Et barn av regnbuer og visjoner

En liten bonus til alle (eventuelle?) lesere - siden jeg tross alt lovet, for lenge siden - og løfter er, som kjent, til for å holdes. For en gangs skyld skal jeg derfor post(legg)e et like stykke versemål som IKKE er min eget, en liten sang som tralles av helt andre; men óg av meg, må sies (i dusjen, bl.a.); og det er da - sannsynligvis, i det minste etter min mening - en av de fineste musikkverk som er noensinne skrevet, og det er min absolutte favorittsang i øyeblikket og i relativt lang tid. Den heter så mye som "Child of Vision", har blitt nevnt og sitert fra tidligere, og gruppen som skal ha all ære og kreditering for denne storslåtte bragden heter Supertramp og er et slikt band som gjør meg glad for å leve i en verden med tilgang på kulturen; uendelig glad for at kulturen fins, og at verden er slik at den er verdt å skrive fin musikk omkring. Helt på høyde med andre storheter som Queen og Roxy, som jeg tidligere har forklart, men kanskje ikke like grandiose. Men jeg liker å kunne plusse på nok et syttitallsband til listen over favorittene; endog svært høyt oppe på denne. For, disse guttene skriver de nydeligste sanger. Med de nydeligste tekster. Eller, de skrev; med alle bandmedlem-utskiftningene og de litt underlige, nyere produksjonene kan de kanskje ikke lenger sies å eksisterer i sin klassiske form. Deres "gode, gamle" plater, komponert av den opprinnelige bandbesetningen, er derimot vel verdt en plass i historiebøkene. Sangene er svært varierte og litt uforutsigbare; likesom albumene helhetlig sett er temmelig varierende og ubestemmelige, men stort sett holder de seg på et gedigent nivå. Og "Child of Vision" er en genistrek, må jeg få understreke. Det eneste som er litt synd er at man på en bloggside ikke kan gjengi de absurd fantastiske pianopartiene mot slutten; den helt rå, improvisasjonsaktige jam-session'en som gjør meg til de grader forbløffet, hver gang jeg hører den, setter meg helt ut og får meg til å trykke repeat til fingertuppene mine blir såre. Og det slår meg at siden inspirasjon i slik form har en så vanvittig innvirkning på meg burde jeg kanhende poste litt flere slike utdrag fra populærkulturelle skaperverk jeg beundrer. Mitt nye "oppdrag" - det forrige er for øvrig ikke gått i glemmeboken, bare midlertidig gitt en velfortjent pause og verdige erstatninger (synes jeg, da) - kunne være å legge ut tekster og sitater og strofer, én i måneden eller mer, som reflekterer sinnstilstand og forkjærligheter og, ytterligere, gir uttrykk for hvem jeg er og hvem jeg ønsker å forstås som. Selv om jeg trengt tatt ikke har noen forhåpninger om å bli forstått. Dog må man gjerne tolke meg på grunnlag av mine kilder, spesielt når de er så usansynlig briljante som Supertramp. Visjonære barn, med originale vrier på det meste. Mitt hjerte banker for regnbuen, og hver gang jeg hører den tekstlinjen kjenner jeg at noe griper tak inni meg, som en usynlig klo, og ikke helt vil slippe taket. Uten at jeg har noe å utsette på dét.

"Child of Vision"
Words and music by Rick Davies and Roger Hodson, taken from the album "Breakfast in America", recorded 1979, and probably one of the best poprock-albums ever produced by a band other than Queen. There you have it. All rights served and with thanks to Let'sSingIt.com.

Well, who do you think you're foolin'
You say you're havin fun
But you're busy going nowhere
Just lyin' in the sun
You tried to be a hero
Commit the perfect crime
But the dollar got you dancin'
And you're running out of time

You're messin' up the water
And you're rollin' in the wine
You're poisoning your body
And you're poisoning your mind
You gave me Coca-Cola
Cause you said it tasted good
You watch the television
Cause it tells you that you should

How can you live in this way
(Why do you think it's so strange)
You must have something to say
(So tell me why I should change)
There must be more than this life
It's time we did something right (I said)

Child of vision, won't you listen
Find yourself a new ambition

I've heard it all before
You're saying nothing new
I thought I saw a rainbow
But I guess it wasn't true
You cannot make me listen
And I cannot make you hear
So you find your way to heaven
I'll meet you when you're there

How can you live in this way
(Why do you think it's so strange)
You must have something to say
(So tell me why I should change)
We have no reason to fight
Cause we both know that we're right

Child of vision, won't you listen
Find yourself a new ambition

Skudd mot mørket på en årsdag

ute av verden, utenfor tid -
en form for dagstur
av scaramouche, po(t)eten, som fant ut at poesi var greit å ha som leveregel likevel, og ikke minst en levevei, så dette er fullt og helt et bevis på hvordan jeg lever på poesien og poesien lever gjennom meg, og i meg, alt det som er mitt innvendige - det er fylt av ord og de trenger bare litt overtalelse for å komme ut; de filtreres gjennom sinn og skinn og ytres i varierende form og i varierte formasjoner jeg ikke alltid ønsker å forklare; men jo, jeg liker kursiv - endog i en oppsummering av dagen som var - og lar det være det hele

fascinerende med dager som egentlig ikke eksisterer
sånn til vanlig, mener jeg, og man vet liksom ikke helt
hvorledes man skal befatte seg med dem
og om man noensinne kunne ta dem seriøst
minutter som kun blir tillegg til de reelle beregningene;
fødselsdager som feires av og til og kun en sjelden gang
stakkars alle dem som må basere tiden slik
kun på beregningen av unntaksvise datoer
det blir jo nærmest som å leve livet i de år som aldri var
innrette vanene etter en absurditetens vinter-OL-syklus
og likevel; man faller hardt imellom stoler
man havner med et ben på hver en side
og står overfor den mest betydningsfulle høytidsdagen
den aller mest bemerkelsesverdige og storslagne event
samtidg skiller den seg ut i etterlengtethet
på alle vis, og desto mer unik, ensom parade
men ifra motsatt hold kan man betrakte den som rent forhatt
en tullete feilaktighet, som forekommer altfor sjelden
til at man overhodet kan ta den høytidelig
og prise den med basuner og ballonger
og et frieri, kanhende, man sier at på denne dag skal kvinner fri
om det er det de lyster, at de i denne stund skulle gå ned på kne
men hva gjør en som jeg på skuddårsdagen
hva gjør man egentlig i øyeblikk av sådan art
jeg griper fatt i litteraturen som ligger meg behendig nær, tilgjengelig,
og gyver løs på nye deler av mitt overveldende, bastante pensum
inkludert små pauser, selvsagt, lunsj med kake,
kakelunsjer, kjennetegner meg for min omverden
slik min latter, og min distrésjon, må klinge likelydende for dem, de kjente
som hører meg i samlingen, fortløpende, i konsekvens av bomtur og det utsatte
vi som aldri sløser bort vår tid på en direkte og umiddelbar retur
lar oss heller overtale, rive med, og oppsluke av all den salige kultur
og springer langsmed stakitter, hagegjerder, lange trappetrinn mot toppen
mens bergensværet piner meg med skiftninger og skaper splittelser i følget
og jeg blir til en paraplymorderske som trosser vinden
bivåner elementenes gang over vannflaten, mot senteret
jeg erindrer ventetid og kaffepåfyll, samtaler og evinnelige regnskyll
syn og innsyn, utsikt og et annet verdigrunnlag i løpet sekunders vri
å kjenne bør på mine skuldre, kjenne vekten av en plikt
og blir forpliktet, må besvare, måtte snart begrunne,
snart forlate, avkrefte, men alt det andre blir til strimer av en murgrå vegg
partiklene i vannet, og det mørke, som man ikke lenger søker, men vet er
fascinerende med døgn som ikke alltid eksisterer
ikke trengte annet enn å være før de ble forandret
og havnet på en forkortet linje, og alt vedblir i min bevissthet
innenfor, du stevner mot det indre mens vår tid igjen forgår

vedrørende en bosituasjon -
om livet i studentbyen og boligens komplekser
av scaramouche, po(t)eten, skrevet til - og tilegnet - min formynder, den informative ;) med heder og ære og takk - og dette er da et bevis på hva jeg er aller flinkest til, nemlig å blande inn andre ting i poesien - i dette tilfellet akademiske fremmeord og -begreper - men aldri omvendt; og det er mitt problem; at jeg projiserer fremmedlegemene på mitt livs skjerm, og den er allerede farget av mine antagelser, mine fastlagte formeninger, og utvendigheten blir et ovetrekk, intet annet, impulsene utenifra er intet annet enn impulser, små støt mot mine preferanser

i alle henseende / det viktigste er å ha de gode konsulenter, og et trivselsgrunnlag å støtte seg på, som en basis, det som forenkler hverdagens strabaser - alldentid man bestreber seg på å skulle konfrontere disse; hvis man overhodet besitter noe innen kategorien / og slik problemhåndtering kan i visse lykksalige tilfeller bidra til å gjøre disse mer tålelige, denne selvsamme problamtikken, endog med inngrepen fra suspekte krypdyr og andre uvedkommende, selv om ryddighet er kilden til all orden og tilforlatelighet her i verden inklusive når man står overfor trøblete husokkupanter og huseiere uten sans for okkupantenes ved og vel / og deres representanter, endatil deres representasjon, knapt kommer til orde, særs innbefattet undertegnede / og jeg vet / man står kun til rette for det man blir tilkjennegitt av budskap der får en lytterskare, sidestilt den oppmerksomhet slik lytting medfører og kan viderebringe / jeg strever mot et høyere hold og mitt engasjement kjenner ingen grenser, lenger, i motsvar og bestridelser og angrepsvilje / tar tyrene ved hornene og slenger dem i veggen, rent figurativt / tross i alle forutsetninger for selvoppholdelse og kjølig beherskelse; all visshet, all personlig erfaringsinnstans tilsier et desto mer begrenset engasjement, av relative uttrykksformer / mens jeg sier hiv og hoi og sett seil for nye fronter / jeg hever blikket, senker pennen, skriver forsvarstaler i en rus av opprømt, uttømt, uforfalskethet - og ekte sinne / iblandet alt jeg gjemmer mellom linjene til allmenn tolkning / stiller meg for hugg / stundom til en offentlig beskuelse / og stundom får jeg svar selv fra det offentlige - (tviler på at vi nærmer oss en løsning, men vi kommer stadig nærmere en enighet om problemets omfang, hvilket må sies å være mer oppløftende enn det intetsigende)

