Fra et speil, til en gåte

Soundtrack: Amy Winehouse - in concert, på SVT1 - "oyh, fuck off, yo just pickin' on me cuz I'm drunk!". Jadda. Men hun klarte i allefall å synge, og stemmen bar som bare fy. Må være noen gamle opptak, dette. Dessuten: mer Pink Floyd og musikk fra "The Patriot", som jeg beglodde innimellom alt annet. Og det var, i sannhet, en veldig patriotisk affære. Ikke alle filmer som lever opp til sin tittel i absolutt alle henseende, men denne klarte bragden. Lyspunkt: Mel Gibson med hestehale, Joely Richardson, alltid en glede, og Heath Ledger - som utmerket seg, selvfølgelig, og gjorde en ufattelig bra innsats; og nesten greide å gi meg et lite sammenbrudd, med det samme. Huff. Har fremdeles ikke forsøkt å se "Brokeback" igjen, og tror kanskje jeg bør la det gå en stund til før jeg innlater meg på den strabasen. Savner Heath, jeg. Stakkars Heath. R.I.P., fine mannen.

Kort oppsummert, og som en klar henvisning og utdypning til et foregående innlegg om emnet; soga om Scaramouche's utfart, av denne dag, til IKEA. Jeg hadde da besluttet, med utgangspunkt i et akutt behov for helfigurspeil til å henge på veggen; noe jeg da har klart meg uten i to år, og savnet like lenge - til jeg nå hadde fått nok, og bestemt for å investere; å ta meg en tur til IKEA-varehuset uti Åsane og se hva de kunne hoste opp. Og i samme slengen, få meg den storartede opplevelse det er å rusle rundt i dette gigantiske bygget og bare glane på alt de har å tilby. Inklusive fine speil. Fant det jeg skulle ha tak i, nesten med én gang, noe som må være en slags personlig rekord - og brukte resten av tiden på å bære rundt på disse "4X LOTS speilfliser", til 20,- per stykk; gjør-det-selv-varianten, meget velegnet for alle på rundt 180 centimeter, hvilket (som allment kjent) er vanskelig å speile i sin helhet; men forbannet tunge, saker prisen og størrelsen tatt i betraktning. Ytterligere benyttet jeg - naturligvis - muligheten til å inspisere produkter, installasjoner og dekorasjonsidéer; prøvesitte sofakroker, trykke på knapper, beundre kunstferdige oppsatser og finurlige "mikro-hjem". Ikke nok med dét; tross i all beundringsverdigheten, klarte jeg endog å forlate butikken med en regning pålydende 120 (!!!) norske kroner, alt i alt, og det ER faktisk en ny pers. Men innen jeg stod ved kassen og skulle betale, hadde jeg altså, allerede, rukket å innkassere en hel rekke interessante, for ikke så fryktinngytende, erfaringer blant hyllemetrene med BILLY (bokhylle), BOLLE (øh, bolle) og LUDDE (saueskinnspledd, og jeg kan ikke fatte å begripe at noen - med fullt overlegg - har bidratt med den benevnelsen). Blant annet, takket være iherdig observasjon av mine med-kunder, hvorav diverse par; det vil si samboende, nygifte, forlovede, ungdomsskolekjærester, hva de nå var; og jeg måtte innse, nok en gang, at det mest iøyenfallende, fascinerende ved en shoppingrunde på IKEA er hverken møblementet, krimskrams-utvalget, alle fargevariantene av Ektorp-sofa, eller det faktum at de har begynt å selge skikkelige lysekroner - deriblant én jeg har sett meg ut til mitt fremtidige, herskapelige hjem; sterkt inspirert av en viss, famøs musikalscene. Nei, det aller mest bemerkelsesverdige ved en ettermiddag tilbragt innenfor murene i dette monument over svenskenes (antagelig) største, kommersielle suksess gjennom alle tider, ved siden av ABBA, er de utrolig sure kjæresteparene som svinser rundt og kjekler og ikke kan bestemme seg for hvilke kjøkkenløsninger de vil ha, fordi de ikke vil ha noen ting, og egentlig begynner å bli ekstremt lei av både kjøpesenteret, hverandre og verden generelt. Alle disse biske kvinnene som tramper avgårde, på mer eller mindre fornuftige sko, og de innelukkede, forsmådde mennene deres, som traver etter dem; og begge parter mumler om hvordan de ikke får det som de vil, og ikke blir forstått og helst skulle sett at den andre forsvant fra jordens overflate, og primært tok hele "selvbetjeningsavdelingen" på møbellageret med seg. Jeg var faktisk vitne til en ung fyr på rundt de tredve som stod og trampet foran sin fru og erklærte at "nå setter jeg foten ned, altså!" - akkurat idet jeg var iferd med å gjøre meg til kriminell over en nydelig, svart messing-chandelier; nesten forsøksvis stjålet, så kanskje det var like greit at jeg ble distrahert. (Dog, den lysekroneanretningen var fin, usannsynlig stilig überfin, måtte jeg bare få understreke det. Og svindyr, selvsagt. Muligens det dyreste som noensinne har befunnet seg på IKEA. Typisk.) Og dette var ingen enestående hendelse; idet jeg beveget meg gjennom denne labyrinten av avdelinger og overfylte krinkelkroker, befant det seg kontinuerlig, overalt rundt meg, skrikende barn, gråtende ungdommer (!), gråtende voksne for den saks skyld, illsinte ungjenter som var "så jævla lei av detta stedet!" og overadministrerende kvinner i femtiårsalderen med litt for mye eyeliner; som prøvde å holde troppene samlet, selv i en krevende stress-situasjon. I det hele tatt var jeg vitne til mye mistrøstighet, og i overkant mange, potensielle familiekatastrofer. Generell menneskelig fordervelse. Også denne ulykksalige duoen, som da forhindret meg i å ta første steg inn på en kriminell løpebane; de kranglet om en lyspære. Og noen gulvtepper, det var i allefall hva jeg maktet å oppfatte. Oftest hadde jeg bare lyst å lukke ørene og stenge meg inne i en dempet, harmonisk boble; med fokus rettet kun mot egen handleliste, og oversikt over alle nødutganger. IKEA er, på alle måter, et interessant sted å bruke noen lørdagstimer; man har i det minste mye å glo på. På godt og vondt. Man får akkurat det man trenger til hus og hjem; det er pent, stilrent, superbillig. Her er lett å finne frem, i allefall når man er kjent; og dét fortrinnet hadde jeg, da, om ikke annet; og det er spennende sted å være på shoppingtur. Det er et opplevelsessenter, mer enn en ren butikk, det skal de ha. Med lekker utforming; man har gjort det mer gjennomført innbydende å handle der enn det pleide å være. Men hist og her er det likevel skitt i krokene; overført betydning eller ei; og man spiller heismusikk på høyttaleranlegget, selger vasne pøser til en femmer, transporterer flatpakket, for allting er minstepris - i enhver forstand - det er plastikk, billigste løsning, man er alltid redd for at kjøpene skal gå i stykker før man har fått dem hjem. Og det samme gjelder kjøperne, vi som surrer rundt og følger pilene på murgulvet; vi blir fort litt ødelagt, vi også, mens vi er der. IKEA er et begrep, mer enn bare et merkevarenavn; en institusjon i samfunnet og en klisjé blitt. Kvinner har dødd, i popmusikken, "i en sofa fra IKEA", og "IKEA-kjøkken" er i seg selv etablert som en skilsmissegrunn. Man innleder de største krangler over de minste bagateller, her i verden, og blant dem finnes altså - av alle ting - interiørutvalget. Slik konfliktfylthet avleder, på sin side, en rollefordeling av "hans" og "hennes" når det gjelder allmenne oppfatninger, og deres forskjellighet, og man skvises dermed inn under stereotypene; man må nesten fly i synet på sitt følge, når man er ute på slikt innkjøpstokt; det er en del av gamet. Også dette bærer kjøpesenteret preg av. Det er et sted med mange kontraster, mye vold, og humørmessige bølgedaler, og folk synes å agere på instruks, mer enn instinkt. Sjelden er det mer åpenbart hvordan vi lever etter ubevisste maler mht egen oppførsel. Både det at vi handler, når vi handler og hvordan vi handler. Og da mener jeg i "gjøre" på lik linje med "shoppe". IKEA reflekterer samfunnsmessige kutymer, til en viss grad, og hvis man føler man trenger impulser til en sosialantropologisk doktorgradsprosjekt, er det liten tvil om hvor man kan begynne. De holder gratis buss og greier. Så kan man streife omkring som en annen agent uten cover, med en gul handlepose-på-lån, og bare observere. Et stort maskineri av tilreisende; litt som en fornøyelsespark, mest som et galehus. Varierende, motstridende inntrykk av idyll (ungt, nettopp sammen-flyttet par på jakt etter matchende kaffekopper) og tragedie (ungt, litt-lenger-sammen-boende par på jakt etter kaffeekopper å knuse skallen på den andre med). På en bakgrunn av de nydeligste stylede stueløsninger, og blomstrede dusjforheng. Det er et spekter uten like. Mye vakkert, en del mindre vellykket, visse syn jeg like gjerne skulle vært foruten. Lørdags-IKEA er ikke for pyser; det er et brutalt samfunn av menneskesjeler som går hverandre og seg selv på nervene. Man bør stålsette seg; være forberedt på hva man gir seg i kast med. Vite hva man går til, bokstavelig talt, og helst reise alene. Det gjør ihvertfall jeg. På innleid Tide-buss, med masse ukjente mennesker, litt som å dra på skoletur uten skolen, og med en helt klar idé om når jeg kan komme meg hjem igjen. Det gjelder å ta sine forholdsregler, her i livet, selv når man kun er på jakt etter et speil.

British boundaries (and bliss!)

Soundtrack: Pink Floyd - "Momentary Lapse of Reason", uten tvil noe av det beste fra den kanten, og med Supertramp-Helliwell på sax! O gud, elske elske. "Sorrow" er min absolutte PF-favoritt, og den selvsagt tilstedeværende her. En absolutt fantastisk rockeballade. Var også grunnen for at jeg overhodet gikk til anskaffelsen. Og dét var vel anvendt, øh, tid på å gjennomsøke bibliotek-reolene. Hoho. Forguder bergensbiblioteket for gratis utlån av musikk, og det enorme utvalget! Men, som vi alle vet, allting godt i livet er jo gratis.

