Livets skolering

Selvstudium I:
Til læring, næring og ettertanke - og, kanhende, inspirasjon? Fordi allting synes å henge ihop, og da kan man likesågodt studere det samlet. Og i den anledning, lage seg en enda større porsjon konstruktiv lærdom - av det hele.

Mål: å motta impulser fra andre land enn det Hollywoodske, og la seg inspirere av kulturer radikalt vesensforskjellige fra vår egen, her i Europa. Valget falgt denne gang på Asia, med eller mindre tilfeldig, og avledet et ønske om økt innsikt i Japansk kultur og livsstil, mer spesifikt det som rører seg av liv, leven, levnet i storbymaskinen Tokyo. Skildret fra en mannlig og kvinnelig, innenlandsk, synsvinkel, men óg fra et utenlandsk, primært vestlig, ståsted. Her for å bygge "studiekompetanse" på et bredt utvalg med kulturelle inntrykk, fra forskjellige sjangre, alt innen film, litteratur og musikk.

Pensum
Roman 1: "Vest for solen, syd for grensen", 2005,
forfatter Haruki Murakami - i bokklubben
Roman 2: "Tokyo Tango", 2006,
forfatter Rika Yokomori - i bokklubben
Film 1: "Lost in Translation, 2003,
regissør Sofia Coppola - på imdb
Film 2: "Last life in the Universe", 2003,
regissør Pen-Ek Ratanaruang - på imdb
Lyd attåt: Roxette - "Little miss sorrow", Happy End - "Kaze Wo Atsumete", Bryan Ferrys versjon av "In the mood for love"; som da fungerte som inspirasjon for Wong Kar-Wai da han laget sin klassikerfilm ved samme navn, fotografert av nedenfornevnte samarbeidspartner Chris Doyle - pluss Goldfrapps nyeste album "Seventh Tree", som jeg har lagt min absolutte elsk på. Bandet Goldfrapp også, forsåvidt, da de er blant de mest geniale musikere jeg noensinne har fått øyene opp for og skriver aldeles vidunderlig electromusikk.

Dom: Jeg hadde egentlig sett for meg dette som en generell utforskning av Tokyo som en ettertraktet, spennende og henrivende storby; med impulser fra et fancy folkeferd og friske opplevelser. Istedet endte jeg opp med et litt dystert dypdykk ned i en underverden av horer, narkotika, kriminalitet og tristesse. Men ikke bare. Fikk meg en del nærgående skildringer av menneskelig svik, fornedrelse og tragedie, men óg av kjærlighet mot alle odds, gode relasjoner og mulighet for stor og langvarig lykke. Dessuten er det alltid et stort pluss å se saken, i dette tilfellet Tokyo som bysted, fra flerfoldige vinkler - ikke ene og alene den glorifiserte turistattraksjonen med neonlys, sushibarer og dansende, digitale dinosaurer på husveggene.

Utgangspunktet var et akutt behov for å se om igjen dette Coppola-datterens gedigne mesterverk, "Lost in Translation", med min favorittskuespillerinne nummer 2 (nest etter Juliette Binoche, selvsagt) Scarlett Johansson i hovedrollen. Og som vanlig var det en storartet, rørende opplevelse; det er og blir en film som tåler mange gjensyn, med karakterer man aldri får gjennomtolket nok, og scener man aldri kan studere seg lei på. Også har den slikt et vidundelig soundtrack, hvorfra stammer pensumlåten signert Happy End. Og som alltid, etter å ha sett denne yndlingsfilmen, får jeg en påtrengende lyst til å reise rundt i Japan, for en kortere eller lengre periode, bo på Park Hyatt, vandre i Kyoto, synge karaoke og møte Bill Murray sent på natten i en hotellbar. "LiT"fungerer som et reisebrev - en samling scenebilder, på løpende bånd, som i en katalog av minner. Sofia Coppola fanger følelser, uttrykk, farger, lyd og lys, mer enn å holde seg til en reell handlingsformidling. Man trekkes inn i selve filmen, lever med og i det lille univers hun skaper der. Den appellerer til alle sanser, til hjerne og hjerte, og til det dypeste av en deltagende sjel. For, mest av alt er dette en kjærlighetshistorie; en vár og likevel direkte love song; både til et vakkert metropolisk hovedsted, og til et forhold mellom to ufattelig sjarmerende personligheter, Bob og Charlotte. Sjelden, om noensinne, har jeg klart å opparbeide like stor sympati for to filmfigurer. Man legger virkelig sin elsk på denne duoen, og ønsker dem alt godt her i livet, og håper inderlig at de greier å treffes igjen. "LiT" spiller, antagelig ubevisst intenst, på hele spekteret av emosjoner; fra rungende latterbrøl til trillende tårer, i allefall på slutten; formet etter hovedpersonenes møter med den japanske kulturen, som igjen inspirerer til disse ytringene. Fra dem selv, likesom fra publikum. Man følger i deres fotspor, ettersom de lærer japanere og deres vaner å kjenne, og derav oppstår mange misforståelser, men også mange flotte øyeblikk. Innimellom er filmen både rar, sær og absurd, før den skifter over i et vidsomspreget spor, spekket med livserfaring, rødvinsslabberas og populærkulturelle referanser. En liten, utpreget fin-fin lavbudsjettaffære; en rarietet og et overraskelse, originalt og modent drama - som inneholder det meste, de fleste, og enda litt til; av menneskelighet og kommentarer omkring vår eksistens; og som kunne vært mye mye mye lenger, men gudene forby at de lager en oppfølger av den grunn. Den er en uventet, evig klassiker, i egen rett; og forhåpentligvis kommer den til å forbli nettopp dét, for all fremtid.

Og, av dette ble jeg da - enn videre - minnet på et lignende stykke filmatisk poesi, som er enda mer rendyrket og rotekte asiatisk, nemlig den lille perlen "Last life in the Universe", signert den thailandske regissørmesteren Pen-Ek Ratanaruang, som for øvrig er ute med ny film på norske kinoer i disse dager, nemlig den filosofiske og smått makabre "Ploy". Hans forrige filmsuksess er imidlertid en desto mer skjør og, i all ærlighet, sær sak - om en ensom, suicidal, kontrollfrik av en japansk bibliotekar som blir bestis med en smått sinnsforvirret, men betagende, ung kvinne fra Thailand, hvis søster nettopp er blitt drept i en trafikkulykke. Med disse to dysfunksjonelle individene som vitner. Søsteren jobbet som selskapsdame, delvis også hore, og de to hovedpersonene blir sakte men sikkert dradd inn i hennes verden, og stifter en del bekjentskaper de godt kunne vært foruten. Ytterligere kommer de nærmere og nærmere hverandre, og utvikler - steg for steg - et forsiktig vennskap; utprøvende, litt merkelig, og aldri klisjéaktig. Før de reiser ut til hennes, for å si det mildt, shabby hjem og tilbringer noen dager der mens de prøver å få orden på egne livssituasjoner. Ingenting blir helt som man hadde forventet det, og personene er på ingen måte slik man skulle trodd, og filmen tar iblant vendinger som gjorde undertegnede totalt målløs, og vantro, og jeg visste ikke riktig om jeg skulle le eller gråte eller bare henge med, men valgte da en grei kombinasjon. Akkurat som i "LiT" formidles det mer på den billedlige, emosjonelle fronten, enn den rent spenningsbetonte. På mange måter er det en gjennomgående, vekslende stemning man står overfor her, ikke et faktisk plot. Fotograferingen er ved Christopher Doyle, verdens beste på sitt felt, og dertil aldeles forbløffende skjønn. En fargesprakende reise gjennom følelsesliv, og alminnelig livsførsel; på individuelle såvel som på generelle, asiatiske premisser. Også er det en søt beretning om et vennskap mot alle odds, motsetninger som tiltrekkes hverandre, og det får man jo aldri nok av. Hva dramaturgi og tempo angår, er den langsommere, mer dvelende og mer ettertenksom enn "LiT", og med enda mindre konkret handlingsforløp - på et vis - men med flere, mer komplekse undertoner. Menneskene er ikke fullt så håndgripelige, eller lettforståelige, de er vanskelige å skjønne seg på og få noe tolkningsgrunnlag utav, men fascinerende likevel. Eller, kanhende, nettopp derfor. I det hele tatt; det er en fascinerende film, og et meget annerledes sideblikk på en kultur kjent for sin effektivitet og glansede overflate, men som her synes mer grumset og underfundig undrende.

"LiT" ansporte dog, på sin side, ikke bare mer filmanskuelse, men også en nyvekket hang til en gammel kjenning blant klassikerforfatterne, nemlig Haruki Murakami, og jeg tok derfor umiddelbart fatt på hans "Vest for solen, syd for grensen" som - ironisk nok - berører mange av de samme temaene som "LLitU". Spesielle mennesker, i temmelig spesielle miljø, som finner frem til hverandre og bygger opp et spesielt, men tiltalende vennskap. Den begynner med en oppvekstskildring, som i en dannelsesroman, men utvikler seg dernest til beretningen om en middelaldrende mann som, på bakgrunn av sine minner og sine fortidige eskapader, vikler seg inn i et nett av sorg og svik, men også gjenoppdagelse av egne lyster; i det at han plutselig, og nokså ufrivillig, kommer i brutal nærkontakt med følelser han trodde han hadde fortrengt. Hajime er en vellykket, gjennomført hardtarbeidende og intelligent fyr med en snill fru og to stykk snille barn og en lidenskapelig interesse for musikk, som han får dyrke så mye han bare vil, gjennom jobben som jazzbar-eier. Han bestyrer to klubber i Tokyoområdet, har det han trenger av penger og materielle goder, og lever forsåvidt et helt utmerket liv. Likevel, som leseren etterhvert får et meget klart innblikk i, synes det overflatisk, nesten meningsløst å leve slik - for Hajime selv. Han har gått gjennom voksenårene og følt seg utilpass, retningsløs, uvitende; det er alltid noe som har manglet, og i forsøket på å finne dette ene, retningsgivende, har han begått mange tabber og besørget en hel del sorg for sine medmennesker. Blant meget annet, har han diverse kvinnehistorier og svært triste oppbrudd bak seg, men det synes ikke riktig å gå innpå ham, i den grad det burde, og han fremstår som en nokså likeglad person med påtatt distanse til eget liv og egen følsomhet. Som om han eksisterer i en døs, en selvpålagt tilsløring av omgivelsene, og bare greier å summere dem opp, skildre dem nøkternt - slik han også gjør i nesten hele bokens første del. Men så kommer vendingen, den uforutsette inntreden av en kvinne han har savnet, og ikke egentlig fungert foruten; nemlig hans barndomsvenninne og hemmelige forelskelige - Shimamoto. Og hun har blitt en meget underlig kvinne med dystre hemmeligheter, som han faller for, men ikke lenger kan forstå seg helt på. Dermed blir det et vanskelig, uhyre krevende og utslitende forhold dem imellom, som ikke kunne ende rosenrødt lykkelig, og heller ikke gjør det. Boken er full av detaljer, intrikate bihistorier på veien, og interessante, men svært kompliserte understrømmer. Hvilket forfatter Murakami er ekspert på. En tilsynelatende enkel og oversiktlig handling som viser seg å ha utallige lag og potensielle løsninger. Og en rundreise i alle lag av det japanske samfunnet; fra Hajimes bohemske og senere velstående, men like kunstnerisk orienterte - til Shimamotos eksklusive, glattpolerte, muligens suspekte. Ikke bare er han ekspert på sammensatt historieformidling, Murakami er óg en ubestritt ener når det gjelder skildring av følelsesmessig frustrerte og selvusikre, men likevel sterke mannspersoner. Dette var nok en suksess, og en meget klok bok, i så måte. Sluttkapitlene, og Hajimes resolutte innsikt i egen tilværelse og i egne kjærlighetskvaler, er intet ringere enn genial. Og troverdig. Men, dernest fikk jeg lyst å se saken fra et mer feminint synspunkt, gjerne fra en selskapsdame av Shimamotos (trolige?) rang, og tok derfor for meg den hyperpopulære japanske forfatterinnen Rika Yokomori - og hennes "Tokyo Tango", om en ung kvinne som roter seg opp i noen uhorvelige vanskeligheter. Alt sammen på bakgrunn av en barnslig, naiv og dumdristig søken etter lett rikdom. Mer fritid, intet ansvar, uproblematisk kjærlighet, ingen planer, ingen forpliktelser. Det blir selvfølgelig ikke slik hun hadde tenkt seg; få av disse ønskene blir innfridd - i allefall ikke uten visse ulemper og fatale konsekvenser. Hun har fått streng beskjed av sin mor om aldri å date gamblere, fordi de spiller bort lykken, men alle disse formaningene kastes vrak på, i det hun treffer den tyve år eldre Mr Hotta - med kjælenavnet Bogey; en uberegnelig forretningsmann og ustyrlig spiller, med tilknytninger til skumle foretak og Yakuza-mafiaen. Sistnevnte klarer, for øvrig, de to raringene i "LLitU" å involvere seg med, likeså, og det går ikke særlig bra. For hovedpersonen i "Tokyo Tango"; Saya; sin del, resulterer kjærestens arbeidsforbindelser i mye ensomhet, fortvilelse og destruktiv oppførsel - i mangel av noe annet og bedre å fordrive sin nyfunne fritid med. Uten hemsko, blottet for kritiske motforestillinger, har hun gitt seg i kast med bordellvirksomhet, overdrevent alkoholkonsum, narkotika og høyst tvilsomme arbeidsoppdrag. Boken er en hardkokt, men likeledes øm og medrivende skildring av hennes modningsprosess; fra ung og begynnende selvdestruktiv, til eldre, erfaren og rimelig medtatt. Den er muligens ikke tidenes mest originale og velskrevne fortelling, men innehar en stor kvalitet i sin utforming og reflekterende skrivetil; i det at Saya selv, fra et voksent ståsted, ser tilbake og ser seg selv begi seg ut i alle disse vanskelighetene, og velger å ta et kritisk standpunkt til dette. Hun fordømmer egne handlinger, samtidig som hun nesten uvirkeliggjør dem; ved nøkternt å formidle det dragsuget av begivenheter hun ble dratt med i - dag for dag, år for år - der hun bare lot seg trekkes videre, endog til slikt hun kunne klart å komme seg unna, uten å vurdere omstendighetene overhodet. Riktignok er det en spenningsroman, en dramatisk beretning fra galt til verre, med mafiakonflikter, latterlig høye pengesummer i omløp, og særdeles store mengder sex; fra jappetiden på åttitallet, med tilhørende tekniske duppeditter og gjennomført stilisme - men det er også et portrett av en ung kvinne; et rent tilfeldig, i utgangspunktet uskyldig, ungt menneske; som plutselig befinner seg midt i et nett av intriger og livsfarlige uoverensstemmelser. Med en kjæreste, og senere ektemann, som er langt mer dominerende og tradisjonell, altså konservativ, i sitt kvinnesyn enn Saya nok hadde regnet med. Og en omverden på helt feil kurs; aksellerende, utagerende, syndefull. Fra alle samfunnets skyggesider; med deres kyniske holdninger, ondskap, ugjerninger, men også stakkarslighet. Yokomori skriver enkelt, men effektfullt; med en bitter undertone - en slags etterpåklokskap - som noen steder dras litt for langt, og blir litt gjentagende, men generelt sett fungerer bra. Og som et annet, kvinnelig motstykke til Murakamis mannsdominerte, er den perfekt. To gjengivelser i førsteperson, om å både se seg selv utenfra, og stille seg utenfor seg selv; og samtidig se den verden man selv lever enda tydeligere, likesom hvordan den former ens egenperson. I ethvert henseende, rapporter fra et land, fra en menneskelig eksistens, og fra en rendyrket, kunstnerisk vinkel.