Utøy og fottøy og alt det man ikke fårmår

Jeg fikk et...poesi-behov. Sånn, helt plutselig, men ikke riktig overraskende. I den forstand at jeg ville bidra med noe egenkreert, en eller annen form for spesifiserte skriverier, etter langs tid manglende po(t)et-avlinger. Men krativiteten gikk meg imot, det buttet i de fleste retninger, det stoppet hele tiden opp. Det vil si, jeg kom meg ikke inn på riktig spor; jeg hadde ingen selvstendige idéer som var verdt å bygge videre på, slik det av og til blir når man ikke finner den riktige inspirasjonen. Jeg satte meg til med "Don Quijote", min nyeste pensumpåleggelse, 850 siders spansk überklassiker som er overraskende lettfattelig og underholdende; en riktig festlig og sprø og fullstendig tragisk ridderroman-parodi; som jeg dog innrømmer at jeg synes er litt slett skrevet. Innimellom. Jeg fikk lest ørten sider, kommet meg forbi vindmøllepartiet, og fremdeles lød konklusjonen kun som stille drønn av fordrevet torden. I det fjerne. Dårlig vær i Bergen i dag, med andre ord. Så satt jeg der, med Cervantes, og kokkelurte og kom egentlig frem til fryktelig lite annet enn at en hest er en hest og en mann skal tåle meget, og Supetramp lager fin bakgrunnsmusikk for de fleste anledninger. Men ingen skribling. Tror hodet er en smule tungt, for tiden; uten tungsinn men med desto mer uhåndterlig vekt; det vil liksom ikke ta til seg informasjon, ei heller produsere den. Som om hele bevisstheten har smøget seg inn i en smal bane der den ikke ser utover seg selv og det som var der fra før av, og ikke vil la meg opptre fritt, fleksibelt, la meg finne nye retninger. Istedet må jeg hamle opp med de fastsatte direktivene. Øst og vest. Og da er det få veier utenom. Løsningen ble, dermed, at jeg tillot meg å fullføre et allerede påbegynt verk. Hvorvidt jeg klarte å opprettholde den selvsamme stilen får være en annen sak, men diktet ble i det minste fullført - til slutt. Dett er da, hva skal jeg si, en historie om å ikke leve opp til en satt standard - i en meget spesiell betydning. Å føle seg tilsidesatt, eller - nedvurdert. Uten egentlig å være det. Bare automatisk degradert. På et vis. Også handler det om kjærligheten, selvsagt; gjerne satt inn i en sammenhenge ála Patrick Swayzes "She's like the wind", som er ganske representativ for tematikken. Ironisk nok hjalp den apatiske egentilstanden på, som en drivkraft til å formidle nettopp følelsen av å ikke nå frem. Ikke komme lenger. Ikke...rekke dette man higer etter, som man samtidig er en del av, men ikke kan fange opp, gjøre til sitt eget. Gjør seg selv til hersker over seg selv. Som når hjernen ikke fungerer på det ubevisste plan. Dobbelpoetisk. Det er merkelig hvordan elementene faller sammen, og like ofte faller fra hverandre; nekter å passe inn, fornekter den som skapte dem. Og jeg aner ikke engang hva det er jeg ikke kan akseptere, absorbere. Jeg ville bare komme til uttrykk.

"Siste sats" - [half-draft] - et deprimerende stykke utfoldelse fra en fotsoldat
Av Scaramouche, Po(t)eten, om en visshet man ikke lenger klarer unngå, men samtidig ikke makter å forandre, eller overhodet befatte seg med; om alt dette man kun lar forbli nøyaktig hva det er, og dermed blir det aldri noe mer.

fornemmelsen er noe større enn objektet
og likeledes blir jeg kun, i hennes sko, et nummer
som nedtråkket mot underlaget, flatt mot foten
en sammenpresning under alt jeg skuet over

likeens; å se en velkjent setning i et øyeblikk
som blir meg fremmed, gjør meg rent uferdig
i fortvilelsen fordi jeg aldri blir et fullendt liv hun levde før
ei heller brøkdeler har kunnet overgi meg skjønn

min frykt er hyppighetens lyn i svovelhimmel
de slag som utgår fra det inneværende; og treff
på åpent lende, i et utstrakt nedfall, strømninger
som siver inn i hver en nettopp tørrlagt pore

og lar meg renne over; klyve overmaktens bakkekammer
mens alle odds bestrider min favør, min stevning
ens avpassede målebånd som ikke rekker frem til start
mer ærefull gradering blir en annens kropp forunt

jeg dømmes så til tjeneste, men fri for honorar;
er blottet kun til ulyst, oppmarsjert som ærefull soldat
og uten rustning, stram vigør, jeg omgår stadig målet
levende på hennes nåde som meg aldri vil tilkjennegis

og jeg trekker trådene som altfor korte lisser
når ikke mer på kryss og tvers, men kun på langs
og legges langflat, slik man føler luften foldes ut
der oppe, høyt på strå, men kortheten forblir min bane

for står man stødigere uten eget ståsted, noen gang
bekreftelsen må virke uavhengig av medgjørlighet
der finnes nok en mellomtid, en mellomfase, like fullt
av tvang og tanker, henvist til et salig utvalg

hender, midt mot, slik som hun aldri hadde tenkt
det skulle forekomme, og heller lovet motsatt
barføtt står du foran meg, det kunne jeg ha trodd; og
rasler dine lenker, skjønne, alt slik det var nå

de mange tynne ordene hun sa og trodde gjorde glad
som broker av en intensjon om velment modifikasjon
det sted i poesiens kjerne hvor man sender like gjerne
sine følelser, og lar dem oppsamles i hylstre,
alle prøvelser, og lar dem skyves bort i kroker,

og disse mange bleke gjerninger hun sa betydde godt
bevis på gunstighet, og hjerteløs veldedighet, forrådt
for hjertet var et annet sted og led, foruten interesse
sine kvaler, og lot seg smelte om til kroppskontakt
i sine slag; og lot seg senke ned til kald forakt

taler hun i andres tunger - for et øyeblikk,
for evigheten; hvem, i verden, kunne sagt det slik,
og handler hun i andres øyemed - om bare for en stund,
for stundom vet jeg hvem som må ha gjort og villet

hva jeg kan ha blitt, jeg kommer ikke lenger
som om hun spenner ben, uvillig, uten vilje
lar meg tumle, famle, på behersket vis - aldeles
fanget, slik man fanges opp og fanger kun seg selv

antakelsen er noe ganske annet enn forseelsen
og likelydende er jeg den stemme som må være usann
tro mot andre størrelser enn den jeg likestilles med
og slik forlates jeg - i mine sko - de passer kun til meg

Angelic Missions

Jeg har en forkjærlighet for engler. Jeg som ikke en gang er et religiøst menneske; ateist på mine knær, blottet for alle krusifikser og andre tilbøyeligheter; dog med stor respekt for alle religioner og privat praktisering av dem. For all del. Det håper jeg alle mine religiøse bekjentskaper kan skrive under på. Jeg har stor interesse og engasjement for deres oppfatning, og lytter gjerne til hva de har å fortelle om den. Men i ærlighetens uhildete navn er jeg av den oppfatning at tro - tross alt - er et meget privat anliggende og ikke egentlig har noe i offentlighetens rom å gjøre, i den forstand at den ikke trenger noe etablissement eller offentlig statusbygging. Jeg synes det er mye mer verdig, og oppriktig, å dyrke end guder fra et personlig ståsted og ikke måtte grunnlegge kulter, allmenngyldige ordener, for å spre det glade budskap. Det kan da umulig være nødvendig. Tro er noe som oppstår i hjertet, slik jeg ser det, og bør vinkles utifra dét. Likesom den bør baseres på hjerterom, ikke kirkerom. Ergo avskriver jeg ikke fullstendig at det overnaturlige, eventuelt guddommelige eksisterer, men ønsker ikke å oppsøke bedehus eller andre såkalt hellige bygg for å få det "bekreftet". Ei heller å bli overfalt av overivrige misjonærer som vil introdusere meg for den rette vei, slik jeg ble på bussen til by'n i dag morges. Man skal høre meget på sin ferd til skolen. Sånn, apropos, mener jeg. Han var forsåvidt både høflig, elskverdig og imøtekommende - den godeste representanten for dette motstridende synet, kontra mitt eget, og det er de jo oftest; det er nettopp derfor de er så flinke til å manipulere, med dette sitt svært pågående, om enn hyggelige vesen. Men han tok definitivt ikke et nei for et nei. Så da jeg stod på mitt og erklærte at jeg ikke var interessert; sorry, men neitakk; virket det ikke som om han ønsket å ta dette innover seg overhodet, men bare ventet på en anledning til å kunne fortsette sin enetale om mormonerkirkens strålende tiltak for verdens velbefinnende, og alle fordelene ved å bli medlem der - please join now. Som om jeg, den tilsynelatende standhaftige, ikke visste riktig hva jeg ville - når det kom til et stykke - og kom til å legge til et "men, kanskje...", hvilket han garantert ville fanget opp og snudd til en "javisst, hør her!" umiddelbart. Lignende følelser får jeg veldig ofte når jeg samtaler med dypt religiøse mennesker fra indremisjonen, suspekte sekter, Jehovas Vitner, gamlehjem, galehus, whatever; uten å generalisere eller fornærme noen, men rart hvor mange som prøver å forandre meg der ute; for de synes aldri å gi opp - som om ateister er til for å omvendes og intet annet og spesielt undertegnede. Stakkars obsternasige lille meg. Som blir inderlig lei av at jeg ikke får respekt tilbake, for det jeg mener, når jeg så helhjertet støtter deres valg av livssyn og intenst prøver å opptre høflig overfor dere invitter og forespørsler. Og jeg ble veldig, veldig lei av at den samme misjonærmannen, fra altfor tidlig på morgenkvisten i dag, nektet å innfinne seg med at jeg avslo hans tilbud om frelse, fred og fordragelighet. Er du heeeelt sikker, da, vi tror jo på Abraham og fuglekvitter og neshorn med helbredende haler og greier og greier. O, du storartede syndsforlatelse. Javel, jaha og NEI sa jeg! Me does not need! Kunne ikke brydd meg mindre, når han til gjengjeld syntes min overbevisning er så irrelevant at han bare ignorerer den. Med andre ord bekreftet han dermed (og dessverre) alle mine fordommer vedrørende misjonærer, fra den innledende runden med samtalekonstruksjon og forsøk på å innynde seg hos sin medpassasjer - ved å frette meg ut om lagringsplassen på MP3-spilleren min! - til de altfor nærgående spørsmålene om meg og mitt liv, som jeg parerte med kortfattede, forsøksvis avvisende svar som åpenbart gjorde ham mer enn frustrert. Men jeg hadde virkelig ikke behov for å brette ut livshistorien min for denne helt fremmede, svartkledde, glattslikkede, unge mannen, og selv om han utbroderte tilsvarende mye om seg, sitt og sine (jeg kan gjengi svært detaljerte beskrivelser av familien hans, alle vennene hans, og hva de bedriver - blant annet) følte jeg liten trang til å gi ham flere påskudd for å "bli bedre kjent". Hvorvidt det han fortalte var løgn og fanteri vet jeg naturligvis ikke, men jeg finner det mer enn trolig. Hva angår beretningene hans, om ikke annet. For legitimasjonsskiltet hans var ekte nok. Og akkurat dét skremte meg i allefall fra å begi meg inn på noen ytterligere, nærgående diskusjoner. Effektivt! Så, konklusjonen må bli at de troende kan få ha troene sine i fred, og misjonærene kan gå og misjonere et annet sted, for jeg er full av overbevisninger allerede og de er lite mottagelige for forandring og innflytelse utenifra.

