Scaramouche's Stories

always doin' it for the kids.
soundtrack: the eagles - "hell freezes over", med repetisjonsknappen inne på "new york minute", for passende tematiske bakgrunnstoner, samt "learn to be still" & "hotel california", av rent personlige preferanse-henseende; mao. fordi de er fiiiine sanger. etter å ha sett i særdeleshet mange gode filmer i det siste, hvorav jeg har hatt meg inspirere sterkt av særskilt to: "kids" og "der amerikanische freund", hvorav den første handler om dop-infiserte bakgater i new york og manipulerte ungdomssjeler og deres aksellererende tragiske skjebner - fra dop til død til drap, via syke drømmer, kort fortalt; ingen behagelig film, ikke særlig "underholdende", men definitivt viktig å ha sett og vite om - mens sistnevnte handler om den sedvanlig manipulative tom ripley, hans tragiske tilbøyeligheter, og suspekte bakgårdsrom, omkring i europa - som kjent fra patricia highsmiths romaner, sist sett i matt damons skikkelse, men denne gang som dennis hopper, i selskap med bruno ganz (min helt, som jeg synes å forfølges av, for tiden, og det gjør meg ingenting som helst). med andre ord, ikke to filmer som nødvendigvis har så meget med hverandre å gjøre, sånn umiddelbart, mest åpenbart fordi de stammer fra hvert sitt tiår, med tyve år i mellom, men likevel - det går an å trekke paralleller til livet som sådan, og eksistensen som et fenomen, og jeg lot meg henføre til å dikte litt om dét, om refleksjon og refleksjoner - joda; sterkt dobbeltydig - hvorfra noen smakebiter følger, først:

jennie;
i all enkelhet, de klare fargene, a square spectrum,
der blått i blått fanges opp
av dine ubevegelige oversvømte øyne,
dine løpende paletter av en selvpåført storbykoloritt,
tindrende, siktende oppad, strømmer, løper ihverandre,
nedover et blottlagt bryst, for billedlige kniver,
gatelivet hugger til,
smelter din spede skikkelse inn i murveggens bakteppe og sender deg hodekulls ut i nattetimene, bak skitne pleksiglass og ned i nye gamle drosjeseter; skinner, brenner, føres gjennom tåken av nok en tilfeldig stemme, fraser, innpakket i røyk og billig etikette, papirposer av løgn som klirrer deg gjennom kvartalene, kamuflerer deg i skjul for lovens stjålne blikk; svøper deg i brunmelerte blendverk, bryter deg opp innenfra, en avbrutt anelse, en bortglemt vane som er blitt en vane, streetwise, uten visdom, og de spør deg hvorfor du er trist

i all ærverdig vergeløshet og verdiløs hete,
på måfå i et velkjent strøk, så verdensvant,
dog uten oppbrudd, i all evighet, for evig ung
og for omgivelsenes gjennomslagskraft,
gjennomtrengte støy og gjennomtrengende spetakkel,
alltid etterspurt og alltid ensomt vandrende,
i allting – rimelig
bekledt i falmet bomull, fargene som slingrer, flimsies,
ettergivende om dine lemmer, rundtom som en dans
som tøyes, bendes, lenger enn de burde, dette tunge
tumme blikket, tomt fordi det ikke eier refleksjon;
man eksisterer kun i den grad man har noe man kan speiles i,
og speiler seg i andres eksistens for selv å eksistere, sies det;
man mangler så og si en sjel –
og smetter unna – blekner inn i skyggenes blokkader,
brokene av noe overstått, som levd kun for å kunne
hoppes over, siden, i erindringen, som viker ikke,
innbyr heller ikke – turer frem, men griper aldri tak
– som å bli løftet videre, men ikke havne noensteds
i denne hvileløses vesen
der drosjens gule krigsmaling forblir din retningsviser,
dekorerer dine byomgivelser i sterke koder, strener
ifra post til post, men kommer aldri nær et fullendt svar

det er som om vokabularet stopper opp
i forsøket & kommer ingen ingensteds til nytte;
i talløse beskrivelser av samme ultimatum,
verdens avgrunn, samme sirkelgange, før
man når et nullpunkt, verdens undergang,
der intet lenger sies kan,
og ingenting lenger kan sies foruten
å forklare seg selv, omgående,
som å dyppe pennespissen i ens eget blod,
ned i egne åpne sår, og skrive smerten
utav utgangssåret selv og blø igjennom skriften,
la materien få tale, slik den taler best,
i rødt på hvitt, fra bunnen av papiret,
oppover, til alle rifter synes fastgrodd
and; we’re always doin’ it for the Kids

(eller: chloë sevigny, som er ett av mine absolutte favorittmennesker i hele verden; favoritt-skuespiller, stilikon, yndlingsdesigner, utrolig nydelig dame; som har den berømmelige x-faktoren mange andre kjendisdamer innbiller seg at de kan skaffe seg ved å ikle seg en fancy fasade, og som hun utviser totalt usminket, ikledd en gammel olabukse og et halvveis ustelt hår, mens hun loffer rundt i asfaltjungelen - respect! dessuten, like gjerne, oppstaset med gallakjole og paljetter og skyhøye sko, men heldigvis uten anorektiske hollywood-takter; dog, likeledes, kontroversiell som bare fy, på ingen måte forutsigbar, og absolutt ikke tapt bak en vogn når det gjelder noe som helst - med andre ord, et spennende mangfoldig vesen, verdig et lite dikt)