Det beste med å ta for seg populærkulturelle impulser av denne typen, heller en reisehåndbøker og dokumentarer, er at man får et mye mindre tilgjort og mer naturtro bilde av Japan. Dette er autentiske skildringer av Japansk kulturliv, tross i sin fiksjonalitet, og deres menneskeskjebner er ikke utvalgte, representative eksemplifiseringer, som for å bli kjent med en befolkning. De er uttrykk for nettopp skjebner, følelser, genuin menneskelighet; de er karakterer, ikke karakteristikker, og gjennomført sammensatte. De blir aldri statiske, ensidige illustrasjoner, men stiger ut av lerretet, opp fra boksidene, inn i vår virkelige verden, og manifesterer seg som de mest ettertrykkelige erindringer på tilskuerens netthinne, for tolkning og lærdom og - i all hovedsak - ettertanke. Hvilket for meg, altså, er hovedpoenget med slike små selvstudium. Et mer samlet og allsidig stykke inntrykk, fra en ikke særlig enkel, men fryktelig fascinerende verden av spennende mennesker, hendelser og skildringer av livet som sådan.

Meanwhile, on a different note

Det skjer ting i rundtom i verden, og i fandom-universet, selv nå i den stille (?!) sommertid - der folk flest er mest opptatt av å ville sløve i skyggen, legge seg rett ut på marken i solsteken og grille hud, eller hoppe i havet for å skylle av seg overopphetingen. I allefall kan det synes som om det kun er disse aktivitetene man veksler mellom, i øyeblikket. Gamlehaugen var såpass overbefolket idag, at jeg knapt nok fant meg en gressflekk å sitte på. Og man bader fremdeles i klynge og svømmer under hverandre for å komme lenger ut. Fordi alle på død og liv skal plaske rundt inne på grunnen og helst stå lenge i ro, i sansen, og bare betrakte havet. Jeg skrev så instruksjonsmessig forbilledlig igår; om etterstrebing av de mer harmoniske tilstander, karma og idealisme; men kan selv bli nokså ilter etterhvert, av for store doser sol, fremmede medmennesker, bikinier som siger og overdøvende lyd; overalt omkring meg. Hjelper heller ikke at man - uansett hvor mange forhåndsregler man prøver å ta - ender opp dehydrert, svimmel og relativt solbrent, til slutt. Så jeg trekker etterhvert hjemover, slik jeg pleier, og evakuerer meg inn bak gardinene. Bytter ut 35 grader midt i solsteken, med 32 grader bak TV'en. Slår samme TV-apparatet på, og føler meg rimelig kaputt da jeg er istand til å ikke zappe forbi "Hell's Kitchen", men faktisk blir sittende og se ferdig episoden. Mens jeg heller i meg store mengder væske. Kjenner hjernecellene svinge og flimre forbi; benene knaker og fingrene er tørre og svetten holder frem med å hagle. Dog er jeg på ingen måte misfornøyd med formiddagen som var; on the contrary, vil jeg si. Idet jeg ligger der på gressflekken min, på et saltvannsvått badehåndkle og glor på alle de rare menneskene og leser japansk krim; da føler jeg egentlig ikke at jeg kan klage så mye, ei heller at livet er spesielt kjipt. Derimot er det en ganske behagelig utplassering, med en vanvittig flott utsikt mot knallgrønne plener og skimrende hav (og, eh, pene badende hankjønn, hoho), og en utsøkt sommerlig tilværelse, det hele.

Men - så kommer man altså hjem igjen, og sjekker nettet, og får seg en del overraskende overraskelser og interessante oppdateringer derifra. Som for eksempel at "The Dark Knight" har skjøvet "Gudfaren" vekk fra førsteplassen på imdb's top 250, der sistnevnte har tronet i en og en halv mannsalder, helt frem til nå, og en liten prosentandel av den bragden må nok tilskrives det enorme hedringsbehovet etter Heath Ledgers død, som óg har gitt filmen en enda større dimensjon av hype. Ikke at det er noe galt i dét, by all means, jeg synes (for å være ærlig) at dette er vel fortjent, særdeles berettiget, og ikke stort mer enn hva moralske retningslinjer skulle tilsi. Nå er jo jeg mega-subjektiv og inhabil, i denne sammenheng, siden jeg har vært "Batfan" hele mitt liv, synes Batman er den tøffeste superhelten av dem alle, mener at Christian Bale er den beste arvtageren Michael Keaton kunne fått, og elsker dem begge, og apropos; fremdeles savner Heath intenst og inderlig, og antagelig kommer til å grine som en liten kolikkskadet baby over dedikasjonen hans, når jeg først får sumlet meg til å overvære mesterverket. Dessuten er jeg ikke så glad i "Gudfaren". Okei, det er en genial gangsterfilm, med geniale mennesker i alle roller, men jeg foretrekker da "Mean Streets", "Chinatown", "Lucky Number Slevin" og "The Departed" anyday. Og, ikke minst, "Pulp Fiction". Et par av disse figurerer óg på denne toppers-listen, og kunne med fordel hatt en høyere plassering. Spesielt Tarantino-mesterverket; som etter min mening danker ut dem alle - med god margin. Ikke helt objektiv der heller, nei. Men likevel, det beviser hvordan marginene her er uhyre smale og hvordan alt, til syvende og sist, baserer seg på den berømmelige, skiftende og nettopp uberegnelige smakssansen. Og derav, enn videre, om annet som er helt og absolutt etter min smak; nemlig science fiction. Som at "X-men"-spinoff'en
"Wolverine", om favoritthelten ved samme navn, nå er ferdig innspilt og snart klar for kinoskjermen. Hvilket betyr mer av Hugh Jackman med klør, skinnjakke og meget suspekte tilbøyeligheter, men et hjerte av gyldneste gull. Jeg gleder meg stort. Ytterligere må det nevnes at selveste "X-men"-sjefen sjøl, Patrick Stewart - som har klart å etablere en lignende favorittstatus gjennom roller både der og i "Star Trek", intet mindre - for øyeblikket befinner seg på teaterscenen i England, i en litt annen setting, nemlig "Hamlet" (av alle ting), der han agerer rollene som spøkelset og Claudius. I selskap med David Tennant. Professor Xavier og Doctor'n på samme scenegulv. Jadda. Enhver sci-fi-geeks søteste drøm. Skulle gjerne hatt en prat med casting-ansvarlig for den bragden. Og dette har, naturlig nok, skapt en del felles overveldende hysterisk fanentusiasme. Royal Shakespeare Company priser seg sikkert lykkelig over den sikrede suksessen, men den kan selvsagt blir litt mye av det gode - når man ser reaksjonene til de 10 millioner fangirls som kommer strømmende; mer eller mindre uten kjennskap til The Bard, overhodet; for å få et glimt av sin elskede Ten. Og, som om ikke det i seg selv var nok, blir jo effekten mangedoblet, i og med at fangruppen stammer fra så mange leire, ikke bare Doctor-entusiastenes. Her snakker vi generelle Whovians, new & old-school, pluss flerfoldige Trekkies, og et utall Shakespeare-elskere og tilfeldige interesserte på slep. I ett, samlet publikum. Inni ett stakkars lite teaterrom. Det kan bli direkte uforsvarlig. Og som en slags sikkerhetsforanstaltning har man da, ifølge Daily Mail, som jeg da stadig kvir meg for å stole helt på, lagt ned et absolutt forbud mot å medbringe fan-artikler og gimmick-produkter fra de overnevnte seriene våre kjære hovedrolleinnehavere har medvirket i, som man ville hatt dem til å signere. Med andre ord er det lite håp å øyne, i horisonten, om å få Davids autograf på den siste utgaven av DWmagazine, eller de nylagde Dalek-figurene, i akkurat denne omgang. Men kjenner jeg den omgjengelige Davey T rett, er det bare å oppspore ham et eller annet annensteds, så signerer han nok. Mer en villig. Enn så lenge får de heldige billettholdere omstille seg til en litt mer "høykulturell" modus, og nyte David i en nokså forskjellig positur fra hans vanlige "...weeeell, time to save the world again." Blir nok mer i retning av "....weeeeell, time to kill some father figures." Men produsenter og andre ansvarlige bør nok ikke undervurdere, ei heller avskrive fullstendig, "Doctor Who"s relevans i dette henseende. For samme David kan, saktens, ha høstet nyttige erfaringer til Hamlet-rollen gjennom sin tidligere tidsreising; for eksempel, diverse svippturer innom det Elizabethanske England og møter med kjentsfolk av rimelig essensiell betydning. Som alle Whovians vet, har han i sin tid både hjulpet, inspirert og hentet lærdom fra The Bard himself (for ikke å snakke om Dronning Elizabeth), noe vi fikk være vitne til i "The Shakespeare Code" fra Sesong 3. Også laget han denne berømte sketchen for Red Nose Day der han er fortvilet engelsklærer som prøver å underviser Catherine Tate i Shakespeares sonnetter og det ga vel en smule inspirerende input, det óg. Igjen, dette om at allting er forbundet og brikkene faller på plass. For øvrig, nevnte jeg at jeg skrev om Shakespeare-stykket til eksamen? Mer enn én gang, forsåvidt, siden jeg tok for meg "Hamlet" på skriftlig heldag, og "The Shakespeare Code" og sketchetn til min muntlige presentasjon; de var to av temaene for min gjennomgang av Shakespeare innen dagens populærkultur. Ser man det. Mannen forfølger meg. Og "Doctor Who" er og blir kilde til mye mer enn bare lettbent underholdning. Uansett, jeg er sikker på at vår alles kjære Mr. Tennant, på grunnlag av all sin kunnskap, likesom samarbeidet med Professoren, sorry Patrick Stewart, vil klare sin nye utfordring med glans. Og for alle dem som savner David i sin godeste, gamle jobb - nå omtalt som signaturrollen - og som skulle frykte at han tenkt å legge denne på hyllen, her er et lite stykke deilig bekreftelse på at dét ikke er tilfelle. Ikke riktig ennå, i hvertfall. Mens man venter på Sesong 5, dvs noen løsrevne før-RTD-gir-seg-spesialer, har BBC valgt å glede oss med en egen Proms-avdeling for Who-tilhengerne, og en fantastisk, nyskreven miniepisode som "ekstra tilbehør". Denne ble da vist, ikveld, i Royal Albert Hall under den offisielle Doctor Who-konserten, hvor man fikk høre smakebiter (og hele stykker) fra Murray Golds soundtrack til sesongene 1-4. Blant annet "Doomsday"-sangen, helt på slutten. Og jeg kan tydelig se for meg alle tårevåte kinn. Det er ikke første gang BBC har arrangert oppsetninger for Who-musikken, med fullt orkester, men dette er definitivt den av størst kaliber, og den mest prestisjetunge hittil. Og i henhold til den storslagne standarden, måtte nesten Doctor'n bidra med noe musikalsk - han óg - hvilket resulterte i en egen Time Lord-komposisjon. Tro mot Universets lover, og muligens - indirekte - Beethoven. Fremskyndet av et besøk fra en gammel kjenning, nemlig skurkaktige The Graske, må Doctor'n ferdigstille sitt storverk og introdusere det for en, øh, lyttende forsamling i konserthallen. Dessuten får han sin debutopptreden som symfoniorkesterdirigent og bryter fourth wall-reglementer så det står etter. Dog, man må altså forestille seg at han snakker til tilhørere, og at de responderer på oppfordringene hans. Fungerer sikkert bedre når man faktisk sitter der, og ser seansen på storskjerm, og både kan høre og gi respons. Men for oss i mangel av tilgang, hverken på Royal Albert Hall, BBC radio, BBC One eller flybillett til London, og som fremdeles lider av post-traumatiske tomhetsfølelelser etter Series 4, pluss et like gedigent savn etter Rose, Jack, Donna og Cloney Boy, er det meg en stor glede å presentere youtube-utgaven av "Music of the Spheres". Fordi, som mannen sa, "the music of the spheres is all around you...". Doctor'n som musiker. I blådressen. For å fylle ventetiden. Og jeg ville gjerne hatt Doctor'n sin musikk inni hodet mitt, på konstant repeat, la det være klart. Now, enjoy!