Jeg tror på tidsreiser og kjærlighet, på aliens og spøkelser og sjokoladens mektighet. Og engler. Som sagt. Glad i skytsengler og mørke heltinner og flygende vampyrer og angels of music. Apppellerer i mye større grad til meg, likesom deres funksjoner, deres tilstedeværelser, er mye mer tilforlatelige i forhold til mitt generelle verdensbilde. Jeg liker ikke noen altoverstyrende krefter som trekker i trådene og bestemmer hva jeg skal spise til middag. En eller annen nisse med grått skjegg som sitter på en sky og tygger på svart/hvitt-pennen sin og avgjør hvem skal få stikke hodet gjennom perleporten og hvem som skal returneres dit isbreene smelter og fanden ruler og helvetet bokstavelig talt er løst. Nor ála Dante. Nei, jeg liker ikke tanken på en evig, allmektig fader som dømmer meg hardt og brutalt for mine frimodige handlinger, og ønsker å frita meg alle syndefullhetens gleder. Da heller en rødmalt og trehodet djevel i pelsdrakt som ikke protesterer. Eller, mer seriøst, noe vi kan definere som skjebne. Mye bedre. Skjebnen er ikke et maktsentrum som kan tilbes i form av en far, en sønn og en overmåte hellig ånd. Eller ondskapsfulle pelsdyr. Jeg foretrekker skjebnen og dens tilfeldige luner, fordi dette representerer det ubestemmelige man kan tro at svever rundt og ikke trenger å dyrkes. Det bare er der. Tro skal være bundet av frihet, paradoksalt nok, fordi tro handler om paradokser og frihet er grunnlag for alt. Synes jeg. Og ja, jeg liker engler. I de fleste betydninger. Mye har blitt sagt og skrevet om dem og jeg har sansen for det aller meste. En av mine favorittforfattere, den ved flere tidligere anledninger nevnte Karl Ove Knausgård, har imidlertid skrevet en merkelig, småskummel bok om englevesener som avstammer fra måkene rundt norskekysten - kalt "En tid for alt" - som jeg ikke helt klarer å sette min lit til. Det som dog er sikkert og visst er at engler som sådan er et spennende begrep å utforske. (Hvilket minner meg på at det kanskje hadde vært en idé for skriverier. Engleprosa. Engleaktig lyrikk. Ikke dumt.) De er finurlige vesener, englene, og synes å binde elementene sammen, får dem til å korrespondere, lurer i krokene og flakser i vilden sky uten å bry seg om krusningene i overflaten. Det gir seg mer enn underfundige, bemerkelsesverdige utslag. Som nå i dag. Alle disse småtingene som simpelthen passet inn og utgjør en helhet, når man summerer opp og trekker konklusjoner. Eksempelvis at jeg mottar slik en fancy kjedemelding fra min venninne AB som lyder: "En liten skytsengel gikk gjennom et mørkt rom, slukket sitt strålende lysskinn og hengte opp sine vinger. Gav et ømt kyss på ditt kinn og satte seg ved sin side. Denne skytsengelen sitter ved din side natt og dag for at ingen skal gjøre deg noe ondt eller at noe ille skal skje deg...." sitat nesten slutt; pluss litt bla bla bla; send denne meldingen videre til fem personer pluss den du fikk den av og får du fire tilbake vet du at de finnes dem som vil at du skal finnes; og dermed littegranne selvmotsigende, det hele. Lite forsikrende. Men utvilsomt søtt. Og det inspirerte meg til å skrive litt relativt sent-på-natten-preget nonsense om englenes beskyttelse som følger nedenfor. Ikke første gang jeg skriver om tro og tvil, men det får heller være. Som bevist ovenfor, er dette temaet meget viktig for meg; et naturlig aspekt ved min tilværelse, så mye som jeg spekulerer. After all, there are more things in heaven and earth than are dreamt of in out philosophies. Gjett hvem som leser "Hamlet" for tiden, da. Og - lyder igrunn litt overreligiøs, nå. Følgelig: nok om det, og her kommer englekoret:

"Supporting my belief" - slightly funny faced and physical as human
By Scaramouche, the Po(t)et, and not in a very serious mood for the time being. Which is reflected quite clearly in the ever so carefully selected rhyming quintets. Not quite, no. The clue is being equally strong with whoever guardians that might be present around me, so that I need not obey them, but stick to their advice and good deeds - whatever that might be. It's generally about angelic matters, these bewinged thingies that I turn to instead of...turning to something else. They look after me but do not hold me up, or hold me back, or make me sick in my stomach with repressed and unfulfilled desires. I believe angels themselves are pondering, lustful and adventurous creatures. I pay honour to their existence with some random verse. Beware that the very last stanza wasn't actually part of the original deal and probably shouldn't have been included. Still, and just for the fun of it, I left the whole thing in. It does fit into the context and extend the meaning, so what's the harm? I bow to angels's mercy as I forever shall bow to the moon; whenever they'll fly me away, be it distant or soon.

And even if the stars implode
I wouldn't need to go abroad
or ever walk a lonely road
for I am but a merry toad
who leaps in joy and then reload
with knowledge someone stands me by
who sees me thru my every try
and I shall never question why
for without angels I would die
and on their presence I rely;

one lives in proper honesty
from day to day with modesty
engulfed in such serenity
but breath of wings implicitly
withdraws me from normality
and casts me back to tendencies
that based no more on cruelties
may seem to me a fresher breeze
and be foundation for my lease
become the charm of novelties

I seek the path that leads me home
and fear not I remain alone
for I'm the bitter servant's clone
who disobeys and marches on
but still attached to goodness' sound;
relieves me of my self-made mess
and thus retreat without distress
I hold a hand that will caress
demand not that I dispossess
of any harmful viciousness
or pray for someone else to bless

one does believe in better ways
in life and love, depart from bays
but I look upon the golden rays
and find myself within my case
a proof of choices I won't trace
allegiance makes not better mould
to stand on equal terms, behold
the freedom, bearing none to scold
what coincides with being bold
I always do what I'm not told

yet angels watch me as I wake
they see me cross the danger's lake
aware, too well, of what's at stake
regard the missions I betake
they seek but not to mend the ache
know only what I cannot trust
all made of variations' must
but angels take the lead, adjust
the obstacles, save me from bust;
they spread their light and gentle dust

**
disposing of the transcendental
crossing fields, secure the central
I need not hear from source allmighty,
even if it comes politely,
that betrayal of the codes
will make the vital, fatal lodes
the core of what we call a sin
I throw the rules into the bin
and make my very own mistakes
not ever set to put on brakes...

All gone and done

I see a little silhouetto of a slipping golden dude, on a socket with the wrong inscriptions...and I ask myself: WHY?! Consequent ramblings; including fangirl obsession warnings. All due to THIS.

[Image: The least I can grant him is some image space. Truly. Here's Johnny Depp and wife, Vanessa Paradis, on the red carpet last night looking gorgeous as ever. And yes, he should have won. I pledge allegiance to the Burton/Depp collaborations and will never cease to hope for some Academy Award agreement!]

It was with great disappointment I must wake up to the news of Johnny Depp's eventually losing out, at the Oscar's last night - somewhat with dignity, however, as he was beaten to the prize by no other than Daniel Day-Lewis; whose performance in "There will be Blood" was perhaps the only one that could possibly match up to Depp's "Sweeney Todd" in terms of quality, and passion, if not exceed it in any way. Going down with style, then, but the situastion remains terribly unfair. Third time unlucky; and when will it ever be Johnny Depp's chance to win this most prestiguous award that he so completely deserves? Daniel and Jonny are equals, in many respects; as brilliant actors of the most classic, golden age fashion; and they ought to have received equal recognition for their work. Consequently, I wish there had been one little statue for each of them, but such will of course never be the case. The competetors are rejected, one by one, due to subjective taste and desire - apparently - and the jury never manages to please all of the public opinions. The question is if they even give it a try. Yesterday evening, us Depp-fans once more had to witness another actor stealing his righteous glory, but by no means any of his popularity. Day-Lewis is a terrific persona, with an enormous talent and vigour, but there is no doubt as to who was the more deserving of this win. For his persona, talent and vigour - the immensity of his presence and charisma -outdoes anyone else's, any time - and in the long run, even someone like Day-Lewis grows pale next to him. So: next time, perhaps, may the people in charge come to their senses and understand how they have wronged us thrice. And may Johnny Depp himself deliver yet another performance as fine as this year's Sweeney; making the choice impossibly easy, and ruling out the alternative solutions. I want to see him on that stage, accepting the award, giving the obligatory speech to express his gratitude and pleasing us all with a slight smile. That would so make my day, my week, my month and I still maintain some hope it may not be so long until this wishful vision comes true. This gorgeous favourite of mine did make a wonderous appearance at the show, after all, impeccably clad in a dashing tuxedo, and with beautiful wife Vanessa at his side - the par holding hands, as is their custom, whilst looking incredibly sweet together. Probably the most appealing Hollywood coupling that ever was and a very happy sight indeed. Charmingly in attendance were also James McAvoy, Patrick Dempsey, Harrison Ford, George Clooney, Seal and all their beautiful companions - did I mention I dispairingly envy these horrible, horrible ladies and their unimaginable luck?! Even Daniel Day-Lewis is happily married and has numerous children with some woman in an ugly dress. Admittedly, I'm not certain I would actually want to be in said ladies' shoes, for I know there are millions of women out there who share my jealous rage but who insist on displaying it in far more outward - and frightening! - ways. Hence, no, I would not want to constantly be in a fight over my beloved husband with loads of pretty, importunate girls whose only goal is to oust me as quickly as possible; despite the fact that the husbands are not remotely interested in a switch. Well, for their wives' sake I hope they're not. But I suppose we are all aware of the many scandals that do take place in this business; of the most private, depressing and hurting kind. Break-up's and make-up's, they go hand in hand. So, for me and my similarly disposed; there might just be another chance or two, cynically speaking. And for once, I'll allow my cynical side to come forth and be most evident. Settlement is never made that final in Hollywood, there's moving out and there's moving out and there's always some free space somewhere; so, I may dream. And, okay, this might provide strange and scary implications regarding my secret fancies and yearnings to permantently remove Hollywood spouses, but as mentioned above: I'm not that outrageously desperate. Not quite. Not in real life. I'd never dare! Also, to my great consolation, some of the hunks that I adore - but most of whom were absent from the 2008 Oscars, with the grand exception of Colin *drrrrool* Farrel - are continuously, notoriously single lads. Like Gerry. Gerry's still available. But Gerry, formally known as Gerard James Butler, doesn't remember to keep himself in the limelight - not long enough, that is - and he has yet to show up at a major, important event like the Oscars. Save from the Golden Globes some odd years ago, where he outshone just about anyone, but that was back when we still thought he could (SHOULD!) win Oscar for "Phantom". Of course, he didn't. Because the Oscar jury are, and will always be, subjective and subjective people can - as we all know - be pretty amazing idiots. They have neglected Johnny Depp, big time, but moreover they have acted just as cruelly toward Casey Affleck (who should have won for "Assassination of Jesse James"!), Ellen Page (WTF?!), the glorious "Atonement" and - most strikingly -"Enchanted"; which had three nominées in the best song category and still didn't win. I am officially ashamed. Which leads me back to the fact that true; these men and women of higher power cannot - and should not - intend to make peace and agreement with all us who opine; nor can they ever make choices that'll be overall accepted, but it is strange (and frustrating to me!) how they persist in making selections I cannot - and shall not - agree with or find very peace-making. Politically correct, yes. Traditional, in some sense, and often too predictable. It is difficult to bear their constant failures for someone who loves movies, with all her heart and sould, but too frequently has to see her favourite ones, and their stars, leave the galas emtpy handed, never properly gaining the success that they have earned. I would want some more acknowledgement for my personal darlings, yes I would.

But for the moment, let me round off with a number of congratulations to the actual winners who - naturally! - did deserve their honourings; especially Marion Cotillard for her role in "La Môme" ("La Vie en Rose"), this fantastic French actress whom I learnt to like years ago, who also managed to have the nicest dress of the evening - proper mermaid style with shells! - in addition to Heidi Klum's red dream of a designer creation and Renée Zellwegger's silver shine. The latter should gain some weight, though, seeing that she's shrunk to less than zero. Size zero minus doesn't suit you, Renée. Honourable mentionings, in the fashionista department, to Cameron Diaz, Anne Marie Duff (James McAvoy's bloody wife! Who is actually amazing!), the sparkling Helen Mirren (who knighted Daniel Day-Lewis! Baffled, there!), Penelope Cruz, Calista Flockhart, Faye Dunaway (love!) and a certain Adrienne Frantz - whoever she is - who will go down in history as the one who made the most out of the least fame; but I do ADORE the dress. Most of the others were pregnant and are thus excused for wearing shapeless carpets, unlike...some. Whom I have enough dignity to assault for stealing my dream men solely. (Save for Tilda Swinton. WHAT was she wearing? Was that for real?! And with no make-up?) Small question mark, though, as to why so many had to wear either black or red of all colours? Did no-one tell them that black can easily be über-boring and red flatters only the lucky few? Then again...as I've already stated, these are the luckiest amongst us. If nothing else, through marriage. Moreover, a sincere bow to the genius that is Diablo Cody, who got this year's finest for her "Juno" script - truly one in a million, and what a dress! can't really decide whether it was hallelujah or a horror frock - and to the more local Per Hallberg for his "Best achievement in sound editing" and for putting Norway back on the map, for the time being! Last but not least, a nod to Sweeney and "Atonement" for their two very minute winnings; for art direction and original music; quite insufficient and thus, quite the insult - to be honest - but still an "Oscar-winner!" to list on the DVD cover. Now, before I return to misery and delving into pits of frustration over harsh injustice; there's Gerry. No, he wasn't there, but he's always with me. Fortunately, and speaking of my consolation for the tragedies; minor, perhaps, but affecting nonetheless; to our common fangirl heart mending, the wonderful "P.S. I love you" will be out in cinemas soon, which is something I fervently anticipate. The book upon which the film is based has now been re-released for the glorious occasion, with a brand new cover consisting of a massive amount of Gerry pictures displayed over a nice take on the movie poster. Money well spent, everyone. Both the cinema ticket and the pocket book. I believe I'll need both after last night. Little drop of Gerry, always makes me merry. Once again. No use in occupying some other gal's man when I can have this one all to meself. Good things come with a Scottish twist! But where the Hell is he hiding?! In some attic, or what? (...too much inspiration there, obviously. Overly involved. And I'm in no way referring to The Butler.) Oh well; I'm already looking forward to next year's bash, and let's all cross our fingers intently that the world's greatest Scot - and Johnny! - will arrive to make a win.