Tilbakeblikk, versus refleksjoner i nuet, på en lørdagskveld. Ukene går og studiet tar form og arbeidsdagen struktureres. Det vil si at man venner seg til å skulle prøve å ha en viss struktur på den. Man står opp til nokså uvante tider, i forhold til den foretrukne døgnrytme som ferietiden gjerne åpner opp for. Man spiser annerledes; i henhold til samme, nye leggetider og enerverende vekkerklokke-brøl; besøker kantiner, innfører plikter til visse tider, gjøremål før og etter man har vært på forelesning, vasker klær på en torsdag klokken fem, ikke når man måtte føle for det. Likeledes tilbringer man med ett påtagelige antall timer ved en pult, på en hard kontorstol; med hodet nedi en eller annen (tykkfallen) bok, og med overstrykningspennen og notatblokken klar, i konsentrasjonsøyemed; heller enn å kunne ta med seg samme bokverk ut i en park og slaske seg på en benk, mens man skummer sider men sånn halvveis innstilt oppfattelsesradar, om enn stadig flakkende øyekast. Aktivitene er - med andre ord - nesten de samme; slik de nesten alltid er, for mitt vedkommende; mens den generelle forvaltningen av dem, likesom rutinene de blir del av, har endret seg radikalt. Dog, det er ikke en udelt utfordring, dette; man ser også ganske akseptable vaneendringer involvert. Jeg befatter meg med større grad av oppmerskomhet, årvåkenhet, pågående forskertrang - når det gjelder det aller meste; det være seg både skoleemner og fritidsrelaterte geskjefter. Man skrur liksom hjernen på plass, idet studieåret begynner; som å fin-innstille kikkerten og gjøre seg klar for ekstra nøyaktige fuglekikkingsøkter. Nå arbeider jeg strengt tatt med ord, ikke ornitologi, men metaforen er fortsatt gjeldende. Og jeg tror det kan være sunt å få en slik ny giv; ny energi, ny start, ny livsstil - om man da klarer å opparbeide tilstrekkelig med innsatsvilje til at den lar seg merke; dessuten er det (alltid) morsomt med ny kunnskap, såfremt den er av sorter man har (iallefall det minste) ønske om å tilegne seg. Og med motivasjon fra god pensumlektyre, kombinert med positiv inut fra eksepsjonelt dyktige forelesere, pluss litt hyggelige impulser fra diverse andre kulturfenomener; til avkoblende forlystelse og mer rendyrket underholdning; går det ganske radig unna - for øyeblikket. Lykkeligvis nok. Iherdighet er, som kjent, noe som har en tendens til å komme og gå, og gjerne forsvinne totalt rett før eksamen, derfor lønner det seg å utnytte til fulle de stunder da man faktisk er et iherdig studerende menneske og få unnagjort så mye som mulig iløpet av disse. Ta pensumbolken fatt og bare komme igang, huhei hvor det går, og jeg gyver, for eksempel, umiddelbart løs på alt av gammel britisk dikterkunst - med liv og lyst - hvorav førstekvinne ut i år var (ingen ringere enn) Emily Brontë, søsteren til hun som skrev "Jane Eyre", og hennes klassiske, såkalte übermesterverk "Wuthering Heights". Ikke dum lesning, for å si det mildt, om enn en smule tung og vanskelig å lese raskt igjennom; slik det ideale er, når man har fjorten romaner av samme sort igjen på leselisten. Men å måtte dvele ekstra ved Brontë handlet ikke så mye om vrien engelsk som det skyldtes en fantastisk besnærende historie; brutal, rørende, burlesk, og med særdeles interessante karakterer. Jeg har lenge ønsket å lese om de berømmelige Catherine & Heathcliff; som da i sin tid ble fremstilt på filmlerretet av Juliette Binoche & Ralph Fiennes, i en slags "English Patient"-preunion; og de voldsomt lidenskapelige scenene dem imellom, per bokform, var ingen skuffelse. Man kan innvende at boken er temmelig uryddig, har litt for mange "diegetiske nivåer", altså fortellinger i fortellingen og nytilkomne sub-plots, og at de gotiske trekkende blir for overtydelige, nesten overdrevne. Men likevel: Brontë har et magisk språk, (som nevnt) flotte personskildringer, en effektiv spenningskurve og en sterk penn - spesielt til en kvinne av sin tid å være; uten å ville hisse på meg noen medfeminister, men kvinner dengang da hadde tross alt ikke allverdens med muligheter. Eller utdannelse. Men disse søstrene, i likhet med Emily Dickinson, Jane Austen, alle de der, var nå - nettopp - litt spesielle, og fikk utrettet mer enn de fleste av sine samtidige til sammen. Imponerende nok. Og det er både tankevekkende og berikende å lese bøkene deres, og få et innblikk ikke bare i deres omgivelser, men deres prosa; deres psykologiske såvel som lyriske tilnærminger. For inspirasjonens del lønner det seg helt klart, likeså, at NRK holder frem med sin "Sense & Sensibility"-maraton, og gir meg ekstra mye lyst å fordype meg i britisk attenhundretalls-estetikk, med flotte kostymer og en udødelig historie; etter min mening enda litt bedre enn "Heights", selv om jeg savner en Rochester-aktig mannsperson å sikle på. David Morrissey er selvfølgelig en helt, men han er altfor lite tilstede. Uansett; BBC-kvaliteten er upåklagelig, og Janet McTeer som spiller moren til Dashwood-søstrene i serien, hadde - sånn, for øvrig - rollen som Ellen Dean i "Wuthering Heights"-filmen, anno 1992. Det var dette med gjentatte forbindelsesledd. Og vedvarende referansepunkter. Gleder meg stort. Og som et direkte apropos, til en fyr som definitiv synes å forfølge undertegnede, og har gjort det lenge: returning back to Shakespeare. Ingen; hverken før, etter, over eller ved siden; overgår vel The Bard - i allefall ikke i ømdømme og lesning, den dag idag - og få, om noen, har hatt større innflytelse på skoleelever og studentsamfunn oppgjennom århundrene. Shakespeare er the man innen britisk litteraturhistorie; han har sine egne (fan)forum og lesesirkler på nettet, han er et evig tilbakevendende faktum på timeplanen. Og ja, en deltagende figur i mitt hverdagsliv; rimelig konsekvent og uten unntak. Første studieår tok vi for oss "Macbeth", andre år var det "Hamlet"; an mass og mer enn tilstrekkelig, endog til eksamen; og inneværende høst er det "Taming of the Shrew" som står for tur. Får garantert om den óg, til en eventuell utspørring, men i første omgang måtte jeg nå får lest den, hvilket jeg da satte meg fore å gjøre igår. Og den er da noe av det bedre han har prestert, blant de mer kontroversielle skuespillene, og med et stort tolkningspotensiale - isærskilthet for de overnevnte, og fortrinnsvis ikke fornærmede, feministene. Dog, selv ble jeg - av det hele - mest påminnet "Shakespeare Re-told"-fenomenet, denne glitrende miniserien fra selvsamme BBC (naturligvis), der Shirlet Henderson og Rufus Sewell gikk til kamp, og fikk brynt seg til de grader på hverandres sær(egen)heter, i en meget moderne, meget vellykket og meget underholdende fortolkning av klassikerstykket. Originalen fortoner seg litt annerledes, for å si det diplomatisk, men er også en givende opplevelse. Morsom, til tider, og med den sedvanlige poetiske snerten bare Shakespeare kunne få til, dessuten fikk jeg noen gloser italiano med på kjøpet - noe som er gunstig for en italiensk-lesende studine som leser altfor lite italiensk. Hovedrollemannen her, Petruchio, er imidlertid ikke av de mest tiltalende; jeg foretrekker utvilsomt Rufus Sewell-personifikasjonen, der han fikk tilført en stor porsjon sjarm mer enn han opprinnelig skulle inneha. I Shakespeares tekst fremstår han nokså ufordragelig og manipulerende, og han behandler sin Katherine - i all ærlighet - som en dritt, mens BBC (antagelig) fikk frem de mer følsomme undertonene, og trakk ut all den potensielle, ekte kjærligheten i stykket. Hva Shakespeare selv ville formidle, er noe uvisst, men stykket skulle etter sigende fungere som en slags samfunnskritikk, og sette søkelys på kvinners rolle i ekteskapet. Joda. Men særlig lyst å inngå giftermål får man da ikke, av å lese det. Alle moderniseringene og filmatiseringene jeg har sett, av denne historien, har valgt seg en mer romantisk vri - der det umake paret Kate og Petruchio ender opp med å bli forelsket; på en så oppriktig måte at publikum, uten problemer, vil kunne godta det. Man dysser ned det opprinnelige styrkeforholdet; der han rett og slett temmer henne, og dét på en rimelig usympatisk måte; og fokuserer på den langsomme, men uungåelige tiltrekningsprosessen mellom dem. Shakespeare føyer også til en happy ending, men i mine øyne er det en bittersøt variant - og muligens var det hans intensjon. Stykket har påskriften "komedie", men av en beksvart, dobbeltydig art. Interessant, men ikke bare tilforlatelig. Dog, diktningens viktigste hensikt er å sette fornuften og refleksjonsevnen på prøve, og konfrontere det bevisste, likesom det ubevisste. Man kan si hva man vil om Shakespeare'en, jeg velger ofte å kritisere ham, men han fanger ihvertfall vår oppmerksomhet. Han slipper ikke taket, så lett, han summer rundt oppi hjernen og fremprovoserer nye tankerekker. Best av alt når dette, igjen, fremskaffer BBC-nytelse; med og uten "Doctor Who"-mennesker; verst når det blir til strike, pedantiske, ordrett-fortolkende forelesningsrekker. Forhåpentligvis unngår jeg dét iår, men får et mer nyansert perspektiv på saken. I alle tilfeller: studeringen holder frem, og horisontene utvides stadig. Jeg nyter å dykke ned i litteraturverdenen og finne nye svalganger, nye smug, nye retninger. Finne ukjente skatter og kunne se dem i sammenligning med de tidligere gjennomgåtte. Ny lærdom, gammel bakgrunn, evig søkende, aldri utlært. Men avkoblingene trengs, de også; helt nødvendig for både konsentrasjon og engasjement; og i den anledning valgte jeg denne uken å ha en liten Catherine Denevue-maraton - siden hun er en favoritt og har bidratt til noe av det ypperste innen franks filmskapning - med, først av alt, "8 Femmes" tirsdag kveld; og et helt oppdatert blikk på damen; hvoretter jeg satte meg til med et stort glass vin og lommetørkle og neglebet meg gjennom "Belle de Jour", sent i går. Et fantastisk stykke kunsthistorie; meget røff, hjerteskjærende og bisarr; men så usannsynlig vellaget, da. Bare fotograferingen, interiøret, kostymene, kameravinklene; men óg selve tematikken; det er så forut for sin tid (1967) at det nesten er skummelt. Og, bare så det er sagt: denne filmen var inspirasjonskilde for både bloggen og bøkene til luksushoren ved samme navn, Belle, med hjemby London og ny ITV-serie basert på sine verk; med Billie Piper i hovedrollen. "Secret Diary of a Callgirl", ny sesong på trappene as we speak, og samme Billie hadde da også en av hovedrollene i kapittel to av "Shakespeare Re-told", nyinnspillingen av "Much ado about nothing", i tillegg til å ha spilt Fanny Price i "Mansfield Park", basert på boken til Jane Austen. I rest my case - of fascinating, random connections - og konkluderer med at kulturuniverset er stort, sammensatt, gjennomgående forbundet, åsted for all (i det minste mesteparten av) min lidenskap, og en uttømmelig kilde til glede; både i studiesituasjon, i privaten, og når man har gjester på besøk. Så har man alltid et samtaleemne, eller en film å sette på, eller en bok å anbefale. Kulturen er det beste vi har, og vi må vite å forvalte den vel!

En djevelsk spasertur

"Omgivelsenes hold"
- ventende åsyn, ledsagers blikk, paralysert inn i drømme
Av Scaramouche, Po(t)eten, simpelthen fordi musikaler nå engang er det kjekkeste jeg vet om, og en inspirasjonskilde utenom de vanlige, pluss at en såpass fanatisk inspirerende historie som Goethes, godt og blandet, en himmelsk beretning mer eller mindre, eller nokså lite, i alle tilfeller; trenger sin hyllest, og dette - meine damen und herren - fungerer som en dedikasjon til "FAUST". Som må være noe av det beste jeg har lest, pensum eller ikke, noensinne. Og masse kudos til André Bjerke for input på morsmålet, og - selvsagt - for hans glitrende gjendiktningsevner. Anbefales lest for alle og enhver, både han og "Faust", om ikke annet for å dra kjensel på klassiske teknikker innen historiefortellingen, som ikke er til komme utenom den dag idag, og som best bevitnes i deres opprinneligste forstand!

i djevelens øye
å se
sporene av en ferd
forlorne menns fortellinger
og de langsomme skritt
som når alle illusjoner må las falle
i forfjamselsen
spasere gjennom ødeland
kjenne disse utstrakte hender
gripe etter makten
motløst, pågående
lik en søvngjenger som er seg søvnen så bevisst
og idet man fanger blikket
måtte vike
famler etter ubalanse, snudd på hælen
av en større kraft
en annen hånd
men like fullt gjenkjennelig
ved trådene som dingler fra en åpen himmel
holder elementene i ånde
og skjelettet oppe
mens stemmene hvisker bevis inn i sammenfalne øreganger
maner frem et neste forerak
og steg for steg nedetter skjebnens bølgedaler
med tusener av trapper midt imot
et bøyet hode
absorberer stillstand
tallrekker på fingertuppene, teller videre,
finner tro, en retningsløs erkjennelse
statisk åsyn
og dernest, lagt i mørke
av forutfølelse
trukket nedover skinn, ben, torso, samlet
i en slags stivnende kokong
hvorifra vinger aldri støpes, brister fri
men bibeholder denne tvungne form
et siste grin
en vandringsmanns grimase
imens han skyves frem, forbi, den neste korsvei
aner luftforskyvninger i emning
stedfast
settes i bevegelse
dog føler kun den kuldeløse ro han omgis med og blunker
viten vekk
der uutslettelige minner engang virket
er nå bare påhitt
nyfunne mirakler, fjerne trinn, allverdens lukter
og en magiker
som legger hele dagen for hans fot
så det synes
tilbudt ham å trå den over
hvilken bunnløs helhetsgaranti
et lende uten grensesetting
stopper alle klokker
fryser kroppsfasong og skaker ryggmarg
vekker ham med støt av lammelse
et sendebud
formidler større bilder enn han noensinne skuet før
og maler penselbred kartografi på netthinnen
av tegnsatt glemsel
for dette er hver sjel, hver sannhet, sannhetssøken
denne absolutte kontinuitet
skal ikke røres eller rokkes ved
men kun fortæres
liksom hele reisen
filtrert igjennom hud og muskler
nært - uløselig
igjen er nok et stykke

Theatrum myndig!

Soundtrack: Uwe Kröger an mass, med og uten "Elisabeth", pluss litt teaterfilmmusikk fra "8 femmes" - fin fransk film på teve i kveld. Ikke nok med det; kvinnesagaen var også til inspirasjon, og inkluderte et fikst regigrep man sjelden ser i dagens filmer, men som jeg dyrker heftig innen teatersjangeren og som jeg utbroderer nederst i dette innlegg: nemlig improvisasjonsmusikken - musikalen - sangutbrudd i vilden sky! Herlige saker! Passend, muss man sagen. Og allting er forbundet, bare så det er klart. En gang for alle.