Lesekunstens variabler

Enn videre, på veien, og som et tydelig apropos til forrige blogginnlegg - med en utvidelse av dennes tankerekker - om andre kulturelle impulser, fra andre land enn Hollywood, også med utgangspunkt i radikalt vesensforskjellige kulturer fra vår egen, vestlige. Først av alt, derimot, skal det handle om litteratur generelt. Om tendenser innen litteraturtolkning og om min hovedlidenskap her i verden, nemlig skrivekunsten. Boktitler, forfatternavn og annen namedropping bevisst utelatt. Og det var ikke enkelt, kan jeg fortelle. Men jeg har valgt å ikke navngi de jeg kritiserer heftigst, ergo vil jeg ikke sette navn på noen andre heller. På visse områder er jeg óg konsekvent.

Har fått lest mye i sommer, for å si det mildt; i allefall mer enn hva jeg selv synes er alminnelig, for min egen del. Og har da forsøkt å kategorisere litteraturen litt, strukturere den, og lese mer taktisk innenfor et spesielt tematisk område. Endog granske det jeg leser, nøye, og med henblikk på takt og tone - altså litterære kvaliteter. Stoppe opp ved de mer seriøse momenter, som den seriøst arbeidende litteraturkritiker jeg prøver å være. En slags videreføring av de vaner og teknikker man tillegges, om ikke fullstendig tillærer seg, når man studerer litteraturvitenskap på universitetet. Man får i det minste et mer bevisst og systematisk forhold til det å lese. For mitt vedkommende, enda mer intenst, nøkternt og utforskende likeså. Og meget mer kritisk, selvfølgelig. Jeg jobber meg inn i romanene og stuper ned i deres komprimerte verdener, eventuelt verdensbilder, og må samtidig erkjenne at min måte å gjøre dette på, selve min lesemåte, er forandret; i dét at jeg biter meg merke i andre kvaliteter, eventuelt mangler på slike, og bedømmer bøkene på helt andre premisser. Som jeg tidligere har bemerket får man óg et litt vanvittig sammenligningsgrunnlag, via erfaringene fra litt.vit., og er plutselig pådyttet litt spesielle krav - med hensyn til utforming, innhold, språk og stil. Kanhende passende, nødtvungent, lærdomspreget streng; kanhende bare altfor kravstor. Jeg er tilbøyelig til å tro det siste, da jeg merker hvordan forfattere jeg før vurderte som geniale, og bøker jeg pleide å elske, ikke lenger lever opp til forventningene. Dessuten synes jeg å forpurre min egen leseopplevelse ved å sette fingeren på småfeil og kluss jeg før bare ville ignorert, og etterlyser slikt jeg før ikke ville tenkt over at det var behov for. Jeg leser ikke de samme bøkene med samme entusiasme, for å oppsummere kort, mens jeg leser andre og nye bøker mer entusiastisk enn jeg noensinne hadde forestilt meg. Både de personlige preferansene og den personlige tilnærmingen skifter. Det handler vel om å modnes, som med alle andre utdanningssituasjoner, og det er ingen tvil om at man får mer kunnskap og innsikt i litteraturverdenen gjennom disse studiene jeg har gitt meg i kast med, men det er en prosess som har sine konsekvenser og som ikke kommer uten en viss pris. Det går på bekostning av leseren; den innfallsvinkel man er vant med som lesende menneske. Og de evner man kommer til å besitte, når det gjelder å skjønne seg på litteraturverdenen. Underholdningselementet kommer ofte i annen rekke, nå, og den lettsindige gleden over en skikkelig gøyal bok har lett for å forsvinne. Bøker er ikke underholdende vare på litt.vit., ei heller skal de betraktes som gøyale, bra eller fine. Her går det i klokskapens dannelsesromaner, postmodernisme, førbarokk, tidlig romantisisme, kompleksitetens understrømmer og annet utilgjengelig. Jeg er glad der finnes mer uutdannede kritikere der ute som kan utgjøre vår folkelige, lettfattelige motsetning og hylle, for ikke å si overhodet vurdere, den såkalte kiosklitteraturen - for eksempel - for dem som har interesse av slikt. Jeg er av den oppfatning at folk bør få lese nøyaktig det som passer dem, nøyaktig i den grad de ønsker og føler de har anledning til, likesom de bør få velge forfattere tilpasset deres egne interessefelt og sinnelag. Ingenting er annenrangs litteratur, såvidt meg bekjent. Annerledes, ja. Mindre poetisk, mer spenningsrettet; utvilsomt. Religiøst ladet eller apolitisk, lettbent eller dypt. Horror versus feel-good versus psykologisk thriller. Skrevet for kvinner, av kvinner - eller av mannfolk, kun for mannfolk, jevnfør en god del hyllemetre på Narevesen. Allting forekommer her. Der finnes ingen mulige generaliseringer. Derimot finnes det bøker som er rosa og bøker som er beksvarte, fylt med humor og basert på sorg, nedskriblet i affekt på ti minutter eller komponert over et helt liv. Endog elendig skrevet - selvsagt, det er et ankepunkt innenfor all type skriverier. Men for guds skyld, ingenting skal avfeies som uviktig, underordnet, utålelig! Det forundrer meg hvordan mange professorer, riksrøster, kritikere og andre som mener seg berettiget til krasse utspill - og som ellers ynder å slå om seg med utallige, umåtelig vanskelige begreper og synes å ha doble meninger om det meste - kan være så konsekvente i sin avvisning av en del litteraturformer. De som vanligvis er de første til å se konfliktens fjorten motstridende ytterpunkter, gjennomgår den lag for lag, gråtone for gråtone, og som aldri godtar ett svar som det eneste riktige. Her, derimot, finnes ingen sirkulære firkantformasjoner eller subtile skarptrommer. Eller rundkantede personskildringer, for den saks skyld. Nei, her bedrives det aktiv evaluering, klassifisering, og degradering, i den rekkefølgen. Man putter bøkene i båser og skriver merkelapper på disse og skyver, dernest, "pocketlitteraturen", "krimkatastrofene", "fantasyfjaset", "billigbøkene", "chick-litten" og allting verre, as it were, lengst bort og inn i et nedstøvet hjørne så man slipper å se dem. Jeg tror mange selvutpekte "vurderingsinstanser" i vårt litteratursamfunn hadde tjent på å anerkjenne mangfoldet, av det som blir utgitt, og ikke være så forbasket fordomsfulle, endog før de stifter bekjentskap med innholdet i det verket de har foran seg. Selv prøver jeg fortvilet å angripe litteraturvitenskapen fra min egen vinkel, og på min egen måte; bevare egenarten, både i utvalg og i vurderingsmetode. Jeg vil ikke bli fortalt hverken hvordan eller hvorhen bøker skal bedømmes. Og jeg kommer aldri til å ville avvise de amerikanske kriminalromanene fra ungdomstiden, eksempelvis, som dårligere - bare fordi jeg leser dem på en annen måte nå enn da. Ikke kommer jeg til å slutte å lese dem (om igjen), heller, men jeg gjør mine iherdige forsøk på å betrakte dem nøkternt, og se hvordan mine betraktninger har endret seg og hvorfor de fortoner seg annerledes for meg. Det mest besnærende ved det hele er også hvor effektivt, forsåvidt også enkelt, det er å lese dem slik. Selv når opplevelsen ikke er likedan; muligens blitt litt rusten, grunnet tidens tann; faller det meg aldeles naturlig både å lese meg gjennom det hele, og komme med en vurdering etterpå. Her er vi óg ved problematikkens kjerne: det handler nettopp om å bygge videre på egne erfaringer og nyttiggjøre seg disse, så man greier å undersøker bøkene - og finne glede i dette - fremdeles, og samme hvor gammel man blir, eller hvor tilsynelatende utlært man måtte kjenne seg. Og så kan man konkludere med lite annet enn at på forskjellige stadium i livet, i forskjellige settinger og i forskjellige stunder, har man behov for forskjellig litteratur. Ønskene når det gjelder litterære impulser varierer, og endrer seg. Fra person til person, fra ett øyeblikk til det neste. Det verste er at de krasse kritikerne ikke ser dette tidsløpet, men synes å mene at der finnes en evig uforanderlig standard for hva som er "god litteratur", og gudbedre jeg hater det uttrykket - og de trekker da gjerne paralleller til antikkens storheter, i samme slengen, for å bevise hvor utilnærmelig (i tid og rom) denne standardiseringen har blitt. Etablert og sementert i stein. Nedtegnet på tavler, ingenting å gjøre med dét - men jeg er uenig. Og, jeg vet ikke om å måle litteraturen i mine variabler er en rett eller akseptabel metode for å studere dens historie, dens virkninger, men det er en form for kritisk sans som er mer konstruktiv - synes jeg - enn den forblindede, akademisk-orienterte klassifikasjonstendensen. Disse kritikerne, de sneversynte, skaper et helt naturstridig, men også feilaktig hierarki av litterære produkter som ikke hører noe sted hjemme. Dessuten opererer de med ulovligheter og forbud, som de ihvertfall kunne spart seg. Litteraturen de som oftest anbefaler, involverer óg en del verker forbundet med ytringsfrihet, og det å få lov til selv å bestemme både hvordan man vil skrive og hvordan man vil lese, må jo falle innunder dette begrepet. Følgelig motsier de seg selv, nok en gang, om de hevder at noe er godkjenbart og annet er forkastelig og noe burde aldri vært utgitt. Man kan argumentere, konsist og klart, for hvorfor en bok er møkkabefengt besudlet. Jeg kan, med den største iver, fremlegge en lang og lite flatterende tirade om hvorfor et par norske populærforfattere burde tatt seg et skrivekurs eller tre, likesom jeg kan kritisere amerikanske chick-lit-kvinner nord og ned, fordi jeg synes bøkene deres er både fordummende og mannefiendtlige og særdeles lite velformulerte. Men jeg ville aldri avskrevet hverken de ene eller de andre, og jeg har i allefall ikke til hensikt å feie alles synder under én stol og si at populærlitteraturen og chick-lit-litteraturen som sådan er noe gjennomført, uholdbart boss og jeg vil helst bli kvitt dem. For, der finnes nemlig mange glimrende innslag på begge fronter, og der finnes meget potensiell leseglede å spore - her - for verdens litterære publikum.

Hvilket, igjen, minner meg på temaet "hva som fenger". Jeg har skrevet en del ovenfor om vurderingsstudier av litteraturen, men jeg må også føye til at interessen for denne har blitt styrket betraktelig etter at jeg tok fatt på selvsamme studium. Jeg har, om mulig, fått en enda større og mer intens lidenskap for de litterære verker. Og derfor gjør det meg enda mer bitter når folk som egentlig burde fremme leserglede; som burde bidra til økende entusiasme og spre det "glade budskap" om gode bøker; heller bruker tiden sin på å kritisere deler av vår litterære kanon, og degradere resten. Det har de ingen rett til. Litteraturen burde være til inspirasjon, ikke irritasjon. Den eksisterer óg for vår kritiske utforskning - naturligvis - men for så mange andre formål, likeså. Litteratur er nytelse. Litteraturen er til for å nytes; da den både gleder og gruer. Den appellerer til hele vårt følelsesregister, likesom den evner å gjengi det. Sprudlende overflod av følelser og isnende, skarpskodd raljering - følger side om side, bokstavelig talt. Mangfold er selve kjennetegnet på lesekunsten, det er dens mest nødvendige bestanddel. Også når man skal befatte seg med den. Dessverre er det når jeg begynner å lese som en litteraturstudent og ikke som en "vanlig ferierende", at jeg ser hvordan våre (tillærte) innfallsvinkler - i seg selv - kan ha en negativ virkning på denne kunstformen. Og dét er temmelig livsfarlig, spør du meg. Men det er det dessverre ikke så mange som gjør, ennå. På universitetet taler man som oftest til døve ører, men kanskje - jeg øyner et lite håp om muligheter, her - er det noen som vil få øynene opp for mitt budskap, og ta det til etterretning. Enten her, i dette nu, eller senere. Moralen i dette innlegget får uansett være følgende; at man skal prøve og feile som man lyster, jevnfør italienske spretthopp-regissører og melankolske irer, og både skrive, lese og vurdere akkurat som man vil. Men unngå å avskrive, forlese seg, og aldri, aldri nedvurdere. Stygge, potensielle misforhold der. Man må forsøke å holde seg på den gyldne middelvei. No absolutes. Bare intens entusiasme for det beste som finnes av kulturelle impulser, der ute. Lære av bøkene, det er det de er til for. Og dess mer komplekse de fortoner seg, dess mer bevisst bør vi være på kompleksiteten i den allmenne anskuelse av dem. Bøkene er alle menneskers eiendom; de er vår felles inspirasjon, vår felles utfordring, og de står ingen til rådighet å skulle forby eller forvise eller fordømme eller hva det skulle være. Om man forhelliger dem som kunst, slik jeg også gjør, må man óg beskytte alle deres underkategorier og tilfeldige tilskudd. Én kunstform. Én magi. Og uendelig mange avarter - som står klare til å bli lest og vurdert. Alltid.