Deep Impacts

Og når vi snakker om prisutdelinger...natt til mandag norsk tid er det igjen duket for den storslagne Oscar-utdelingen, med mer eller mindre rettmessige prisvinnere; ikke alltid like ydmyke som de er glamorøse; og jeg gleder meg selvsagt enormt mye, uansett, selv om jeg vet at jeg ikke kommer til å bli helt fornøyd med alle utmerkelsene. For aktivt å slå ihjel litt ventetid, og lade opp skikkelig, tenkte jeg å hengi med til litt entusiastisk filmprat, og bidra med noen rimelig kortfattede oppsummerings-filmanmeldelser som er meget aktuelle i denne anledning. Har nemlig, i løpet av de siste to ukene, vært og ikke sett ikke mindre enn fire Oscar-nominerte filmer på kino; for to helger siden den allerede nevnte "Juno", som var aldeles briljant, mens i forrige uke fikk jeg med meg også "There will be Blood" og "Le Scaphandre et le papillon" ("Dykkerklokken og sommerfuglen" på norsk) og - endelig, i går kveld - "Sweeney Todd: the Demon Barber from Fleet Street". Det overraskende var hvor like disse filmene var, og hvordan de affiserte meg på nøyaktig samme vis; og jeg tror derfor jeg har grunnlag for mine nedenforstående spekulasjoner om en ny tendens innen filmbransjen; kraftfull, om enn relativt mistrøstig. Når det er sagt er samtlige av disse glimrende filmproduksjoner med glimrende skuespillere og fabelaktig regiarbeid, som fortjener alle sine prisnominasjoner, men jeg har likevel visse motforestillinger mot den gedigne, relativt entydige hypen som omslutter (blant annet) "There will be Blood". Det er noe med den sanseløse dyrkelsen og overstadige rosingen av slike IT-filmer; som om kritikerne nærmest før de ble ferdigprodusert har bestemt seg for at nettopp denne filmen skal promoteres som en "klassiker" for alt den er verdt, uten noen kritistke sideblikk på om den faktisk er verdt alt skrytet. Kinopublikummet er meget mottagelig for slik helhjertet overbevisning, selvfølgelig, og kan vanskelig la være å slutte seg til (den tilsynelatende) oppfatningen av hvor ufattelig bra disse "storverkene" er. Og la meg igjen understreke; jeg er ikke uenig. Men man må kunne tørre å peke på visse feil og mangler, også, uten å bli avvist med mangelfull forståelse og respekt for slik en genistrek. Nuvel. Mitt behov for å uttrykke alle sider ved saken blir nå i tilstrekkelig glad dekket via denne bloggen. Og tillat meg da å innlede med en høyst personlig konklusjon: Hollywood og resten av filmbransjen synes å være inne i en dyster periode. I den forstand at filmene bli stadig mer politisk fokusert, kritiske, dramatiske, negative. Sterke historier, på alle måter, med gripende rolletolkninger og klare henvisninger til verden i dag; allegorier og metaforer tatt rett ut av nyhetsbildet og relevante konflikter. Filmer er definitivt ikke bare moro og fantasi, lenger, de blir mer og mer et formidlingsmedium og de bør åpenbart ha et kraftig, vedvarende, mangesidig budskap - for å kunne innlemmes blant nevnte klassikerne. Et annet fellestrekk, spesielt for de Oscar-nominerte eksemplarene, er at de omhandler amerikanske konflikter og dagligliv, eventuelt mer historiske hendelser, og naturligvis med et mørkt, kritisk blikk på amerikas kulturtradisjoner, generelle oppfatninger, den amerikanske metaliteten. Og om man utelater den amerikanske faktoren passer fremdeles beskrivelsen på filmene som lages over resten av verden, likeså, da de stort sett tar for seg svært gjenkjennelige, illustrerende problemer. Humorinnslagene, som "Juno", preges óg av dette - og humoren som sådan er svart, overintelligent og burlesk. Dramatikken er alltid tilstedeværende, personene er mer komplekse enn før, og oftest i en litt destruktiv retning. Relasjonene skal utfordres eller brytes, ikke opprettholdes for enhver pris. Kinoturen skal ha innvirkning på både hjernen, hjertet og magen - og det til de knallharde grader som vel er fysisk oppnåelig.

Ta "There will be blood", for eksempel, og ikke helt tilfeldig. En uhyre brutal historie om en mann som er så kompleks at man kan få nervesammenbrudd av mindre. Gnistrende godt spill av Daniel Day-Lewis; som garantert mottar sin særdeles fortjente Oscar-statuett for tolkningen av navnebroren Daniel Plainview. En merkverdig mann i en merkelig setting; kynismen råder, men likevel kommer hans menneskelighet påtagelig til syne og man klarer ikke bestemme seg for hvorvidt han er tidenes mest motbydelig skurk, eller en overfølsom, mismodig skrue - formet av tilværelsens ødeleggende krefter. I det hele tatt synes dette å være det pregende, mest populære temaet for tiden; tilværelsens uutholdelige tyngde. Som trykker oss ned og får oss til å begå handlinger vi ellers aldri ville begitt oss inn på, og som vi vil føle sterk anger for - i ettertid - hvis vi er i stand til å føle overhodet. Daniel Plainview kjemper mot naturen; den menneskeskapte og den rurale; i strid med religionen, familien, sine overordnede, sine underordnede, moralens drivkrefter og det store syndefallet. I det hele tatt. Filmen preges av en typisk ominous music; som det ofte kalles; illevarslende, nasale orkestertoner. Som en langdryg øvings-session i operaen. Effektfullt, men tilnærmet uutholdelig - hvilket også er beskrivende for filmen som helhet. Man klarer ikke lene seg tilbake og la seg rive med et eneste sekund, man sitter ytterst på stolsetet og pines i to timer og førti minutter og jeg syntes - for å være ærlig - at det var temmelig strevsomt. Og jeg var visst ikke den eneste. Mot slutten satt salen og kniste på de mest upassende steder, og hysteriske latteranfall brøt ut av en scene som knapt kan sies å være utpreget latterlig, til nød en smule festlig, bare fordi det var så befriende med ørlite moro; endelig; en forløsende fleip eller tre før den store tragedien satte inn. Jeg vet ikke helt hva jeg skal mene om denne, heller; jeg satt igjen med ubestemmelig inntrykk av overspill blandet med absolutt genialitet; jeg klarer ikke slå fast hvorvidt Daniel Day-Lewis briljerer eller drar det altfor langt...men det er hevet over enhver tvil at det er han som gjør filmen verdt å se; historien som sådan er medrivende, men på langt nær perfekt. Filmatisk er "There will be Blood" ekstremt langsom, utmælende og musikken irriterer mer enn den skremmer i lengden. Samtidig som den er nydelig fotografert, klippet, iscenesatt og tilegnet en meget bra voice-over. Enkelte av replikkene er tilnærmet udødelige; "I drink your milshake" - amen! Dog er jo dette også Day-Lewis' fortjeneste. Litt synd at han skal være så enorm i hovedrollen, for birollene blir uverdige i sammenligning. Mange gode skuespillere, men altfor ensidige karakterer; Ciaran Hinds er en miniatyrisk skygge av seg selv, og for en Phantom-fanatiker var dette en stor skuffelse. Jeg synes ikke at dette er et så unikt verk som alle skal ha det til - en svært vellaget film, definitivt, men ikke verdig en 20. plass på listen over tidenes 25o beste, slik folk på Imdb synes å mene. Det er en slags ondskapsfylt tvillingbror til den vesentlig mye mer givende "The Assassination of Jesse James"; den eneste filmen jeg klarer å sammenligne den med, og som jeg likte mye bedre, men det kan ha litt med sjangre og skuespillere å gjøre. Daniel Day-Lewis etterlater uansett et vanvittig inntrykk; usympatisk eller ei; og jeg tror jeg bør se filmen om igjen før jeg gjør meg opp en endelig mening. Problemet er at jeg ikke vet om jeg orker.

Litt mer lettfordøyelig, og dermed en film jeg vet jeg kommer til å ville kjøpe og se igjen og igjen, er den absurd nydelige "Le Scaphandre et le papillon"; det franske mesterverket som har blitt årets snakkis i hjemlandet. Faktisk en potensiell ny favorittfilm, for min del, selv om den er så sterk at den nesten er umulig å se på - den også. Jeg følte meg filleristet og ødelagt etterpå, og min tante var nesten på gråten. Hun ble med meg spesielt i egenskap av å være en likesinnet når det gjelder franske filmer; vi er megafans begge to - og hun blir da sjelden så grepet av fiktive fortellinger, og hun gråter aldri på kino (ifølge henne selv); hvilket sier en hel del. Det fantastiske med denne historien er at den er uhyre original og uhyre rørende. Med en filmatisk vinkling uten sidestykke og en fotografering av en annen dimensjon. Mathieu Amalric ruver i hovedrollen; en helt umenneskelig pretsasjon; og får meg til å vente i desto mer gledesstrålende spenning på den nye Bond-filmen - som synes mer og mer lovende - der han, som sagt, skal spille überskurk. I motsetning til "Dykkerklokken...", der han spiller den karismatiske, dyktige og ironiserende redaktøren av franske ELLE, Jean-Dominique Bauby, som plutselig befinner seg på sykehuset - etter et hjerneslag - og ikke kan røre på en muskel. Lenket til sykesengen må han tilpasse seg sin nye tilværelse, som er en radikal forandring fra hans tidligere livsbejaende, kvinnebedårende, fart og moro-pregede livsstil og dermed byr på mange vanskeligheter. For å si det mildt. Filmens mest ubeskrivelig fantastiske fortrinn er nettopp skildringen av denne tilpasningsfasen; fordi alt sees fra Amalrics egen synsvinkel. Det vil altså si gjennom hans egne øyne; bokstavelig talt. En helt utrolig idé, som fungerer såpass bra at man nesten ikke klarer å tro på det man ser. Og det gir desto mer ubehag å forholde seg til mannens lammelse, når man må forholde seg til at kameraet kun kan bevege seg på samme premisser som ham selv; og man befinner seg dermed innenfor de samme veggene, fengslene om du vil; og man tar del i hans begrensede innblikk i omgivelsene rundt seg, oppholde seg i de samme rommene, gjennomgå de samme lidelsene. Selv oversiktsbildene, der man ser mannen utenfra og dermed forstår hvordan han har forandret seg, er konstruert for å samsvare med mannens eget selvbilde; hvordan han oppfatter at den ytre verden betrakter ham, og likeledes hvordan han kan betrakte seg selv. Og hele tiden; hans besnærende, krystallklare fortellerstemme som gjengir tankene, fortvilelsen, besettelsene og den grusomme vissheten - her ligger jeg, fastlåst, som i en imaginær dykkerklokke, og mitt liv vil aldri bli det samme, min fremtid er mest sannsynlig ødelagt. Sjelden har man som publikum vært mer deltagende i handlingen; og sjelden har vel en filmhandling vært mer betagende. For den verden Amalrics rollefigur gir oss innblikk i er overraskende vakker og rørende. Her blandes de konkrete synsinntrykkene fra sykehuset; de mange besøkende fra fjern og nær, møtene med venner og familie, turene ut i nærområdet og utsikten mot havet; med minnene fra livet han brukte å leve - reiser, elskerinner, gourmetmat, filmer han har sett og drømmer han har hatt; klippingen er fri, men lett å følge, og heldigvis er dette en mann som tross i sine fysiske begrensninger har mye å formidle. Selv når han er bundet til rullestol og hjemmehjelp 24 timer i døgnet. Ergo blir hans situasjon ekstra ille; siden vi så overtydelig forstår hvor mye klokt og nydelig han har å formidle, hvor mange kloke ord og nydelige fortellinger han har å tilby verden. Så gjør han det også til sitt store oppdrag, sin aller siste ambisjon, å fortelle sin historie i all dens poetiske form. Selv om hans taleevner er satt ut av spill, får han uttrykt seg gjennom sine nye hjelpere - de tre mest standhaftige, trofaste kvinnene i hans liv - og via et system med blunking og bokstavkommando klarer han å ta fatt på prosjektet han allerede hadde kontrakt på da katastrofen rammet ham; sin selvbiografi. Historien filmen baserer seg på er sann, men tro mot sin egen genialitet får den enda et nytt "lag" av virkningskraft, siden den ikke er en filmatisering av Jean Bauby høyst reelle biografi men et slags tilbehør til den; en annen, utforskende versjon som står fint på egne ben. Og hvilket liv den skildrer; hvilke mennesker, hvilke visjoner. Det er en uhyggelig, sørgelig og ubegripelig mektig film som anbefales absolutt alle.