Stundom, bare stundom, gripes man så ufattelig intenst av et dikterisk verk at det synes å åpne nye verdener, for ikke å si transportere en (som leser) inn i et nytt univers. Eller tre. Slik fortonte det seg i allefall for undertegnede, da hun satte seg til for å lese - eller riktigere, oppdage - Goethes store folkediktningsverk "FAUST"; den tyske nasjonalskatten, berømt, beryktet og meget fortolket oppigjennom historien. Et megasvært og uhyre ansett epos, med intertekstuelle referanser helt tilbake til antikken, via Dante, og med mengder av innskutte bemerkninger til Bibler, Homer og diverse, pluss reformasjonen, som jeg da - via noen fordomspregde idéer på forhånd - hadde fryktet skulle være gruelig kjedelig, tung lektyre. Og så viste det seg å være det stikk motsatte. Heldigvis, og meget overraskende sådan. Jeg har sjelden blitt så positivt forbløffet og bent ut overveldet over et verks rykte-motstridende kvaliteter. Her forventer man gammeltysk knoteskrift, og får til motsvar et lettlest, fengende, fantastisk, morsomt, spennende og actionspekket eventyr, et drama på vers, om en meget besnærende fyr ved navn Faust (Doktor) og hans nyfunne følgesvenn på livets ferd, nemlig Mefistofeles (Djevel). Disse to inngår noe som er delvis pakt, delvis veddemål, og hovedaklig et forunderlig forsøk på å utfordre skjebnen, tidens gang og gudenes herredømme, og det resulterer selvsagt i en rekke katastrofale begivenheter, men også latterfrembringende seanser. Mefistofeles er fristeren, full av kynisme, og en representant for alle menneskenes laster og lyter og undertrygte lidenskaper. Faust er den søkende vitenskapsmann som er nær ved å gi opp, og forlate denne verden, da han ikke klarer se hva mer den har å by på, og hvilken ytterligere stimuli den skulle kunne gi ham. Han føler at allting er grått og trist og trøstesløst. Følgelig må man kunne si at Mefistofeles, en satansk figur i "menneskelig ham", kommer på det mest beleilige tidspunkt, da Faust er på sitt mest sårbare, for å tilby ham et utall nye og frigjørende opplevelser, og sine egne tjenester - i så stor, ubregrenset grad som Faust måtte trenge dem - i bytte mot at han oppgir sin sjel og blir Djevelens tjener, når hans opphold på jorden engang er til (mer naturbetinget) ende. Faust synes ikke han har noe å tape og legger ut på tur med sin nye kompis; en sluskaktig skurk av mest fatalt fengende karakter, med karismatisk sans herfra til en annen galakse. Trenger vel knapt nevne at jeg er bittelitt fan av Mefistofeles, blitt, aldri så politisk ukorrekt som han måtte være. Han og Faust utgjør et umake par; en kvasihelt som ikke egentlig er veldig heltemodig, men veldig human, og nokså likandes, i selskap med en vansinnig antihelt, ondskapsfull til tusen og med moderiske tilbøyeligheter, om enn herlig sarkastisk og forførerisk og djevelsk grom, én som definitivt ikke er moden for noen heltedyrkelse, av den sort man vanligvis forbinder med termen, men møter desto mer dyrking ifra dypet av hver fangirls hjerte, og fra et meget fortapt, forsmektet synspunkt. Mefisto er kul. Livsfarlig, superslem, listig, men kul. Han manipulerer sine omgivelser over en lav sko, er generelt misfornøyd, klager og bærer seg, og kommer med utsagt som: "jeg ville ropt på flekken: ta meg Faen! - hvis ikke jeg var Faen selv." Jeg mener, hvordan kan man motstå noe slikt. Hvilket også minner meg på at selve språket i boken er i en klasse for seg, og uhyre betagende å lese. Det vil si: poetisk til tusen, med de nydeligste formuleringer, smektende rim, på lik linje med kommentarer til samfunnslivet, snertne sidespor og vittige bemerkninger, spesielt fra Mefistofeles, men óg kritikk av sosiale aspekter, poengterte utsagn, filosofiske tankerekker, iblandet besk satire og nesten-blasfemisk humor og masse moro. Spesielt på det direkte handlingsplan - noe som i stor grad skyldes disse to hvorom historien kretser; to tilsynelatende perfekte hovedpersoner; en evig vandrer, som kjenner jorden ut og inn, bokstavelig talt, og hans "jordlige motstykke" som gjerne vil kjenne den like godt, og hva de da bedriver etter å ha slått seg sammen og forent sine lyster. Som, igjen, innebærer mye futt og fart; øl og sex og rettssalsdrama; poker, piker, vin og sang. Skildret på fyndig og treffende vis, og ikke minst - hos meg - i gjendiktning av André Bjerke, min absolutte favorittdikter i hele verden, noe som unektelig var et ankepunkt på (den personlige) fordelssiden.

Enn videre, at stykket altså inneholder ett stykk Doctor, som sliter med sine lidenskapskvaler og angst, diverse hekser - deriblant en Lilith (...), og ett stykk fanden(ivold)sk medsammensvoren som da like gjerne kunne hett Captain Jack. Må nevnes at der i forrige pensumverk, "Joseph Andrews", faktisk fant sted en passiar, en reell dialogsekvens, mellom en herr Doctor og en viss Captain, begge med store forbokstaver, hvorpå jeg omtrent fløy i taket, og streket under så mange avsnitt at siden ble en eneste stor blykrussedull. Uansett: det å (kunne) ha personlige referansepunkter som gjør klassiske verk enkle(re), og vesentlig morsommere, å relatere til - må nå bare være et pluss. Å ha anledning til å engasjere seg slik, og få så mye positivt utav å gjøre lekser er for meg en ny og meget positiv erfaring, en voldsom forberdring fra videregående - og tidvis, også, universitetets - pliktløpsinfiserte indoktrinering. Her kan jeg gå på med 100% entusiasme, og med henførte sukk trykke verket til mitt bryst. Dermed skorter det heller aldri på viljen til videre utforskning og studering. Dessuten er det alltid like fascinerende, når man skal studere slik, å kunne kjenne igjen både nyere, populærkulturelle elementer i disse forgagne tiders skaperverk, og - likeledes - å kunne identifisere samme eksemplarer ifra gamledager som inspirasjonskilde for den nye populærkulturen. Å trekke paralleller, de mest usannsynlige likesom de - med ett - aldeles selvsagte. Og tenke i andre baner, andre forbindelsesledd, slik man (instinktivt) gjør når man får økt innsikt i litteraturhistorien og et større spekter av kildekunnskap og impulser å forholde seg til. Dog må man ikke glemme å ta med de gode gamle forkjærligheter i beregningen, og innlemme også dem i "referansepuslespillet"; slik jeg har for utpreget vane. Og Goethes "FAUST" ble da en slags ansamling av alle ting jeg liker, flettet inn mellom to pent utsmykte permer, hvorfra jeg kunne trekke koblinger så langt som til Sapfo og "Jobs Bok", på den ene siden, og (nevnte) "Doctor Who", sidestilt Shakespeare og Eliot på den andre siden. Og som et apropos til akkurat dét:

Dét - at det hele appellerte så umiddelbart og meget intenst til meg, på alle mulige måter, må antagelig tilskrives mine personlige preferanser, mer enn noe annet, siden dikt er det beste jeg vet og skuespill det nest beste, og sådan skuespilleri i diktform er og blir den mest briljante blanding det noensinne lot seg å gjøre å hoste opp. Antagelig det minst tilgjengelige likeså, idet mange lesere enten vil forbinde slik lyrisk fremførelse med døll, ubegripelig, elizabethansk monolog (The Bard) eller handlingsløs studie av folk som snakker forbi hverandre (Godot) eller lavkulturell underholdning på sitt mest trivielle, om rare mennesker som når det minst passer seg, og minst høvelig vis, vil bryte ut i sang (West Side Story m.m.). Mens enkelte, derimot, meg selv innbefattet, elsker både Shakespeare og Beckett og musikalsjangeren til fulle, og er da - lykkeligvis - ikke helt alene om å ense deres overlegne kvaliteter; i særskilthet når det gjelder sistnevnte kategori, som ofte blir nedvurdert og degradert av de fleste kritikerne. Men for å semi-sitere T.S. Eliot så er nå versbinding det mest egnede for teaterscenen; poet og diktelsker som han var, mente den kjære "Cats"-opphavsmannen at poesi i lengden måtte være den eneste, mest hensiktsmessige måten å få frem følelsesmessige reaksjoner på og - i alle henseende - å formidle følelser. (Ta den, alle anti-poeter.) Eliot henviste da også til Goethe, hans store helt, og til Dante, hans enda større helt, som Goethe på sin side hadde latt seg inspirere, og de har da alle tre greid å produsere (evt.: prestere) rendyrket, lyrisk teater, i dets beste forstand, med epos og episk diktning og dikteriske teaterepos på vers, hvis oppgrensninger, kjennetrekk og sjangerskiller er en smule utflytende og dermed lett kan smettes innunder den ene betegnelse: überepisk fremførbar poesi. Eller: musikaler. For, når selv Eliot sier det så eksplisitt, må det være lov å stadfeste dette faktum, at den beste, mest ideelt idealiserte form for teater, er og blir den musikalske typen, der folk synger og jodler, i tide og i utide, og der alle de forskjellige teaterformene kan smelte sammen og bli en stor (hekse)gryte av mangfold, eksperimentell virksomhet, og underholdningsverdi uten sidestykke. Her er rom for alle mulige impulser, drivkrefter og rare innslag. Man kan skrive inn de mest bisarre bifigurer og ta seg de kunstneriske friheter man ønsker, skape den kvalitet man vil. Høy glamfaktor må påregnes, likeså. De tørre og overseriøse, kritiske røster kan si hva de vil - men det er ikke å underslå at teateret i utgangspunktet var ment som nettopp underholdning, en oppvisning som skulle appellere til alle sanser, og de første teaterstykker som overhodet så dagens lys, var av en art som kun nærmet seg lytteren; og delvis øyet; basert på koret, danserne og maskeradespill. Nietsche snakker om det, Aristoteles hyller det, kirken ville ikke vært det foruten. Koret, bakgrunnssangen, er en livsviktig del av kulturarven vår. Og som en helt naturlig avart av dette føler musikalfenomenet; hvorunder Goethe, også, hører hjemme, da hans "Faust" bygger på sang og forkledningstradisjonen, og er blitt omgjort til musikalstykke utallige ganger og historien derfra har også inspirert utallige andre, musikaler. Som kjekt henger alle (mine) ting sammen, her i verden(srommet), og en av hovedkattene i nevnte "Cats"-musikalen, basert på Eliots "Preludes", er jo Mr. Mistoffelees, hvorav sangen med samme navn, og begge er hentet fra "the Mephistopheles-myth". Som, igjen, avleder historier om folk med imaginære og høyst reelle "ledsagere", på livets vei; rådgivere, sjelefrender, mystiske kontaktpersoner som dukker opp i ny og ne og gjør besynderlig entré, og minst like spektakulær avskjed. Ute av sinne, inne i minnet. Dette er óg et megapopulært element i musikaler, må sies. Med Phantom, opp gjennom Operagulvet, Che i "Evita", Lucheni i "Elisabeth", for å nevne noen, og hva angår beretningen om Sisi har jo (hovedrolleinnehaver) Uwe Krögers legendariske "Der Tod", også mye til felles med Mefistofeles. Minst like charmant er han óg. Dessuten snakker de samme originalspråk, hoho, hvilket gir denne koblingen er herlig henrivende vri. Kjekk og barsk ung mann med noe suspekte intensjoner som drar ut for å forføre kvinnemennesker og lære livets syndefulleste sider vel å kjenne? Høres kjent ut! Og alle er de forunt slike magiske dansescener, en skjebnetango av de sjeldne, med kjærlighet, anger og hat blussende samtidig i deres fotspor. Derav, kanhende, dyrket i så stor monn - ikke bare av fangirls, men desto mer av poetene, malekunstnerne, skildrerne og koreografene; i gjensidig inspirasjonssyklus, gjennom i alle år; med blikk for det fargerike, det drømmende, det deilig uskikkelige. Og i beundringen, bevart, likesom formidlet videre for nye generasjoner - enten det er "Faust"; closet drama beregnet på den lesendes interesse, eller en av Andrew Lloyd Webbers nyeste oppfinnelser; hvis egnelse begrenser seg til sceneoppføringen, til nød transkripsjon. De beholder sin plass i teaterhistorien og gjøres plass til på pensum, år etter år; for den utpekt studerende, og for den jevne teatergjenger, eller den som ønsker være begge deler. Og som med stor glede oppdager likhetstrekk, kulturlivsstilene (hun dyrker) imellom. Særpreg går stadig igjen, karakterbrister forblir de samme, lykken står den tapre bi, og handlingen, den finner her sted i sitt retteste element. På plass blant den sanne, teatralske. Tilbake til oldtidens ritualer, med et anstrøk nyskapning attåt, og en god porsjon mystikk. Så har man et godt teaterstykke rede!

Pieces come together

Soundtrack: Los Lobos, Santana, Eminem, husbråk. Steve Buscemi-monologer, Tarantino-vitser, Salma Hayeks hviske-sang. Mye rart og mere til og jaggu fikk jeg ikke en telefon sent på natten også.

Short summary of past week; including university start-up, lecture times, lecturers in funny outfits, but with great skills too, and frequent socialising; measured, moreover, in entertainment business and busyness and all the things with which I'm occupied, at this very moment and will be - for numerous weeks to come. I seem to be drifting; along some rocky, roughened path, still chasing that ancient routine with which I am not yet familair, and reaccustomed to. It's all about tiny adjustments; getting used to different hours, doings, performances, every day all day. And it sure is demanding. Am still learning, to be redeemed in being learned, once again; and on the way, attempting to educate myself - of sorts - at least to gain the appropriate sense of schooling back into my system, being the dutiful student that I can be, if I try hard enough and really aim to do my best, which I don't always manage, but I'm getting there. I know where I'm headed, at least, making an effort to continue onwards, in that same constructive, effective manner; blah blah blah self-fulfilment; upholdning the promising tendencies and those magic, positivity-filled vibes. Yo. Spending my time gaining knowledge from that old and steady library of lust; opening books, disc covers, consuming the material, leaving it to be processed, later on, pondering as I go along. And (constantly) adding new points of reference, thereto; anchors to lean on, from various sources, impulses, impulsuve resourcefulness. You give and you get. Like, I been watching too many gangsta movies lately. No particular reason, or idea why; just needed to divert myself from all the serious studing, I suppose, and look up something rather contrasting - which translates to rewarding; in a diverse, yet stylistically reminiscent way. Culture is culture, whether it's "high" or "low", in my opinion, for I require elements from all levels, and I see (quite clearly) the wonderful advantage in being able to utilize the varying examples; classic versus western versus gangsta movies, per say; on varying occasions, each being perfectly fit for its own, specific one. And thus, maximizing the profit of the experience, since you adjust your own choices and preferences to your own state of mood; whatever you should feel like watching, reading, listening to; that very instant. Wishfulness, right there and then - and hence, you never grow uncomfortable with any of the cultural aspects, regardless of status; seeing that one follows the other, directly, due to a natural, logic-based order, and they don't get mixed and messes up the brains of those receiving. Makes sense to me. Sometimes, of course, we're talking obligarory course reading; one might be "forced" to delve into, say, the literary world - both reading and interpreting in a rather out-of-the-customary-way, as opposed to how I tend to do it; how I'd rather do it; after which the gain also differs vehemently from what's usual. That being said, it doesn't mean I love the pieces any less because I deal with them differently; having to study them, not just enjoy them; since the two methods can, actually, be combined - and, for my personal sake, often work very well together, too. I don't see them as disconnected, opponents, I see them as parts of this logical chain (of events). So I start with a 18th century burlesque novel, for my university course, and continue with some obscure years-later-poetry, my for own enjoyment solely, more or less, or - preferrably - second task on my to do-reading list, and end the whole seance with "Training Day", to blow off built-up steam and abreact, as it were. And I can happily admit, that I appreciate this pattern of daily topics. That I induldge in their likes, every day, as I alternate between the mandatory, the mundane and the merry. And BOOM!, that is one fine technique you got, right there. Applies to the strictly literary studies too, even.