Vær og medførte forhold

Soundtrack: fra filmen "Jackie Brown", regissert av en lavbudsjett-tilhenger med litt større kvalitetssans enn visse nedenfornevnte. Også er det en avsindig spennende kanonbra supervellaget genial film, da. Med et skuespillerensemble av de helt sjeldne; deriblant en Pam Grier som presterte sitt livs rolletolkning, og som aldri noensinne kommer til å prestere noe bedre - og det gjør absolutt ingenting, for hun kommer alltid til å ha denne klassikeren å falle tilbake på og dens fanbase å støtte seg til. Jeg forguder kvinnemennesket. Jeg forguder filmen som sådan. Først og fremst på grunn av Jackie selv, som er en heltinne av de helt store. Og, Robert Forster! Tidenes par, de to, og selvsagt supplert - på best mulige måte - av Samuel L., Robert DeNiro, Bridget Fonda; listen er endeløs, imponerende, og dessuten er jo filmen, in a word, absolutt briljant. Og, en detalj til: den svarte dressen hennes, den skreddersydde fra sluttoppgjøret - inspirert av "Reservoir Dogs" og inspirasjonskilde til Deadly Vipers' habitter i "Kill Bill" - må være tidenes tøffeste filmkostyme. Uten tvil. Videre har da filmen, likeså, dette fantastiske soundtracket, med de mest fantastiske artister, som umiddelbart makter å sette meg i sommerstemning. Fylt med den nydeligste utvalgte soulmusikk, slik bare Quentin kan det. Anbefales på det varmeste, i varmen!

På slike dager - da man har mest lyst å putte hodet inn i et kjøleskap og la det bli der. Og allting man tar ut av samme skapet bør smake av is, frukt, sukkersøtt. Luften er så tykk og så tettpakket at den fortoner seg mer som en ugjennomtrengelig murvegg enn en samling gasspartikler, og gradestokken nekter å krype under 20-tallet. Det store spørsmålet som melder seg er hva man skal foreta seg, hva som faktisk lar seg gjøre, og hvor i allverden man skal ta veien. En overmåte vanskelig beslutning, på en dag som denne. Spesielt fordi man sliter med en hjerne som har satt seg selv på vent, rettere sagt slått seg delvis av, og de siste fungerende nervestrømninger akter overhodet ikke å samarbeide, tvertom motsetter de seg enhver form for anstrengende problemstilling å skulle ta hensyn til. Så blir man sittende der, mens svetten siler og man lurer på hvordan man kan fylle time etter time under en ubarmhjertig brennhet solkule. Det varmer i hjertet men det paralyserer armer, ben og hodeskalle. Dog, er det lørdag så er det lørdag, og jeg hadde ingen planer om å tilbringe den utslitt i en lenestol, blant skyggene i min lille bolig, da ville jeg heller slites ut midt på en solflekk i Bergens Bypark. Følgelig satte jeg avsted mot sentrum, først med en buss hvis kupé var blitt kvelende sirkulasjonsløs iløpet av formiddagen, dernest innom biblioteket, for et raskt besøk og en ny, stor ladning med kulturmateriell, og en tur nedom Bryggen, via Bondens marked; enda et kulturelt innslag, før jeg endte opp ved Musikkpaviljongen, der jeg - selskap med en kompis - ble sittende og sløve en god stund. Utstyrt med snop, vann og lystige, skrålende goth-mennesker til bakgrunnsunderholdning. Alle blir vi visst litt satt ut i denne varmen; i hvertfall av våre sedvanlige sinnstemninger. De fleste bevarer heldigvis sinnsroen og det fredelige humøret, men jeg har óg hatt den tvilsomme glede å støte på en del direkte fiendtlige individer, iløpet av den siste uken. Folk går fra å smile og slaske, i all bedagelighet, til å te seg ampert og bli hysterisk aggressive. Om det skyldes solstikk eller psyke er uvisst, men mange kollapser fullstendig. Så ligger de der, senere, gjerne om kvelden når alle andre også begynner å kjenne seg fornøyd, og puster tungt og vil forsvinne i et hull og ber vilt fremmede, med hes stemme, om en dråpe vann. Som en prøvet ørkenfarer fra et Hollywood-drama. Men som regel forløper sommerdagene på en mer udramatisk manér. Med den harmoniske ro og passivitet som burde tilskrives slike øyeblikk, og som vil kunne opphøye dem til de mest perfekte av dem alle - ideelt sett.

Man begynner, som alltid, friskt og freidig med å dresse seg opp, pakke sekker og kurver, og oppsøke offentlige badestrender, parker, friluftsområder, kaféer, sjøbad, severdigheter, og lignende. Svømmer i flokk og griller i grupper. Deler broderlig av medbragt niste. Spaserer og svetter i tog. Et særdeles absurd syn, må være, og likeledes en komisk situasjon å befinne seg i, men man kan altså ikke klage over hetebølge i Bergen. Absolutt utvilsomt nei. Det er liksom ikke lov, for oss regnvante, hardhudede; herdet etter lang tids erfaring, eventuelt humørsyk lidelse. Derfor vet vi óg å sette pris på de midlertidige sydentilstandene og utnytte dem for alt de er verdt, idet de faktisk er der. Nyte hvert sekund. Dessuten er det så etterlengtet, og sårt tiltrengt, med litt ordentlig hypervarme etter ukene med møkkavær. Selv når det ekstreme væromslaget avleder en del, hva skal man si, blandete opplevelser. Av sosialiseringssorten, blant annet. Og, på den andre fronten, når man føler en tiltagende panikk over det faktum at man simpelthen ikke kan unnslippe varmegradene, eller solsteken, eller sommerligheten, samme hvor iherdig man måtte forsøke. Til slutt evakuerer man seg inn i en kinosal, eller andre aircondition-kontrollerte fluktrom; kjøpesentre, teatre, barer; for å lene seg tilbake i mørket og puste inn en tilmålt dose kaldluft og, ikke minst, i dette tilfellet: overvære filmopplevelser av den helt, utpreget og nesten litt i overkant særegne sorten. Men for all del: interessant. "ONCE", het den, og er antagelig den mest hjemmelagde filmen jeg har sett - noensinne. Muligens den mest hjemmevideo-aktige kinofilmen siden tidenes morgen, likeså. Men det er nå en proff regissør som står bak verket, og han lot det skinne tydelig igjennom at både kamerateknikkene, håndholdt sådan, den flimrende klippingen, og improvisasjonen underveis - foran likesom bak kamera - var brukt med fullt overlegg, og at der lå dypere mening og hensikt bak. Ytterligere passet det meget bra med tonen i filmen; dens litt søkende, prøve-og-feile, lær av livet mens du lever det-holdning; og skapte en særegen atmosfære av ekthet. Pluss en umiddelbar, upåklagelig live-effekt som også stod i stil med tematikken - og selvsagt sjangeren; nemlig min personlige favoritt, musikaldrama. Innenfor denne skiller "Once" seg ut, både positivt og negativt, da den fremstår mer som en jam-session, alternativt singer/songwriter-konsert, enn en reell langfilm med kinofremvisningspotensiale. Men som smalt klubbkonsept, og vist for det rette publikum; primært student/kunstner-målgruppen; er dette mer enn godkjent. Det fungerer som et slags låtskriverkurs for ubemidlede supertalenter; hvis moral ene og alene er å tro på egne krefter og satse 100% når man tror man har noe å bidra med. Forsåvidt en strålende tanke - i en på alle måter gjennomtenkt, men kanskje ikke helt gjennomarbeidet film. Hovedpersonene, en gitarist med kjærlighetssorg og en ung alenemor med pianoevner utenom det vanlige, er unektelig inspirerende i all sin iver, men de har ikke fått altfor mye å spille på og pakteppet for deres forhold er heller ikke fengslende nok. Det handler om arbeiderklassemennesker i Dublin; mentalt velutrustet, men med lite å rutte med økonomisk; hvis livsveier krysses på et nokså
ubeleilig tidspunkt. Men jaggu greier de å starte band og snekre sammen en demo og bli forelsket og mere til, allikevel. Halvannen times frem og tilbake om kjærlighet, familie, følelsesliv, komplikasjoner og gitarklimpring - akkompagnert av noen vanvittig vakre sangtekster, og masse fine melodier, i alle kanaler. Pluss skuespill godt over gjennomsnittet - hvilket er utrolig, tatt i betraktning at samtlige involverte (mer eller mindre) er amatører - og noen fabelaktige musikere attåt. Filmen har slått gjennom med et brak, verden over, og er blitt nominert til et drøss med priser. Den vant også OSCAR for beste filmmusikk og er inne på IMDB's top 250-liste (i øyeblikket). Hvorvidt dette er helt fortjent, kan diskuteres, men de skal ha for originaliteten og den helhjertede sjarmen. Der finnes ikke så mye som et milligram av påtatt, glossy, Hollywoodsk platthet over denne filmen. Den er filmet, produsert og skrevet i Irland, av og med irer; en vennegjeng som ville lage film for et null-budsjett, sjarmerende i seg selv. De skiftet kostymer på offentlige toaletter, filmet ulovlig og brukte utelukkende vanlige forbipasserende som statister. De har skrevet alle sangene, alle tekstene, alle replikkene og - vel - det aller meste annet på egen hånd, og referansene til Benignis "La Vita é Bella" er soleklare. Han, Roberto Benigni, vant jo også mengder av priser for en film jeg ville rangere på omtrent samme nivå; likandes til tusen, men med en del feil og mangler. Dog, all ære til folk som legger ned slik en enorm innsats i arbeidet med en filmproduksjon; det er slike kreative, hardtarbeidende, genialt flinke filmskapere vi trenger, om branjsen skal overleve i fremtiden. Ildsjeler og entusiaster, lenge leve. Men kanskje burde man finne en middelvei, også her, mellom helstøpt og halvferdig, hva håndtverket angår? Gi dem litt flere midler så de har anledning til å flikke litt mer på det ferdige resultatet og skape en klassiker, ikke bare en morsom affære? "Kuriøs"; og enda mer "kuriositet"; er ikke alltid et kompliment om interesseappell, den kan óg være et underforstått argument om utilstrekkelighet. Og her var man vitne til en film som ikke strakk helt til, hele veien, men på tross av dette klarte å være (veldig!) severdig. Også er det alltid like kjekt å gå på kino, endog midt på sommeren, i tredve varmegrader; jeg vil si at dette er en unnskyldning for, heller enn mot, å bevege seg inn i slike lokaler. Mange avskriver alle former for innomhus-underholdning; TV, kino, teaterscene, shopping; som utenkelig på sommerdager som denne. Bortkastet tid, hører jeg dem si, når det først er så fint vær må man nesten være ute. Gjøre som seg hør og bør, igjen, i denne sådan stund. Joda, jeg kan si meg enig i dette, men utelivet er også noe å gå lei av - og når dét skjer, foretrekker jeg å trekke inn og gjøre noe helt annerledes, som høyner de positive innstillingen og kjølner ned gemyttene. Istedenfor å gå på veggen av orkesløshet og tretthet, over en feriestemning som blir en pådyttet, mer enn las stå åpen for oppriktig nytelse. Jeg jobber med egne og andres oppfatninger; gjennom uttrykt bearbeidelse, indirekte hinting, aktiv bidragsyting - altså initiativ; for at solskinnet skal bli en kilde til hygge, ikke skape press og stress i omgivelse. Vi er ikke forunt så mange av disse dagene. Vi må ikke tillate oss selv å i det hele tatt kunne klage. Ikke med våre muligheter; alle våre utilslørte muligheter; for å besørge at der ikke finnes mer å klage over.

Et solfylt stykke dagsarbeid

...og litt lokalkunnskap. Det vil si, meget lokale impulser, på én innskutt sommerdag mot slutten av fellesferien, som man tilbragte tilbake i hjembyen (altså Bergen) - mens man tok for seg av alt den har å by på av bedagelige sommeropplevelser, hyggelige kulturbegivenheter, deilig solskinn, og muligheter for å observere morsomme mennesker gjøre uforutsette ting. Med påfølgende refleksjoner, i kortfattet oppsummerende forstand. Inspirert av en lærer jeg hadde, for langt, lenge og tilsynelatende evigheter siden; som instruerte meg om aldri å slutte å skrive -aldri gi opp - men produsere skriftstykker, uopphørlig og til stadighet, selv om det eneste jeg kunne host opp av tematikk for dem, var dagligdagse triviliateter. Ganske enkelt fordi det dagligdagse aldri kan bli trivielt. Fordi skriverier aldri kan bli meningsløse. Og fordi hver dag bør kunne inneholde noe verdt å skrive hjem om. Det er en god porsjon livsmoral i de utsagnene, synes jeg. Oppbyggelig og nyttig sådan. Man bør aldri gi opp trangen hverken til å utfylle tiden eller skildre den i oppmerksomme ordelag. Går det an å hevde at ingenting er grunnleggende uviktig, her i livet? Jeg tror alle former for tilegnet signifikans hviler på oss selv, på vår egen selvbestemmelsesrett, da det meste kun er så uvurderlig som vi evner å betegne det. Vi trekker i trådene, ingen kan klippe dem av for oss. Vi sliter dem ut, for egen hjelp, og må lære oss å knyte dem sammen igjen når det trengs. Selv spinner jeg små nett av synsinntrykk og følelsesmessige responser, som jeg dernest ynder skrible ned i svart på hvitt - dog noe digitalisert, her, i sin endelige utgave.