Den samme anbefalingen gjelder i grunn "Sweeney Todd"; en fullkommen orgie i blodsutgytelse og fantastiske figurer; dog mest av alt er en maktdemonstrasjon for Johnny Depp, et bevis på alle hans talenter - og dermed har den svært mye til felles med "There will be Blood". Både Depp og Day-Lewis er da også nominert til Oscar for sine hovedroller - og det er skrekkelig synd at de må være konkurrenter om den prisen og ikke kunne fått den begge to. Spesielt fordi Viggo Mortensen også er nominert, og i utgangspunktet er den som burde fått den - da "Eastern Promises" er mye bedre enn alle disse andre filmene til sammen. Nok sagt. Men "Sweeney Todd" er utvilsomt underholdende, og har mange humoristiske undertoner, selv om den alt i alt er en særdeles dyster affære. River og sliter i hjertet, for å si det pent. Det er en grotest, morbid, makaber, vanvittig, sjarmerende, suspekt, umoralsk, bisarr musikal - av alle ting - om den aldeles forrykte og hevngjerrige Benjamin Barker som etter femten år i australsk fengsel vender tilbake til hjembyen London; "full of shit"; forvandles til sitt enda mer forrykte og hevngjerrige alter ego Sweeney Todd. Han pleide å være en hyggelig, naiv liten barberer med kone og barn. Nå er han en sadistisk, utspekulert morder som inngår kompaniskap med Helena Bonham Carter; og disse to sammen utgjør et veldig lite heldig team, der de kutter struper og lager pai av menneskekjøtt. Filmen er latterlig motbydelig, til tider, men det har ingenting å si for kvaliteten. Dette er et nok et Tim Burton + frue, i samarbeid med Johnny Depp-mesterverk med alle deres typsiske kjennetrekk og kvaliteter og ingen andre kunne klart denne bragden - det er bare å bøye seg i støvet og nyte gørr og blod og innvoller med smektende musikalsk tonesetting. (Når det gjelder musikken har den heldigvis ingen likhetstrekk med "There will be blood", takk og pris.) Her er herlige melodier og minneverdige tekster som man kan nynne på lenge, lenge. Men først, fremst og ikke minst er dette Johnny Depps film; en glitrende, horribelt god rolleprestasjon - en salig blanding av ond hevner og ulykksalig, ensom vandrer som man sympatiserer med fullstendig på tross av alle de grusomheter han bedriver; slik bare en mann som han kan få oss til. Nå skal det likevel sies at det trengs en regissør som Tim Burton for å få ut det aller, aller beste i slike skuespillere - selv Johnny Depp. Her fungerer absolutt alt - aldeles ypperlig - og vår venn piraten beviser endog at han kan synge. Filmen har mange smådetaljer til felles med andre musikalske kostymeepos, som "Phantom of the Opera" (host host); deriblant maskeradeballsekvenser, operaarier og overforbruk av svart øyenskygge; men der "Phantom" hadde sine sentimentale, hjertevarmende øyeblikk heller "Sweeney" konstant over mot det grufulle og blir der. Johnny Depp har en like rå, uskolert stemme som Gerard Butler; og det høres unektelig flott ut; men han når ikke helt opp til den andres sangkvaliteter hva angår teknikk og innlevelse. Han synger med hele sin sjel, uten tvil, men det er først og fremst skuespillerkunsten han utmerker seg med. (Og Gerry må jo sies å ha hatt sin dose av begge deler, i enda større monn.) "Sweeney Todd" er for de mer hardføre musikalfans som vil ha sin andel grøss og (mye!) blod, pluss et drøss med fenomenale skuespillere og en regissør som burde ha vunnet det som vinnes kan, men ikke er stueren nok til at dét går an. Uansett står verkene hans som levende bevis på hvilken mester han er, den godeste Tim Burton, også får det være at Sweeney Todd er mørkere og mer forferdelig, mer...vel, grusom, enn de foregående. Den er om mulig enda bedre - rent filmatisk. Vel verdt kinobilletten, men man trenger muligens en dram etterpå.

Disse filmene er altså representative for årets og nåtidens suksessoppskrifter; med sine utførlig beskrevne særetrekk; og det er dette jeg da er litt usikker på hva jeg skal synes om; kan jeg like filmer som handler om ulidelige tema? Slik det er nå, hele situasjonen tatt i betraktning, tvinges jeg nesten til å fastslå at de utpregede, intelligente feel-good-innslagenes storhetstid er forbi. Og det er unektelig synd - mener jeg. Man har tydeligvis ikke behov for lettbent, men tankevekkende virkelighetsflukt lenger - det er et klart skille i bransjen, mellom enten og eller, og på den ene siden står de romantiske tullekomediene og på den andre står dramaene som river i hjertet. Førstnevnte går som regel så det suser på inntektssiden, tross dårlige kritikker, men blir fort glemt. De resterende får fantastiske, panegyriske kritikker og betegnes som "essensielle verker". Jeg, for min del, savner heder og ære til epos som "Stardust", "Across the Universe", "Hairspray" og "Enchanted". Joda, de har vunnet priser, men nokså ubetydelige sådanne, og de hadde fortjent mer allmenn anerkjennelse. Ikke fordi de er så mye bedre enn de dystre, men fordi de er minst like bra. Kvalitetsmessig er de kanskje enda mer fullendte, siden de makter å kobinere forskjellige sjangre og innlemme de dypere elementene i en ellers mer positiv fortelling. Underholdningsverdien overskygger kanskje den politiske effekten, og man går ut av kinosalen med en litt annen magefølelse. Men jeg ser ikke helt det uheldige ved av og til å slå seg løs, la seg rive ut av den daglige tralten, alle verdensproblemene, og nyte to timers fantastisk, alternativ virkelighet der problemene bygger seg opp for å løses ikke kulminere i en fatal sluttsekvens der noen/mange/alle dør eller gråter eller må bygge opp livet på nytt. Og hvis det, mot formodning, er en happy ending har den garantert en bitter ettersmak eller brodd eller noe annet som gjør at man ikke kan la være å fundere. La meg derimot understreke at jeg liker - veldig godt - at de nyere filmene har mer dybde, mer intelligens, likesom jeg selvsagt liker å fundere på kompliserte sluttpartier og intrikat dialog, og at disse filmene utvilsomt er svært gode - på alle nivå - men det er fremdeles noe jeg savner. Man må være i et bestemt humør for å klare å nyte slik filmkunst, man må gjøre seg selv sterk og tilgjengelig for budskapet de ønsker å formidle. Noen ganger kjenner jeg at jeg ikke er i stand til å fordøye budskapene og da sitter jeg igjen med en vond magefølelse av at verden egentlig er verre en verst og menneskeheten er genuint fordervet. Kjøpte "Hairspray" på DVD denne uken, derav kontrasten, og den får meg til å glemme den harde realiteten, og synge og digge og igrunn synes at livet er ganske okey. Jeg vet at det filmer som "There will be Blood" formidler er reelt, sant og sikkert på sin plass, men jeg vet ikke om det er ubetinget sunt. Det jeg prøver å si er vel, derfor, at gode filmer ikke nødvendigvis gjør godt, ikke alltid, og at man må ta dette med i beregningen når man ser dem; slik at hvis "de potensielle klassikerne" ikke treffer en helt - hvis man ikke klarer å like dem - trenger det ikke skyldes en ubestridelig dårlig smak, eller manglende forståelse, men rett og slett at man ikke var i rett humør for slike filmatiske inntrykk - akkurat der og da. Og i stedet for å avskrive filmen, eller å avskrive seg selv, bør man kanhende - i slike tilfeller - ty til en helt annen slags film, som treffer hjerterøttene annerledes, og dette innebærer - igjen - at det fortsatt må lages slike filmer; som treffer hjernen og hjertet og magen og etterlater dem i skjønn harmoni; filmer man kan få utbytte av, men ikke traumer, filmer som kan gi glede, og uten bismak, filmer som kan inspirere til tårer, men ikke tenners gnissel. Til min store sorg nomineres slike filmer aldri til Oscar. Og hvis de gjør det, i sjeldne tilfeller, kan man garantere at de ikke vinner, og blir snytt for heder på det mest urettferdige vis. "Phantom" og "Pirates", jeg bare nevner det; men kanskje, la oss håpe, kanskje kanskje vil Johnny Depp få sin oppreisning og vinne for "Sweeney Todd" - han er min favoritt, siden Viggo sannsynligvis ikke har nok status til å kunne ha en sjanse. Dessverre. Jeg heier på alle de overnevnte filmene, og gir dem all min kudos, all min ros, men ser det ufordelaktige i at filmsjangerens fremtid synes preget av destruktivitet og tragedie.