For instance: more specifically, uni-related, I have been reading Sarah Kane's "Blasted" for my English course, and - immediately after turning the final page - felt somewhat blasted myself, in my own head. And really confused, shocked, abhorred; you name it. She certainly knows how to evoke feelings. Then I decided she's so downright, unbelievably brilliant, too, that the related provocation could - without doubt - be easily forgiven. And that the play, as such, is one of the best things that ever came out of the British theatre scene. Including quotes such as: "I've seen dead people. They're dead. They're not somewhere else, they're dead." Most inappropriate place to laugh out loud, of course, but I must confess I did. Moreover, cried and shook with dread and got the chills and felt my heartstrings being pulled to pain-inducing lengths. Cruel intentions, there you have it. Cruelty personified and displayed for all the audience to see. It's beyond dark, it's horribly vivid, it's off-the-scale paranoia, madness, all of it, but so fascinating. And beautiful, in its absurd ways. Albeit Kane does leave you (in) an emotional mess, exhausted to the point of worry. So, in the end, with all that over and done with, I figured it was time to read something slightly more accessible and less unsettling. Consequently, I turned to T.S. Eliot, the master himself, my absolute, never-disappointing favourite, and that beloved "Love song of J. Alfred Prufock"; at which I found myself completely out of breath - until I realised it was due to the poem's being so breathtakingly beautiful, and then I almost started weeping out loud, of joy and sadness altogether, because it's so goddamn heartbreakingly, breath-deprivingly, sinisterly smashing, magnificent indeed, and - thereafter - I managed to recompose myself and had some cake and all was very well again. Not that it had been any worse, just a bit strenuous. Anyways, getting in touch with one's sensitivity, those infamous emotional centres, never hurt. It's more of a healthy confirmation. A small reminder, too, based on own reactions et cetera, of the indisputable grandness of both Kane and Eliot, the latter providing some impossibly fabulous poetry, some of the finest lines ever having been produced by his hand; such seemingly random and sudden rhymes, which then form a perfect unity and hold a continuity that can hardly be fathomed, far less copied by anyone at all. Truly masterful, a single outstanding poet genius. Strongly admired, and one for whom I hold a very strong affection and will never tire of reading. This one poem in particular; it's truly exceptional. A life story, with philosophical considerations, common concerns and observations of an elderly wanderer. Utterly descriptive, very wise. "For I have known them all already, known them all - Have known the evenings, mornings, afternoons, I have measured out my life with coffee spoons". Not to mention that it inspired an entire "Doctor Who"-episode, both with regard to thematics (Lazarus) and dialogue (time to murder and create). Yup, righty-right, "The Lazarus Experiment", ep. 3.7, The Doc knows his literature as well. And I, what more, I love the city-by-night perspective of rain-covered asphalt, cold facades, dark alleys, fading lights, coming sunsets, forgotten sins. Cats on the corners, non-figuratively speaking, and some extremely touching points of human observation. None could describe loneliness, emptiness, failure, demise and despise - but also passion, admiration and yearnings - such as Eliot. And for that, I've idolized the man. Next piece on the agenda, however, was of an extremely dissimilar kind; and much less inspiring; being one of the so-called mystery plays, namely "The Second Shepherd's Play", which had me simply confused. Nothing more, nothing further; just absolutely, unpleasantly bewildered. Boring prose and one-dimensional, commonplace characters; in terms of "new-age-criticism" and modern standards. Which perhaps is the wrongest basis for compariosn imaginable, but I couldn't help placing it on the same scale as Kane, Beckett, and the rest - which, after all, is the very purpose of my study; to draw lines and make connections between the new and old - and, compared to the others, this one was deeply inferior. Some re-rendition of our Christmas Day Gospel, nativity play and all, with some shepherds and their sheep and a misplaced angel. Not very exciting, probably needs a bit of explanation, I can't wait to hear it discussed. For the time being, I went on to read said Beckett's "Breath", to recover from the decline of quality, and got at least my breath back; and more; to the extent that I felt "inspired" into hyperventilation, and had to calm myself by adding some Whitman to the list; feeling compelled to end the reading sessions with "I hear America singing", which is about as far from any of the above-mentioned as you can possibly get, but it was a pleasant change and a wonderful poem and a delightful tale, of typical Whitman-ish detail, explicitness, and sophistication. The voices of the working class, united, pretty political in its orientation - but fortunately, very poetic too. Just like Eliot, Whitman has a peculiar ability of presenting the world - urban, gritty, dark or romantic - in an imaginable, painting-like fashion that allows you to picture for yourself the scenery, word-by-word; pulling you in with mood-reflecting imagery and striking metaphors. He tickles your nerves, challenges your soul, plays with your heart. Apostrophes, similes, fanciful means. But it's elaborate and it's got a deep sense of purpose behind all those illustrious designs. However, when you've had your share of the slightly inaccessible, difficult, complex and very mind-challenging stanzas, that they undeniably are, with all their poetic components, set to register, whose conveyed meaning you might still feel attached to and thus, don't completely wish to leave the roughness of their depicted underworld; then, practically enough, you may turn to poets of another spfere, another genre, another class - like Eminen. And his semi-bio-thriller-movie, "8 Mile", which I watched for the first time this Saturday and loved wholeheartedly. Say what you will of the politically incorrect, immoral, uncontrollable brat; he knows how to write good songs. Also, he battles like a demon, he's got this subtle, sulky look that completely suits his character, and he's got Kim Basinger for a white trash mother - with style! I absolutely adore that woman, and she was the main reason why I wanted to see the movie in the first place. Then I discovered it had Brittany Murphy (apparently wearing her "Sin City"-outfit again, lol) in a leading role, some really cool minor characters, who - like Eminem in the lead - gave surprisingly apt performances, literally speaking, plus an overall depressing, but similarly appropriate atmosphere, some swell photography work, and the major star himself was rightfully awarded an Oscar for the stunning movie tune, "Lose Yourself"; possibly my favourite hip hop song ever. It has some of that old school feel to it, that I like; being a fan of the old days hip hop of 2Pac and Biggie, only; and so had the film. None of the unbearable glossiness of the new features; all about street cred and wheelers and bikini babes and shit. Instead, the almost over-realistic, dreary world of under-priviledged, midwestern teenagers, just longing to get out, get away, get a life. Trying to pursue their (often) overambitious dreams, for which they have to strive inhumanely hard. Like Eminem himself, of course. And the movie tells his low-life story in a heartbreakingly truthful way; definitely not 100% flawless throughout, but pretty intense nonetheless. And yes, no doubt, a brilliant way to be shaking off long hours of literary study. Adrenalin kick, arms in the air, heavy beats, hoods and spinning discs. Just like the order of my life, these days. One by one, impulse after impulse, purpose versus purpose; I grab my share of each and every piece.

Vanity, if not in vain

Have just finished the infamous classic "Joseph Andrews", by Henry Fielding, one of the first novels ever to have been published, and one of those alleged überclassics that the British authormight have to offer; and am currently a little dizzy, due to all its thought-provoking aftermath, as I am feeling slightly outside-my-own-self, at its called-for mental processing, and need for thorough re-consideration. It's one of those works you keep thinking you ought to read, and then - when you actually have - you don't really know how to deal with the impressions. So, I chose to focus on the outer rims, first and foremost; judging from appearance, no severance. How it looks, how it's constructed, what notions it invokes, what plain stories are told, what symbolism can be found here. And, I'm quite aware, there's so much more to it than that. It's complexity of another dimension, on a whole new level, being doubled metafiction, parody of the parody, tale of a tale within a tale, and reflexiveness going once, going twice, and everything sold out. Whether I'm sold, is an entirely different matter. But it was a good read, I have to say. Truly an experience, a literary momentum. Being, all in all, a somewhat bizarre piece of disrespectful, mock-heroic, in-style-ridicule, that attempts to create both a shameless parody of one "Pamela"; a then-recent, sensationally popular epistolar novel by another author, Richardson; and a semi-biographical "comedy in prose", in its own right. However, it does steal heavily from just about everyone else, and everything (they've) ever written; including some accurately quoted passages, and paraphrasings, of famous works by Aristotle, Homer, Vergil and the likes. (Yup, my guys.) Latin phrases, thoughts from The Poetics, homeric similes and numerous mentionings of old gods and daemons. More than anything, though, Mr. Fielding tries to copy Miguel de Cervantes - and, in a most adament, undisguised sense. It's written in the style and general fashion of last year's (most) intensely explored masterpiece, "Don Quijote", which I thoroughly enjoyed - and Cervantes himself is named as its number one influence, on the title page. It's got most of the same features; a third-person-narrative, with witty comments along the way, who does not partake, in the actual story, yet neither does he hesitate to criticise, condemn and downright bash what he bears witness to, from his all-seeing, bird's eye-perspective, giving also introductions and inserted notes to the reader, one of many non-fictional as well as fictional figures whom Fielding addresses throughout, in his wide use of apostrophes; also including lyrical additions, songs, improvised poetry, letters, epitaphs, epithets, and what more; novellas, fables, local legends as recited by the elderly man in the innermost corner at the local inn. Lots and loads and bucketloads - of digressions, derivations, trains of random thought, intermissions into which steps brand new or pretty minute, minor characters who suddenly feel the need to have a long and in-depth discussion about the rules of attraction, standards of Shakespearian plays, or whatever. Additionally: instances of divine intervention, not only via the mentioned godnesses, but giving them centre stage in pompous-sounding declarations of indictment, enquiry or prayer. There's an Aenid, here's Aischylos, over all is Athen's glory. Apparently they hadn't heard of copyright protection or trademarks in the 18th century. Ironic as it might seem, however, Fielding does get away with all this; quite well, too, as it were; even if he's produced one of the moste quotation-packed, copycat-like books in the history of writing, with - possibly - more intertextual references than any other I've ever had the dubious pleasure of reading. For as long as Fielding contributes with his very own material as well, and makes something entirely, overall unique out of it, who can blame him for borrowing around a bit. With regard to his story, it's main purpose seems to be displaying, and dealing with, the follies of mankind. Such threats to personal dignity, pains and inconveniences - and further dangers to virtue, modesty, chastity and proper behaviour, grave and foul, that one faces throughouts the journey that marks one's lifetime. The generosity and beneficence of certain heroes, versus the evilness and cold cynicism in an outer world, that they must come to terms with
and attempt to change, whilst travelling towards their own destiny. Meanwhile, as his characters exist en route, Fielding provides earnest teachings on life, love, money, religion, politics and ethics; his moral views and preferences, in general, intended to pose as a strict contrast to rival author Richardson and his affected sense of morale. Which the other found to be filled with falsehood, hypocrisy and everything else that is rotten and vile, in our lives. Not the best of friends, those two. But at least, their fiendship granted us two of the grandest tales of preserving one's virtue - and how this act should be executed. Also, what else, a true rebellion against the old traditions and their ideas of proper behaviour and the "idealism of love". Fielding gives a more humane, passionate and understanding approach to this debate and he opposed the older values prompted by Richardson; which he makes (nasty) fun of, through the many love affairs and implicit displays of affection, in his own novel. And then there's the stereotype characters with the categorical names, similar to Moliére's comedies, with their friends and flaws and failures. But still, some potential for being loved. Even by the readers. Surprising, perhaps, for a book which - in its thematics - holds strikingly enormous amounts of disdain; against people of different belief, different nationality, different sex, or sexual predilections, hound dogs, stray dogs, modern literature, immodest clothing, female hairdo's, and french cuisine. Blemished, also, with a large number of errors; both in fact and writing; and an overload of exaggerated accounts regarding the businesses of any and all persons involved, and the manner in which these are performed. Fielding's way too elaborate at times, way out of line, and - now and again - he can be utterly boring. The poesy doesn't work, the characters seem flat, the story's far from constantly engaging. Yet, this is a true classic, and it's a great novel; for it beholds an impeccable ability to entertain. Hence retaining its sense of nerve, and keeping hold of the public's attention. With a language and manner of writing that is, at times, and at its best, quite brilliant; charming, funny, absurd; and - indeed - shining with eloquence. Including, again at times, those sharp and witty comments made by the narrator; possibly posing as the author himself, in the novel; who retells the story as though it were the truest fact and draws us in, step by step, into the wild world of moralistic satire that is "Joseph Andrews". And, yes, I was - if not flabbergasted or overwhelmed - rather fascinated, thereby. So much, I decided to employ this novel for some further, personal explorations:

