Ready to tumble

Om forelesningsstart, lunsjbespisning og fine mennesker fra BBC.

Såleis! Da var man igang med studiene igjen; vel anbragt i hjembyen, tilbake i korridorene på det velkjente fakultet, og med de første to dager - med og uten forelesningsrekker - vel overstått. Medmennesker, miljø og mylder er det samme; heldigvis; undervisningsrommene likeså. Skjeve pulter, skakke benkerader, umulig å plassere kaffekopper noe sted. Men en viss retropreget sjarm; utvilsomt. Og i trivelig selskap går det meste meget bra. Høstsolen skinner og måkene skriker og faddergruppene løper omkring; på en siste runde av "la oss dra ut denne prosessen av forsøksvis bekjentskapsinngåelse så lenge vi kan, før hverdagen setter inn", og overentusiastiske studentformenn prøver hardnakket å verve meg inn i et eller annet suspekt og noenlunde gratis foreningsrelatert, som jeg strengt tatt ikke har noen interesse av. Dog, de skal ha for forsøket, alle sammen. Også har vi festlige introduksjonsforelesere som bruker sneakers i en alder av 60+, og som får Defoe til å høres ut som "Diii-fao", og som - i tilfelle de leser dette - synes særdeles kompetente i det de holder på med. Flott førsteinntrykk. Flott start. Selv om Nygårdshøyden kunne trengt en omgang renovering, litt opprydningsarbeid, og Sydnes er og blir et gammelt ruklehus. Kaffemaskinene trakter fremdeles oppvaskvann; eneste forskjell er at de har satt opp prisen med tre kroner. Vi har fått salatbar, miljøvennlig cola (!), og større vaffelplater i kantinen - også har de klart å få inn Favorittkaken min, igjen, hvilket jeg setter stor pris på. Apropos, hva undertegnede angår, så er det som det pleier, intet mer; med et hode som er litt for tungt, og konsentrasjonen ikke helt på topp, og man er liksom ikke 100% inne i lesevanen, riktig ennå. Det tar alltid noen dager å innstille seg på en annen hverdag, en annen modus, og en annen døgnrytme. Andre forpliktelser, til alle døgnets tider. Men pensum er, som vanlig, en skjær glede å ta fatt på; fylt med mer koselesning enn noensinne tidligere. Hvilket, på tross av at energinivået ikke er så høyt som det kanskje burde være, gjør det desto enklere å ta fatt; gyve løs på det forestående. Og jeg har selvsagt, allerede, forvillet meg hodestups inn i Beckett, Wordsworth, Shakespeare, og så videre, med bonuspoeng for Sarah Kane (kommende uke), flerfoldige modernister, Flaubert og Virginia Woolf i repetisjon. Ingen radikalt store forandringer noe sted, med andre ord; ei heller var vel dét forventet, eller ønsket - når det gjelder selve studiesituasjonen, trives jeg utmerket godt med de litterære fag jeg leser i øyeblikket, likesom omgivelsene, selv når jeg kun har skvip til koffeinpåfyll, og selv om undervisningen med fordel kunne vært litt mer, for å benytte diplomatiske ordelag, inspirerende til tider. Nuvel, det begynte bra og Beckett er best of man skal ikke klage, og alt det der; og røyner det på, er det fint å vite at man kan hente inspirasjon annenstedsfra. Som for eksempel via NRK 1, som beleilig nok har bestemt seg for å vise den helt nye BBC-fortolkningen av "Sense & Sensibility" tre uker fremover, til min ubetingede henrykkelse, endog med David Morrissey i hovedrollen; fine "Blackpool"-mannen, nå snart å se i "Doctor Who", der han gjenforenes med tidligere ("Blackpool"-)kollega David Tennant. Ytterligere: Dominic Cooper, han sleske smukkasen fra "Mamma Mia!", en glimrende Claire Skinner, Hattie Morahan fra "The Bank Job", og jaggu dukket ikke Mark Gatiss opp for en ørliten cameo. Praktisk å holde seg til BBC, og andre britiske underholdningskanaler; da det er nødt til å dukke opp noen "Doctor Who"-mennesker, på et eller annet tidspunkt. Alltid like hyggelige gjensyn. Men altså, sist men ikke minst, en viss Dan Stevens - mest kjent i England fra teaterscenen, og her en meget verdig (og ubehagelig tiltrekkende) arvtager for Hugh Grant, i dennes glansrolle fra 1995-filmatiseringen. Sistnevnte for øvrig signert Ang Lee, med et stjernegalleri uten like til å gestalte de klassiske hovedpersonene; Alan Rickman, Emma Thompson og Kate Winselt, i tillegg til den selvskrevne Grant, for å nevne noen. En av mine kostymedramafavoritter, ene og alene på grunn av skuespillerne. Likevel må jeg medgi at denne nye produksjonen helt klart er på høyden med sin forgjenger, for ikke å si tangerer dennes kvaliteter, da den er en mer moderne, fresh og særdeles velspilt utgave av Austens fortelling - med upåklagelig arbeidsinnsats i alle kanaler; slik man nærmest er garantert, når BBC står bak. Dessuten, med klare likhetstrekk, og henvisninger, til "Jane Eyre" (2006-årgangen); dog ikke nærheten av å være så, usannsynlig, uforbeholdent bra. Men hva gjør vel dét, pun intended. "Sense & Sensibility", anno 2008, ble et glimrende tilskudd; rettere sagt startsskudd; for studiestarten min dette året, og står jo unektelig meget godt til dennes innhold. Som fot i hose, behørig innvielsesrituale, you name it. Jeg bøyer meg i støvet for den talentfabrikken som er The Beeb. Og snart følger "Return fo the Cybermen" og Series Four på DVD. Pluss at DWmagazine kjører nytt intervju med Catherine Tate, denne måneden, og har plassert henne og David Tennant sammen på et lekkert cover. Ikke nok med det; nå spekuleres det i om hennes rollegfigur Donna skal gjøre comeback, likeså, i en (eller flere) av de kommende spesialepisodene - hvilket man selvsagt må be og håpe på, og krysse alle fingre for; den største publikumsfavoritt gjennom tidene, som hun nå er. Og min desiderte yndlingskarakter gjennom hele, samfulle, fjernsynets historie. Slå den. Hva desto sikrere er, imidlertid: at vår nye heltesjef, Steven Moffat; som da takket nei til Steven Speilberg, og hans nye prosjekter, til fordel for å prioritere sin livslange drøm om å skrive for DW, hurra for ham; planlegger å dra med seg videre til nye sesonger David Tennants (plutselige) kjæreste, Georgia Moffet, som da skal gjenta rollen som samme Tennants, øh, datter - innen Whoniverset. Jadda. Og Martha Jones er permanent forflyttet til Torchwood (fornøyd med den ordningen, ja), Rose er lykkelig med sin reserve-Ten - ønsker jeg sterkt å innbille meg; faktisk klarer jeg å tro på det også, nå - Doctor'n er rede til å finne seg nye frender, f.eks. David Morrissey, om enn måtte grine litt mer i regnet før den tid, og Dalek'ene dukker sannsynligvis opp igjen, det samme gjør The Master, forhåpentligvis også frøken Rani, muligens Paul McGann (!), og - John Barrowman kommer jo aldri til å dø. Ihvertfall ikke på TV. Alt går an i sci fi-land. Og alle hjerter gleder seg. Det handler om inspirasjonskilder, som sagt, og om meget nyttige sådan. Kjekt å ha, og sunt for sjel og sinn og hjerteskinn, på slike dager som i dag - og dager generelt, igrunn.