More than just for show

Brit Awards 2008: One of the world's biggest, most entertaining and most significant award shows - at least for the music business - went down last night, and took a whole lot of pleasant honourings with it. Also, some fantastic performances - and just wins. First and foremost, congratulations to Kylie Minogue for her "Internation female" award, which was a most well-earnt, rightful distinction for this spectacular little lady, of whom one can now be a fan both for her singing achievements and for her acting work on "Doctor Who"; no less! And who else to announce the winning but the ever-so-adorable Doctor himself, David Tennant! Perfect idea, perfect pick, and massive fangirl squee! The two of them reunited, on stage together for the first time since Christmas, and it looked...pretty cosy. They have obviously bonded firmly since their appearance on the show, and now seem the best of friends. One can speculate if there's even something more to it. She did deny - with striking sincerity - the allegations that she is with Olivier Martinez again, to give that relationship a new try, so there's still hope. I, for my part, would love to see her and David getting serious. Come on, he's the most likeable man in the Universe. Next to Gerry Butler, that is. He has pretty glasses, he actually thinks he can travel in time, he loves his job, his fans and everone he meets - evidently - and he wears his velour suits so extremely well. Also, it didn't decrease my amount of fanciful schemings when he declared that Kylie "loved a bit of velour" too. Hence, their Brits appearance seemed so cute and nice and appropriate; from a DW fanatic point of view. I couldn't care less if the Christmas Special was awful overall - bad action bad plot bad extras bad everything else - since this brilliant couple made it worth watching despite all the flaws. Sparks kept flying between them, constantly, their chemistry and exchange of dialogue (and kissing) was excellent. Electric. I have to admit, and I really can't explain this so please don't ask me to, that I would much rather have (had) Kylie's Astrid Perth as a permanent companion for The Doctor than Freema's Martha Jones. Donna set aside, for there is no way I can view Catherine Tate objectively, nor her choice of roles, she is a Goddess - consequently the comparison must be between these two other girls, and I prefer Kylie wholeheartedly. Might be because I've always loved her music. Might be because I've always loved Kylie, although I seriously doubted she could act. And she probably can't. Not really. But I mean - it's Kylie. After all, she's an icon and an institution of her own - which she proved by her stunning performance of new hit single "WOW" at the same Brit Awards, an obvious favourite moment of the evening - in addition to the whole DW-reunion. A culmination of quality; talent, experience and style. Which she always contributes; being a true professional and old school entertainer. I remember all the expectations when it was confirmed she was going to be on Doctor Who, my own mixed anticipations of fear and joy, maybe she would ruin my favourite TV show, and when she turned up on screen, she was simply gorgeous and made such an effort to utter her terrible lines with a minimum of dignity, and boy it worked; at least to have her there, to have Kylie join forces with the Doc and make it fit; seem natural; it was just too cool to be true. Kind of relived that joy by seeing her and David hugging and smiling and all; live and in front of an audience, they were so absorbed in one another she almost forgot whom she was supposed to thank for the award when she eventually got her hands on it. (And off of said David.) Well, I like to read stuff into this, anyway. She was rather overwhelmed, of course, which she stated later on as well, but it sure didn't help that she had to receive the prize statue from a guy who is handsome as Hell and wildly charming and whose irresistability is off the scale. And he's Scottish. Poor Kylie. Or, come to think of it, bloody fortunate Kylie. I should be so lucky, my ass. He had the expression of a glowing, expectant school boy when he stood up there waiting for her. AND he lifted her up into the freakin' air, just like he did with Rose. I had flashbacks! Blissful ones! Billie's married now, after all, even having celebrated this with a pair of matching tattoos for her and husband Laurence Fox, which they had made whilst on honeymoon - and it would be kind of super-sweet to have The Doctor and Astrid snogging in real life. Ultimate celebrity match-making. We may dream - a little. And make fancy wallpapers to celebrate; both Kylie's victory and the merry opportunities. Oh, am I a fangirl. The utmost pleasingness of being a fangirl - can't ever be denied. Especially not when the fandom representatives contribute to my musings and illusions -likeso:

[Image: PhotoShop artwork by Scara; because I love Kylie, because I love David, because I love anything with the both of them in it that simultaneously alludes to Doctor Who, which I love, and I love PhotoShop too - by the way. All rights served and do not steal for evil purposes.]

Moreover, a humble nod to Sir Paul McCartney, another hero of minem who got his own statue in honour of his "Oustanding Contribution to Music" - and I couldn't approve more! The man is a proper genius, to paraphrase Kylie who presented him with the gong, nice to see her once again, and it's nice of them to give him something to mend his wounds after the terrible court affair with Heather Ugly Bugger Mills. May the woman rot, and someone keep her quiet from now on. He deserved so much better, and got something too worse. Poor man. I wish him great luck, and happiness, and hope he sticks to his promise about turning back to what he does best; music. I'll love him regardless, though. He's offered the world a unique legacy of far-from-silly love songs and compositions and beautiful ballads that'll live on forever; an awe-inspiring, one-in-a-million, fabulous and utterly memorable musician - parallelled only by the likes of Freddie, Brian et co. And - finally, good to see Amy Winehouse returning to the big stage, a lot lately, if not entirely in shape yet. She did look a little worse for wear, during her last performance. A little uncertain, to say the least; stuttering, shaking, fumbling, voice quivering, dance moves slipping - altogether quite "wobbly", as the Daily Mail chose to put it. But she's back on her feet, apparently due to methadon and proper treatment, and her mom's care, for which we should all be relieved and happy. Whether she's truly content with her new condition is a wholly different matter. But she sings, and she dances; she doesn't simply groan and jump about; which is a wonderful change - from recent, other events where she was in a far more terrible state. The show, on the whole, was a delightful experience with some great acts and some scandals and an abhorring group of hosts (The Osbournes, what gives!) and loads of swearing, see-through dresses (ugh!), other ugly outfits, drunk rock'n'rollers, tiny WAGS, big ladies (GO Beth Ditto!!), noticeable appearances from people I admire a lot; MIKA was there - and he sang! (WITH Beth Ditto!!), and Leona Lewis made a glamorous and impressive manifestation of her vocal abilities; in an incredible dress, and then there was...David Tennant. With a literally star-studded shirt. Lookin' good. Happiness in a gaze!

Male obsession

Warning: Scara is being a proper fangirl. And teenagerish. And severely inconsistent. AND I'm listening to the "Chicago" soundtrack, whilst humming and bouncing along. It's nice, folks!

I am now officially guilty of having fallen head over heels in love with all the leading men of BBC's not-so-strictly-period drama series "Robin Hood". This is, of course, a matter of reference to yesterday's lovin' my janitors-post; speaking of hunky men, lusting for visits, searching for soulmates and being overly enthusiastic; well, here I'm more like completely besotted. Especially with one of Hood's best buddies, Alan-A-Dale. I mean, all of them are gorgeous, charming, terribly attractive male creatures who live in the woods and always look clean, cool, fresh faced and newly shaved; there's the dear and kind-hearted Little John; whom I would like as a big brother or kind uncle, mostly; and the deadly adorable Much, for whom I'd gladly cook every day, seeing that he's permanently hunger-ridden, although I doubt he'd appreciate my cooking, and the younger protegés - Will Scarlet, oh dear - and, admittedly, even the baddies are highly desirable; Richard Armitage beholds enough mysterious darkness to kill a poor fangirl stone dead with a single glance. Keith Allen is pretty disguting, in character, and he's Lily Allen's dad, but he is a tremendous villain with lines and personality made of utter WIN. Still, there's something special about this certain mister Alan-A-Dale. Something to do with the first impressions and such. He was the one who made me watch the series; all due to the pre-opening credits sequence where he was running away from a bunch of evil knights and regardless he managed to be careless and...amazing. I didn't want to turn away from the screen after that, and have been glued to it every Tuesday at 8pm since. That's right, it's being regarded as children's telly here in Norway. Series One of "Doctor Who" was broadcast at the exact same time at an equivalent channel some odd years ago. Pretty inconvenient, and poorly promoted by the station in charge; no marketing skills, no reschpekt; but I get so very much attached nonetheless. Good timing. And, as I mentioned above, grrrreat eye-candy. Pleasure for soul and spirit, that goes for both these shows. Where the mind fits into this, however, I cannot tell. Then again, when could I ever? In short, and before I start babbling away about my darling Doctor, "Robin Hood" is yet another take on the rather old and outdated story about Robin of Locksley, returning from the holy wars to find his home county bothered by a ruthless sheriff, and his village occupied. A classic tale, redone many successful times by Kevin Costner and the likes, which the Beeb has now decided to revamp just a bit (more similarities to DW), touched up and spiced up and you name it - and with great luck; wonderfully received by the viewers. They've given it a modern feel with loads of humour, sass, great scripts, fighting, torture, action, überclever actors and - sexiness. Typical Superior Quality overall. It's pretty nonsensical, though, as for history and continuity; has a bit of homemade-feel to it. Not everything is as choreographed and edited as it should be, plus the extras are rubbish and the costumes were probably bought at Top Shop; Robin's wearing a hoodie, and I spotted Much with a tee from H&M, and it really is too clean-cut and polished; but when it comes to performances and effort, it's all incredibly genuine, with a tad of irony, and it's filled with raw emotion and basically...radiant with public appeal. Massive amounts of appeal. These guys just yearn to work their way straight into your heart and stay there; impossible not to like, anyway. So, yeah, I've kept watching. And made some new and interesting acquaintances. Jonas Armstrong is, as the critics have already stated, a superb choice for the lead character, as well as being cute as a button. Also, he surely knows how to work his brow. Did I mention, the stunts are awesome? I see hours and hours of sword training and potential bruisings; just perfect! Gordon Kennedy's Little John is brilliant - and kind. Yes. Sam Troughton I'd marry any way. And, finally, there's Alan - as played by the immensely irresistable Joe Armstrong; a typical, promising, BBC-housed actor who has been through all the obligatory rounds of training doing one-episode appearances in long runners; Midsomer Murders, Foyle, all the love, and Blackpool - where he played the minute role of Mark Reed. Want to see more of him, and soon. Maybe a sidekick for The Doctor? Maybe something in the lines of Bond, James Bond? He is the handsomest, most likable outlaw with antihero-capacities and a twist or two that I have ever had the pleasure to drool over. Every week. Oh, the joy! And, to my great advantage: these are all out of my league-gentlemen, whom I need not be ashamed about fancying and who won't ever have to see me put my strikingly visisble affections on display; ergo I may pour my love out loud, but to them it'll pass unnoticed, or at least quietly. I just might meet them in the street. Fortunately, I will faint before I'll ever be able to utter anything embarassing or scare anyone. Unlike the possible disaster of trying to bond with young and attractive plumbers...or not so young, unfortunately married and still somewhat attractive joiners who'll wish to see no more of me - very shortly. I have no belief in own wantedness. I'll need it written down and spelled out. But if he bothered, I'd take a hint too. If he bore any resemblance to Joe Armstrong whatsoever, I'd be more than willing to spell it out for him. Now, persuasion, that I'm better at. Appearing in a convincing state when facing him takes less than nothing; I can be extremely so. But then there's the slight catch that he might turn my offers down. Which I am too convinced he'll do to feel good about trying. There's the major trouble regarding my actually keeping up the faith that he - whoever he might be, let's say anyone - might fall for my overexcessive enthusiasm and inability to restrain this. I am very plain. No, wait, I'm not. And maybe that is the bigger issue. I am very complex, but I tend to keep an enornous plainness about it, so I'm pretty easily read. Thing is, I need a man who cares for reading. And a will to actually listen if some explanation is required. And who'll be grinning with love at my constant eagerness, not taunt me. So, meanwhile, before I do find this Ideal Bachelor with capitol everything, which I'm indeed convinced that I eventually will - or, easier, he comes knocking at my door (can't help but hope) - I'll stick to BBC. And the British male population, which seemingly is flawless. Never fails to passify a poor fangirl and put her into complete distraction mode. Mesmerized. Flabbergasted. Possessed. There you go. Within the last few years and months; Toby Stephens, David Tennant, John Barrowman, Chris Eccleston, Damian Lewis, et cetera, and in no particular order of intrusion - straight into my brain mass. BBC überfan, c'est moi. And I keep wanting more knights and armour and wry smiles and SCOTSMEN!