The Tale of Andrews & Adams, respectively, and their amazing undertakings.
By Scaramouche, the Po(t)et, instantly continuing about her business, and the traditions of last semester; involving poetic "summaries" - or, more like, derivations - of, and based upon, the most famous (of) pieces found on my curriculum. Have embarked on my massive amount of new course reading; covering some twenty-something centuries, reaching back to the ancient ages; antique darkness; and must, consequently, before I go on any further, address them - that is, the ones I find particularly interesting - in the only appropriate, rewarding manner I could possibly imagine. My choice being poesy, as always, in order to be able to express my meaning adequately and explicitly. So, this be my kind of interpretation, not univers(it)ally accepted, but it is a habit, a method, which I intend to stick to; and of which I am extremely proud. A poem, recapturing (hopefully) the story, the tone and the characteristics of "Joseph Andrews" and its main figures. Spoilers ahoy, by the way. And with that, I thank yee all for any granted attention, and hope one enjoyed this slight introduction to a famous british writer and to the literary course which yours truly, currently, is part of.

there was a man called joseph andrews
taking on such grand adventures
accompanied by nonetheless than
adams, may the goddess bless'im,
wielding nothing but his crabstick
against the horrors, fierce and thick
and wild, the world of sins in which
they rumble 'round, in turns of glitch
additionally, heaps and loads of
misfortune and pounds to borrow
for they shan't be losing out
to vanity, to evil's pout
yet falling victim far too often
no sins shall their mindset soften
will not allow the slightest waiver
instead preserve their chaste behaviour
whilst on the road to regained virtue
impressing all with what they've been through
mirth and hope, so bland, so luring
lustful glances ever stirring
in spite of all - how they remain
forever faithful, shun the vain
and dedicated to morale
united with one's rightful tally
holding hands, in sincere promise
honour's very own portcullis
avoiding all that's depravating
shocking, cunning, devastating
they rush to every strangers' aid
still, in their beds, are never laid
protectors of the fairest thought
won't see no human soul distraught
with modesty maintained, thereto
such bright ideals contrived by few
intent, determined, more than any
they're set to rescue dear old fanny
this girl whom joe intends to marry
and adams rescues out of worry
together, these three soon endevaour
to behold that righteous flavour
hearing stories, as they walk
the greatest tales, the saddest talk
the sudden threats of animals,
ridicule, placed on pedestals
and brought to tears by slow emotion
sorrow, dread, as hearts' erosion
ties are broken, bonds are tied
foretold much truth, if more belied
engaging, also, in discussions
facing then the repercussions
grave as they may be, however
still got time for sunny weather
induldging in the finest moments
battling next some fierce opponents
always end up where they head off
getting out of anything rough
troubleness becomes not them,
all they want is to laugh again

For(e)lest, for(e)vist, (endog) forvandlet

Business as usual. Forelesningsnotater, tyske helter, tradisjonsbinding, avdøde hobbygartnere og diverse mer eller mindre ufine semimetaforer. Og sent-på-natten-humor. Så er man advart.

Som tradisjonen tilsier, og omstendighetene ser seg påkrevd; noen høyst inkoherente, lite konklusjonspregede, nokså viltert sammensatte notater fra dagen som var, da jeg altså gjennomgikk mine første forelesningsøkter av studieåret 08/09. Mer spesifikt: foretok et lite utforskningsstunt av 1700-tallets besnærende romanverden, via forelesermannen med det festlige skovalg, og iherdige forsøk på å påbegynne "Joseph Andrews". Og dernest, da jeg var tilbake i heimen og vel plassert under skrivebordslampen, greide jeg (likesågodt) å forlese meg litt på noen glimrende diktere fra samme tidsperiode, siden jeg først var igang, og som en glimrende erstatning for samme "Andrews", for å gjenerobre meg litt god studentsamvittighet, hvoretter jeg - alt i alt - kom frem til følgende: individualismen hadde trange kår i opplysningstiden, kjærligheten fikk også ofte unngjelde, men så lenge man var dydig, kristen og fortrinnsvis hardtarbeidende, kunne man leve sånn noenlunde rimelig greit. Om enn uten tilbud om prevensjon. Og, på en ganske annen side: Wordsworth, fine poeten, må defintivt være en av de klokeste menn av sin samtid. Bellmann, derimot, blant de ikke fullt så begavede. Fielding kan man få gratis. Ian Watt, stakkars Ian Watt, ble garantert ertet på ungdomsskolen. Dessuten fungerer han som en ubehagelig, uavvenvdelig, og særdeles distraherende påminnelse om The Doctor, the blue suit, "Time Crash", Titanics livbøyer, und so weiter. ("WHAT? WHAT!?!") Nuvel, og tilbake til klasserommet: alle veier fører til Cervantes, og Cervantes er en foregangsfigur til evig tid. Før sin egen, til og med. Det samme er Aristoteles, og han begynner jeg å bli litt lei, huhei, og Poetikken opp og ned i rulle rundt i mente; du store antikiseringsdille, om der bare hadde fantes andre regelgivende modeller å oppdrive der ute. I sterk kontrast til pastoraldiktningen som, til min lykke, er strålende aktuell og særdeles likandes fremdeles. Idyllismer, katekismer, Fedra-ismer med. Alle gode ting fornyet i middelalderen. Kioskromaner, derimot, forblir heller upopulære - for ikke å si beryktet - iallefall i universitetskretser. Mens episke prosakomedier er meget mer enn de ser ut til, selv om de muligens aldri har eksistert, bondelandet er et utrygt sted, Miltons paradis er ennu ei tilbakekommen, og Daniel Defoe hatet visstnok, etter sigende, å lese. Men fiksjonalisert dagbok, det fikset han glatt. Dessverre. Belemre oss med slike skibbrudne opprydningsfanatikere, hvis manerer var like håpløse som skrivestilen Degoe selv hadde lagt seg på. Men han la nå også grunnlaget for Coetzees mesterlige, allegoriske "Foe"; en personlig favoritt; så jeg må nesten tilgi ham fadesen. Sist men ikke minst, dog; mer musikk på hjernen, idet Uwe Kröger aldri slutter å oppta plass i Scaras berømmelige hodeskalle, og makter å distrahere i forelesningssammenhenger likeså. Ikke lett å åpne ørene for borgerskapsromanens virkningshistorie, når alt man hører er "Der Schleier Fällt" - og den evige dur fra musikalkongens bassrøst. Snøft. Ble såpass affisert at jeg gikk hjem og leste Goethe; nærmere bestemt Goethes flotte dikt, på originalspråket; hvorpå jeg ble så, hva skal man si, videreaffisert at jeg tok til å skrible poetiske linjer, inspirert av samme mann. Øh, menn. Om netter og kulde og dystergjørende dunkelhet. For øvrig skal det nevnes at en viss William Blake, kjent hymnemaker, en gang stile spørsmål om "in what disrant deeps or skies / Burnt the fire of thine eyes! / On what wings dare he aspire? / What the hand, dare sieze the fire?", fra hans forsmedelig søte, djevel-orienterte, megapietistiske barnerim "The Tyger", som jeg hadde i lekse, og dét sendte selvsagt mine tanker i retning "Elisabeth"; nok en gang, og helt direkte; og det slår meg at jeg vitterlig må se Todesengel overalt. Plager meg egentlig ikke noe særlig, for å være ærlig. Men altså: inspirert av Goethe, i særdeleshet, men óg av en helt annen storhet - nemlig Olav H. Hauge - som nylig ble behørig feiret; i anledning hans "ville-rundet-hundre"-jubileum, både her og der og lang inni Hardanger; og bør gratuleres så meget, i så måte. Om enn noe posthumt. Man kunne blant annet lese i Bergens Tidende om hans idylliske heimstad og ringe bolig, i Ulvik, der han tilbragte alle sine voksne leveår - i en bitteliten, fordomspreget, sladderbefengt bygd; som da (tydeligvis) var av den kollektive oppfatning at mannen, om enn genierklært, var litt av en skrulle. Hvilket han, forsåvidt, også var. Men en utsøkt flink dikter, og en meget klok mann, og en superb hobbygartner, i tillegg, og - joda - han hadde faktisk eit Astrup-bilete hengende over kaminen. Man skriver om det som faller en nærmest, som seg hør og berør, og ikke et vondt ord om Haugemannen. BT greide endog å ikke bruke "Haugianere" som begrep om fanskaren hans; jeg er imponert. Så, derom hersker det ingen tvil, at slike helter fortjener en strofe eller tre til sin ære. Og dette er da mitt lille, tankefulle, idyllisme-strofesett; fylt med apostrofer, alliterasjoner, dobbeltbunnede hentydninger, og tilegnet - meget hjertelig - disse to mine inspirasjonskilder, og med spesiell referanse til deres "Wanderers Nachtlied" og "Midtveges i livet"; hvilket, forresten, er en gjendiktning av det tyske "Hälfte des Lebens", signert Friedrich Hölderlin - som strengt tatt var mitt hovedobjekt for fortolkningen, og som er og blir et av mine favorittdikt gjennom tidene. Nydelige saker. Nevnte jeg at jeg trives med pensumutvalget i år?

"forvisning"
av Scaramouche, Po(t)eten; med inspirert takk, og takk for inpirasjon, til Goethe og Hauge. Fordi det alltid er godt å ha diktningen å ty til; den mest storartede virkelighetsflyktende inpirasjonsmettende opphopning av gode impulser som finnes der ute.

hvor skulle man ta veien
ved Paradisets slutt
idet man vikles inn i grener
trår over nok en sten,
forkjært
og så fosmedelig
man lyster ikke mer, men finner
andre lengsler
nedgravd i en annen sand
hvorenn man retter blikket,
søker - svinner
innbegrepet om ens gamle tid
det samme osean
hvis bredd man ikke lenger kjenner
vandrer uten verdighet
fylt opp
av kjøligere regn
en ganske annen strømning
å gå under, innenfra,
så overstrødd med all forgjengelighetens dråper
knapt kunne ane
langt mindre bære tyngsel i en bør
alt hva man pålegges,
så synes kun det tapte
hinder for hvert nytilfang
man ristes løs i vantro
skakes - stilnes,
som en speider
henimot et bilde på ens sanne ansikt,
spredt
dog i et annet vannspeil

Ready to tumble

Om forelesningsstart, lunsjbespisning og fine mennesker fra BBC.

Såleis! Da var man igang med studiene igjen; vel anbragt i hjembyen, tilbake i korridorene på det velkjente fakultet, og med de første to dager - med og uten forelesningsrekker - vel overstått. Medmennesker, miljø og mylder er det samme; heldigvis; undervisningsrommene likeså. Skjeve pulter, skakke benkerader, umulig å plassere kaffekopper noe sted. Men en viss retropreget sjarm; utvilsomt. Og i trivelig selskap går det meste meget bra. Høstsolen skinner og måkene skriker og faddergruppene løper omkring; på en siste runde av "la oss dra ut denne prosessen av forsøksvis bekjentskapsinngåelse så lenge vi kan, før hverdagen setter inn", og overentusiastiske studentformenn prøver hardnakket å verve meg inn i et eller annet suspekt og noenlunde gratis foreningsrelatert, som jeg strengt tatt ikke har noen interesse av. Dog, de skal ha for forsøket, alle sammen. Også har vi festlige introduksjonsforelesere som bruker sneakers i en alder av 60+, og som får Defoe til å høres ut som "Diii-fao", og som - i tilfelle de leser dette - synes særdeles kompetente i det de holder på med. Flott førsteinntrykk. Flott start. Selv om Nygårdshøyden kunne trengt en omgang renovering, litt opprydningsarbeid, og Sydnes er og blir et gammelt ruklehus. Kaffemaskinene trakter fremdeles oppvaskvann; eneste forskjell er at de har satt opp prisen med tre kroner. Vi har fått salatbar, miljøvennlig cola (!), og større vaffelplater i kantinen - også har de klart å få inn Favorittkaken min, igjen, hvilket jeg setter stor pris på. Apropos, hva undertegnede angår, så er det som det pleier, intet mer; med et hode som er litt for tungt, og konsentrasjonen ikke helt på topp, og man er liksom ikke 100% inne i lesevanen, riktig ennå. Det tar alltid noen dager å innstille seg på en annen hverdag, en annen modus, og en annen døgnrytme. Andre forpliktelser, til alle døgnets tider. Men pensum er, som vanlig, en skjær glede å ta fatt på; fylt med mer koselesning enn noensinne tidligere. Hvilket, på tross av at energinivået ikke er så høyt som det kanskje burde være, gjør det desto enklere å ta fatt; gyve løs på det forestående. Og jeg har selvsagt, allerede, forvillet meg hodestups inn i Beckett, Wordsworth, Shakespeare, og så videre, med bonuspoeng for Sarah Kane (kommende uke), flerfoldige modernister, Flaubert og Virginia Woolf i repetisjon. Ingen radikalt store forandringer noe sted, med andre ord; ei heller var vel dét forventet, eller ønsket - når det gjelder selve studiesituasjonen, trives jeg utmerket godt med de litterære fag jeg leser i øyeblikket, likesom omgivelsene, selv når jeg kun har skvip til koffeinpåfyll, og selv om undervisningen med fordel kunne vært litt mer, for å benytte diplomatiske ordelag, inspirerende til tider. Nuvel, det begynte bra og Beckett er best of man skal ikke klage, og alt det der; og røyner det på, er det fint å vite at man kan hente inspirasjon annenstedsfra. Som for eksempel via NRK 1, som beleilig nok har bestemt seg for å vise den helt nye BBC-fortolkningen av "Sense & Sensibility" tre uker fremover, til min ubetingede henrykkelse, endog med David Morrissey i hovedrollen; fine "Blackpool"-mannen, nå snart å se i "Doctor Who", der han gjenforenes med tidligere ("Blackpool"-)kollega David Tennant. Ytterligere: Dominic Cooper, han sleske smukkasen fra "Mamma Mia!", en glimrende Claire Skinner, Hattie Morahan fra "The Bank Job", og jaggu dukket ikke Mark Gatiss opp for en ørliten cameo. Praktisk å holde seg til BBC, og andre britiske underholdningskanaler; da det er nødt til å dukke opp noen "Doctor Who"-mennesker, på et eller annet tidspunkt. Alltid like hyggelige gjensyn. Men altså, sist men ikke minst, en viss Dan Stevens - mest kjent i England fra teaterscenen, og her en meget verdig (og ubehagelig tiltrekkende) arvtager for Hugh Grant, i dennes glansrolle fra 1995-filmatiseringen. Sistnevnte for øvrig signert Ang Lee, med et stjernegalleri uten like til å gestalte de klassiske hovedpersonene; Alan Rickman, Emma Thompson og Kate Winselt, i tillegg til den selvskrevne Grant, for å nevne noen. En av mine kostymedramafavoritter, ene og alene på grunn av skuespillerne. Likevel må jeg medgi at denne nye produksjonen helt klart er på høyden med sin forgjenger, for ikke å si tangerer dennes kvaliteter, da den er en mer moderne, fresh og særdeles velspilt utgave av Austens fortelling - med upåklagelig arbeidsinnsats i alle kanaler; slik man nærmest er garantert, når BBC står bak. Dessuten, med klare likhetstrekk, og henvisninger, til "Jane Eyre" (2006-årgangen); dog ikke nærheten av å være så, usannsynlig, uforbeholdent bra. Men hva gjør vel dét, pun intended. "Sense & Sensibility", anno 2008, ble et glimrende tilskudd; rettere sagt startsskudd; for studiestarten min dette året, og står jo unektelig meget godt til dennes innhold. Som fot i hose, behørig innvielsesrituale, you name it. Jeg bøyer meg i støvet for den talentfabrikken som er The Beeb. Og snart følger "Return fo the Cybermen" og Series Four på DVD. Pluss at DWmagazine kjører nytt intervju med Catherine Tate, denne måneden, og har plassert henne og David Tennant sammen på et lekkert cover. Ikke nok med det; nå spekuleres det i om hennes rollegfigur Donna skal gjøre comeback, likeså, i en (eller flere) av de kommende spesialepisodene - hvilket man selvsagt må be og håpe på, og krysse alle fingre for; den største publikumsfavoritt gjennom tidene, som hun nå er. Og min desiderte yndlingskarakter gjennom hele, samfulle, fjernsynets historie. Slå den. Hva desto sikrere er, imidlertid: at vår nye heltesjef, Steven Moffat; som da takket nei til Steven Speilberg, og hans nye prosjekter, til fordel for å prioritere sin livslange drøm om å skrive for DW, hurra for ham; planlegger å dra med seg videre til nye sesonger David Tennants (plutselige) kjæreste, Georgia Moffet, som da skal gjenta rollen som samme Tennants, øh, datter - innen Whoniverset. Jadda. Og Martha Jones er permanent forflyttet til Torchwood (fornøyd med den ordningen, ja), Rose er lykkelig med sin reserve-Ten - ønsker jeg sterkt å innbille meg; faktisk klarer jeg å tro på det også, nå - Doctor'n er rede til å finne seg nye frender, f.eks. David Morrissey, om enn måtte grine litt mer i regnet før den tid, og Dalek'ene dukker sannsynligvis opp igjen, det samme gjør The Master, forhåpentligvis også frøken Rani, muligens Paul McGann (!), og - John Barrowman kommer jo aldri til å dø. Ihvertfall ikke på TV. Alt går an i sci fi-land. Og alle hjerter gleder seg. Det handler om inspirasjonskilder, som sagt, og om meget nyttige sådan. Kjekt å ha, og sunt for sjel og sinn og hjerteskinn, på slike dager som i dag - og dager generelt, igrunn.

