å være eller ikke hate været

påskeaften formiddag,

å
skulle sitte bi i solen,
som forsvant, og tåkebanker rant
innover landet
og mot vest, men uten helt å overvinne klarlagt himmel
halve himmelflater farget blå
og resten grå, man
skulle sittet formiddagen lang i solveggen, med solstol
under meg og selvbruningskanaler over meg og krim-
mysteriene slengt i fanget
plireblikk mot gjenlevende snøgavler, og
smilefjes mot vedblivende vandringsmenn
i påskefjellets spredte dalstrøk, spente topper
(og en nut med staselige parabolantenner)

dog – endte med et innesluttet døgn i stuekroken,
krimboken på stuebordet, påskegodt i skålen, kaffetåren
lett tilgjengelig, som latskapskunster, trent og øvet
utøver av egenartede slaraffenferdigheter, intet strev,
ingen strabaser, ingen stridigheter,
heller intet solskinn ... bare, flau pinlig
vind, hitover mine bitterligste månelandskap, min
forbitrelse, som ikke næres; ingen bitterhet, må bes, men
kun av savn, en ettertanke, derpå; roet sinnstemning,
og en mer avbalansert stund, mot sofaputene, mot
strømmene av uteblivelser, å finne andre gleder, der
vi tar det gode (været) med det dårligere (været),
og vi gjør det godt

forklaringer, som (potensielt) utbedt:
jeg har da - nylig - forgapet meg fullstendig i håkan nesser sin nyeste roman, som er en sann genistrek, og latt meg inspirere hemningsløst til både dette, hint og det nedenfornevnte, og innser nok en gang at nesser er en mann med mye livsfilosofi å lære av, og lære seg, og mye generell klokskap å ta av, når han skriver, og ingenting er bedre enn dét; dessuten liker han per petterson (og flerfoldige andre, dyktigere medforfattere) og noterer små sidevink til "ut og stjæle hester", med flere, hvilket faller i særskilt god jord hos én som meg - og jeg må, i samme åndedrag, få gratulere samme petterson med litteraturpriser og annen heder, høyst fortjent, selv om jeg da ikke har fått lest hans siste verk...ennå

håkan nesser, derimot! ok, jeg må medgi at jeg savner van veeteren, men har da klart å få sansen for mister barbarotti, like fullt, og synes denne nyetablerte miniserien om halvitalieneren og hans kolleger, er ganske så fascinerende - i grunnen - med en slags ettertenksom, dyptloddende ironisk mine, som umiddelbart leder tankene hen på middelaldrende, tilbakelente herremenn med pipe, frakk og skarpe blikk mot verden. litt sånn clint eastwood møter humphrey bogart møter harry hole. og det liker jeg. dessuten pøser mr nesser på med sine sedvanlig glimrende persontegninger, og treffende karakteristikker, om det meste og de fleste, deriblant; omkring de overnevnte kolleger, som det noe spesielle overhode av en politisjef, asunander, og den herlige eva backman, og barbarottis underfulle (nye) kone marianne; og hvilken uovertruffen kvinne-betrakter han er, denne mannen, han har rett og slett et urimelig godt øye for det kvinnelige og kvinners "greier", muligens er det derfor jeg finner ham så utrolig sjarmant...

dessuten lar jeg meg, uten videre om'er og men'er, henføre av hans mer eller mindre religionskonfronterende, underfundige og sterkt samfunnskritiske innspill, og rare innfall, som små snill-sarkastiske bisetninger om Hemingway, søvnmangel og sinte kontordamer, og alt fra ICA-handleturer, wannabe-handymen som faller ned fra taket, og spisse tungespark til tekno-ungdom og bloggere (!) og hva det skulle være; samt utallige andre gullkorn, idet boken formelig flommer over av siterbarheter og strålende formuleringer. for, i motsetning (...) til - ehem, ahem - en del andre kriminal-komponister der ute (og jeg mener ikke noget vondt; men de vet det nok innerst inne, selv, disse ultrakonforme kommersialister) makter nemlig nesser å bevare sitt gode, poetiske språk "selv om" han skildrer mord og mysterier, og maltrakterte mannelik, og han slår til med de nydeligste, mest finurlige og poengterte avsnitt - simpethen utrolig godt skrevet, av en utrolig dyktig skribent; som har levd livet nok til å kunne beskrive det med vidd og viten - som, igjen, gir meg littegranne prestasjonsangst, desto mer avmaktsfølelse, og uendelige tonn med lykksalig inspirasjon - med andre ord, altså, et utgangspunkt for å lese og lære; og ha en lystig påske!