Et meget snevert rom av innsikt

"Det rommet" - [draft] - en samling tilfeldigheter
Av Scaramouche, Po(t)eten, som brukte uforutsmessig mye tid på dette, midt på natten, og nå er helt og fullstendig utslitt i hodet sitt av å skrive ting som henger sammen og egentlig ikke henger sammen likevel, men inngår i en sammenheng - en kolleksjon av kollisjoner som stadig kolliderer og kollokverer, eller hva de gjør - og jeg måtte vri hjernecellene mine ti tusen ganger rundt hverandre for å konstruere dette; et "søsterdikt" til en annen, relativt nylig produksjon; påbegynt for evigheter siden, i et bakfullt øyeblikk da det virkelig føltes som om verden gikk rundt omkring seg selv; fortsatt på litt nå og da, men aldri maktet å la seg fullføre, før jeg endelig kom på den glupe idé at jeg skulle snekre og krøkke til det hang ihop og ikke gi meg før jeg hadde noe ferdigstilt; hvorpå resulatet ble et stykke merkverdig byggverk, et merkelig forsøk på meningsgivende ordkløveri som skulle lyde poetisk og som jeg ikke er sikker på at jeg kan si meg ferdig med, men likevel er ganske fornøyd med hittil; pluss et siste kursivert parentesavsnitt eller to som kanskje kunne vært utelatt men som jeg valgte å inkludere, og la bestå i all sin essensielle uunværlighet; og noen prosjekter skal man bare la forekomme, ikke nødvendigvis og ettertrykkelig gå nærmere etter i sømmene, er det ikke så?

våkner verden
svinger jeg
er svimmel

med blikkontakt
omkring meg
stedets vrimmel

sett ovenfra der svever slik en himmel

og ta fatt
skrittvis støtvis
dagen i porsjoner

motstår visse
muligens for
vridde rotasjoner

oppstandelsen til evige i antall relasjoner

og første steget inn
tar treffpunkt midt i
mellom mennesker

kommer gradvis til
passet en mot alle
og enhver især

man utgår kun som resultat av det som er

med mine steg raske
stadig på ferden
henimot den rolige stunden

tenkte om oven
ifra ble meg bestjålet
verdier allerede gjenfunden

de ventende kan stryke over den reelle grunnen

alt det man tillot fare
signaler om en annen her
skapelig tilværelse

stenger bak meg
mer enn hva jeg aner
kjenner som tilblivelse

jeg samler sammen dagens lager overskuddstilgivelse

**
;således er jeg i bevegelse og skal forbli
utellelig som alle tall i hvert mitt skriveri
mens motgang liksom medgang står meg bi
lar ingen overtalelser få meg på gli

;da jeg er helt og absolutt, fullstendig fri
til alltid å få bidra - med en egen vri
at det personlige er mest av alt jeg har å gi
foruten dette, kun tristesse, intet mer å si

Mainly tenant maintenance

Noen få kommentarer, til en helt alminnelig mandag, og litt innsikt. Det står nemlig ganske dårlig til med den hjemlige situasjonen for tiden. Mitt kjære studentboligkompleks lider av det berømmelige opphopningssyndromet, da alt som kan gå galt går galt, og det samtidig. Det vil si at forrige uke ble absolutt alt som fysisk mulig kan bli det ødelagt og nå føler jeg nærmest at jeg bor på en middelmådig campingplass. Om jeg noensinne havner i en trailerpark et sted uti midtvesten uten fremtidsutsikter og på samfunnets bunn, kommer jeg i det minste til å være godt forberedt på hvordan jeg skal takle det. Visse fordeler skal man da oppdage ved enhver situasjon. Dog, det er ikke veldig komfortabelt, dette - campinglivet har liksom aldri vært min greie. Og jeg har nå vært uten heis, uten vann på felleskjøkkenet, uten vaskeri og med en sviktende internett-tilkobling hele weekend'en. I utgangspunktet var det bare heisen som streiket, men når et eller annet genialt vedlikeholdssystem i tillegg fant ut at de skulle "rense rørene" og forbedre vannkvaliteten, sånn helt plutselig, og dermed fikk vanntilførselen i hele bygget til å klikke, pluss at bobestyrerne her - på toppen av det hele - ikke har giddet å be Miele fikse vaskemaskinene som har vært halvveis i stykker lenge, da må det jo til slutt bli en megakatastrofe av det hele. Og inneværende helg koblet virkelig alt seg ut, og man ble sittende uten tilgang på det meste. Måtte vaske opp tekoppene i dusjen, håndvaske T-skjorter og grassat spare på håndklær. Følte meg rimelig komisk der jeg stod med begge nevene i vaskebøtten og lekte husholderske fra en femtitalls straffangeleir. "Mathieu og korguttene" bare med Scaramouche i hovedrollen. Nuvel.

Det positive er, derimot, at på grunn av alle funksjonsfeilene og småkatastrofene, må vaktmesteren kommer på besøk og vaktmesteren er da meget sjarmerende. Alle de som jobber med vedlikehold her i huset er egentlig svært så sympatiske og dét skaper ytterlige problemer siden jeg ikke riktig greier å kjefte på mannfolk som er distraherende kjekke og imøtekommende og yder super service. Iallefall er jeg ikke veldig flink til det. Kan være glimrende kjeftesmelle i skriftlig form, men ansikt til ansikt melder jeg oftest pass og får samvittighetskvaler og smiger-anfall. Utrolig mottagelig for slikt, det skremmer meg litt. Har tidligere fått besøk av tidenes barskeste rørlegger, blant annet, da dusjen min døde i fjor høst, og jeg hadde tenkt å være morsk og klage på standarden, men idet jeg åpnet døren til møtet med hans blendende, lykksalige smil forsvant absolutt alle de nøye planlagte kritikkutsagnene mine på et blunk og jeg ble forvandlet til en stammende fjortis med røde kinn, og usannsynlig mange feil og mangler på hybelen som umiddelbart måtte utbedres - rent tilfeldigvis - og vil du bli til en prat og litt småkaker, kanskje? Ikke noe nytt, akkurat, at jeg lar meg handlingslamme av bedårende hankjønn; men blir nå litt forlegen i ettertid, for jeg har min dose av selvkritisk sans og ser jo hva jeg driver med. Samtidig er jeg er en ganske fremfusen person, når det kommer til et stykke, og jeg har en tendens til å ikke klare å skjule min...begeistring. Denne min beryktede entusiasme - som er såpass innebygd, og slår seg på til de grader automatisk, helt av seg selv og utenfor min kontroll, at jeg gjerne handler, snakker, skryter (primært av andre), ler og - vel - flørter; fullstendig uten å tenke meg om. Som om hjernen bare slår seg av og lar de hjertelige impulsene håndtere både taleorganer og morotikk. Hvilket oftest resulterer i at jeg buser ut med et eller annet meget lite gjennomtenkt som jeg sannsynligvis angrer på i ettertid, men aldri klarer å forhindre. Så om ikke lenge får jeg vel en ringfinger viftet opp i fjeset, med et overtydelig "ta et hint, din usle leieboer"-uttrykk attåt. Og en mistroisk, meget lite attraktiv halvpensjonist utpekt til ny og fast hjelper for den unge damen med de sprø tilbøyelighetene; bare i tilfelle jeg skulle falle for fristelsen å prøve meg på noen flere "akutte reparasjonstilfeller" snart igjen. Man ska'kje komme her og kommer her. Men, helt alvorlig, det er et faktum at jeg ikke makter å reservere meg når det gjelder overilt henrykkelse over diverse...ting; jeg er en særdeles åpen bok, pleier min mor å si, som leses lettere enn "Da Vinci-koden". Å si at jeg går med hjertet i hånden er en annen, litt mer poetisk metafor; og likeså passende. Jeg er en innbitt romantiker og det synes. Kanskje, tenker jeg, kanskje potensielt hypotetisk mugligvis, banker der en dag på døren min og jeg lukker opp og utenfor står Den Ene; han jeg egentlig har gått og ventet på; og han slipper alle verktøysakene eller hva det er han har med seg rett i gulvet og måper som en flyndre på bassengkanten, fordi han nettopp ble slått ut selv; av vissheten om at dette er noe, helt reelt, helt viktig, helt verdt å gripe fatt i og holde fast ved og definitivt gjøre mer ut av. Også kunne han, og ikke jeg, ytre disse magiske ordene, som en uimotståelig bekreftelse og en inngangsbillett; "jeg må visst bli her en stund, jeg. Mye å fikse." Akkurat den siste linjen der; "mye å fikse"; det ville vært ubetalelig. Og et smil. Jeg ser for meg en scene ála den i "Once upon a time in the west" hvor Cheyenne løfter på hatten og spør Jill "did you make coffee?" og hun lyser opp som et juletre og erklærer "this time, I did". Det er en av de aller søteste filmscenene i hele verden og jeg spiller den alltid minst tre ganger. De små gleder. Og dette sitter jeg da og spekulerer i, mens jeg drømmer om menn å koke kaffe til; det ultimate, überromantiske møtet mellom to mennesker som er "meant to be", der settingen blir uviktig, der omgivelsene ikke lenger betyr noe, bare ham og hun som endelig fikk innfridd alle sine forhåpninger og gjengjeldt sin entusiasme. Lille, svermeriske jeg. Kan ikke rydde, kan ikke lage mat, men bør kunne fikse en kaffetår. Men, mine "romanseskildringer" tatt i betraktning tror jeg nok ikke jeg kommer til å utgi sentimentale kvinneromaner med det første. Altfor avansert av meg.

Lasting fancies

Sounctrack: Supertramp and silence. Sound of my life, for the moment. Loving the "...famous last words..." album with a proper, true devotion; that is, when I remember to actually turn it on. Am extremely absent-minded right now, and keep forgetting important information and obligations and...stuff. Timey-wimey-wibbly-wobbly. Would be nice to have a machine to turn back and redo, sometimes. Surely would.

I am now past 400 Blog entries (weee!!), in one-and-half years or so, approximate numbers, and celebrate this grand event with some ramblings out of randomness, to prove my addiction to composition upon a whim; just a thought, again, and to write out of these thoughts, these feelings, that constantly run through me, infect my system, these pricking, passing fancies that need to be released somehow. Or, how I myself need to be relieved of them. Fully dispose of their consequences; the mind consumption and various mental complications they induce. Leave some room for what I should be doing, and the rest, give me some peace; grant me the chance to escape from my own flights of ideas to be able to focus on those of others, learn and memorize them as well. I am talking school, of course. I am talking about the consistent, inevitable fact that I distract myself into a state of own and engrossing, overflowing babble (and doodle, lol) whenever I should be clear and attentive and ready to absord the knowledge presented to me; oh, and that I ought to be more susceptible in general, but that's a whole different story. Sticking to this one, let's see what we've got:

"The Craven Warlord" - for my forlorn soldiers
By Scaramouche, the Po(t)et, because of the cruelty that is being bluntly sacrificed and left behind, in the mere distance, especially when still beholding a will to fight. Figurative meanings of the extremest kinds. Since my three passions of the moment, as of always, are the immortal Love, Death and the Ocean, you may guess which one this poem regards...mainly...although, I suppose you could say that it deals a little with each and on the whole depicts all three. Started out as a one-off dedication to my überhero Ezra Pound (lalala station of the metro et cetera, but there's SO much more!) and the simplistic style, as seen in the first stanza. Continued with some what-follows pensiveness that resulted in a prose paragraph as seen below. Very Whitman-ish, which fits since Pound was influenced by him and has even written poems for the guy. Albeit they weren't all that very praising. It's (simultanously) simpler and more difficult than I usually write and it's a bugger to decode, even for the Mistress herself. Feel free to try, all attempts and comments appreciated! Also, I like my poetry in italics - currently. Another fancy that will probably pass, or decrease in frequency. For now, I'm lovin' it. And decisively letting my ramblings feature it.

too cruel
beloved
way too
cruel
perchance
for your own
good
and sought after
impossible

where were you when the terror so commenced
to hide beneath the broken grounds and there belie
and next be gone, abundant flares across the mound,
you stranger of the thousand seas, come back to me
be there more fights of gory, vicious pleasure, somehow leisure
see what we will have time for then, arrangements overcome
where are you when the horror so continues, on the wane,
you fret of escapology and still remain detached as echo
to cloud the view already blurred by crazed communes
with fervency of closed and outright flatness, quiet,
your return predicted, your departure more proclaimed
where will you stay when even final floors collapse
I yearn to know just how the manic plans are schemed
as birds of prey, my love, and ready for betrayal
to think that I am settled, never more to roam and seethe
parade a slow accept of any take, to always make a give
our prophets rest in true defeat, locate the battles lost
the victims you refused to treat when you trailed off
they linger in the sand of bungled deserts, striking sails
and cannot make the pain undone, rebandage wounds
where were you when the utmost moorage wrecked
and heavens opened wide to let the trembling feathers in
the trumpets cried for you, the horses ran without their men,
to bring you hence, I wonder how the shields might work for cover
chance to show you, I, who cried so much of blood in vain
and took the beatings for a signal that the truth was simpler
where will you be when all the wars rage on within, will you commit
or lay your head on someone's gentle pillow in the stiller mud
you dancer of the thousand starlit constellations, I believed you
rather shy to see the one whose spirit shan't be sacrificed
as you would feebly render - I might be torn in two, I set my sword aside
and leave my weapons be, make further not, let myself in for loss

Epic Flail

and now, my bird of prey
whom will you next betray?