Fantomer i morgenskinn

Soundtrack: ett stykk kombinert Phantom-Tod som danser ivei og jodler iherdig. Både inni og utenfor mitt hode. Se utdypende informasjon nedenfor.

Har tidligere skrevet mangt og meget om hvordan alle ting jeg liker, allting verdt å like her i livet mitt, synes å henge sammen. Eventuelt være forbundet i en eller annen obskur forstand. At man oppdager fellestrekk man ikke helt hadde trodd var mulig, som igjen undestreker en konsekvens; i min ellers nokså varierte, personlig smakssans. Og idag stod jeg da plutselig overfor en oppdagelse som fikk en god del forskjellige elementer til å falle på plass i en pøl av gledelige omstendigheter, men som også satte meg helt og fullstendig ut av spill et par sekunder. Øh, minutter. Som i: halvtimer. Kan (muligens) skyldes at jeg har sovet veldig lite i natt, takket være diverse alarmer og husbråk og storbrann i Bergen sentrum, pluss at man er litt mentalt på høygir, generelt sett, på grunn av den kommende studiestart, og at jeg da - for å avlede tankene til noe mer inspirerende - stadig dykker ned i mine mest virkelighetsflyktende, fantasifostrede verdener; leser psykedelisk-psykologisk-patologisk Murakami, og lytter til altfor mye überfavorittmusikk, som hensetter meg til et relativt ekstatisk fangirl-humør. Huhei. Og som et apropos til sistnevnte, var det da "Elisabeth"-soundtracket som foranledighet det hele, idet jeg har hatt CD'en på konstant repeat det siste døgnet; endog til frokost, da jeg pleier å behøve absolutt, total stillhet, men for anledningen byttet ut en sådan beroligende atmosfære med rå, heftig basstrøkk og en henrivende kjærlighetshistorie jeg aldri kommer til å gå lei; og surfer meg gjennom alle de nettsider jeg kommer over, etter manusutdrag, bilder, sangtekster - og fangrupper for hovedpersonene. Følgelig har jeg da endt opp i den offisielle tilhengerskaren til "Seine Majestät, der Tod" på Facebook, og de har da et omfattende, vidunderlig bildegalleri - der jeg fant følgende:

Dette er da; for dem uten betraktningsevne, eller basiskunnskaper innen film og musikal; to eksepsjonelt sjarmerende mannspersoner med ubehagelig påtrengende stor karisma og en ulastelig sans for påkledning. Til venstre: mister Uwe Kröger, altså kjent som Der Tod fra "Elisabeth: das Musikal" i Wien og Berlin, som jeg hadde gleden av å overvære denne sommeren. Et ubestritt mega-multitalent, med sangkvaliteter herfra til Pluto og et utseende verdt å dø for. Og ved hans side, min absolutte yndlingsskuespiller i hele verden, kjent fra "300" og "Phantom of the Opera", pluss en del annet unevnelig rukkel, som han heldigvis gjorde severdig, nemlig Gerard Butler. The one and only. Sannsynligvis vår tids mest talentfulle rolletolker, om man skal stole på dømmekraften til oss millioner av Butlergals. Og det skal man jo ikke, men så kan man alltids se de to overnevnte filmklassikere og la seg overbevise annenlunde. I alle tilfeller, et fotografi av disse to, ute på nettet, rett foran nesen på undertegnede. Og min umiddelbare reaksjon var, naturlig nok, hvorfor i all huleste verden har jeg ikke sett dette tidligere? - og dernest; i pur, desperasjonspreget, fangirl-hysteria; få nå lagret det jævla bildet sporenstreks og med en gang! Faktisk klarte jeg å laste ned tre versjoner uten å registrere hva jeg holdt på med, og innså til slutt at jeg (i tillegg) satt og rablet usammenhengende til meg selv, og PC-skjermen, og jodlet ivei på "Music of the Night" mens "Die Schatten werden länger" fremdeles gikk og durte i bakgrunnen. Naboene mine kjenner meg (fårhåpentligvis) nok til å vite hvilke besynderlige, høylytte vaner jeg besitter, allerede - og de som ikke gjør det, må tro jeg er en smule skrullete, for ikke å si alvorlig sinnslidende. Forlengst med en enhver rehabiliteringsmulighet avskrevet og ettertrykkelig forkastet, som enhver annen fangirl med respekt for seg selv. Så, jeg frykter ingen reaksjoner; hverken herfra eller derfra, på felleskjøkken eller i oppgang eller noe annet sted, men like fullt. Man ser seg selv utenfra et halvt sekund og hever unektelig et bryn eller to. Jeg innbiller meg at jeg satte i et lite hyl, ved synet ovenfor, og jeg kjenner meg fremdeles ør i hodet, og jeg hadde - har - et hjerte som synes rede til løpsinnsats på travbanen. Og, jeg vet ikke riktig om det er et sunnhetstegn hva mine fandom-lidenskaper gjør med meg, hva de fører med seg av følelsesmessige reaksjoner; hvor langt man kan strekke innlevelsen før den går fra å være hyperentusiastisk til å bli en belastning. Dog, to av mine favorittmenn i hele verden, sammen på verdenspremieren til "Phantom of the Opera" i München, ikledd pentøy, er da unektelig noe å reagere på. Intenst, så det merkes. I kropp og sjel og boligblokk. Dessuten viser det seg da at samme Uwe Köger selv har spilt Phantom, på scenen, i en tysk oppsetning; og at han var med på å dubbe (!) den til tysk, i Gerrys egen rolle, intet mindre, og dermed får meg til å ville bruke penger på den versjonen også. Tanke én: hvordan kan sånt ha gått meg hus forbi? Tanke to: og jeg som trodde det var tilstrekkelig å kjøpe den amerikanske og den britiske DVD-utgaven, men neida, fandom er og blir et pengesluk. Enn videre, og så dét er sagt: fyren (dvs Uwe) har hatt en gjesteopptreden i "Kommissar Rex", likeså, og har spilt Rusty i "Starlight Express" og vært med i "Les Miserables" og han spiller fremdeles Døden himself på Theater des Westens, for alle som er interessert. Jeg, blant andre. Hva Gerry angår, kjæreste Gerry, skal han - etter hva ryktebørsen har å meddele - snart spille i oppfølgeren til "The Untouchables", kalt "Capone Rising"; der han da overtar rollen til Kevin Costner, av alle mulige, fra originalen. En annen yndling, den godeste Kevin, spesielt for hans episke "Danser med Ulver", men i lengden foretrekker jeg selvsagt Butler'n. Og gleder meg stort til å se ham som gangsterboss. Han er, ytterligere, aktuell med Guy Ritchies nyeste kriminaldrama "Rock'n'rolla"; which reminds me, gratulerer med dagen som var til dennes fru Madonna; som jeg ser noe helt vanvittig masse frem til, og han sies óg å være klar for thrilleraffæren "Law Abiding Citizen" sammen med min favorittskuespillerinne nummer tre, Catherine Zeta-Jones. Pluss at de planlegger en oppfølger til både "300" (visstnok) og "Phantom" (grøss og gru). Joda. Jeg gjentar meg selv, kanhende til det kjedsommelige, men det må jo påpekes: lidenskapelighetene overlapper hverandre. Som perler på en heavy snor. De kommer sammen og henger seg opp og slår meg ut. Likevel, i etterpåklokskapens avbalanserte navn: jeg vil mene at det er til inspirasjon, ikke frustrasjon, å ha et slikt overstadig engsjement for mennesker og produkter innen undrerholdningsbransjen. Fortsatt. Alltid. For, jeg akter definitivt ikke å lempe på det, eller rette meg etter samfunnets mer moderate konvensjoner. Etterkomme endringskrav er for pyser; til det er jeg altfor sta og egenrådig og, eh, besatt; så får jeg heller bite i meg potensielle klager fra nabomenneskene. Men - ikke minst - synes jeg dette er såpass usedvanlig moro at jeg ikke ville byttet det ut med noesomhelst, noensinne. I hele verden. Fandom er til for å nytes. Om enn i litt begrensede, selvbevisste, selvbeskyttende porsjoner hver dag. Primært ett fandom av gangen, sånn til vanlig, så jeg slipper å stadig vekk utsette meg selv for slike overreaksjoner. For OMG!, WTF!, fyttikatta skallebank - det er heftige saker, dette.

Med riktigere fottøy

"fjelltur: en slags ubevisst seksuell metafor-fase"
av Scaramouche, Po(t)eten, fordi det alltid er like gøy når diktningen får undertoner man ikke hadde forutsett; basert på strøminger i underbevisstheten man ikke var seg, øh, helt bevisst;
og definitivt ikke hadde til eksplisitt, planlagt hensikt å benytte til selvsamme diktningsarbeid. Og joda, jeg er i et turgående humør for tiden. Med sans for dobbeltydninger og språklige bilder som spaserer nesten av seg selv. Dessuten lar jeg meg inspirere (sterkt!) av omgivelser som vakkert fjell, vakker natur generelt, åssider satt i bergtagende høstfarger - og korte, men meget underholdende bilutfarter, dithen, i hyggelig selskap. Dog, dette handler da om noe, hmmm, litt annenlunde og smått uforklarlig, og om følelsesmessige reiser mer enn de helt bokstavelige kilometer-tellbare, likesom det har mer med tankefart enn orgasmisme opplevelser å gjøre. Kanskje legger jeg feile ting i egne ord, og tilegner andre (lesere) vrangforestilte forventninger, på mer eller mindre feilaktig tolkningsgrunnlag, whatever the worse, men jeg leser nå engang det jeg skriver med et overrasket blikk - som tilsier Freudianske drømmerier og traumer og det som enda rarere måtte være. Også hører jeg på tysk operarockmusikal, om en sexy Tod (Der Tod), les: en sexy Uwe, og det er vel - i sådan henseende - ingen supersunn påvirkning. Men god, det er den. Genuint, glimrende, overveldende, nervepirrende deilig. Bekrefter alle positive fordommer jeg har mot musikalsjangeren. Det slår sjelden feil. Og den skuffer aldri. Men dette handler om å vandre i nærhet:

jeg tenkte vi skulle klatre
tilbakelegge mil i samme tempo
bevege oss oppover
saknet tempo, hente styrke,
etappe for etappe medsols
og finne et slags høydedrag å peke mot
betrakte utifra
netthinnen, overstrødd med synsinntrykk,
naglet fast
i enstemmig forleggelse av allting annet
etterlatt, igjen, står kun med forutsetninger
og tankepauser underveis
som for å kunne sette inn et ekstra gir
når avstandene øker, nærhet næres
lande stødig med begge ben
i toppsjiktet
øverst ved skylagenes gryning
en utstrakt hånd
mot evigheten, så det synes,
et sted å starte noe nytt
la allting annet legges nedenfor
ikke måtte dale
før man finner jordfeste uten å nå bunnen
og aldri mer får glemme
hvilken kunst det er å sveve så aldeles fritt

...denn der letzte Tanz, der letzte Tanz, tanz' ich immer nur mit dir

Eksistensielle viderverdigheter

Soundtrack: fra "Elisabeth, das Musikal", min elskede musikalmusikk, inklusive Uwe Krögers kraftfulle og smektende vokal; som en kreativ motvekt til de litt dyster-filosfiske utredninger som følger nedenfor. Abstraksjoner og fantasifulle tankesprang, versus de mer konkrete, aktualiserte. Trenger begge deler, helst samtidig, helst hele tiden. Man gir og man tar og man får av diverse. Motstridende impulser, litt.

