Scaramouche's Stories

ingen spøk, om enn april.
som et følge av at Scara idag har tilbragt altfor mye tid 1) inne på forelesning og 2) ute i gudenes utsøkt frihetsgivende natur, og derfor ikke klarer å bruke mer tid på skole idag, men havnet på "heimestaden" (ergo hjemmesiden, ergo skriveimperiet) istedet.

Som de fleste i min umiddelbare omganskrets, av nære og kjære, vil vite - har jeg i det siste anskaffet meg en ny livrett (!), som hovedsaklig består av loff med brunost, noe jeg da konsumerer i omtrent like store mengder som jeg konsumerer alt annet innen sjangeren; altså mat(varer) jeg blir hektet på; det være seg lefser, sjokolade, sjokoladelefser, meksikanske tomatsupper og lignende, men for å komme til poenget, som jeg da iherdig forsøker å fremstille så klart og blogger-aktig som overhodet mulig, her, for å hengi meg til den bloggishe standard innen talemåter, hvilket jeg på ingen måte synes å beherske, ennå, idet dette hittil er blitt et overflødighetshorn av utenomsnakk, men POENGET ER AT: den nye reklamen for Synnøve Finden Fløtemysost går meg så til de grader på nervene at den nesten fikk meg til å miste appetitten på hele brunostsystemet, idet denne aktuelle varianten tilfeldigvis er den bruonsten jeg generelt seg har pleid å bespise og jeg nå, på null komme null, har opparbeidet meg en bråte av antipatier. "Mer geit", du liksom. Enkelt og konist, joho, men så uhyre utiltalende. Jeg vil ikke ha geit, jeg vil ha ost! Men takket være denne stygge, dyrevernsneglisjerende tagline vurderer jeg nå seriøst å gå over til min danske Gräddost igjen, på permanent basis, og endre mine livrettsvaner deretter.

Som et ytterligere apropos-eplemos, slår det meg at standard-blogging veldig fort kan bli et trivielt anliggende, at "vanlige folks blogger" - som jeg hyppig havner oppi, via VGs omfattende direktelink-tjeneste - er preget av ting jeg ikke kan betegne som noe annet enn skjære trivialiteter, og at dette (meta-mating) var en utrolig lite givende diskusjon, før den gikk over til å handle om noe fullstendig annet og smått målløst samfunnskritisk, les: skravlefiendtlig, og selvhevdende overintellektuelt, og at jeg dermed ikke kan påberope meg å være særlig kapabel når det gjelder å problematisere det dagligdags allmenngyldige, rent grunnleggende hverdagsrettede, til noe mer enn fullstendig platte reklamekritikker; som på et eller annet punkt, uansett, vil måtte dreies over på min usigelige forkjærlighet for - ja, nettopp - sjokolade, og/eller andre ting som på ingen måte ville kunne relateres til det opprinnelige, og som jeg knapt erindrer, men som neppe handlet om melkende husdyr (engang). Og igjen, dette blir et heller dårlig bevis på min såkalt allemenn-vennlige litteratur-tilnærming og motvilje mot det eksklusive; det såkalt sære, tilpasset de såkalt innvidde, i det like eksklusivitets-pålydende såkalte intellekt-forbund, tralala; men passer desto finere som et argument for at stundom må man bare skrive noe og da kan det like gjerne handle om ost.

Av andre småbegivenheter og bagateller kan nevnes at det eneste vårtegn iløpet av samfulle, sammenhengende siste tre dager, var et fem og et halvts sekunds ettermiddagssol-gløtt i skrivende stund, og i det øyeblikk da jeg endelig hadde kommet meg inn etter å ha tilbragt to timer ute under hel-vis overskyet tennissokkfarget april-himmel, på spasertur rundt halve nordre Bergen, via en rekke små og større vann, i den hensikt å være mosjonerende sunnhetsorientert og noenlunde helseansvarlig studinemenneske; hvilket til slutt ble så kjedelig, energikrevende at jeg måtte kompensere både for den fysiske fostring og det urkjipe været med å kjøpe masse smågodt på Rema. Så nei, jeg er ikke så ulik meg selv blitt, plutselig.