Scaramouche bedriver aktiv raljering med klassiske verker. Også kjent som blasfemi i visse...kretser. Lol. Intern humor på Litt.vit.-studiet. Og en meget lite høytidelig og likeledes meget høy og tydelig hyllest til denne Dunt-av-Allegorieri, også kjent som Dante Alighieri. Hva er dette? Vel, mest av alt et resultat av to laaange forelesnings-sesjoner om Vergil og nevnte Dante. Jeg er ikke ekstremt fascinert av noen av delene, egentlig, i allefall ikke når det puttes inn i en UiB-isk kontekst av historiske og betydningsmettede bestanddeler - og faktum. De elsker faktum der nede. Vi vet med sikkerhet og vi kan utvilsomt tolke det dithen, blablabla, men det kan vi jo definitivt ikke, da disse verkene ble skrevet en stund før vår tid, for å si det mildt, og ingen uansett kan gjengi nøyaktig hva Mr. Dante himself hadde av rare idéer oppi hjernen. Nuvel. Mer enn nok (mer eller mindre) urimelig kritikk; jeg innrømmer at jeg ikke er verdens mest positive og entusiastiske student for tiden, men jeg stiller da i det minste på forelesning, jeg følger (nøye!) med, og jeg får da litt ut av det. Stiller kritiske spørsmål, tegner ikke fullt så mye i margen, og greier og greier. Men da foreleseren erklærte at "Dantes verdensbilde likner til forveksling et kvinnelig brystparti" klarte jeg rett og slett ikke holde meg lenger. Verden er en PUPP! Så vet vi dét! Og dermed ødela jeg selvsagt for konsentrasjonen av resten av forsamlingen også. Klarte jo ikke la være å si det høyt. Host. Og hva pokker har egentlig Vergil å gjøre nedi Helvete? Er ikke det et rimelig spørsmål å stille hva han i realiteten bedriver nedi der? Det vil jeg mene. Mr. Foreleser, derimot, gjorde seg kostbar og litt arrogant og mente jeg nesten burde vite dette, til han selv innså at den sangen (= kapittelet, eller cantiche for de som er mer inni denne terminologien) der noe av dette hintes om ikke står på pensum. Heia UiB. Ytterligere forklares det nå aldri hvorfor Vergil blir utpekt som Dantes guide, ei heller i denne utvalgte sangen, men jeg antar at Mr. Foreleser heller ikke visste dette, at han overhodet ikke kunne besvare spørsmålet mitt, og bare ville unngå å virke litt teit. Da blir man gjerne litt ovenpå. Ellers er han en flink og tydelig fyr, så han er veldig tilgitt. I motsetning til fakultetet hans, som ER skikkelig teit. Jeg er så moden og reflektert atte. Ikke langsur heller. Men pokker til intoleranse, da! Nuvel. Altså. Jeg skulle få noe fornuftig ut av Dante; og danne meg et koherent, utfyllende, forklarende resymé. Det ble...en litt moderne versjon av dette Episke Diktet, som jeg - personlig - igrunn har blitt litt fascinert av. Det er jo intrikat oppbygd, om ikke annet. Jeg fatter fremdeles ikke hvordan NOEN kan makte å skrive en hel bok på versemål. Eller komme opp med den glupe idéen å begynne på en slik oppgave. Særlig bra blir det ikke, uansett, og - jeg mener - at de orker! Prosa er fint. Vers er - også - fint. Men, for å sitere Poe, dikt skal kunne leses på rimelig kort tid under rimelige omstendigheter. Jeg tror ikke meningen er at gedigne epos skal skrives på (påtatt og påtvungen og regelrett uleselig!) verseform. Dikt, derimot, kan godt være litt eposiske. Pluss at jeg da måtte finne en måte å summere opp "Den Guddomelige Komedie" på, som IKKE var langtekkelig og som ga et greit bilde av handlingsforløpet, GROVT sett. Litt overfladisk skumming her. For de som IKKE studerer litt.vit. og derfor er fritatt fra slik tung, klassisk lesning med mindre de frivillig går inn for det: "D.G.K." er et enormt diktverk, på ca 900 sider, om Dante og Vergils ferd gjennom Dødsriket, Skjærsilden og opp i Himmelen, hurramegrundt, og den har en MEGET åpen slutt, på et vis uten ende, uten en skikkelig avslutning; som etterlater leseren relativt i beit for all mulig forståelse og forklaringer - whatsoever. Den er historien om Dante, av Dante, med Dante. Men hvorfor han i det hele tatt skrev den er uvisst, likesom hvorfor han la ut på denne ferden. Den har egentlig ingen sammenheng med noe som helst. Men er likevel et utrolig kult meta-epos, med mange artige vrier og et helt sykt plot, som i bunn og grunn dreier seg om å formes som dikter og finne seg selv (som skaper av høyverdige epos). Min utfordring var derfor, i metadiktningens egen ånd, å lage et selvstendig vers som i forhold til "D.G.K" kunne 1) utgjøre en rimelig grei oversikt over handlingen, 2) ikke bruke altfor mye tid/ord/plass og 3) gjøre budskapet en smule mer oversiktlig, da dette er en svinvanskelig bok å memorere hva kronologiske hendelser angår og heller bør tolkes for det den er: en gedigen allegori. Og muligens en innbilt (eller reell???) ferd ned i Underverdenen. Mye dill, dall og tallsymbolikk. Mye unødvendig mas. Men en del fancy sitater, utvilsomt. Blant annet skriver han en del om Roser. Visstnok er det salige roser i Skjærsilden, like under Himmelporten, som absorberer all skjønnhet og bekjenner all visdom. Fine Rose. Og dette visste jeg jo allerede. Det er ekstremt mye referanser til "Doctor Who" her, eller omvendt, at DW har latt seg inspirere litt, og for alle dem som har sett "The Satan Pit" er handlingen rimelig velkjent. Møtet med Lucifer, alltid like festlig. Her er han dog frosset fast i isen og får ikke gjort mye skade. Men den pels-sekvensen er ubetalelig. Og hedninger er fine mennesker, det slås fast. Skjærsilden, derimot, minner mer om det der Dalek-moderskipet. Men, tilbake til saken, man tager en bok og man herpeserer debn litt og lager en FRI tolkning. Med all mulig ærbødig respekt for forfatteren og null til overs for de sære og sneversynte (uten å nevne navn eller tilholdssted). Dette er hva jeg klarte å mekke sammen:

"Den omstendeligste tragikomedie"
Av Scaramouche, Po(t)eten, som egentlig er veldig glad i Dante, og ekstremt-veldig glad i enderim, ekstremt-veldig lite glad i Vergil, óg veldig lite glad i den nynorske oversettelsen vi ble pådyttet, hvilket synes. Ekstremt-veldig tydelig. Jeg fant da den engelske utgaven på nettet, og dette er naturligvis en hyllest til den, min egen studering, dikterkunsten som sådan, Den Store André Bjerke - som lærte meg å rime på denne måten, og som er min egen Vergil - og til Mr. Dante; hvis italienske skriblerier jeg faktisk begriper noe av. Slå den! Ikke en omskriving, dette, for de som måtte tro dét. Det er en dedikering, og en personlig tolkning; jeg må bare understreke. En personlig VRI, med lett gjenkjennelige Scara-uttrykk. Here goes:

det var en gang en liten, tunghørt fanboy, han het Dante
han elsket lese tunge vers med rim på alle kante
og dyrket deres skapere som guder, der kan plante
guddomelige vers på rams, som bryter med det vante

den lille mann sa, skjønne er de, tilba deres virkning
og han studerte verden nøye, klokskap ingen hindring
vel ansett for en ekte, upåklagelig erkjenning
av filosofer, apostrofer, vitenskap og vinning

han var sympatisk, tøff og kjekk, men nokså tørr og dumsnill;
før den erverdige og salige herr Dante lot det stå til
ble inntatt litervis med mjød, først da ble mannen helt vill
men alt i alt var han fornuftig, lærd skribent med midtskill

men plutselig en dag, han tok seg håpløst frem på turen
og endte opp forvillet; blant de høye trær forloren
han klatret opp, han klatret ned, og kom seg over muren
men endte opp i klørne på den fæle trubaduren

han unnslapp, heldigvis, men måtte spørre etter veien
og etter viden leting, fant den surmagne lakeien;
en spydig ulv som trodde han var ute på galeien
men han sa han var ensom drott, og heller trengte pleien

dog ulvens skarpe klo, den gav ham mang en bitter kvale
for lunefulle rovdyr liker ei slik usann tale
til sist ble han befridd av én som var foruten hale,
og hvis dikterkunst var ypperlig, bevinget som en svale

i redsel for de skumle ting, han søkte livets viten
men tross i hans geni så følte han seg stadig liten
hans liv det var et puslespill, og Dante var for sliten;
han visste aldri hvor han skulle legge første biten

vår kjære helt besluttet derfor; jeg skal fare lenge
og måtte mitt idol, den store Vergil, på meg klenge
slik kan jeg tyde budskap jeg blir gitt, og få i gjenge
den epos-diktersyklus hvorinn jeg min sjel skal vrenge

mot redningen han stevnet, gjennom flere lag på reisen
han søkte svar på livets gåte, fikk den midt i fleisen
det skulle vare år, før han igjen ble varm ved peisen
i mellomtiden fryktet han for vindens kraft mot sveisen

i form av straff, i motsatt fall, og alltid med sin troen
på egne evner, lykken, og en tillit ifra noen
han la seg flat og krysset selv det smaleste av broen
i jakten på den fullkomne og opplysende gloen

Vergil og Dante, radarparet, meget sterkt beseiret
de mange krappe svinger, og utfordringer, de herjet
utallige av døde sjeler; tilbedt liksom feiret
en engel der, et esel her, en syndeflod beleiret

og skal man se tilbake, og det skal man jo i diktet
så kan man tro at Vergil denne unge mannen sviktet
når begge havnet hodestups i nedre pinselssjiktet
og måtte gnafse pels før de igjen fikk sol i siktet

men over himmellegemer og planetbaner mange
de fortsatte, utrettelig, mens nettene ble lange
og skyggene ble kortere, og begge ble litt bange
for Helvetet er ensomt selv for Paradisets slange

til slutt, eller på nytt, da de kom luntende mot målet
Vergil var luta lei av Dante; alt det epos-gnålet
erklærte, han, med brask og bram, så brenn ham da på bålet
men Djevelen sa nei og nei, vi sløyer ham med stålet

og Dante ble så deprimert og skuffet over vennen
som viste seg å ikke leve opp til dikterpennen
nei, han var bare brøkdeler av überpoet-stemmen
forrådt og sint han vendte seg mot lyset i loftslemmen

og gudene sa: kom, vår helt, gå dit ned ikke atter
la alle tanker fare fritt, fjern dine yogamatter!
så tok de ham imot, så fromt, med heder og med latter
besørget ham en kone og en herlig, vakker datter

slik ender ikke dagene, han har det bare skjønt,
vår Dante ble en kul poet; så dyktig og berømt
han levde meget bedre enn han evig kunne drømt
mens Vergil selv forble i Limbo som et usselt skrømt