Det går slag i slag, med de fortløpende dagene, og utilstrekkelige antall timer. Mørkets årstid rykker nærmere. Temperaturene faller radig. Skyene trekker innover, asfalten brekkes opp av regn, vind, og av bybane, og omgivelsene innstiller seg på annerledes gjøremål. Selve tiden effektiviseres. Via lyder, lys, nye himmelretninger, likesom de drastiske omstillinger. Mer eller mindre håndterlige, enkelt overkommelige, eller rimelig omfattende overganger. Brudd i tilværelsen, men også forsonende sammenkoblinger. Stilltiende, uvilkårlige, men óg bedagelige. En ferietid forbi, men andre momenter av hygge å stå overfor, og glede seg til. Vesentlige utskiftninger av arbeidsoppsgaver. Fra det selvvalgte til det mer pålagte. Sol og skinn til dypdykk inn i skrift og sinn. Jeg er spent, men ikke anspent. Faktisk kjenner jeg meg nokså komfortabel med hele situasjonen. Altså: høstsemester, studiestart, arbeidssesong, for det innebærer nå pliktløp man har mestret før - tross alt, innenfor rimelighetens grenser - vaner man allerede er vel inne i, innkjøp man vet hvorhen man skal foreta, medmennesker man vet å like, omgås med, reglementer man vet å befatte seg med, alternativt unnvike. Ikke komplett tilbakelent, ingen fullstendig sinnsro, men en slags rimelig nedtonet nervøsitet med handlekraftige, klartenkte tendenser. Det er, i alle henseende, et velkjent og utgrunnelig system; for meg, i denne stund; om enn óg med innslag man ikke har fullt så mye kjennskap til. De uforutsette hendelsene. Turbulens i høstluften. Likeledes, en del unødig vanskelige utfordringer jeg hverken setter, eller kommer til å sette, spesielt stor pris på; kludder, kluss og dill. Men så snur man på saken og erkjenner at det handler om lærdomskunster, alt sammen. Nye og gamle; et helt liv, som generelt sett handler om det å lære. Om erfaringer å støtte seg på og innhente. Hvilket dette, strengt tatt, må være det ideelle øyeblikk for å fokusere på. Og skaffe seg en viss oversikt. Ikke minst over det grunnlag man har bygget opp; hittil, til dette punkt; for å kunne fungere i en studietilværelse - riktigere, i en hvilken som helst tilværelse, av dags dato - med de fikse grep man foretar seg for å leve best mulig, mest hensiktsmessig, med størst oppnåelig lykkefølelse. Hva man besitter, hva man forstår, hva man formår, hva man kan bygge videre på. Det har vært god anledning, i de seneste dager, for å grunne over eksistensielle spørsmål; innledede planleggingsfaser, som overlappes av problematikk og plikt; noe som igjen avleder behov for å komme til slike konklusjoner, og finne reelle svar. Man begynte, passende nok, med en rund og (relativt) betydelig geburtsdag; datert den trettende, inneværende uke; idet man runder tyve og dét forekommer en å være et stort steg i en litt uoversiktlig retning. Som å tre inn i en annen fase, og ikke kjenne noen vitterlig forandring, bare vite at den må ha funnet sted, siden man da legger en hel tidsalder bak seg. En barndom, rettere sagt. Å aldri mer skulle snu seg tilbake og betrakte seg selv med barnets øyne. Eller bli møtt med de overbærende responser på det meste barnligheten innbyr til. Man står til rette nå, på godt og vondt, for voksenlivet - og gjerninger man holder ansvarlig for, som et voksent menneske. Man leker ikke gjerningskvinne, men begår enten rett eller galt og allting avhenger av gjerningenes konsekvenser; det talent man har, for å besørge en fordelaktig utgang. Det er ikke lenger ønskelig, men aldeles nødvendig, å lete seg frem til en velfungerende måte å administrere egen livsførsel på, fylle dagene med konstruktivitet. Og dette medfører, ytterligere, en blanding av panikk; grunnet påtrengende ansvarsfølelse - og tilfredshet; grunnet rettmessig samsvar mellom alder og ens forsøksvist konstruerte identitet; de karakteranlegg man ønsker å identifisere seg med. Å anse seg for å være den samme, i modenhet og status, som aldersbestemmelsene tilsier. Og kjenne en viss, økende veltilpasshet; fordi man oppfattes slik, som seg etter egen oppfatning hør og bør; og, dessuten, kan sikte mot nye mål i egenskap av å være modnet, rede, oppdraget verdig. Og å kunne vokse på dét, igjen. Nok et steg på veien mot å finne seg sjæl; som både kan synes tornet og tyngende, men samtidig en verdifull rute, da den rommer sine doser verdifull livskunnskap. Mange leksjoner å hente, underveis, mange ord å ta til seg. Likesom man stadig finner kryss og veiskilt, mens man vandrer, og fatter de beslutninger som synes rett i øyeblikkets hete. Basert på nye bolker av erfaringsrikdom, som gir en vett til å beslutte. Eller får en til å velge helt og fatalt feil. Ingen sa det var simpelt. Det er bare slik det er. Og nei, det virker aldri kjekt å skulle begynne fra scratch, og ta fatt på oppgavepostene med to tomme hender, og et forvirret hode, det vet jeg alt om, men så går det seg til etterhvert, og man finner et mer bedagelig tempo å løse dem i. Derfor blir overgangene litt enklere å håndtere for hver, øh, gang. Burde kjennes mindre fatalt å velge feil, likeså, og litt etter litt burde hele prosessen fortone seg gjennomgående uanstrengt. Og vellykket. Men istedet for å ta skjebnen med en klype salt og slå oss til tåls med en backlash; akseptere det ufullkomne nestbeste stillestående; strever vi oss ufortrødent og iherdig fremad. Prøver å bygge nye kunnskapstårn. Ikke kjenne sånn etter på mine begrensninger, men bekjempe dem. Komme meg over merkedager og helskinnet igjennom tilpasningsfaser. Aldri engste meg for detaljene, tro at allting vil løse seg til det beste for alle; funke, sånn uten videre. Hvilket det sjelden gjør. Men ettersom man blir eldre, klarer man da - gradvis; sakte, men sikkert - å tro på kunnskapstilfanget, på forstandigheten. Og, joda; kjempe med større letthet. Å sette sin lit til egen vitende og vilje, og bestemmelsesevne. At de valgene man ender opp med å ta, ikke alltid kan tenkes å være de gale, men at man nettopp har et grunnlag for å fatte noen riktig kloke, og de feil som forekommer ikke undergraver hele hjernebarken, men er et resultat av de hendelige uhell man råker ut for, samme hvor gammel man måtte være. Forhåpentligvis finner man litt mer av denne roen, jo eldre man blir. Endog makter å gyve løs på det ukjente, med liv og lyst og tiltro, selv når man ikke har tilstrekkelig viten for å takle alle eventualiteter og problemer som måtte oppstå. Jeg er ikke der, riktig ennå. Men jeg er ute på tur, i full vigør, med en eller annen form for retningssans, og forsøker å gi meg selv alle mulig forutsetninger for å klare brasene; de utfordringer det er å skape seg en fremtid, basert på en ufravikelig fortid, og sørge for at den er i overenskomst med egne særpreg, egne forventninger, og en omverden i konstante endringer. Man beveger seg fra prikk til prikk på kartet. Gradvist, rykkvist. Voldsomme, overdrevne, tilbakeskuende skritt. Hva det enn er. Hvor det enn bærer. Hva det enn blir av oss. Man må ta én og én fase, som de kommer, og gjøre det beste utav det man har fått tildelt; det man kan få til. Det er mitt evigste forsett. Det er hva jeg vil, med min vilje.

Redd(et) av innredning

"katalogiserte timer"
av Scaramouche, Po(t)eten, som fikk det for seg at hun burde skrive et dikt om IKEA-katalogen; likesågodt; fordi den er stor, bokstavelig talt, god og inspirerende lesning - i disse dager - men óg for å skape en motvekt til alle disse fordumsfulle kategoriserende kritikerne (hvis uttalelser har stått gjengitt i norske aviser, nylig, og generelt florert rundtom i norske mediers mange kanaler); en gjeng utpekte ekspertiseinnehavere, som da omtaler interiøsdesign, og -interesse, som en kvinnegreie. Utpreget, uten unntak sådan, intet mindre. Menn liker dingser og teve og data og dill, og kvinnfolk foretrekker sjeselonger og mugger med rosemotiv. Det er de samme menneskene som mener at guttebabyer ikke kler rødtoner og at jenter for guds skyld ikke skal bruke blått. Jeg blir ilter bare ved antydningen, les: antydningene, eksplisitt bestemt flertall, og ønsket derfor å ta bladet fra munnen (uten å antyde at jeg noengang har latt meg bringe til taushet, slik), og herved få argumentere kraftig imot denne slutningen, gjennom å ekseplifisere dens rakeste motsetning: et menneske (altså undertegnede), endog en kvinne, utsøkt feminin og utvilsomt kvinnegreiebefengt, som føler seg like hjemme blant det svenske varehusets bugnende husdekor-reoler og flatklemte bokhyller, som ved kurvene på Clas Ohlson. For ikke å snakke om Byggmakker, Ekspert, Lefdahl, versus Norway Design, Skeidar, Glasmagasinet. Jeg sier ja takk begge deler, og aller helst det meste; litt av alt, som vanlig. Besøker alle disse, titt og ofte, og kjenner meg nøyaktig like veltilpass samtlige steder. Kunne saktens ikke hatt det bedre. Eller mer økonomisk ruinerende. Likesom jeg aldri ville maktet å velge; hverken bort, eller imellom slike (såkalt) uforenelige alternativer. Kan ikke like båssetting. Kan ikke puttes i bås. Da heller i en sofa type Ektorp (min favoritt - i hele katalogen). Se også: ikeafansen, hemsiden, officiella katalogen. Jag älskar nu Ikea, och det gör mig visst inte ondt. Men for all del, og for ikke å forlede noen til å tro annerledes; dette er definitivt ikke en reklamekampanje - hverken skjult eller utilslørt annonsering for IKEAs kvaliteter. For å være ærlig synes jeg de sammenleggbare møblene deres er noen smått begredelige greier. Faller fort sammen. Er ikke lett å montere, samme hva (den virkelige) reklamen måtte hevde. Men de har fine tallerkener, det skal de ha. Masse fancy nips. Irrgrønne frottéhåndklær som lyser opp og ikke avgir lo. Dessuten er det billig. Billigting er flott. (Håndklær og tallerkener til ti kroner, tro min erfaring.) Også liker jeg å la meg inspirere av aktuelle nyhetssaker og umiddelbare impulser og mer konkret materiale; som det jeg har foran meg på kjøkkenbordet og bedriver aktiv lesning av, akkurat nuh, før litt.vit.-semesteret starter igjen (og det er muligens på høy tid, tatt i betraktning hva jeg har fordypet meg i); nemlig denne tjukksaken av en møbelkatalog.

når papirformatene folder seg ut
og avdekker interiøret
i sin tredimensjonale fasongrikdom
langs skarpsnodde kanter
og hjørner med utsikt
til tapetets beskyttende omriss
mens det knitrer i brettede sider
og flatpakket funksjonalitet
slik vi skrur dem sammen
bys opp til velkjent dans
med trinn for trinn av instruksjoner
langt om lenge, helt til side opp
har blitt den neste
i et annet, annenlunde, nok et nytt kapittel
trukket fra konto
merket tålmodighet - og av forbruk
kjent som observert nå
med våre nedtegnelser i påminnelsenes bok
lik i vårt møblementrepertoar
det enkelte
og samtidig vennlige
imot oss, innbydende, til invitt
alltid praktisk anlagt
hverdagsluksus inn i hverdagen
ta fatt, antatte sjanser, konstruksjoner
komplimentert fremfor utredet
av enkle linjer, legger inn praktiske gjøremål
i våre tidsskjema
og deler inn våre liv, såsom vi las delta
idet de åpner opp våre hjem
og lukker dem igjen
hvert eneste år
til allmennhetens utvalg og beskuelse

slik vi vil ha det

Whatever keeps you running

Soundtrack: fra "the movie in question", selvfølgelig, og signert Vangelis. Noe av det fineste som finnes. Må for øvrig nevne at Vangelis er eksepsjonelt dyktige , når det gjelder filmmusikk generelt, og har prestert noen av de aller mest fabelaktige, veltilpassede soundtrackene noensinne. Også er det ingenting som slår åttitalls-synth og keyboard-klanger, da.

