallelig har rullet ferdig, slår vi fast at "man lager ikke slike filmer lenger", og det er begrenset hvor mange nyversjoner man kan lage før det begerete også er tømt, og da er det opp til fremtidens filmskapere å ta for seg av slike referansepunkter og videreføre den tradisjon "BR" og dens like en gang etablerte, og frembringe nye klassikere - som vi om tyve nye år kan finne frem igjen og diskutere eviggrønn-statusen til. Og nyte om igjen, og om igjen, endog på kino.
No comments:
Post a Comment