Bør også nevnes at jeg er stadig like overkritisk og etterhvert ganske vrangvillig overfor hele den litterære elite, her i landet, spesielt de av den som befinner seg i Universitetsssystemet - og at jeg; på helt seriøse, oppriktige, fokusert-ambisiøse grunnlag, og av hele mitt hjerte, ønsker å dedikere mitt resterende liv til kampen for å "folkeliggjøre" poesien - så den óg blir noe de selger på hvilkensomhelst lokale matbutikk, sammen med påskegodtet, og dermed kunne gi meg min eneste sjansen til faktisk å stå i kassen på Kiwi, eller Rema, eller Rimi, eller primært alle tre - hvordan det nå ble - altså, at man kan gjøre poesien tilgjengelig, rimelig, og dermed meget mer lest. Dette er en komplisert og nokså omstendelig diskusjon, selvsagt, og vil sikkert bli møtt med grenseløs uvillighet fra diverse vitere over hele den store fjel, og andre steder, fordi "poesien som kjent ikke er for alle, men forbeholdt de spesielt interesserte og ualminnelig opplyste", ikke faen, men likevel: for meg er det blitt en kjepphest, et viktig mål for fremtiden, dette at man faktisk skal kunne velge mellom Stieg Larsson og Stein Mehren (som begge er blant undertegnedes absolutte favoritter i denne skjønne påsketid), på et noenlunde likelydende grunnlag; at man skal kunne stå med én kriminalroman og én diktsamling i hver hånd og like gjerne kunne kjøpe begge, eller velge bort den ene fordi man hadde aller mest lyst på den andre, alternativt var nødtvungen av finansielle årsaker; ikke forkaste den andre og hylle den ene av mer fordumsfulle overnevnte. At man velger dikt fremfor krim, eller omvendt, eller prosa fremfor klassisk, eller oppdagelsesroman fremfor dannelsesroman, på grunnlag av dagsform, ikke tradisjonsbundne kutymer. Det er mitt store saksanliggende for livet, til offentlig fremme, og her er det visst bare å sette igang. For i min ellers vel utrustede Remaforretning selges nå kun Gossip Girl og Ken Follett, og for å være ærlig er jeg sjelden i dagsform til noen av delene; da skal jeg i såfall ha gått en forbannet lang tur og være veldig høy på KvikkLunsj. Hva jeg ville foretrukket var et desto større utvalg av slikt som vanligvis står bakerst i hyllene på Norli (som muligens snart er nedlagt, wtf?) og som burde bli lest av desto flere, fordi ikke alle kan lese Larsson og Mehren, heller, noen må faktisk lese Løveid og Mehlum, likeså. Vi, man, kanskje jeg, må bidra til frembringelsen av et videre spekter innenfor litteraturen generelt, et større tilfang, ikke (bare) denne ekstreme dyrkelsen av noen få utpekte forfattere, denne voldsomt stereotypiske skildringen - og, likeledes, dyrkelsen - av noen få, velkjente sjangre. Med et nokså vanvittig utgangspunkt. "Hva liker folk å lese?" - vel, det er omtrent som å spørre hva de liker å spise; nøyaktig det de blir fortalt at smaker godt, og får oppmerksomhet i hyllene på grunn av kvalitet og mulige gourmetvalører, og fortrinnsvis ikke inneholder for mye geit, men desto mere brun ost, og altså: jeg tror "det folk liker å lese" avhenger mest av hva litteraturformidlere - enten de er ansatt ved Norli, UiB eller Kagge forlag - klarer å fortelle dem at de bør lese, og med hvilke begrunnelser de forsøker å overbevise dem, ergo er det så forferdelig viktig hvorledes vi fremstiller vår litterære kanon og dens ytterpunkter og dens mange ankepunkter med, og la meg understreke: det er ingen absolutt sannhet som lyder at man må lese en bok fordi alle andre har lest den og sier den er bra. Ei heller noen regler om at ingen, unntagen de særdeles få, bør lese dikt, fordi nettopp så få leser dikt, og dikt er generelt sett ubegripelige, og at de kalles bra betyr ikke nødvendigvis at de blir noe enklere å forstå seg på. Når det er sagt; og jeg innser at jeg snakker både forbi og rundt meg selv, her; det er aldri feil å lese (noe), det er aldri feil å ikke lese (noe), ingen bøker bør forbli ulest, men ingen bøker bør heller påtvinges leseren, der finnes ingenting man så instendig trenger å ha lest at man er idiot om det motsatte er tilfelle, dog finnes der selvsagt bøker som kan berike ens liv så kraftig at man gjerne bør ha gitt dem en sjanse, kort fortalt: alle bøker er for alle, og de er en livets gode. Det er nå min grunnfilosofi. Følgelig kan også alle bøker selges overalt, til alle, fordi der - etter min mening - finnes svært få utgitte bøker, om noen, som er uforsvarlig å stille ut for salg til et bredt og ukritisk utvalgt publikum; men, dét betyr ikke at alle lesere definitivt har utbytte av alle sine leste verk, eller at alle lesere på død og liv må begi seg ut i alle verk som noensinne er blitt skrevet - poenget er at ingenting må falle bakenfor fordommenes mur, eller i promoteringskunstens bakevje, så de forblir i skyggen av én stor blockbuster - eller "megahit" som de heter på bokfagspråket, av annen eller samme sjanger - eller fullstendig ignoreres til fordel for andre sjangere, medprodukter av samme sjanger, ene og alene fordi de hadde feil appell utad eller ikke kult nok cover, hva vet jeg. Jeg innser at Sarah Kane, for eksempel, ikke selger en dritt og er stuet vekk på Studia og jeg forstår ikke hvorfor. Men nok om akkurat dét, for denne gang, jeg synes vi skal fokusere mer på litteraturens storhet, mangfold og evne til å nå frem til de rareste avkroker av verden, og vi må huske at gjennom litteraturen har man alltid noe felles, med allslags mennesker, og dét å ha lest samme bok - likesom å ha sett samme film, hørt samme plate - er en universalnøkkel til bekjentskapsstiftelse og samtaleinnledning, uavhengig av kontekst eller samfunnsrolle. Dét er ordenes magi, de treffer alltid. Og når de ikke treffer, er dét også et poeng.

Og - med ett, må jeg erkjenne, handlet dette på ingen måte bare om ost, eller Synnøve Finden, eller geiter; nøyaktig som forespeilet; men om disse tre satt i sammenheng med noget meget viktigere, og vesentligere for mitt personlige vedkommende. La meg imidlertid understreke at i ordenes makt ligger også muligheten til å hinte gjennom linjene, og drive frem en relativt forbauset konklusjon. Følgelig er det en viss forbindelse fra ost til helsekost til litteraturens vitenskap, og det er i seg selv fascinerende.