Soundtrack: The Jesus and Mary Chain - "Honey's dead". Det blir tidligere mørkt om kveldene. Det er det første som slår meg, alltid. Når lyset fra vårmånedene synes å tre til side, for å slippe løs forvarslene om høst. Et kaldt drag i luften som ikke pleide å være der. Noen visnende blader på bakken, side om side med brunsegler avgått ved sykkelpåkjørselsdøden, kort og brutalt, og på et vesentlig senere stadie i forråtnelsesprosessen. Blomstene forsvinner, eller skiftes ut. Alt tilpasset det sesongbetonte. Fargene på nattehimmelen; vakre, men uvante. Lang tids fraværende, nylig tilbakekommen - rosa skyer å sveve på, over en svarmalt asfalbakke med veiarbeidshull innimellom. Og veiarbeidere som har måttet bite i støvet, eventuelt dekke seg til for det, da de plutselig er ikledd langt flere plagg enn tidligere denne måneden. Bybanebyggingen deres har óg kommet seg et par steg videre, men virker fremdeles kaotisk, og rimelig besværlig å skulle ferdigstille. Langt mindre å kunne se for seg i ferdig stand. Likevel, den har visse bieffekter man må kunne betrakte som festlige, endog elskelige, deriblant den nyoppfunne Bussrute 1, retning Minde; med et stoppested Nymark som er så endelig at det nesten er påfallende. Sjelden kost, dette, i vestlandets überurbane og nokså velutbygde hovedstad: å kjøre på tur med en søt, liten, hvit miniatyrbuss over provisoriske broer og forbi begynnende bygningskonstruksjoner, gjennom passasjer så trange at man nesten blir nervøs, for så å stoppe opp ved fabrikkene, snu hele kjøretøyet, og slippe av passasjerene, i den hensikt å kjøre nøyaktig samme strekning tilbake med nye, lokale beboere som skal inn til sentrum. Gir assosiasjoner til asfaltleggingsarbeider man har vært vitne til, og veivesenets varselbiler som kjører først i køen i den feile kjørebanen, for så å vende om og geleide den motgående trafikken på samme måte. Like fascinerende hver gang. Jeg tror faktisk jeg kommer til å savne ener-bussen når banen står klar til å erstatte den. Men, tross alt er det en stund til slike omstruktureringer kan tre i kraft og bybanen overhodet las bli en realitet, og inntil videre har jeg det moro med å kjøre improvisert hyperlokalbuss frem og tilbake til Minde. Som om ikke det var nok utfarting, har jeg vært på besøk på Slottet idag; den offisielle Kongsgården avdeling Bergen, sånn circa; det vil si naturskjønne og usedvanlig populære Gamlehaugen, et eventyrslott av de helt spesielle - dog uten å bli invitert inn. Måtte nøye meg med benkeplass utenfor hovedinngangen, uten at jeg hadde noen innvendinger mot dét. Benyttet meg dessuten av badeplassen nedenfor, likeså, og det var en herlig fornøyelse, selv om badevannet var en smule nedkjølt. Direkte iskaldt er vel en mer passende betegnelse. Typisk norsk sommer, men vi staute nordboere lar oss da ikke stoppe av slikt. Jeg la på svøm med et stønn. Og heldigvis var det stekende varme i været, for en stakket ettermiddagsstund, som man etterpå kunne sitte og nyte og la seg soltørke i. Ingenting, i allefall bortimot ingenting, slår gleden over å kunne slenge seg ned på et svaberg, med saltvann mot huden og en god bok i hende og nybakte boller lett tilgjengelig (fra Safaributikken, vel og merke, ikke mitt kjøkken; for å ikke komme med noen feilaktige indikasjoner her). Legg til den behørge sommeratmosfæren med andre badgjester spredt omkring, måkeskrik, motorbåter, vannskiutøvere (som var avsindig flinke, hvilket gjorde det desto mer underholdende å se på), solbriller, sjøstjerner, klissvåte hårtjafser ned i nakken - i det hele tatt. Skal ikke mere til, heller, for å gi meg den nødvendige ferie-input'en, som jeg har higet så sårt etter, iløpet av de mange regnværsdagene hittil i sommer, og sette meg i akutt avslapningsmodus. Og det er jo meningen. Det er hva jeg satser på og legger opp til, for tiden. Som en figur fra en Postgirobygget-melodi, eller fra Lars Lillo Stenbergs mest naivistiske, nostalgiske fabuleringer. Veksler mellom populærkulturelt påfyll - bøker, film og musikk; Haruki Murakami, bokstavelig talt på stranden, dyster fiksjon fra Coetzees penn, for å stille bekymringsløsheten i et visst perspektiv - og lettbent omflakking, benkesliting, late pustepause; etterfulgt av kafébesøk, iskrem, vennetreff, flere turer i behagelig tempo; med og uten busskort; nyter lange og gode kvelder med utpreget energigivende bivirkninger. Det handler om å planlegge sin egen hverdag etter et bestemt formål; gjennomgående, kontinuerlig; nemlig lykkelighetens absolutte opprettholdelse. Noe man burde klare å ha et bevisst forhold til, også når færre av døgnets timer står en til rådighet som ferietid, og dagene ikke ene og alene består av frihetstilskrivelse. Menneskene snakker alltid så flott og så meget om ambisjoner, om langsiktig planlegging, men glemmer fort å leve livet fullt ut, underveis, og la seg oppsluke fullstendig av det nuet de faktisk befinner seg i. Og, samtidig, gjøre seg tilgjengelig for verdens mange kilder til stimuli og inspirasjon; alle inntrykk, uttrykk, øyeblikk. Åpne sansene, likesom man gir rom for mer tilfeldige hendelser; av varierende spenningsgrad; som man ikke kunne planlagt, om man aldri så mye ville, men - når alt kommer til alt - gir et like storslagent utbytte. Alle de rare situasjoner man havner i, alle de bisarre individer man treffer på. Gatemusikantene, jeg elsker gatemusikanter, som spiller fletten av samtlige "Kjempesjansen"-deltagere og knapt får betalt for innsatsen. Tyskeren med sitt bærbare flygel, som trakterer Elton John av sine tangenters fulle kraft - midt på Torvallmenningen, når værgudene tillater det. Hyggelig er han også, etter hva jeg har vært så heldig å erfare. Og det aldeles upåklagelige låtvalget er jo et pluss. Stjerner i min bok for en fabelaktig tolkning av "Your song"; spesielt fordi den er såpass ihjelspilt, allerede, men han greide å dra noe bemerkelsesverdig nyskapende utav det hele. Ytterligere, over i en litt annen kategori; jeg lar meg óg imponere av de mange alminnelige hardtarbeidende der ute; iherdige som de er; med sine hverdagslige, pliktmessige, høyst trivielle oppgaver de er pålagt å utføre, selv når solen steker utenfor kontor- eller butikkdørene og allting er stille og det store kundeinnrykket glimter med sitt fravær. Bak kassen, ved disken, ved bordet, langs reolene. Jeg misunner dem ikke, men har stor respekt for deres vedvarende stå-på-vilje. Det er deilig å ha et mer fleksibelt stykke arbeid som man kan ta med seg på ferden, hvorenn man ferdes; og jeg håper at jeg, i mitt fremtidige, (u)etablerte, meget vagt forestilte ordentlig-voksenliv vil (fortsette å) kunne ha en stilling som gir meg slik anledning til å ta pliktene under armen og fare avsted, jobbe der jeg vil og når jeg vil og hvorledes jeg vil. Være utøvende, ikke bare øvet. Føre noe med seg, mer enn simpelthen å utføre; det er målet. Og som et apropos til ambisjonene; som da er viktige å dyrke, selv om de ikke må få overskygge livsnytelsen; vil det alltid være mitt hovedforsett å kunne skape en egen tilværelse, fra grunnen av, mer enn å eksistere i den og ta til seg det forhåndsskapte som man kun får skape om. Basere seg på egne krefter, egne evner; lykkes og feile og skuffe og skaffe, selvsagt, men på bakgrunn av idéene man hentet fra ens eget sinn. Primært bør man jo få utrettet noe, likeså; og gjøre reell karriere, på et eller annet tidspunkt, så man har noe erfaringsmessig, økonomisk, konkret og stabilt å støtte seg til. Fornuften har talt. Og jeg er, og forblir, dens lyttende samtykkende. Men aldri - tenker jeg, for meg selv - ønsker jeg å måtte lene meg på andres ansvarsutforming og oppgavegivning. Jeg kjenner det i marg og ben og hjerte, fra det sekund jeg står opp om morgenen, gjennom lange dager fylt med sommerlige forgodtbefinnende, som nevnt ovenfor, eller pensumlesning, for den saks skyld, praktiske gjøremål, økter av kreativitet på bestilling; knust kunst og hærværk, eller hvordan dét nå var; skriblerier, drodlerier, generell rabling og babling - hvordan der hele tiden, uavbrutt, svirrer en beslutning rundt i mitt legeme; en beslutning som igjen har sitt utspring i et instinktiv og ufravikelig behov; om å være selvstyrt. 100% selvstendig, styreformann i eget livsselskap, bestyrer over ens egen skjebne. Om det så er svømming versus spasertur det står mellom. I sannhet vil jeg aldri kunne klandre noen utenforstående for mine valg - men de er mine, mine egne, fattet av meg for egen maskin; og slik kan jeg også, meget mer og meget bedre, stå inne for dem. Det er en krevende livsstil man legger seg på, når man ønsker å forme tilværelsen utifra de indre, iboende beskjeder; ingen andres; og alltid, til syvende og sist, måtte stole på den egenfattede konklusjoners riktighet. Det hender ofte nok at man tar seg i å tvile på hjernen, og dennes kapasiteter, men det forringer ikke min oppriktige trang til å gi den en sjanse. Å finne ut hva hjernebrasken tåler, samme hvilke utfordringer den skulle måtte bryne seg på. Det er moralen, denne dagen; leve i eget sinn og skinn og kjenne sin plass der. Klare å føle seg hjemme i ens eget skall. Som en annen skilpadde. Hensatt til feriemodus, i hvertfall, og langsomt krabbende fremover - mot utsikter jeg ikke helt har fått klarhet i, ennå, og som stadig vekk går i dekning for meg; slører seg til, gjør voksenlivet desto mer utydelig. Men ett sted må man begynne; som filosofen engang filosoferte. Og i tankespinneriene finner man alltid en slags tendens til tegn, om ikke svar på alle spørsmål, dette ville nok oldtidens filosofmenn også sagt seg enig i. Livsløpet er en omstendelig affære; det er ikke til å komme utenom, ei heller fornekte. Men i dets ferieperioder synes man å kunne få litt mer oversikt - i allefall når det gjelder hvilke figurative joggesko man bør snøre på seg, foran neste etappe.

Om å se trærne fordi de er skog

"Forst og melodi"
Soundtrack: Roxette - "Pearls of Passion", spes. "Call of the Wild", "From one heart tp another", "So far away", og litt behørig Eddie Vedder, om Alaskafareren ved kallenavn Supertramp, spes. "Long Nights". Tilegnet hjemmet og hjemligheten; for deres upåklagelige stemning; påkalt savn, etter lengsel, på et eget felt. Av Scaramouche, Po(t)eten, som igjen har tatt runden innom de dikteriske fronter, nærmere bestemt lagt den daglige fotturen til områder som inspirerer den dikteriske ånd. Intet mindre. Og det var da det slo meg, akkurat da, idet jeg nådde bakketoppen; pesende og støl og med overarbeidede lungene på høygir, etter mosjonsrunden; i det øyeblikk jeg kom opp på platået, høyt over alle de dalstrøkene, og skuet over kanten, vidt utover - og naturen simpelthen foldet seg ut foran øynene på meg. Med et grenseløst, imponerende inntrykk av fritt landskap; uendelig befriende; med øyeblikksvis, perfekt timet solskinn, og spekket med all den bugnende, brusende granskog man kan forestille seg; inntagende, imponerende, og hvilken virkningsfullhet! - ja, det var i denne stund, ved dette utsyn, at jeg innså hvordan man alltid vil kunne verdsette naturens skjønnhet; uansett hvor den er sentrert, eller hvor man befinner seg; og at det alltid må være i menneskenes interesse, likesom at det las forbli vår hensikt, å bevare våre mest naturskjønne områder. Iverta deres uforfalskede preg. Fordi de innehar et gjennomgående snev av friskhet og en opprinnelig nerve vi trenger - til naturens egne kretsløp, såvel som til turgåernes inspirasjon. Og for mitt vedkommende; en ansporing til refleksjon, energigivende tankespinnerier, og lyrisk utfoldelse. Noe jeg ikke er alene om å sette pris på. Helt siden Vergils dager, via Thoreau og andre skogelskere - Whitmans gresstrå, Jack London uti ødemarken, Conrad inni jungelen, diverse oppdagelsesreisende midt i bushen; villfarende europeiske eventyrere, og gudene vet hvor Defoe beveget seg hen - har dikterne søkt mot det naturlige. Det som har fått stå uberørt av foredlernes hender, og dermed forblitt en slags evig kilde til visdom. Næring til sinnet. Ingen andre steder finner man slik ro, og samtidig slik livfullhet. Man lar seg fascinere av det faste, av steiner og jordsmonn og røtter, som lever i samspill med oss, men også vil overleve videre - lenge etter at vi er passé. Skrevet inn i vår egen historie. Mens naturen har sine egne beretninger, sin egen mystikk, og stadig sås der frø som danner grunnlag for ny og ytterligere vekst. I alle dens ettertrykkelige, selvstyrte, mangslungne utviklingsprosesser. Nye impulser kommer til, nesten umerkelig. Liv leves; av egen maskin og på egne premisser. Et nettverk av næringskjeder, systemer, hierarkier. Grobunn - i sin mest overførte betydning. Hvor det mystiske spiller inn? Nettopp i dét at den ikke trenger vår deltagelse; for én gangs skyld er ikke den menneskelige hypereffektiviteten involvert, ei heller vår sans for produktivitet, gunstig bruk av kreftene - nei, vi har ingen reell innvirkning på naturens velbefinnende, det som skapes der. Granskogen fortsetter å eksistere, selv om vi ikke rører den, tross i om vi ikke bidrar. Muligens ville den óg hatt et bedre utgangspunkt hvis vi lot være å blande oss, overhodet, og bare lot den spire i fred. I det minste, om vi unnlot å endre så drastisk på så meget bestående - en vane vi nå synes å ha lagt oss til. Dessverre. Ansvarsfulle i den verst tenkelige retning. For, vi stikker ikke bare kjepper i hjulene for omgivelsene, vi ødelegger også for opplevelsene de har å by på; opplevelser som tidligere var til vår egen gagn, og som kunne tjene både kropp og sjel. Følgelig; vi vandrer ikke lenger ut i naturen for å finne skogens ro, men for å finne trær å hugge. Vi leter ikke etter vakre syn, men dyr å slakte, mat å spise, og åpne plasser vi kan bruke til bebyggelsesutvidelse. Entrepenører, nå, ikke eventyrere. I den hensikt å ta planeten i bruk, utnytte ressursene; forståelig nok; men vi kjenner ikke vår besøkelsestid, eller de nødvendige begrensningstiltak. Men, mest av alt erkjenner vi ikke hva vi mister; alt det som neglisjeres i vår iver til utbygging, utsmykking, utforsking. Som vi selvsagt har behov for, og er i vår fulle rett til å gyve løs på, men ikke skjødesløst. Vi er ikke fullstendig fritatt for alt ansvar, bare fordi den planet vi har tatt i besittelse óg synes å stå til vår fulle disposisjon - dermed være støpt i en tilgjengelighetens, avkastningenes form. Men det er ikke endeløse fruktlagre, alt vi høster fra. De er på ingen måte "uviktige", alle de dyreraser vi utrydder. Og, desto viktigere, og litt mindre politisk orientert, så handler det om prioriteringer. Hva vi ønsker å åpne øynene for. Naturen er ikke der for vår leilighet, vår uregulerte utnyttelse. Vi burde lære å verdsette den, igjen, og - først og fremst - oppleve hva den har å by på. Nyte utsikten. Stå på fjelltoppene og bare glane utover. Hvile mot en trestamme og beskue soloppvarmede dalfører. Lytte til lyder uten volumkontroll. Hente energi fra livfullheten som omslutter en, samtidig som man respekterer de levende organismer nok til å vise hensyn. Fremholde tradisjonene som gamledagers diktere etablerte og som ga dem inspirasjon til å skrive uvurderlige, magiske signaturverk. Det ligger i vår natur å ville kjenne naturen, og kjenner etter på det den gir oss. Dét er en gjensidighet vi aldri må la gå tapt.

