ord til mor: om dødens draperier

Soundtrack: Carla Bruni - "Comme Si de Rien N'Etait" (som jeg nettopp har fått kloen i), og gjett hvem som er forelsket - igjen! Fine førstedamen, som er så flink til å klimpre på gitar, og kile mine øreganger med sin hese og forføreriske franske stemme, og som skriver sanger jeg blir ør og yr av. Og på toppen av det hele er platen, i sin helhet, aldeles glimrende laget, produsert, komponert og konstruert, og jeg lar meg imponere voldsomt av damens talløse - ehem - strengespill, og andre intenderte ordkløverier. Fabelaktig. Stormende superlativopphopning. Og den deiligste musikk.

Har, øyensynlig, hengt meg litt opp i dette med døden, og dødskreftene, og som om ikke dét var nok: har fått min mor litt opphengt i det, likeså, hvorpå vi i det siste har utvekslet en god del tanker om dette med livets løp og avslutning, m.m. Om mennesker vi savner, om dette med savn og fravær generelt, og at man må tørre å leve med vissheten om livets ende for ikke å bli tullete av å skulle fornekte dens innvirkning på selve livet. Som vanlig klarer samme moren da å uttrykke (sine) oppfatninger vesentlig bedre, mer artikulert, mer filosofisk orientert og imponerende klartenkt, enn undertegnede personlig makter; det har muligens noe med (ut)dannelse å gjøre, og år på bak(k)en. Innbiller jeg meg, i allefall, så jeg ikke føler jeg kommer fullstendig til kort her; jeg har et helt liv, altså: før døden, på å opparbeide meg samme erfaringsmonn, og tilegne meg en lignende klokskap. I alle tilfeller, det eneste igjen for meg å gjøre, ble å omsette hennes formidlede visdomsaforismer i dikterisk form, idet selve diktningen er det hun pleier å overlate til meg, og vurdere for meg når jeg sender den tilbake til henne, gjennom denne siden og diverse mailer; det er en grei fordeling. Uten dermed å påstå at det ble en grei (diktermessig) redegjørelse. Døden er et særdeles problematisk emne å skrive om, det er - påtagelig nok - som om det hele blir for stort, og jeg klarer ikke fatte ordene omkring det, igrunnen, jeg klarer ikke gripe min egen mening om det, ordene synes konsekvent å slippe unna; tyne meg og min tålmodighet. Men jeg kom da til slutt frem til noe, som skal resiteres nedenfor:

hva er det
med det inneværende
som gjør at mine tanker (ALLTID) farer hen
til nye ting
all tid
jeg spurte ham; hva
han kunne syn(t)es, eller om der fantes noe
mer enn ord, i ordene, og mer enn visshet, lydløshet
og han sa
jeg burde prøve å finne meg selv
igjen
forankret i aksept, adskilt, femmedgjort fra den lutede
over-sitt-eget legeme,
slepende på noe som er stengsel, mer enn innsikt
om

å la oss være levende,

moderne mennesker
av og i vår tid, hvis
kontrollbehov strekker seg utover døden
også
der ubehaget erstattes av et strammere grep
som ikke gjør dem stort mer levende, uten
å gjøre at vi lever mer
der livet i seg selv er livsfarlig, sant
er det eneste sikre i livet døden
og det eneste vi vet med sikkerhet
er det vi aldri kan sikre oss mot
at det er en falsk trygghetsfølelse, dette,
å (skulle kunne) kontrollere noe
som står så langt utenfor
vår kontroll, og tørre å leve med ikke å vite
hvordan det er
å ikke leve,
at det kunne gi selve livet mening,
for å frigjøre oss
fra den kontroll livet ellers ville utøve på oss,
eller døden,
en inderlig meningsytring, blant alle de tomme
ordene, som gjør kontrollen meningsløs,
en inderlig lengsel, inn blant tomheten,
og la oss være livsfarlig levende, nå
igjen
kanskje den eneste virkelige mening, i vår verden,
gjennom ethvert fasett av liv
og kontrollen er i det vi vet, nettopp
at vi ikke vet, og at vi slipper kontrollen for å leve,
for å kunne sikre oss et liv, overhodet,
som ikke trylles vekk for våre indre blikk
hva er oss verdig
lett, men er det ikke verdt
å oppgi det oppnåelige uoppnåelige,
for å nå et sted av fred
som er uendelig, lenge før den endelige