ee cummings (i)

...mann å beundre, mann å elske, ha elsket, mann
er død (forlengst) og jeg vet lite om ham, men jeg vet
at jeg elsker det han skrev, her: i avsindig spektakulært
gudsjammerlig god gjendiktning ved arne østring, så tro
mot den opprinnelige språklige ånd som vel mulig, så
innkapslet i verket at man skulle tro han bebodde det selv,
og der: engang, tidligere, studietid erindret nå gjenopphostet, via
mine gamle norton anthologies, mer spefifikt i volum d, der han finnes
i fabelaktig originalutgave, i sin opprinneligste form, og
kjære ville vakre vene hvor jeg er
inderlig oppriktig fascinert og fortapt,

som abstrakt
e kvinner, forlorne menn, havne-
kvarterene, til en time, i deres selskap
som oppmarsjert
e statuetter, sittende for-
overbøyd, permanent, rom rung
ende
i ventemodus
å ville vite om vindene om de blåser
dem selv
i riktige retninger
deres egne
beskuer dem knapt.som dannelse
n ord for alt
av frost og skum-
sprøyt, var det bare
slik tid
e vannet som kommer inn hver natt og trekker oss for
an gardinene så vi skal se verden flomme innover oss
igjen.å vite at vi lever bare på stranden sekundvis
ner ve splittelse
nær
mere
kom vi aldri kom hit, kom store øyne over havgapet
over alt for mye spilt møye: barfuglene burer seg inne
og gjemmer seg i sin påklistrede fjærstaffasje - frem
toning be
holdning
kom
hit det er de lange hårtjafsene og den loslitte jakken og den brustne barten over en knukket pipe med røykstrimer opp i taket du vil erindre når du besøker oss igjen velkommen gjest skal du være når du slå opp døren snarlig gjensyn sirkler inn
dividert (menneske)
og omringer oss, venn
var det vi skulle bli

b
rusende
som du ser oss nå

**
sam var en mann
flirte fliret sitt
gjorde jobben sin
la seg ned.

Sov godt

**

at vi er for hverandre:så
le,lent inn i armene mine
for livet er ikke et stykke tekst

og døden er tror jeg ingen parentes

sitater © "en gang om våren"
ee cummings/arne østring
cappelen 2004: tusen takk

**
om ikke annet: kan man like ee cummings fordi han
1) fullstendig ignorerer det korrekte, akseptable
innen setningsoppbygning og allmenngyldig typografi
og de fleste rettksrivningsregler, finner opp sine egne
og 2) benytter store bokstaver for det han beundrer
men ser seg selv som et bittelite jeg - i forhold,
at 3) han skriver seg ned i det konkrete med et toneleie skapt for det abstrakte og tekstene
dermed får et helt annet liv, som viser hvor(dan) det abstrakte refleterer det konkrete like mye som de fleste forventer at det ikke gjør det

FORTSETTELSE + UTDYPNING FØLGER
(edit: se neste post, altså, ovenfor "der oppe")