Det hender at Hollywood bestemmer seg for å gjennomsøke arkivene og pusse litt på sitt fineste sølvtøy, for å si det slik, og i enkelte tilfeller, sånn en gang hvert tiår, om vi er heldige, vil det kunne medføre arbeidsinnsatser såpass prisverdige at de, igjen, får resultere i store og enestående og prekært fantastiske begivenheter for oss mest trofaste kinogjengerne, og for filmelskere generelt. Som, for eksempel, ved relanseringen av ett av fimhistoriens absolutte storverk, et science fiction-epos av de helt sjeldneste sjeldne, nemlig Ridley Scotts "Blade Runner". Som da hittil har utkommet i flerfoldige, mer eller mindre anerkjente, ekte, og halv-endelige versjoner, før den nå foreligger i en "final cut", og - etter hva kritikerne, produsentene og bakmennene selv har fått bedømme - aldri har vært særlig mye bedre, og ikke kan den bli det heller. Hvilket man som hardnakket "BR"-fan - naturligvis - har lyst å ta nærmere i øyesyn, selv, for å avgjøre om faktisk stemmer; likesom man får et instinktiv behov for å se filmen om igjen, gjenoppleve dens enorme virkningsgrad, nok en gang leve seg inn i det bisarre universet den - i sin tid - la for dagen. Og ikke nok med at man får muligheten til å beskue det hele i nyutgivelse på DVD, de har jaggu valgt å sette filmen opp på kinoskjermene i tillegg. Her i Norge hadde den premiere inneværende måned, den første august for å være nøyaktig, og jeg ville selvsagt benytte denne unike anledningen til å få med meg mesterverket på det store lerret; slik seg hør og bør med utpregede favorittfilmer, og slik jeg skulle ønske man fikk sjansen til med samtlige sådanne. Om ikke annet, og forhåpentligvis som begynnelsen på en god, ny "re-runs" tradisjon her i landet, dro jeg med meg familien på Saga for å gjenoppleve gamledagers nostalgi - og filmmagi. I nyoppusset utgave, med digitale overhalinger og ny lyd og et par endrede scener, hist og her, for ikke å glemme fiksingen på småfeil, kluss og synkroniseringstabber. Var på forhånd en smule engstelig for at man, i stormannsgalskapen, les: tekniske mulighetsoverfloden, hadde tatt litt for hardt i ved dataspakene og forkludret noe av "BR"s opprinnelige atmosfære, dens svært særegne, suggererende kraft, som nettopp har gjort den til slik en klassiker. Likeledes, at man hadde tatt seg litt for store friheter med dataanimasjonen. Men all min skepsis ble gjort til skamme, og jeg fikk være vitne til en ny utgave som kun var en forbedring av den gamle, på alle nivåer - etter hva jeg kunne bedømme, og som ikke var radikalt vesensforskjellig i historie eller skuespill fra den "Director's Cut" jeg allerede har på DVD - men i stedet maktet å bevise nøyaktig hvor positive de digitale nyvinning og datateknologien kan være, i beste fall, for alle filmhistoriens mesterverk, og hvilke muligheter maskineriene har gitt oss for å kunne restaurere disse og gjøre dem tilgjengelig for nye publikumsmasser. Simpelthen for å opprettholde deres klassikerstatus, ikke la dem gå i glemmeboken, oppdatere deres relevans og severdighet. Bevare dem for ettertiden, i enhver betydning av frasen, siden både stemningsfullheten og dialogen las bli holdt uforandret; plot'et er det samme, gjenstander og kulisser likeså, og skuespillerne er like unge som de dengang var, og bemerkelsesverdig annerledes enn de siden kom til å utvikle seg, og i de fremtoninger vi plasserer dem nå. Det er en meget surrealistisk opplevelse. Litt utenfor en selv, lik en spådom som har gått i oppfyllelse, og nå sitter man igjen med alle påminnelsene. Alt det foregående. Ja, minnerikdommen; i generaliseringens stadige navn; og den abstrakte sjangerbestemmelsen gjør det ikke enklere. Å se fremtidsrettet fortidsfilm i nåtid er en underlig affære jeg ikke klarer å venne meg til, ei heller om jeg ser det på TV, men når det i tillegg formidles gjennom et såpass samtidig medium; for nye impulser, dit man pleier å gå for å få med seg det nyeste av det nye, direkte fra oppfinnerlab'en; blir det ekstra påfallende. Man sitter der og forventer er alminnelig kinoforestilling, for dernest å overvære noe helt og fullstendig annet, noe uvant, en blanding av gammelt og ukjent, og velkjent og nyskapt. Men, for all del, om man mestrere å forvalte filmarven slik, og fremdeles beholde essensen, så er det mer enn greit for meg. De må gjerne restaurere og mekke og stå i, sålenge vi får mesterverk på kino, og de fremstår slik som dette - hvem kunne klage? Filmen, på sin side, fungerte aldeles glimrende og var nøyaktig like genial som jeg erindret den. Tross i det ytterligere forvirrende ved ikke å kunne trekke slutninger, og forvente noe, fordi man vet litt for godt hva man har i vente. Like fullt maktet den, om mulig, å gjøre et enda større inntrykk på meg nå, enn ved første gangs anskuelse. Og beviste dermed, ettertrykkelig, hvor nødvendige kinosalene er, hvor uunnværlige de alltid kommer til å være, og at filmer - uansett - blir best, når de kan oppleves i deres mørke. Og, altså, enda bedre enn dét igjen; "Blade Runner"; fra start til mål med smil på leppene, tårer og tenners gnissel, tilslag av akutt nytelsesverdi, og (ergo) følelsesmessig delaktighet av en annen verden. Bokstavelig talt.

Først og fremst: det er en miks. En merkverdig blandingssak av meget, mye og det meste. Pluss litt mer. Rørt sammen til en smått psykotisk, psykedelisk, ultravoldelig, bejaende, emosjonelt utslitende og uhyre tankevekkende thriller med åttitallsfeeling, 2000-års-paranoia, og evigunge, tidløse tankesett. Det handler om menneskelighet; hva det vil si å være menneske, hvordan vi skapes, hva som kjennetegner den menneskelige sjel, hvem som er berettiget til å bestemme over oss, såvel som mellom oss, og hvorledes vårt samfunn vil kunne eskalere, på bakgrunn av de evner vi besitter, og de behov vi fronter. En dystopisk, gjennomgående dyster, men også fargerik, eksperimentell, og ikke minst fantasifull reise gjennom Los Angeles i 2019, en mangfoldets og galskapens storby, der mektige konglomerater og kurrupsjonssystemer regjerer, og man drømmer om å reise vekk fra hele jorden, til en "off-world"-koloni; i øyeblikket forbeholdt noen heldige utvalgte. Det er en fremstilling blottet for moral - en distansert, absurd fremtidsvisjon; som av den grunn synes desto mer foruroligende - og en utforskning av sinnet; de valg vi tar, de gjerninger vi begår i affekt, eller etter nøye planlegging; de individ vi er, og hva vi har grunnlag for å bli. Hva er det egentlig som utgjør et menneske, overhodet, og hvem skal kunne bestemme hvilke mennesker som har, eller ikke har, livets rett? Hva er forskjellen på kunstig og reell intelligens, og hvilken har størst anlegg for ondskap? Filmen stiller flere spørsmål enn den besvarer, og virker ikke som den ønsker å etablere noen reelle, eksplisitte sannheter, men heller legge frem en rekke teorier, og tilfeldige antagelser, hvorav man kan trekker de slutningene man måtte lyste, og det står en fritt å være uenig. Det undergraver dog ikke filmens svevevende, jevntgående, driv av en tone; en cinematografisk, likesom intellektuell drømmesfære; som drar en inn og holder en på nåler, hele veien. "Blade Runner" er heftig og megaspennende action, blandet med filosofiske utredninger og effektiv symbolikk. Tidvis langsom, dvelende, men plutselig tar den sats og slår en rett i bakken. Man jakter, og blir jaktet på. Uforklarlige hendelser bindes sammen, nøysomt, via fiffige ledetråder. Vakre relasjoner, versus destruktive maktforhold i ubalanse, versus de mest brutale oppgjør og henrettelser. Dette er science fiction på sitt mest originale, om ikke annet; mer tankefull enn de fleste av sine sjangersamhørige, og mer melankolsk. En film som passer utmerket for "re-runs", i grunnen, siden den bør betraktes nøyere enn man klarer kun ved én gjennomgang. Og viktig å ha sett, siden den figurerer på samtlige lister over "tidenes beste" og "tidenes mest innflytelsesrike", innen filmbransjen; og forblir relevant, samme hvordan man snur og vender og finpusser på den. Så kan man mene hva man vil om dens tempo, effekter, budskap og etikk. Man kan hevde den er for negativ, for psykologisk, eller regelrett meningsløs. Men, til syvende og sist, står det ikke for noen å motsi det faktum at dette er et 100% vellaget stykke filmkunst, som fungerer; uten dødpunkter; med duppeditter langt forut for sin tid, en dialog som holder seg, år etter år, et verdensbilde som aldri slutter å være potensielt aktuelt, i det minste inspirere, og skape nye runder med fundering, endatil figurere som tematisk og stilistisk referansepunkt; med landskap, antrekk, uttrykk som har ansporet regissører og andre kunstnere helt siden den utkom; hvorpå filmen er blitt et oppkomme av nye idéer, et kreativt høyepunkt; og - dens kanhende største fortrinn - med glitrende, gnisitrende skuespillerprestasjoner i alle ledd.

I hovedrollen, den upåklagelige Harrison Ford; som der og da var i storform, på høyden av sin karriere, og med Star Wars både foran og bak seg. Her; en konsekvent frakkebekledd, litt innesluttet, smått deprimert, pianospillende drømmer av en myndighetsansatt, en håndhever av lover han ikke riktig klarer å forholde seg til, lang mindre godta, men fremdeles må utøve. I allefall ved filmens begynnelse, i dens forskrudde verden, før det hele blir desto mer komplisert og dramatisk og det meste snus på hodet med et brak. Ford spiller en gjennomført antihelt, utvilsomt med sine mindre tilforlatelige tendenser, men også en uforbederlig sjarm. Som vanlig. Videre, da, akkompagnert av Daryl Hannah med spraymalingsdilla og turntalent, Sean Youngs dukkeansikt, og fancy frisyreforandringer, Vangelis' synthesizerspill, mengder av bevisst og ubevisst produktplassering, inklusive tidenes minst diskret Colareklame, en nydelig enhjørning (jupp, det er DEN versjonen), diverse kjæretøy av ymse slag, de fleste flyvende, pluss noen slanger, en sexy slangetemmer, en haug med asiatisk utseende kontaktpersoner, tortursekvenser, sjakkspill, solnedganger, pyramidehus, flammehav, fjernstyrte dukker, støvskyer, et stykk Miami Vice-sjef; Edward James Olmos; som snakker uforståelig, mye avislesning, futuristiske coctaildrinker, utallige kostymeskift, sigaretter, og flere regnskyll enn man har sett oppgjennom hele Bergens byhistorie, nerdebriller, parykker, ekstreme mengder neonskilt - og Rutger Hauer. Ingen over, ingen ved siden. Han er rett og slett kanonbra - som tidenes kuleste, mest minneverdige, og definitivt mest likandes torpedo. Eventuelt drapsmaskin. Duetemmer. Kjernekar. You name it. Jeg - for min del - er forelsket. Hauers Roy Batty er, antagelig, det mest fryktinngytende, kyniske, og samtidig genuint elskelige som noensinne har forekommet i en filmfortelling. En slåsskjempe, en hevner, en redningsmann; i étt legeme; med lekker fysikk og noen veldig, eh, ettersittende underbukser. Også leverer han da en av tidenes vakreste monologer, mot slutten, som alltid får meg til å grine meg ut av mitt gode skinn. "Like tears...in rain", og alt det der. Skuespillerinnsatsen er ufattelig sterk, rollefiguren ubehagelig fascinerende; akkurat som filmen selv. Den griper, og rører, og river med; er innom alle hjerterøtter og sliter på alle nervestrenger og etterlater seeren utblåst, men fornøyd. Slik bare virkelig vitterlig fantastiske filmer kan klare. Jeg blir et vrak etter å ha sett dem, uvergelig hensatt til en pøl av utagerende innlevelse, og jeg elsker det. Spesielt når det legges til rette for at man skal la seg bergta, slik, i så stor monn; og man har bearbeidet verket i den hensikt å få det til å fremstå mer imponerende, mer virkningsfullt, mer nyansert. Idet alt dette overnevnte, ned til hver minste detalj, er blitt flikket på. Staset opp. Og transformert til et krystallklart bilde, en basstung, om enn behørig knitrende surroundlyd, og en oppjustert rulletekst. Til og med øynene, det berømte iris-elementet, har man klart å digitalisere frem til en forbedring, ingen skuffelse. Det i seg selv er en stor bragd, en overraskende positiv erfaring, og et løfte om at teknologien har visse fordeler, ikke bare glossy ulempbefengte CGI-orgier, som jeg nå er grundig lei av, og har fått en uhellsvanger overdose av. Jeg trenger å se kinofilm slik kinofilm ble laget før i tiden. Og det er antagelig et tegn, i så måte, at jeg må ty til reproduksjoner av åttiårenes etterlatenskaper, eventuelt nyinnspillinger av disse, for å komme i den ultimate, velgjørende stemning. Når alt kommer til alt, og "Blade Runner" ugjenkallelig har rullet ferdig, slår vi fast at "man lager ikke slike filmer lenger", og det er begrenset hvor mange nyversjoner man kan lage før det begerete også er tømt, og da er det opp til fremtidens filmskapere å ta for seg av slike referansepunkter og videreføre den tradisjon "BR" og dens like en gang etablerte, og frembringe nye klassikere - som vi om tyve nye år kan finne frem igjen og diskutere eviggrønn-statusen til. Og nyte om igjen, og om igjen, endog på kino.