underfundig undring og en endelig spiral

soundtrack: scarlett johansson - "anywhere I lay my head", spesielt "I wish I was in new orleans", nydelige "who are you"; oppriktig talt, en av de beste coverlåtene jeg noen gang har hørt, og "song for jo" som hun har skrevet helt selv, flinke multitalentdamen, og i det hele tatt: en gedigen, positiv overraskelse.

attevar at: jeg gjenkaller drømmer, og puster, og lytter til graham norton, ser på show, og innimellom hører jeg på scarlett johansson synge (og lurer på hva anmelderne driver med, der ute, hva de egentlig innbiller seg at de anmelder, idet dette er grunnleggende vakkert og selv om hun ikke synger like rent, alltid, synger hun smektende, med en dypere deltagelse - "kjensle", som det heter - og i alle tilfeller; jeg synes new orleans er fint, alltid), gjenerindrer følelser i drømmen, flere av dem, ser på teve, ser på film på teve (og lurer på hvorfor allting var så meget bedre før dataanimasjonens inntog, og før spesialeffektene fikk lov å ta fullstendig overhånd, da teknikken fremdeles hadde sjarm, da klisjéne fremdeles hadde et visst anstrøk av originalitet i sin tilberedelse, spesielt på åttitallet, som var spekket med godt skuespill i tillegg) også er det patrick swayze i hovedrollen, og det gjør meg forferdelig vemodig! - for jeg vil ikke at patrick swayze noensinne skal forsvinne, men må erkjenne at han antagelig er dithen på vei, o sorg, og det minner meg på noe som minner meg om noe som var minner - før - dette med døden, og jeg skriver noe jeg egentlig ikke hadde tenkt å skrive, om noe jeg egentlig ikke tenker å skrive så mye om, generelt sett, i filosofiske henseende, som heller ikke nødvendig uttales, negtegnes, på mine egne personlige vegne, og fra min nedskrevne munntale, men som gjerne har innflytelse på skrivingen min likevel, og som jeg aldri kommer unna, nemlig

døden
døden som en lørdagskveld, eller et råttent eple,
eller et svartbrent nålestikk, eller - strømbrudd;

innskutte linjer om et endelig kutt,
og jeg har sittet og sett film om engler og spøkelser
og ondskap i skyggene; mengder av grovtegnede
tegneserieskremsler med tomme øyne og skrikende gap
på jakt etter atter andre onde; og det slår meg
at jeg grubler en del på dette med død – at det hadde vært greit
å vite med sikkerhet hva dette, altså døden, består i – uten
å måtte gå inn i en forståelse, men bare kunne ha noe
å forholde seg til, og: det er sant, det hender jeg forsøker
å skape meg assosiasjoner forbundet med begrepet, fenomenet,
assosiasjonene selv, og jeg forestiller meg døden
som et strømbrudd - som en lysbryter som slås ugjenkallelig av,
over ett sekunds beslutning; aldeles plutselig; som en ledning
som trekkes ut og man selv med den, som en rask utmanøvrering
fra de levendes rekker, idet man som en foreldet computer
kobles fra livet og hensettes til delkomponentenes kategoriutsalg;
kontant kassert og med ett (eneste brekk) redusert til biter
fra et donorkort, et hjerte her, en hofte der, og til slutt:
det man aldri hadde bruk for, hjernen, brent til støv og kastet
utover en bro, brygge, båthavn, et sted i minnesota, missouri,
eller hvor det var (man fant seg selv på en road trip dengang
man var ung og dum, fremdeles hadde troen på at søkingen ga
svar,
at det var noe igjen å finne man kunne komme til å kalle
en identitet, eller projisere på den, eller minne én på hvem
en kunne blitt, før det var forbi), og de siste restekorn løftes
med værmeldernes spådommer om smidig høstbris, spres
for alle vinder, finner en ensom sky å danse rundt,
før de daler inn i en oksygenreaksjon, spises umerkelig opp,
og er borte som et slettet hovedkort; som et drøyende klikk
– idet programstyringen faller ut og suges inn i intethetens
utviskende mangfoldstunge kodesett og glisne glimt,

og det er urovekkende tanker jeg knapt ønsker å vedkjenne meg,
dette, knapt ønsker å tenke, man burde ikke tenke på døden,
fordi det påkaller en slags forventning; inspirerer meg til å gå
og vente på døden, ikke i dens reelle adkomst, men i dens form
og fremtoning, at jeg venter på en forklaring ikke på dens
nærvær, men om hva den innebærer, og det bringer meg
til en slags kant jeg ikke skuer over, bare skuer inn –

og jeg ser boligblokker kollapse, ser mennesker storme inn og ut
av kaos, jeg ser dem kaste seg omkulls eller omhverandre, der
det finnes noen å omfavne, jeg ser dem gjense det øyeblikk
da rommet vaklet og byggverket skaket så langt ut til én side
at der ikke fantes noen retur til vertikal stabilisert balanse,
trygghet, at man ventet på fallet, at man husker følelsen av
å falle så langt ned at man ikke visste om det var noe å treffe
lenger, at man ikke kunne forestille seg nedslaget annet enn
som et slikt avbrudd, at det er en visshet, de få sekundene, om
at man kanskje ikke reiser seg opp og kjenner seg mørbanket,
at man kanskje ikke hører skrikene og vet at man selv,
om ikke annet, fremdeles besitter egne lungers fulle kraft;
det ser jeg for meg; og at man tulles inn i tepper og vet
at man unnslapp og kom fra det og alltid skal ha minner i behold,
at det er dét man erkjenner mens man residerer i kaosets
mest yrende sentrum, igjen, urørlig, at det er det laget av
netthinnen som aldri skal brytes, men hvis bilder skal etse seg
enda lenger inn i det som aldri opphører, aldri toner ut
og det kryr av bevegelse og det er grøsninger i ryggmargen,
og det er den kulden som ikke er kald, men isnende
varm, som en sommerdag som ikke går over og man vet at det er
natt, at det er den prikkingen, og jeg tror ikke der finnes noe
verre enn å beskue og vite at der ikke eksisterer noen mulig
tilbakespoling, aldri, at det alltid er denne persepsjonen av noe
som ikke kan flyktes fra og man bare lar det fare over skjelettet
og det holder en oppe bemerkelsesverdig lenge det er som om
det er dette man skal leve på resten av det liv man fikk til gode,
at man fikk lov til å være der og se og faktisk kjenne
at det gjorde vondt