som bakkens gjenklang
når jeg spoler over notebrettet
demper lyd av fotsål imot sten
og møter, uvilkårlig
ingen
motstand ifra luft
men følger kun en sitring,
las meg oppholde
i steg, i tone, stemningsmotorikk
jeg ville kjenne rytmen
av en vind
og la den puste meg i nakken
mens kjennemerker bøyes, senkes,
raskt forseres
utsiktene åpner seg
og ligger langflatt, hviler, vidt og vidstrakt
utover
mitt åsyn
i én betrakters stille stund
med blikk å feste
peile inn, plassere, hvorpå
glassklart tomrom
hit, hvor jeg kan være stifinner
for ledighet
idet man etterkommer hver en trang, i hug,
til minnesmerke
øyet blir et apparat
bestyrt av sårbar mekanikk
av spente muskler
tømmes raskt for motstand, fyller meg med kraft
óg i en gjenvunnet balanse
får jeg stevne frem og sette fart
hitover, blanke felter,
lysningen,
å løpe langsmed
berget
nok en gang

Anbefalinger & allmenngyldiggjøring

Dette, mine damer og herrer, er mitt 500. blogginnlegg. Skrevet inneværende aften, i dette nu, på denne blogg, den herrskapeligens dag tyvende juli totusenogåtte - til toner av stillhet og durende kjøleskap. Og med diverse, strålende kulturopplevelser friskt i minnet - meget verdig en redegjørelse, likesom en økt av refleksjon. Med andre ord: det påfølgende vil bli en høyst representativ skildring, for dette skrivested, av en høyst representativ dag, i den skrivendes tilværelse. Jeg holder tritt med tiden, forsøksvis, og egne tanker. Hvilke også til stadighet utplasseres her, i mer eller mindre redigert forfatning - til allmenn beskuelse og overveielse, en livlig blandet mottagelse. Fortrinnsvis, for alle dem som måtte ønske innblikk i Scaras liv, levnet, lurveleven og lidenskapeligheter. Et nettsted å besøke, for de utenforstående, og et fristed å tilbringe tiden, for mitt vedkommende. Som for alle andre Bloggere; der man kan utfolde seg, fritt, slik man ønsker - kunstnerisk, ettertenksomt, overfladisk, privat, hva det skulle være - og samtidig vite at det ikke går helt upåaktet hen, at man vil få en slags respons. Og måtte tilpasse seg omverdenen. Jeg har tenkt en del på dette, nylig, hvordan det beste med bloggingen er dens øyeblikkelighet, dens umiddelbare relevans, at den eksisterer i en frisk og oppdatert nåtid og bibringes ut til et publikum som stiller krav - og blant hvem der alltid vil finnes noen som kan vise interesse, noen som kan identifisere seg med dem som står skrevet. Mens bloggen, likeledes, makter å være en kanal for personlige oppfatninger, og mer eller mindre bemerkelsesverdige, og tildels altfor personlige ytringer. Usammenhengende skvalder, neppe helhjertet, på lik linje med fantastiske formuleringer og utsøkt skrivetalent. Mye rart, mye tilfeldig, slik det alltid er i internett-samfunnet. Men, i alle tilfeller, man møter ikke lenger en likegyldige skrivebordskuff. Man bringer det man har å si ut til et vell av lyttere og beskuere og det innehar en uvurderlig, gjensidig nytterverdi og et utbytte som går alt avisstoffet en høy gang. Av dette følger også formålet med min bloggingsvirksomhet; min agenda og mitt ønske; å kunne bearbeide det som surrer og durer og går, oppi hjernen - endog i en konstruktiv forstand. Siden jeg må konstruere skrifttegn av tematikken, og dernest kan formidle dem her; omformulert til noe forståelig, noe undertegnede må ta innover seg at andre vil bli konfrontert med. Sunne takter. Fornuften frembringes av å tenke fornuftig, er det ikke dét man sier? Og derved får man også anledning til å dyrke nettopp fornuftssansen. Aristoteles ville vært stolt av meg. Jeg er sikker på at hadde Aristoteles, Platon, Sokrates og Horats - og Sapfo, for den saks skyld - levd idag, ville de vært de mest aktive bloggerne av oss alle. For å få ut budskapet til alle og enhver, ikke de spesielt utvalgte elever - og dermed spre det videre, utover universitetsmiljøets grenser, ut til allmennheten og dermed gjøre det allmenngyldig. Bloggingen har blitt et middel, et behendig verktøy, for å skape noe generelt interessant utav emner som tidligere kun interesserte de få, og var forbeholdt enkelte innvidde. Bloggingen kan brukes til absolutt alt, på absolutt alle områder, hvilket er det som kjennetegner dennes nytteverdi, og som har gjort meg til slik en hyppig bruker, slik en stor fan. Tilhenger av ytringsfriheten, av underfundigheten, de intense refleksjoner og det spennende ved hverdagsmenneskets tankespinnerier. Bloggingen beviser, på sitt snodige vis, hvordan vi alle er unike og hvordan vi alle har noe å si, i alle betydninger av ordet. Derfor er det viktig å holde denne relativt nyskapte tradisjonen å hevd, promotere den, oppdatere dem og promotere den til alle og enhver der ute. Og det er bare én måte å gjøre det på; nettopp ved å fortsette å blogge, så ivrig og ofte man klarer!

Selv har jeg tenkt å eksemplifisere egen bloggutøvelse ved et kort ressymé av dagen som var, for: man haver da benyttet eftermiddagen til filmatisk underholdningskunst av mest kvalitetssikrede, fabelaktige, sort, og dets like; hvorav to gangsterepos som utspant seg i nøyaktig samme miljø, men på vidt forskjellige tidspunkt, og med vidt forskjellig innfallsvinkel, bakteppe og stemning. Nemlig "American Gangster" og "Gangs of New York". Kraftig kost, utvilsomt, men meget vellaget sådan. Om den evige, konfliktfylte, men skjønne stad New York - og de helter og skurker som har bebodd denne, opp gjennom århundrene. Inklusive et detaljert innblikk i byens mer belastede strøk, såvel som de strålende eksklusive; og en brutal, men nydelig utformet skildring av menneskeskjebnene der. Deres liv, død og hyppige kamp for å overleve. Ispedd store sorger, gleder, kjærlighetsaffærer, rovmord, familietragedier, desperate mødre, besatte fedre, irske banneord, kyniske narkotikasmuglere og stilistisk våpenføring. Og et par überonde megaskurker, versus mer komplekse mafiabosser, i møtet med noen mislykkede helter, en hel del utkjørte semihelter, enda flere - og desto mer sjarmerende - antihelter, eventuelt en gjeng med mannfolk det er umulig å plassere i bås, men som utgjør en god blanding av det meste, det beste og det verste - pluss, deres bekymrede frender. I hovedrollene: Leonardo DiCaprio (overstadig galant kriger med mørke undertoner og litt for nyvasket hårsveis), Daniel Day-Lewis (utpreget slaskemann med bestialske, hypermørke overtoner, om enn et par tilforlatelige trekk likeså), Denzel Washington (vesentlig mer likandes slask, på alle måter, men óg med sine svin på skogen og flerfoldige lik i lasten; pun intended) og, ikke minst, Russel Crowe (tidenes mest elskelige politispaner, sympatisk og rettskaffen så det holder, tross sitt uhyre usunne kosthold og tendens til å forbruke sine damebekjentskaper over en lav sko). Litt av alt og mere til, just the way we like it - og nøyaktig slik man forventer, slik det seg hør og bør og vanligvis pleier å være, i enorme Hollywood-produksjoner. Disse med megaproffer i alle ledd, regissørmenn hvis ressymé strekker seg herfra og rundt månen, og som kan smykke seg med et titalls A-kjendiser på plakaten; langt flere enn de jeg gadd å ramse opp. Likeledes - Oscarnominasjonsambisjoner, kritikerfavoritter, generelt lovordspotensiale. Får behørige doser av dét også, selvfølgelig. Man snakker her to gedigne suksessfilmer som har blitt sett av millioner av mennesker, verden over, og nytt en like gedigen popularitet - på allmenn basis, i de aller fleste kretser. Imponerende nok. Og stundom er det bare deilig å la seg forbløffe, nesten overvelde, av all storslagenheten. Av disse vanvittige scenene, budsjettene, skuespillerprestasjonene; de endeløse mulighetene man har tatt for seg av og foredlet, til et genuint godt stykke filmhåndverk. Selve målestokken. Innimellom blir det unektelig for teatralsk; man lar latt seg rive med til ytterpunkter man burde greid å unngå. Spesielt "Gangs of New York", med sin litt overdrevne symbolikk og litt for pompøse tone. Dens moderne motstykke, "American Gangster", holdt stilen mye bedre, og mye mer konsekvent - etter min (meget beskjedne) mening. Sistnevnte var, dessuten, velsignet med enda mer habile karaktertolkere i sin besetning, og et manus som overgikk det meste annet jeg har sett innen sjangeren. Simpelthen genial, en ubestridelig klassiker. Helt og holdent og umiddelbart. Om ikke annet fordi Russel Crowe er umulig å heie på, føle med og bli oppriktig glad i - uansett hvem han spiller, og hva han måtte ha fore. Her er han minst like god som i "Gladiator", "Master and Commander", "3:10 to Yuma", og er blitt tilgodesett en rollefigur som er - om mulig - minst like interessant som hans foregående prestasjoner. Ikke mer, men på tilnærmet samme nivå. Filmen likeså; den er helt på høyden med andre av historiens mesterverk, inklusive Crowes. Og vil blir husket for lange tider fremover, la oss endelig satse på dét. Dog, minneverdig er de begge; glatt plassert blant de mest definitive, essensielle filmer å ha sett, hittil i dette århundre - så la meg bare anbefale dem; først som sist; på det varmeste, og for alle og enhver, der ute. I den sanne og anselige Bloggingens ånd, som jeg er sedvanlig tro mot; og hvis hovedmål forblir en effektiv innvirkning på allmuen. Forhåpentligvis kan jeg bidra litt, i den anledning, til å inspirere filmentusiaster og actionelskere og alle de andre; til å gjøre et givende valg, heller enn et skuffende ett, i usikkerheten over hvilken tittel de skal bestemme seg for - på en regntung lørdagskveld. Som denne. Man gir og tar av eget liv. Og skribler ned - i svart på hvitt - på digitale tegnebrett; i vår tilgjengelighetens tidsalder, med kommunikasjonsforbedringer i høysetet, i folkeopplysningens øyemed, og med alle disse våre teknologiske nyvinninger - hvorav vi bør være ekstra takknemlig for et par helt spesielle, utvalgte, uvurderlige. Som virkelig gode, nye filmer. Og tilkommende, nye bloggere. Og oppdateringer, nye sådan, av de gode, gamle - både innen filmbransjen og bloggsider.

