bemerket og betenkt

Soundtrack: Jason Mraz - "We sing, We dance, We steal things". Gitarmann som klimprer i vei og bringer sommerfølelse til meg, og det trengs jo innimellom. Minner påtagelig om Alejandro, Kurt & co. Med innslag av Snow Patrol, Matchbox Twenty og såntno. Jeg har aldri vært helt med på denne singer/songwriter-bølgen, blant unge og følsomme menn med hatt, men jeg begynner visst og skjene litt vekk fra egne skarpe oppfatninger og bli litt rundere i mine overoppfatningskanter. Eller hva det nå skyldes. Sommerlig enkelt og nynnbart er det i allefall.

fra et personlig point of view; bare å beklage at det har blitt litt lite oppdateringer i det siste - jeg har da ikke forsvunnet fullstendig eller gått inn i en liten identitetskrise-skrivedvale-kvale, som ved enkelte foregående anledninger, men har bare hatt ekstremt mye å gjøre i et par dager, mer spesifikt: ekstremt travle ettermiddager den siste uken, og derav mindre tilgang på timer til internettvirksomhet. Idag hadde jeg imidlertid noen minutter til overs, dvs jeg tok meg en halvtime eller to, og satte dem av til det som fremdeles er det viktigste i livet mitt, hvilket betydde å fordype meg i ett stykk html-side, med synonymordbok til behendig assistanse, og det føltes som en meget fornuftig, sunn og nødtvungen prioritering. Pent og bestemt og nyfunnent besluttsomt. Som disse voldsomt selvbevisste kjendisene og selvutviklings-guruene pleier å bedyre: at man klokker inn litt "for myself only-time" til dyrking av det viktigste for selvet og dets videre opprettholdelse og vedlikehold. Vel vel. Jeg har vært på kino og sett He's just not that into you og innsett at slik selv-behjelpelighet ikke er helt min greie og antagelig aldri kommer til å bli det, men - samtidig - at Hollywood jaggu er istand til å produsere en helt godkjent romantisk dramakomedie, sånn ved hvert lysår-solemerke, og at Scarlett Johansson til stadighet er blant de mest sjarmerende vesener som noensinne har spankulert rundt iblant oss, og at hun kan få selv en noe stereotypi-infisert, utseende-fiksert blondie-rolle til å bli noenlunde interessant. Bravo og heder til damen for dét, hun spilte fabelaktig. Ellers, gode persontegninger, gode replikker, vidd og vasse sekvenser hist og her, ikke dumt. Fine locations, nydelig seilbåt. Veldig bra spill, jevnt over, og helt okei regi. Til og med noen hint av originalitet, noen fancy kapittel-inndelingstendenser, dessuten var hun halvonde moren i "Heroes" hjertelig cognac-drikkende tilstede, og Kris Kristoffersen dukket opp i en bitteliten rolle, og Drew Barrymore var produsent. Hurra. Påfallende nok var det også mennene i salen som lo høyest, det er alltid et godt kvalitetstegn, men betyr like ofte at deres kvinnelige motstykker forlater kinoen en smule i misnøye. Det er noe med disse kjønnsforskjellene som kommer tydelig til uttrykk gjennom humor, twister og forholdsskildring, samt hvordan man forholder seg til fordelingen av sympati og intense relasjoner i historien. Igjen, det var dette med chick-lit, Sex og Singelliv-faktoren, og det jeg som regel omtaler som sterk fordomsfullhet. Hva man innbiller seg at kvinner ikke liker og menn ikke kan fordøye, etc., og hva som like gjerne stemmer på en prikk. Der finnes nemlig visse klare forskjeller også i smakssansen mellom menn og kvinner, men hva vi er dressert til å like og innbille oss, og hva som kommer naturlig, er diskutabelt. Selv pleier jeg, i alle tilfeller, å foretrekke romantiske filmer der mannfolkene óg får sin dose å bli fornøyd av; der rosa-faktoren er minimal og actionnivået temmelig høyt og Meg Ryan befriende fraværende, noe som oftest betyr at filmene enten er britiske eller at de er forferdelig sære, gjerne begge deler, men ikke på noen måte typisk "Hollywoodsk", basert på mine alltid like pålitelige fordommer. Alternativt, at de ikke på noen måte er tradisjonelle romantiske komedier, men et actiondrama e.l. med romantiske undertoner og en tørr-ironisk kommentar inniblant, for eksempel med Clinter'n eller Costner i hovedrollen. Jeg synes, ytterligere eksempelvis, at Luc Bessons Nikita er en veldig fin romantisk film, at Crank er innmari, gudsjammerlig søt og at Sin City er en henrivende kjærlighetshistorie. Ikke minst, at Dødelig Våpen er en episk romantisk saga som munner ut i det ultralykkelig superparet Mel Gibson og Renée Russo, og foretrekker den ti ganger foran møkk og dritt som Confessions of a Shopoholic, 50 first dates, andre ufinheter med gode skuespillere i elendige roller (overnevnte Ryan, stakkars Drew Barrymore, Cameron Diaz - som bare bør sparke fra seg, heretter - og uutholdelige menn som Adam Sander, isj og æsj). Sikkert ikke alle, hverken damer eller menn, som er enige i dette. Og hvorvidt mine utleveringer er et godt anbefalingsinnlegg for He's just not that into you, eller noen god indikasjon på filmens innhold, er vel heller tvilsomt. Men jeg syntes altså at filmen var helt flott, og den klarte å vri seg unna alle disse irriterende klisjéene, stort sett, og den hadde Scarlett, Drew og Kris, og sluttsekvens til ettertanke. Najs. Dessuten fikk den meg til å tenke noe fryktelig på Kjærligheten, den store og vidløftige, og hva man bør gjøre med den, og dette med å tolke signaler, kommunikasjon mellom partnere og ektefeller, etablere seg på falske grunnlag, utveksle telefonnummer før man skal, og så videre. Helt sliten i hodet, allerede, og føler meg i overkant grublerisk.

