Mot nye høyder (for metadiktning)

Soundtrack: Supertramp - "Fool's Overture". IGJEN. Gjett hvem som har fått dillaaaaa. Genialeste bandet, nest etter Queen og Roxy; me hearts wholeheartedly. Jeg er et skivende menneske. Som kjent. En meget uutgrunnelig po(t)et med behov for nedtegnelse av varierende tankespinnerier. Og dét innebærer ikke bare skribling på mer naturlige (les: beleilige) steder som bloggen og skriveboksider og servietter og baksiden av kvitteringer fra Cubus, men også i allerede overfylte marger og lærebøker og...i bøker generelt. Hvorfor legger man inn tolv blanke sider bakerst i Samuel Beckett-skuespillene hvis det ikke er meningen at de skal tas i bruk? Eller, fylles med merkverdige innspill man kom på der og da, og i nuet, og neppe kommer til å få nttte av senere. Likevel. Jeg nyttiggjør meg simpelthen den ledigstilte plassen. Og tar notater der det passer meg, generelt sett. (Det mest ekstreme var vel da jeg satt på forelesning og måtte notere beskjeder på en kaffekopp fra 7-11. Typisk engangsforeteelse. De er forbasket upraktiske å skrive på, til informasjon.) Så, joda, tilfeldige skriblerier er veldig betegnende for meg som vanemenneske og jeg etterlater en god del krusseduller her og der. Alt kan ikke bli like meningsgivende. Nevnte jeg at jeg ble svært glad i å rable ned skjeve trær og blomster og manga-figurer i humaniora-søppel-språkfilosofiboken fra i fjor? Og dessuten, for å snakke om noe helt annet, er jeg veldig glad i meta-tematikk, har lest altfor mye om det i det siste og blitt helt oppslukt; deriblant innen dramastudier som inkluderer inngående analyse av Vladimir og Estragon i "Waiting for Godot" og man kan jo bli litt hektet av mindre. Videre, om man slår sammen disse to faktorene, blir det gjerne til et lite hverdagsfilosofisk dikt. Prosaavhandling. Whatever you say, Master. Dagens utvalgte og nylig ferdigkomponerte handler om mine etterfølgere, i meget direkte og ordrett forstand, for eksempel de stakkars uskyldige som benytter seg av tilbudet om å kjøpe lærebøkene mine - "pent brukt". Ingen gunstig handel, nødvendigvis. Men de får i det minste gå i mine fotspor. I veldig overført og smått bekymringsfull betydning. Disse kjøperne vet garantert meget mer om meg enn jeg gjør selv, nemlig, etter å ha studert stikkordene mine og alle de små parantesene. Minner meg på at jeg aldri skal selge bøker til psykologistudenter. Jeg vil ikke bli analysert på grunnlag av et stort hjerte og "weee! doctor-ref. + indir. drømmesekv., se her!!" etterfulgt av smilefjes. Hmmm. Men hva skal nå Psyk.-folkene med mine lyrikkoppslagsverk. Tror jeg beholder dem selv, uansett, jeg. Litt for mange bakerst-i-boken-tekster til at salg vil være tilrådelig, der. Og romaner selges ikke - per definisjon. Spesielt ikke Samuel Beckett-skuespill. Nuvel. Nok om det, mer om meg:

"I boken" - om å ta utfyllende notater
Av Scaramouche, po(t)eten og studenten. Påbegynt for én og en halv evighet siden, fullført i kveld, sedvanlig habitt blitt. Smått tilegnet tidl. lærer(e) som etterlot kråketær i fortellingene mine som jeg måtte tyde og som for alt de vet kunne gitt meg varige mén. Hjalp meg nok litt på vei, også, skal innrømmes. Det blir en slags omvendt rekkefølge av samme hendelsesforløp. Å lage et kart med stier du har gått, som andre deretter reviderer og merker opp også må du gå alle turene på nytt. Jeg er kanskje ikke verdens største turmenneske. Men jeg har måttet tilpasse meg, drastisk, etter å ha vokst opp i en familie som beskjeftiger seg med digital kartanalyse for å tjene til livets opphold og elsker fjellheimen over alt på denne jord. Så endte jeg likesågodt opp som medarbeider i familiemedriften, art director intet mindre, samt at jeg ble fjellfanatiker jeg óg. Ubemerket manipulering, anyone?

mine egne kommentarer blir som fotspor,
merker, etterlatenskaper i en varig støpning
som å si at "her var jeg" til alle ukjente
gi fra seg, bitvis, emnene som man tok opp
og utlevere kjennetegn, en tråkket sti
der løper langt og lenge, bakenfor meg

varder inn i sommernatten, lyser opp,
og utgjør utborderte mantra sådd omkring
de ordene som faller mektig til mitt bryst
iform av tillegg til de skrevne; doble inntrykk
et dobbelt opp av alt som gjør meg godt i livet,
mens jeg kun haster videre til neste side

kanskje ikke alltid seriøst som passende;
var reaksjonen satt i forbund med leksjonen
en faren tanke om hva enn du ville ønsket deg
i lesningen, men ei umiddelbart oppmerksomt,
påkaller en sterk kontrast du griper an til slutt
og setter opp mot lunefulle hypoteser

slik det bastante argument du kan kreere
fremkommer, så snart, av mine fundament
jeg kunne vært de ytringer du ikke formulerte
den forestilling som du aldri var deg helt bevisst
i mine mange kommentatorøyeblikk, igjennom
vinduer ensidig pansret med vurderingsglass

dengang jeg var stillfaren og myndig kritiker
med blikkfangsrike kjennemerker overstrødd
i gult og rosa; tusjet ned og skriblet opp
slik vil du finne bøkene og utforske hver stavelse
med overfølsomhet for all den ære jeg rettmessig
ikke vil bli gitt, men hvori mine stitråkk flettes inn

og du kan følge mine ruter, mene meget,
streke over, plotte ned et rent og ubesudlet blad
som blir ditt eget kart, men vit at jeg kom først
og min erfaring lå til grunn for din befaring
var lite nytt å spore der, min venn, når tidens tann
er øyne som har skummet sidetall i resent fortid