Entertaining eventfulness

Memorandum of the moment: featured updates, briefings and fandom details. And some frenetic hotlinking. Because things, if not that many accidents, still do happen - despite of summer's being the (arguably) most silent period, throughout the year. Calm and uneventful, in general; hence, ever the more pleasant. And due to the undramatic status of the world as such, we have the chance to stress, to a greater extent, the importance of the littler matters - those slight, yet often very significant ones; that would otherwise pass by unnoticed, by most people. However, with the popular space of all tabloid pages and multiple internet sites left open, to fill with whatever incoming news their editors might get hold of, whatever pops up and appears relevant, there is the opportunity to open our eyes and absorb, as well as bring forward, these new and exciting facts which have just been waiting, out there, to be discovered. Thus far, that is. For, regardless if the sunbeams continue their failing attempt to shine on us; in this the lousiest of summers, if basing judgment strictly on the weather conditions; we can (just as well) project the same amount of limelight onto alternative areas of our involvement - that might prove equally (heart)warming, too. Like, let's say, entertainment. TV, movies, books and stuff. The happy trivialities, ready for consideration. Nuff said; there; I've opened my mind long ago. I promote the minor details as much as I possibly can, especially right now. And as a direct consequence, I give you listings. Hear hear, open-minded searchers everywhere, abound; among other, eh, such things - worth noticing and well worthy of being mentioned here - we have these:

It's time for those infamous British television awards, as per usual around these dates, with massive promotion and public interest to follow. TV Choice, TV Quick, and - most importantly - the National Televion Awards. And, as always, at the centre of common attention sparkles "Doctor Who". Honoured with several nods of recognition, loads of support and good chances of sweeping the shows once again. Including one nomination for "Most Popular Drama", at the NTA's, plus two nominations for David Tennant and Catherine Tate, in the brand new category called Outstanding Dramatic Performance; wonderful indeed, I have to say, especially when considering the chances that one of these personal favourites might win and receive this aptly named distinction. Which would be well-earnt, downright proper, just fair and, of course, a hardly disputable decision. In any case. Nor is there any real competition to speak of, since "Doctor Who" remains in a league of their own and no-one seems willing, or particularly determined, to change that situation. No debating it, either. The Brits love their Doctor and fortunately, they know how to put this loving on display. Last year, DW returned home from the Nation Television Awards with two awards in hand; for best drama and best actor. And these brilliant folks, as well as their enormous fanbase, quite deserve to see that successful experience all over again. The most popular, most respected drama series in Britain, ever, and the longest running one, too - for that matter. With everyone's favourite darling, David Tennant, in his star part as everyone's favourite hero; still shining bright. It's the icon role of a life time, for which he is absolutely perfect, and it doesn't hurt that he's got the team of awesome behind him. Obviously enjoying their job so much, it nears the point of ridicule; and, hence they keep doing it in an unparallelled, marvellous style; attracting more and more viewers to the program, increasing its quality by the mile with every new season. Which was also confirmed, excplicitly, when a baffling 10,5 mill. - that's million - people tuned in to watch the final episode of series four, "Journey's End", the highest ratings in the history of the show. Happily enough, it was a well-spent 65 minutes of finale, too; no disappointments, this time around, instead we were all in for an incredible treat of gargantous, dramatic and literally epic proportions; fully loaded, at times slightly overcrowded, with fun and joy and tensions and a whole bunch of lovely characters. No match for that, out there, nothing even comes near. Thus, no wonder they deserve all the prizes they can get, and allow me to point everyone and anyone - interested or not, to this site where you may all vote for your personal choices, and please - pretty pretty please - do make that David, Catherine and "Doctor Who". Remember, also, the many other award shows to which they are related, and where they should be crowned champions. Due to the many true and powerful reasons, as stated above - and, quite simply, because it really is the best choice of them all, in addition to being the best TV show ever made; crammed with the greatest action imaginable, and the very best, over-the-top notch of performers to star in it. Fingers crossed, let's take for granted that justice is served and the true winners (actually get to) win!

Moreover - but, well, on the same note - DW magazine is out, this month, with a brand new and very desirable issue. Seeing that it's a brilliant, well-written, informative and superbly designed mag, of course, but also because this particular edition comes with an impressive FOUR different front pages to choose from, and collect, all of which are stunning. Naturally due to the (unfathomably) large number of actors involved in the final episodes - who are all present here, and have been granted one front page each. So that every fan might find one to suit their own predilections. My personal cover of choice has the entire Tyler family on it; Mickey, Jackie and Rose, plus her new hubby - the Clone Doctor, or "Cloney" as he is affectionately (?!) known by most fan(girl)s. Other pet names for him include, by the by-way, "Other Doc", "Rose's Doc", "Mr. Blue", "the stupid one", "Evil!Ten", "the one who got the ugly suit and The Tylers", and "Instant Time Lord copy thing" (my favourite). Additionally, it has some swell photoshopping and neat "cloud effects", and all the nicey people involved - as portrayed on the various covers - are interviewed inside, too, no less. So, you get lots and lots of goodies, and Billie Piper in all her glory; no reasons to stay away. Money rarely was better spent. Second, with regard to other items, upon which one might consider spending some cash, there's tickets to David Tennant's rendition of "Hamlet"; as staged by the Royal Shakespeare Company this summer, in Stratford Upon Avon, opening next week - on the 24th, to be precise. Apparently, they plan a small tour around England - and intend to put up a show in London, among other places, sometime later on. What else; this happens to be the "official" reason why the 2009 season of "Doctor Who" has suffered a slight rearrangement and will be carried out as three longer-running specials, not an entire series. We have to wait till 2010 for another proper 13 episodes. But, hey; I look forward to the fillers, too - in fact, I think they will be gloriously grand. All of them. Starting off with Cyberman at Christmas, only to be followed by further, as of yet unknown, but presumably even more villainous villains. Next; lots of new action, great special effects, potentially classic and definately brilliant new stories, as managed and provided by new head writer Stephen Moffat - along with, let's hope, continuously fab direction, more of Murray Gold's haunting music, and some brand new companions. Exciting, to say the least. I can hardly wait, but in the meantime I relish in the wake of what's been the most accomplished, most ambitious and most successful series to this point, namely series four, which will be rewatched with joy when I get hold of the soon-to-be-released DVD collection. And I rejoice at its disctinct popularity, excellence and, overall, extremely high standards that will put smiles on our faces and be remembered with joy, for many many years to come. As brought about by its contributors, the cast and crew; in particular Catherine the Great; and through wonderful acting, re-appearances of old heroes, well-turned plotlines, brilliant twists, non-stop action, emotionally engaging stories, stargazing granddads and lots more - all we've come to connect with "Doctor Who", today, and what's made it such a triumph. The very charactertistics of a true quality show. And, forever and for ever, my favourite.

On a differening, if not completely diverse, note - I've revisited another, much older fandom, lately; the "Terminator" anthology. Watched number one and three this week, with immense fondness, and also reliving a lot of fond memories thereby. These are some of my all-time-favourites, within the action genre, and amongst the classics I hold the most dear. And, what's even more important, there's leading lady Linda Hamilton, who (still!) remains one of the greatest action heroines ever to have hit the big screen. Superior to the likes of Billie Piper and Catherine Tate, even. She's just fabulously strong, and so gorgeous. A female icon for the ages. She's got that massive attitude, the coolest of weapons, along with kickass lines, killer costumes and - not to forget - the vulnerability of a human being. She's the most human of all. An "ordinary" waitress, taking on an unfathomable responsibility, and fate; an almost unbearable task to deal with. And who, consequently, dares to express more instinctive softness and empathy than the similar tough chick characters. She couldn't suppress it, simply, for it's in her nature, it's part of her very identity. And it makes her even more admirable. Hamilton's portrayal of Sarah Connor gives way to a role model she should be extremely proud of, and take great pride in having created; which only emphasizes the cruelty of her being snubbed at the Oscars. Shame on the jury, once again, but at least she's got a monumental performance to look back upon. Indeed, it took quite a bit of effort; subesequent trauma, health troubles, too - for Hamilton herself, it was particularly hard, poor woman. But still, what a wonderful cinematic achievement that came out of these ordeals; hopefully sufficient to make up for all the pain of going though the process involving them. Whenever actors like Linda Hamilton should feel insecure or saddened, they ought to think of fans like us, like myself; for whom these works that they've been part of and created, induces such immense happiness. The greatest fun there is. Yes, what a delight it is, to rewatch and (re)view such a timeless piece of motion picture artistry; like the "Terminator" saga, mainly the first two, which have both retained their relevance, as well as their undeniable quality - and has been allowed to grow stronger, more striking, over the years, rather than being weakened by time taking its toll. I fear that is a fate that will come to apply to the action flicks of today, with their boundless budgetry and lack of brains, but most of all the non-existent sense of feeling. That they will perish into the pits of anonymity and increasing forgetfulness; since they hold no sincere depth, no originality, no memorable individuals resembling the Sarah Connor type. And, as distinct from the classics, no aspects - whatsoever - of tangent sensitivity. It's all become so superficial, now, and every production is slick, fast, carefree, elegant. But no sheer emotion. Whereas "Terminator I", for one, is packed with emotional scenes and beautiful relationships, in addition to its thriller notion. And its successor, "T-2: Judgement Day", only takes it further, playing on the same notes, employing the same mix of character and characteristics; hard-boiled fighting sequences relieved by the impressively tender moments and a true dimention of humanity; a humane approach. For better or for worse, but in this case it's plain luck, and the film is in no way inferior. It actually manages to be a vast improvement of the first chapter, resulting in one of these absolute classics, as commonly considered; one you'll bear in mind for as long as you live and want to watch over an over again, just like the first outing, just like "The hunt for Red October", which I watched earlier this week, and "Léon", "Scarface", other Schwarzenegger-memorablia, the lot of them. For me, these are, and will always be, the best of the best; it's wonderful times well spent, it's a bliss - not only because they're great movies, but because they're proper movie experiences. Apparently, in most cases, I must return to the grand old days to find more unforgettable pieces of their kind, that puts me in a similarly happy mode. There are some brighter spots, here and there; these days too; like the Bourne-films, some of the Jason Statham-flicks, and "Casino Royale". Old-fashioned quality action. For which I am eternally grateful, and I just hope they'll be able to maintain this tradition and never leave the past behind, but let themselves be inspired, thoroughly, as they should continue to inspire me - with the immediate joy I get, when faced with really good, thought-provoving, classy, whole-hearted movie making. Positive vibes, swinging through the otherwise compact and rainy and depressing summer air. To give me what I require; what this fangirl longs for, often, always; the cultural impulses that stirs up any grey day. Enlivens any and all downtrodden, blue and lifeless moments. To enlighten and please. To serve and to save. Quite simply; I need my frequent rush of fandom blood to the head. Preferrably on a daily basis. I need my dose of proper entertainment, cultural impressions, brand new or rediscovered impulses. And what more, I love it. Every step of the route, every moment, every sting. I absolutely love it. I reside in the Universe of Fandom, an existence ruled by will, by choice, and by pure desire; and I wouldn't have it any other way.

Moral til medgjørlighet

Soundtrack: diverse fra Elton, pluss Barbra Streisands "Guilty" (med Barry Gibb, the one and only!) og annen fin musikk av en annen (og muligens, antagelig, definitivt bedre) tidsalder. Jeg har sansen for sommermoralen. Den ekte. Den som inspirerer til avslappet solbrillemodus, tillater ferienytelse, oppfordrer til behørige aktiviteter i dette henseende. Lar oss se verden fra en solstol. Setter oss i en skikkelig, helhjertet, overveldende sommerstemning. Jeg har sansen for å dyrke slik moral, etterkomme alt den måtte oppfordre til, alt den måtte føre med seg, la seg rive med og leve i og smile av. Slå seg til ro i ferien, ikke komplisere den. Ikke hause opp hva den bør inneholde, men hva den faktisk kan inneholde, og i seg selv har å by på, nemlig genuin hygge. Ikke minst har jeg óg sansen for mennesker som er hjertens enig med meg i det overstående, og som tør å gi uttrykk for dette i all offentlighet. Og som dermed skaper mer glede rundt hvordan disse få, men deilige månedene hvert år kan fortone seg, og alt det feriestemning i realiteten vil kunne medføre. Som for eksempel Nemi. Ja, jeg har sansen for moralisme spesielt når den fremmes av (folk som) Nemitegner Lise Myhre - "jeg tror på Enhjørninger hvis de sier at jeg må kose meg!", som lest i siste nummer av hennes månedsblad - og innebærer at man kan spise så mange mer eller mindre egendyrkede jordbær man bare vil, med eller uten krem, sitte hele formiddagen i selskap med Elton John på fullt volum, med eller uten ekstra subwoofer-bass, og fordype seg i bunkesvis med herlige tegneserier, ørten Don Rosa-historier og nevnte Nemi-striper, kjenne befrielsen over å vandre omkring barbent, i et gress som dog er mer regnvått enn duggvått, og alt det andre som hører sommerdagen til. Ikke alle er, naturligvis, forunt tilfredsheten med slike gjøremål, eller har anledning til å bruke dagene - sommeren igjennom -på deres like. Av mange årsaker. Og jeg synes mektig synd på dem som forhindres fra det, ved makt, eller ved uleilighet; eller som nekter seg selv en sådan frihet. Fordi vi, i bunn og grunn, fortjener det. Alle som en. Vi fortjener muligheten til over lengre tid å gjøre nøyaktig det vi måtte ønske og føle behov for og oppleve den tilfredsstillelse dette gir. Ja, jeg har sansen for at man - i akkurat denne stund - får lov til å gjøre tilværelsen så gjennomført idyllisk som man bare vil og makter; hvorpå man, når idyllen eventuelt måtte opphøre, eller tilværelsen måtte få innslag av noe mindre tilforlatelig, alt som måtte evne å formørke helhetsinntrykket; da har man en sinnstemning å vende tilbake til, i tankene, og erindre med gledesfrembringende, eh, glede. Lyspunkter inne i selve tunnelen, lenge før man når frem til åpningen. Små gløtt av sol på veien, bokstavelig talt; og kriblingen i tærne over hvilke hyggelige ting man foretok seg, i det øyeblikk da solen faktisk skinte. Dét er min filosofi. For å tåle disse utfordringene som uvilkårlig kommer, smått om senn, og ta fatt på dem med opparbeidet energi og idéberiket kraft. Og derfor føler jeg meg fullstendig berettiget til å nyte, til å utbrodere nytelsen, til å leve mitt slaraffenliv - og det med stil. Være sommermenneske, helt og fullt, likesom jeg forbli del av en altovergripende tradisjon som lykkeligvis fortsetter å sluke meg - i hvert eneste, samfulle sekund av ferien. Så jeg aldri slutter å kjenne sanden mellom tærne, eller saltvannslukten i nesen, eller smaken av jordbær på tungespissen. Noe som også hjelper på, i denne ferietid som ikke kontinuerlig las bli fylt med slikt, da vi er ofre for værgudenes ubønnhørlighet og de stadig sender voldsomme skyer for solkulen. Men livet, tilværelsen, dagene nytes - og jordbær er godt uansett; hvilket óg blir mine siste ord, i denne sammenheng, som sier sitt og mere til og mer enn nok, og oppsummerer det lidenskapelige sommermenneskets standhaftighet. Gir aldri opp, og dropper aldri mine forkjærligheter, likesom entusiasmen aldri las dø ut. Farlig, det. Så, la gå, noen få ord til, og en aller siste konklusjon, på en tirsdag: om at man alltid må huske å bevare entusiasmen. I særskilthet når den skaper grunnlag for lykke!

