prisme på en aforisme

Men, alright, over til noe annet. Siden det nedenforskrevne ble en smule surmulende. Og jeg er ingen fan av sure muler. La oss (meg) derfor ta for oss (meg) noget vi (jeg) liker meget bedre. Aforismer! Jeg er veldig fan av aforismer. Jeg synes de er morsomme, poetiske, litt mystiske; de minner meg om kinesiske visdomsord, gamle krim noir-helter, regnbuekapper, prestisjeskoler og Georg Johannesen. Frakkekledde engler og skurker hos Wim Wenders. Goethe på sitt mest opplysningstidige. Dessuten virker det som de er iferd med å få en ny renessanse, nå, skal man bedømme den aktuelle bokhandelbeskuede kanon. Norske diktere gir ut hele samlinger med dem, norske dikt synes i meget dominerende grad influert av dem, Håkan Nessers nye bok er proppet full. Hovedpersonen hans har det til og med som hobby, eller; som en selvoppfunnet selvutviklende fritidsaktivitet (...), dette å fylle sine svarte notatbøker med konstateringer, funderinger og gode poeng - kort fortalt: om livet. For å utdype, en tanke; aforismer er rimelig konsise, relativt konsekvente "observasjoner", om det man føler for å nevne at man har observert, formulert som en slags læresetning - eller "et kortfattet, fyndig uttrykk", så sier litteraturleksikonet, men når begynte vi å høre på slikt - som figurer hyppig, nærmest i overflod, i disse modernistiske idéromanene jeg bruker karrierebyggingen på, dette semesteret, eventuelt ramponerer karrieren min med, før den har begynt; pick-a-point. Og jeg har da selv, i den senere siste tid, innimellom fagrelatert krangling og kjekling og dilldall, begått visse forsøk på egenhendig å komponere aforismeaktige ord om liv. Jauda gauda, som jeg skal komme tilbake til. Òg ispedd visse (flere) dikteriske eksperimenter med parallelismer og syklisk setningsoppbygning og sirkelstruktur, som jeg er fascinert av, samt en mengde andre fenomener; hvorav sistnevnte - sånn for øvrig - har blitt et nytt favorittbegrep. Altså phenomenon, om fenomen, fenomenologiske grunnelementer; i det vide, brede, høytravende, høy som en låvedør (på noe udefinerbart, kaffeaktig). Jeg gjentar: "generalisering av påstått sannhetsverdi, i et stilisert språk [...], innsikt av vidsomskarakter, ofte med et vittig og/eller ironisk tilsnitt" (sitert Lystige Lothe, Refsende Refsum, Strålende Solberg, pluss tre hundre oppførte kildehåndskrifter, anno 2007). Er det rart akademia ikke liker meg. Disse menneskene kan få en berg-og-dalbane til å virke rettlinjet. For gudenes skyld, disse menneskene kan få Beethoven til å virke monoton og Picasso til å virke ordinært lettfattelig og gulfarge til å virke okerspektralt! Jeg gjentar: hjelp! Men aforismene lot seg ihvertfall forklare. "Enkle", klare, innenfor bestemte rammer; noen spissfindige utvalgte setninger; ála Håvamål, ordspråk og ordspill, noe Settembrini fra "Trolldomsfjellet" kunne sagt/hyllet. Sette språk til det store og abstrakte, bokstavelig talt. (For å introdusere den vesentlig mer kompliserte meta-aforismen, først som sist, fra hun som - viden kjent - forguder metadimensjoner.) Jeg har sansen for aforismer fordi de er like fryktløst ubeskjedne og (gjerne, såkalt) pompøse som poet-begrepet; hvilket óg er noe jeg benytter. Samt ynder å omtale - og etterstrebe - som mitt optimale voksenyrke; apropos fremtidsplaner. Jeg har sansen for dem som tør å definere uten å skape en absolutt definisjon, men tolke - i dette tilfellet: livet, verden, menneskeheten, det store og hele - ned til noe som ikke forminsker eller begrenser objektet, men reflekterer det i all dets prakt. (Aforismer er selvsagt det absolutte tabu i vitenskapelige kretser, med mindre de er fremlagt av forgagne idoler de vitenskapelige krester synes er fine å forholde seg til.) Dette å si noe selvvalgt - uten selvhevdelse, aldeles uten falsk beskjedenhet - om noe de fleste (...) vil mene man (...) ikke kan fatte. Dette å ta for seg abstraksjonen, men uten å konkretisere den ned til et enegyldig faktum. Dette å kalle seg poet uten å legge noe pretensiøst og overintellektuelt utenomjordslig i dét, men identifisere seg med poetiske tendenser og anerkjenne dem som grunnlag for en heltidsbeskjeftigelse. Aforismer er som regndråper, snøkrystaller, blomster. Ikke minst, konfektbiter (da livet er, som man vil vite, "like a box of chocolates"). Aforismer er den ene replikken man husker fra en glitrende god film (som "Forrest Gump") og den ene setningen man bet seg fast i, eller opptil flere, fra den glitrende gode romanen ("Beretningen om Herr Roos") til en like glitrende god kriminalforfattermann (som Håkan Nesser - fine mannen). Altså: aforismer er like store som det de omhandler, innehar en like stor grad av viktighet som det viktige, og grunnen til at jeg velger å bruke en halv sides gjentagelsesutredning på dem, er at de får altfor lite oppmerksomhet 1) i dagliglivet, 2) i akademia og 3) i litteraturen generelt. Hvilket jeg synes er en synd og skam, for de gjør meg glad, følgelig: jeg fikk det for meg at jeg skulle produsere og fremlegge noen egne aforisme-kreasjoner, som nevnt, som da igjen resulterte i en rekke små tilfeldige epistel-broker, hvorav et par skal kunne spores i det overstående, og et par skal følge her:

som verden gjennom et poetisk prisme,
var på sitt beste dét min aforisme

calling an item by its false name
is the same as disrupting its purpose
and corrupting its very identity

som når det blir en klisjé, det å leke med klisjéene, og man dermed ikke tør begi seg ut på noen av delene, hverken leken eller det å male klisjémalerier på veggen; til fandens forlystelse

som når skribenten skal skrive fritt innenfor en form som ikke er skapt etter frihetsbegreper og dermed gjør både den skrivende, skriften og den lesende, levende, ufri

part of the problem /
trying to write a poem
that wouldn't let itself be written /
is to discover beyond the merits
of the problematic

at det er ikke (alltid / like) lett
å tenke klart, å tenke snart
eller tenke i det hele tatt (...)
at vi lever i en kynisk verden,
der mål og moral begge handler
om å dømme andre, bedømme
fordømme, kritikken like kritisk
som kontant; å måtte tåle en støyt
for å komme seg helskinnet gjennom
dagsoppgavene og arbeidsutfodringene,
alle tunge økter, at: vi er kyniske,
kravstore, vi krever og forlanger,
foregriper der vi må, og er så uutholdelige
raske på labben til å mene
at noe ikke holder mål, simpelthen,
det er så lett å bare feie unna,

at vi kaster vrak, like lett som vi kaster anker
overbord, og like lett: å sette seil, til nye havner
tilfluktsteder, som for nye angrep, at vi
ånder i et paradoks,
alltid synes å være på farten for ikke å miste kurs
eller svekkes deri, at: det er nettopp ved å skjule
vår sårbarher at vi gjør oss ekstra sårbare,
at det er ved å fornekte den vi sårer andre,

at vi hele tiden skyver oss selv foran der det teller
å komme først, velge å la andre ta støyten
der det er greiere å befinne seg bakerst i det stille
bakgrunnstema, at vi er beregnende individuelle
som kun belønner styrke, når vi vinner, som ser
makt, kun som en demonstrasjon, aldri noe iboende,

at vi mangler evnen til en utstrakt hånd
bare for å holde oppe,
ikke for å motta; at det gjør meg trist
å se når vi er rede og når vi er luskende skyggebeist

og jeg forestiller meg at det vil bli nøyaktig så dystopisk
som vi har forestilt oss, i fremtiden, som vi har fremstilt
gjennom alle disse fiksjonsscenarioene, at det vil bli
akkurat den verdenen vi går og venter på, slik vi har skapt
den av verden, i våre tanker, allerede, og nettopp derved:
at vi vil leve for intet annet enn vår egen overlevelses skyld
og kjempe til det siste åndedrett, og at det vil bli vår kvelning
at det er noe uhyggelig selvoppfyllende ved vår evne til siden å utfylle de tomme felter som godheten lot tilkomme tvil, og som nå er strandet i en gråsone