Ytterligere, som om ikke alt dette var nok, har jeg (i et utvidet anfall av selvransakelse som kommer med våren og eksamenstid, antar jeg) tatt et par personlighetstester via ymse hodekrymper-sites på nettet, og de fortalte meg at jeg er henholdsvis "mastermind" og "artistic"; hvilket jo var særdeles hyggelig å høre. Hva det baserer seg på er en annen sak. Men det skal de ha, disse humbug-oppskriftene, de evner fremdeles å påkalle både latter, smil og et meget høyt hevet øyenbryn hos undertegnede; slik en positiv effekt midt oppi all banalitetskrisen. Avløst av "kryss av for hva som best beskriver din nåværende psykiske situasjon, søvnmangel, halsonde og/eller andre fysisk forplantede depresjonsårsaker; kanskje, kanskje ikke, aner ikke, muligens en smule, gjerne det". Skal ikke være enkelt. Og samtidig forenkler de verden i avsindig altfor stor grad. Samme med Hollywood, forsåvidt, der Scarlett bare får lov å være "really really hot!", men singel, til syvende og sist, og der Jennifer Aniston alltid ender opp med å bli gift, som om hun har en klausul i kontrakten som sier: ikke minn meg på det der med Brad! og jeg kan forsåvidt forstå henne. Samtidig som man mener at damene, for å bli fornøyd, bør og skal få sine evinnelige lommetørkle-moment og Manolo Blahniks, og at mennene helst vil unngå slike, og få en biljakt med innlagte panserstunts istedet, hvilket er grunnen for at jeg foretrekker sære små rarieteter som innlemmer begge deler, men har hovedfokus på en god intrige, og da gjerne går upåaktet hen på alle Blockbuster-skalaene, fordi våre innbitte oppfatninger og fordommer tilsier at når man ikke følger oppskriften, blir vi fullstendig satt ut og klarer ikke helt å få taket på handlingen, nettopp fordi vi da ikke kan konfrontere det faktum at det hele er pliktskyldigst oppskriftssmessig, og dermed; at vi kan disse klisjéene, for vi hater jo klisjéer, og vi liker å ha noe å hatefullt pukke på, likesom vi - in the long run, at the end of the day - foretrekker enten: rosa, eller: marineblått. Verden er vrang, innimellom. Verden er ikke svart/hvitt, den er satt i neonknæsj og uniformskolører, og de synes iblant gjensidig uforenelige. Og jeg ransaker min egen sjel for å se om den salige blanding som befinner seg der inne er så gusjegrumset som de noen ganger virker. Dog, før jeg går helt inn i mine/noen/flere eksistensielle viderverdigheter, her er noen eksistensielle bemerkninger istedet - alternativt titulert: Scara prøver å blogge ordentlig igjen.