Om sommer, sol og syngescener (men bare på kino)

Sountrack: ABBA, selvsagt. "Arrival", "Greatest Hits II", med mer. Fine svensker, flott musikk, fantastisk nostalgi. Utdypende forklaringer følger, nedenunder et sted.

Mer om sommeren. Eller, mangel på sommer og erstatning for dette og forsøk på å opprettholde sommerfeeling'en likevel. Ufortrødent og entusiastisk; til et visst punkt. Man tager det man haver, skaffer til veie det man klarer, tar til takke med alt man får - det er moralen. Og sist, men viktig nok, frembringes (dessuten) enda en kvasianmeldelse av enda en budsjettmessig storslagen sommerfilm; men en helt annerledes en, denne gang, av et helt annet slag, en helt annen sjanger, og en helt forskjellig form for kvalitet. Der "The Bank Job" var en intens actionopplevelse var dette en, øh, interessant sprudleferd inn i spretthopp-land. Men ikke dumt, det heller, av og til. Dog, jeg foretrekker Jason, Saffron og Stephen any day; la det bare være sagt.

Det etterlengtede sommerværet velger da fremdeles, og like hardnakket, å glimte med sitt fravær her i landet. I allefall innen de geografiske beliggenheter hvor jeg befinner meg. Så, istedet for ypperlige ferieforhold med varme, sol og himmelblå, får vi desto større doser med kjølig bris og himmel grå. Skaper, unektelig, en viss stemning - det også - siden kveldene raskere blir mørke, tunge, lune; man kan sitte inne og kose seg med vin og stearinlys og se ut på nattens mulm, med god samvittighet. Gjerne foran peisen. Gjerne foran TV'en, likeså, med et pledd over nakne tær og med tiltagende lyst på en kopp kakao; og det er greit nok, det, men ikke helt juli. Selvfølgelig. For å være ærlig. Men som de utlærte nordboere vi er, vet vi jo å innfinne oss med realitetene og gjøre det best mulige utav deres manglende samarbeidsvilje når det gjelder våre behov - óg for ekte sommerlighet. Kort sagt, man finner frem til disse (like berømmelige) alternative måtene å utnytte fellesferien på; for å få kosen, om ikke annet. Den nødvendige familiehyggen i hjemmet; de lykkelige stunder, som kompenserer for de meget begredelige faktum vi ellers hadde skulle måttet ta innover oss, etc etc, og annet konjuktivrelatert; om uteblivende feriestemning, horrible temperaturkiftninger, lite ideelle værforhold, tralala. Men neida. Istedet nyter man da disse andre, nyfunne, og minst like givende aktivitene det nå står oss fritt til å bruke ferieukene på. Med en viss bismak, unektelig, fordi de prioriteres til fordel for båtkos, badeliv og allting annet som krever 30 varmegrader og solstek; óg, som man pleier å kunne hengi seg 100% til iløpet av juni, juli, august. Dog, like fullt, med en glimrende uproblematisk samvittighetsfølelse for å velge bort nettopp dette og utnytte hverdagsøyeblikkene til fulle - innomhus, inne bak lukkede vinduer, under teppet; beskyttelse for vind og regn. På restaurant, om så er, eller på disco, på teater, på shoppingsenter, i et caféhjørne, i sofakroken og - aller helst - i kinosalen. Valgmulighetene er talløse, og de benyttes i så stor monn man bare klarer, for i det minste å holde på det gode humøret; føle at man får noesomhelst ut av fridagene, og da noe grunnleggende positivt, energigivende; til tross for det lite tiltalende utgangspunktet av mørke regnværsskyer, som forkludrer de opprinnelige planer totalt. Enhver planlegging for denne sommeren er, i og for seg, kansellert; da utfallet av ethvert forsøk på de egentlige sommerstemningstendenser, synes å bli at man må hente frem paraplyen. Dessverre. Men man trenger da ikke bekymre seg for at TV-tittingen går utover solstol-tilværelsen, hvilket er en slags trøst. Bisarr, men akseptabel nok. Og man trenger ikke føle behovet for å drikke iskald farris, hvitvin, eller annet leskende; til ethvert måltid; siden den skoldhete cappuccinokaffen - tross alt - smaker meget bedre. Det er en merkverdig setting, en følge av et merkverdig tvangsforhold, og det gir en merkverdig atmosfære; men det er nå slik vi lever oss gjennom det hele. Og det er ikke utpreget ille - faktisk kan det være avsindig kjekt. Slik man både har observert og erkjent, i den senere tid, ved aktiviseringsforetak lignende dem der står beskrevet ovenfor. I omfang såvel som sasong.

Selv har jeg (bl.a.) tilbragt inneværende søndagskveld; hvilket dermed fortoner seg høyst representativt, som et eksempel på den standard man har satt for sommeren 2008; i selskap av nevnte kinovarianten. Nærmere bestemt i lykksalige selskapeligheter, samme sted, med Meryl the Miracle, Mr Darcy, James Bond og hun som melder været via puppene. "Mamma Mia! The Movie!", med andre ord, hvis medvirkende også er kjent som Meryl Streep, Colin Firth, Pierce Brosnan og (gudbedre så distrahert av "Mean Girls"!) Amanda Seyfried. Som, for øvrig, var megaglimrende i sin rolle; og vesentlig mye bedre der enn i High School-eventyret hun med fordel kan skrive inn i karriereglemmeboken. Pierce var ikke dum, han heller, som gentlemansfiguren Sam; ei heller hadde man noe imot å se Mr Darcy, muligens heter han fortsatt Colin Firth, i platåsko og latex; og, ikke minst, Stellan Skarsgård i absolutt ingenting - mer enn godkjent, etter min smak. Oppfatning. Preferanseområder, Fangirl-vridninger, whatever. Fine menn som gjør sitt ytterste for å være nettopp fine menn - og lite annet. I dobbel forstand. Det må være konklusjonen. Ingen dype rolletolkninger å spore, her, men utvilsomt mye moro; en rekke fantastiske sekvenser der man formelig lå på gulvet og vred seg i gapskratt-magekramper, en del musikalske innslag som bare var til å gi seg over av, endog applaudere høylytt, og et cast & crew som helt åpenbart hadde det hysterisk-kjempe-megaartig mens de spilte inn affæren. Det synes; så til de grader. Menger av smil og latter og tull og fjas - og svømmeføtter. Hoppla-vi-lever, opp ned og i mente. Amerikansere, briter, grekere og semi-grekere som løper rundt og har det festlig og hvis liv bare er en lek av lyst og, eh, leven. Nesten for mye av det gode, til tider, men til sitt formål fungerer den da utmerket. Om filmen generelt (og historien som sådan) kan sies lite annet enn at det er en urtypisk sommerflørt; lettbent, humoristisk, innsmigrende, humørfylt, gledesspredende, full av kjærlighet og følelsesladde relasjoner og komplikasjoner og annet deilig dill. Noen ubeskrivelig briljante detaljer; deriblant et vanvittig akrobatnummer, les splitthopp, diverse tilfeller av blå øyenskygge, og et svensk flagg vaiende i brisen, tillagt de mest utsøkte prestasjoner på kostymefronten. Og masse fine ABBA-toner, ikke minst. Ytterligere er den skrekkelig dårlig regissert, med elendige sangprestasjoner, null koreografisk håndheving, fæl kameraføring og en klipping som bokstavelig talt ligner grisen; pluss noen horribelt platte humorinnslag, her og der, visse dramaturgiske feilgrep og temposlingringer, det komplette fravær av sync og en nokså nedsettende fremstilling av greske bondekoner; men alt dette legges herved tilside, meget dødt, for å kunne fokusere på det viktigste, og det som fullstendig overskygger de eventuelle (og meget ubestridelige) ulempene; nemlig filmens appell, som er særdeles medrivende. Underforstått - all genuin entusiasme, humørgiv og glede den greier å vekke, og opprettholde, hele veien igjennom. Dermed kan den óg sies å fortjene alt det overstrømmende publikumsoppudd, hver brøkdel av vår entusiasme, som den hittil har greid å kare til seg. Overraskende, kanhende, men ikke desto mindre tilsiktet. Med bakgrunn i tidenes skandinaviske supergruppe - og en tilsvarende, storartet, musikalsuksess - via en enorm, superproff markedsføringsprosess, selvsagt, og en rolleliste som virkelig må sies å være imponerende. Selv om et fåtall av de involverte, altså, kan synge. Eller danse. Eller i det hele tatt bevege seg i en musikalsetting. Og selv om tekniker-teamet bak dem knapt greier å gjøre jobben sin, og det de gjør blir nokså mislykket, eller så unnlater de å gjøre noe og lykkes enda mindre. Øyensynlig må de ha misforstått et og annet, og det meste, jeg vet ikke helt hva som gikk galt. Men sammenlignet med mange av de andre musikalfilmene jeg har sett er "Mamma Mia!" direkte elendig, rent produksjonsmessig - den når hverken "Chicago", "Sound of Music", "Rent", "Phantom" eller "Hairspray" til anklene, engang, når det gjelder gjennomført stil og kvalitet. Følgelig: når man tenker på den publikumsinteressen filmen møter, og de ufattelige summer den spiller inn på billettinntekter og besøkstall og spin-off-produkter; blir det kanhende litt urettferdig. Og litt feil - siden den er de andre produksjonene så underlegen, og siden den overhodet ikke kan måle seg med mange av disse mindre musikalfilmene; filmer som da, igjen, har oppnådd en brøkdel av dennes popularitet, og som aldri kunne drømt om de samme, allmenne anerkjennelsene. Jevnfør "Rent", blant annet, og flere med den. Små, uforglemmelige, men likevel forglemte saker. Simpelthen fordi de øredøves, så grundig, av all hype'en og opphausingen - og fordi man her har lagt alt til rette for en kommersiell bragd; gjort seg opp en formening, så og si, og valgt å følge denne som en mal for hva filmen skal inneholde, hvordan den skal være oppbygd, hvorledes den skal fortone seg. Og vi, de påvirkelige publikummere, biter på. Fordi det er sommer og det er slaraffenlivtid og agurknyheter i alle aviser og vi har behov for lite annet enn hetebølge, Hellas, og henrykkelse. Lystige mennesker, fest på terrassen, dansing over stenhellene; lettlivet, forførerisk, stilistisk fjas. Det er akkurat hva man forventer, og det er akkurat hva man får. Heldigvis, vil jeg si, for derfor blir heller ikke filmen noen skuffelse. På ingen måte. Først og fremst grunnet Meryl Streep; som nok litt for god, i forhold til resten av ensemblet, men det er hun jo alltid. Inspirerende dame, en stadig favoritt, garantert å innfri. Kan aldri bli direkte dårlig, sålenge hun er involvert. Men hun stiller de andre litt i skyggen, det skal sies; hun setter liksom tilskueropplevelsen i perspektiv, får oss til å innse hva som ikke helt hører med, oppi alt det meningsløse, hva som kunne lagt grunnlag for noe litt mer, litt annerledes, litt mer substansfylt. Men hun tilpasser seg filmen tilstrekkelig til å passe perfekt inn i den, og gjør en heidundrandes innsats som hovedrollemadammen Donna; ekshippie, alenemor, entrepenør, hotelleier, og iherdig brullypsplanlegger. Driftig dame. Ubetalelig morsom. Gedigen sangstemme. Om alt annet slutter å fungere, dukker alltid Meryl opp for å bevare godfølelsen og sikre kvaliteten. Derfor fungerer også filmen, som sådan, sånn bortimot omtrent helt fint. Dessuten: frøken Amanda får vist sitt sanne talent, som Meryls sukkersøte brud av en datter, ABBA-musikken holder seg like bra, og forblir like evigaktuelt klassisk som den alltid har vært, likesom Pierce bare blir kjekkere med årene, og Mr Darcy; jeg mener, Colin Firth; er en nytelse på skjermen i enhver mulig og umulig sammenheng. En sånn fyr som kunne sitte på en scene og lese høyt fra telefonkatalogen og fremdeles ville bergtatt forsamlingen til fulle; kan bli oppslukt Fangirl-istisk av mindre. Sluttscenene og rulletekst-akkompagnementet er en fullstreffer av de helt sjeldne, og er i seg selv verdt billettpengene. Ellers får filmen store plusspoeng for humøret, la meg understreke det, både fordi den formidler slik glede - og klarer å fremprovosere den. Det er en genial idé, og den er nokså genialt utført. Man tager en gjeng habile skuespillere, som lett kan tilgis for det meste, plasserer dem i superidyllisk omgivelser, gir dem en katalog med ubeskrivelig allsangvennlige, velkjente evergreens å jodle på, og en flortynn story å spille ut, med nok twist'er for å gi grobunn til et naturlig handlingsforløp, og huhei - man haver en sommersuksessfilm. Jeg aner ikke hvem som hostet opp denne oppskriften, eller hvordan de greide å utforme den, men de har åpenbart forstått seg på befolkningens ønsker. Og her lykkes de, galant, med en film som er proppfull av gode vibber og pur lykksalighet og tipp-topp stemning og umiddelbare fniseanfall. Alt på ett brett. Ikke minneverdig av rang, men severdig til tusen, og det ypperligste underholdningstilbud som tenkes kan - på en grå søndagskveld. Midt i en mistrøstig utgave av fellesferien. Vi gjør så godt vi kan. I konkurranse med undertegnedes favorittmusikaler faller den totalt til jorden; dessverre; dog akter jeg ikke å utmale min tristhet over dette, men kun fokusere på det gledelige ved å gå på kino der en selv og medpublikummerne begeistres til å klappe, juble og synge med, kontinuerlig, og dét var en opplevelse i seg selv. Hurra for Saga, sal 1, og den steingode stemningen!