For(e)lest, for(e)vist, (endog) forvandlet

Business as usual. Forelesningsnotater, tyske helter, tradisjonsbinding, avdøde hobbygartnere og diverse mer eller mindre ufine semimetaforer. Og sent-på-natten-humor. Så er man advart.

Som tradisjonen tilsier, og omstendighetene ser seg påkrevd; noen høyst inkoherente, lite konklusjonspregede, nokså viltert sammensatte notater fra dagen som var, da jeg altså gjennomgikk mine første forelesningsøkter av studieåret 08/09. Mer spesifikt: foretok et lite utforskningsstunt av 1700-tallets besnærende romanverden, via forelesermannen med det festlige skovalg, og iherdige forsøk på å påbegynne "Joseph Andrews". Og dernest, da jeg var tilbake i heimen og vel plassert under skrivebordslampen, greide jeg (likesågodt) å forlese meg litt på noen glimrende diktere fra samme tidsperiode, siden jeg først var igang, og som en glimrende erstatning for samme "Andrews", for å gjenerobre meg litt god studentsamvittighet, hvoretter jeg - alt i alt - kom frem til følgende: individualismen hadde trange kår i opplysningstiden, kjærligheten fikk også ofte unngjelde, men så lenge man var dydig, kristen og fortrinnsvis hardtarbeidende, kunne man leve sånn noenlunde rimelig greit. Om enn uten tilbud om prevensjon. Og, på en ganske annen side: Wordsworth, fine poeten, må defintivt være en av de klokeste menn av sin samtid. Bellmann, derimot, blant de ikke fullt så begavede. Fielding kan man få gratis. Ian Watt, stakkars Ian Watt, ble garantert ertet på ungdomsskolen. Dessuten fungerer han som en ubehagelig, uavvenvdelig, og særdeles distraherende påminnelse om The Doctor, the blue suit, "Time Crash", Titanics livbøyer, und so weiter. ("WHAT? WHAT!?!") Nuvel, og tilbake til klasserommet: alle veier fører til Cervantes, og Cervantes er en foregangsfigur til evig tid. Før sin egen, til og med. Det samme er Aristoteles, og han begynner jeg å bli litt lei, huhei, og Poetikken opp og ned i rulle rundt i mente; du store antikiseringsdille, om der bare hadde fantes andre regelgivende modeller å oppdrive der ute. I sterk kontrast til pastoraldiktningen som, til min lykke, er strålende aktuell og særdeles likandes fremdeles. Idyllismer, katekismer, Fedra-ismer med. Alle gode ting fornyet i middelalderen. Kioskromaner, derimot, forblir heller upopulære - for ikke å si beryktet - iallefall i universitetskretser. Mens episke prosakomedier er meget mer enn de ser ut til, selv om de muligens aldri har eksistert, bondelandet er et utrygt sted, Miltons paradis er ennu ei tilbakekommen, og Daniel Defoe hatet visstnok, etter sigende, å lese. Men fiksjonalisert dagbok, det fikset han glatt. Dessverre. Belemre oss med slike skibbrudne opprydningsfanatikere, hvis manerer var like håpløse som skrivestilen Degoe selv hadde lagt seg på. Men han la nå også grunnlaget for Coetzees mesterlige, allegoriske "Foe"; en personlig favoritt; så jeg må nesten tilgi ham fadesen. Sist men ikke minst, dog; mer musikk på hjernen, idet Uwe Kröger aldri slutter å oppta plass i Scaras berømmelige hodeskalle, og makter å distrahere i forelesningssammenhenger likeså. Ikke lett å åpne ørene for borgerskapsromanens virkningshistorie, når alt man hører er "Der Schleier Fällt" - og den evige dur fra musikalkongens bassrøst. Snøft. Ble såpass affisert at jeg gikk hjem og leste Goethe; nærmere bestemt Goethes flotte dikt, på originalspråket; hvorpå jeg ble så, hva skal man si, videreaffisert at jeg tok til å skrible poetiske linjer, inspirert av samme mann. Øh, menn. Om netter og kulde og dystergjørende dunkelhet. For øvrig skal det nevnes at en viss William Blake, kjent hymnemaker, en gang stile spørsmål om "in what disrant deeps or skies / Burnt the fire of thine eyes! / On what wings dare he aspire? / What the hand, dare sieze the fire?", fra hans forsmedelig søte, djevel-orienterte, megapietistiske barnerim "The Tyger", som jeg hadde i lekse, og dét sendte selvsagt mine tanker i retning "Elisabeth"; nok en gang, og helt direkte; og det slår meg at jeg vitterlig må se Todesengel overalt. Plager meg egentlig ikke noe særlig, for å være ærlig. Men altså: inspirert av Goethe, i særdeleshet, men óg av en helt annen storhet - nemlig Olav H. Hauge - som nylig ble behørig feiret; i anledning hans "ville-rundet-hundre"-jubileum, både her og der og lang inni Hardanger; og bør gratuleres så meget, i så måte. Om enn noe posthumt. Man kunne blant annet lese i Bergens Tidende om hans idylliske heimstad og ringe bolig, i Ulvik, der han tilbragte alle sine voksne leveår - i en bitteliten, fordomspreget, sladderbefengt bygd; som da (tydeligvis) var av den kollektive oppfatning at mannen, om enn genierklært, var litt av en skrulle. Hvilket han, forsåvidt, også var. Men en utsøkt flink dikter, og en meget klok mann, og en superb hobbygartner, i tillegg, og - joda - han hadde faktisk eit Astrup-bilete hengende over kaminen. Man skriver om det som faller en nærmest, som seg hør og berør, og ikke et vondt ord om Haugemannen. BT greide endog å ikke bruke "Haugianere" som begrep om fanskaren hans; jeg er imponert. Så, derom hersker det ingen tvil, at slike helter fortjener en strofe eller tre til sin ære. Og dette er da mitt lille, tankefulle, idyllisme-strofesett; fylt med apostrofer, alliterasjoner, dobbeltbunnede hentydninger, og tilegnet - meget hjertelig - disse to mine inspirasjonskilder, og med spesiell referanse til deres "Wanderers Nachtlied" og "Midtveges i livet"; hvilket, forresten, er en gjendiktning av det tyske "Hälfte des Lebens", signert Friedrich Hölderlin - som strengt tatt var mitt hovedobjekt for fortolkningen, og som er og blir et av mine favorittdikt gjennom tidene. Nydelige saker. Nevnte jeg at jeg trives med pensumutvalget i år?

"forvisning"
av Scaramouche, Po(t)eten; med inspirert takk, og takk for inpirasjon, til Goethe og Hauge. Fordi det alltid er godt å ha diktningen å ty til; den mest storartede virkelighetsflyktende inpirasjonsmettende opphopning av gode impulser som finnes der ute.

hvor skulle man ta veien
ved Paradisets slutt
idet man vikles inn i grener
trår over nok en sten,
forkjært
og så fosmedelig
man lyster ikke mer, men finner
andre lengsler
nedgravd i en annen sand
hvorenn man retter blikket,
søker - svinner
innbegrepet om ens gamle tid
det samme osean
hvis bredd man ikke lenger kjenner
vandrer uten verdighet
fylt opp
av kjøligere regn
en ganske annen strømning
å gå under, innenfra,
så overstrødd med all forgjengelighetens dråper
knapt kunne ane
langt mindre bære tyngsel i en bør
alt hva man pålegges,
så synes kun det tapte
hinder for hvert nytilfang
man ristes løs i vantro
skakes - stilnes,
som en speider
henimot et bilde på ens sanne ansikt,
spredt
dog i et annet vannspeil