! om hvorfor det lukter juletre av klesvasken min (!)
! om hvorfor gutter i femogtyvetredveårsalderen tror etteristtende, nokså trange booootcut-jeans er vakkert (for det er det ikke)
! om hvorfor jenter i tyvefemogytveårsalderen, likeledes, tror at superettersittende, ekstremt trange lycratights er en fin ting (for det er det, likeledes, så absolutt ikke)
! om hvorfor norsk språkråd erklærer at jeg ikke får lov å skrive tyve og tredve, men må skrive tjue og tretti, men å skrive syv, ikke sju, er helt greit - dog; jeg ignorerer selvsagt alt sammen (som observert ovenfor)
! om hvorfor lakserosa, for å vende tilbake til antrekk, noensinne er kunnet bli en offisiell farge for sommermotebildet, og hvorfor man fremdeles ikke har innsett at der finnes andre og vesentlig meget mer synsvennlige rødtoner, der ute under fashionistaenes eksibisjonismehimmel, og at ingen egentlig kler ting som ligner fiskekjøtt og er oppkalt deretter
! om hvorfor der bare finnes én bra cubus-forretning i landet og den ligger i sundt-bygget i bergen (heldigvis), og hvorfor de må ha verdens fineste vårjakker i så mange varianter at jeg hverken makter å velge eller hoste opp de avkrevde pengebeløp
! om hvorfor tv2 reklamerer for å reklamere for reklame på tv2, for å snakke om noe helt annet
! om hvorfor modernismen er så opptatt av å snakke om seg selv idet at den snakker om seg selv i alt det den snakker om og/at den ikke makter å snakke hverken om noe, noen eller noesomhelst annet, men fremdeles ikke aksepterer prat om metadimensjoner (og jeg liker at ting har uante meta-nivå, som kjent)
! om hvorfor cashewnøtter er dobbelt så dyrt (og dobbelt så godt) som alle andre nøttesorter
! om hvorfor tysk marsipan er dobbelt så god og halvparten så dyr og på alle måter mye bedre enn alle norske påskevarianter (ytterligere: med en stooor takk til katrin for hyggelig forsendelse!)
! om hvorfor i allverden jeg har begynt å høre på jason mraz
! om hvorfor i all videste huleste verdensrom jeg faktisk synes å LIKE jason mraz; hvilket muligens skyldes at han har spilt inn en duett med colbie caillat, og jeg er - som muligens kjent - veldig fan av colbie caillat og hadde knapt hørt om fyren før jeg oppdaget at der var en forbindelse, og det var jo - "lucky", da, lissom (kan'ke dy meg, æssæ)
! om hvorfor jeg ikke får lov av min mor å bade i den lokale innsjøen, bare fordi den ikke holder mer enn fem grader, hvilket muligens skyldes at jeg bør holde meg frisk og opppgående til eksamensdyst og sommerens mange bedrifter, men likevel: jeg trenger at badesesongen kommer igang, snart!
! om hvorfor man valgte å finne opp vekkerklokker, jordskjelvkatastrofer, familietragedier, kreftsvulster, gjengoppgjør, kynisme, finanskriser, underslagssvindel, skatteplikt, skjemavelde, byråkrati, med mer, men det var bare en tanke...eller tre, og en påfølgende bisetning, fordi jeg var utaktisk nok til å skru på ninyhetene (mellom to av tv2s metareklamesendinger) og det er sjelden noe oppbyggelig skue

Nei, takke meg til litt virkelighetsflukt inn i filosofiske tankebaner, og en god, lang solskinnsdag! Hurra for vår i Bergen!