i doble, fordoblede doser

Noen relativt kortfattede, fragmentariske nedtegnelser om undertegnedes liv og levnet, den inneværende dag, i det aktuelle tidsrom, i den senere tid - sånn generelt og selvfølgelig utflytende - fordi jeg makter å distrahere meg selv mer enn noen andre, altså, noe annet øyensynlig makter å få til, nettopp ved å benytte andres inspirerende frembringelser til utsøkt distraksjon av selvet; min spesialitet på moder jord, mitt livs store svakhet.

Opptatt, igjen. Noenlunde heftig travelt oppslukt. Absorbert, igjen, og i mangel på bedre norske oversettelsesord, slik min veileder hevdet at konsekutiv og konsistent er det, likesom insolvent og parafraseringsprinsipper, med mer, og jeg synes det hele er nokså komplikasjonsbefengt. Hvilket ikke kan være noe annet enn et særdeles urnorsk begrep, idet vi er mennesker som omgir oss med luksusproblemer og det synes å gjøre oss mer og mer problematiske for hver dag som går. Nemlig. Og i den anledning: klarer ikke unngå å skru på Paradise Hotel, sent på kveld, av en eller annen ubegripelig, kvalitetsfornektende årsak, men igår klarte jeg i det minste å slå det ganske fort av igjen. Gikk over til en heller intens Top Gear-maraton, som vedvarte i fire timer med - ja nettopp - konsekutiv, målrettet youtube-surfing og relativt prominente reaksjonsutbrudd. (Fant dette og lo høyt. Fant igjen denne, som nylig fikk på norsk teve, og lo enda høyere.) Er nå ugjenkallelig overbevist om at det britiske bilprogrammet er noe av det ypperligste, fabelaktigste som har skjedd teve-sjangeren siden, vel, Doctor Who - om ikke annet er det noe underholdningsjournalistikk på sitt definitivt beste. Med tre av de mest karismatiske programlederne verden har sett, noensinne, som får selv anti-bilentusiasten meg til å fatte interesse og sitte spikret foran skjermen for å beglo testkjøring av bugatti veyron'er i sammenligning med diverse porscher og finner det usedvanlig moro. En imponerende bragd, for å si det mildt. Rettferdiggjør ethvert overforbruk av synonymer, superlativer og latinlydende fremmedord - som jeg synes å være veldig henfallende til i øyeblikket, uvisst hvorfor.

Muligens dette: at hoderegionen synes overmettet, overfylt, med akademiske begreper og indirekte kommunikasjon og selvhøytidelig dilldall, slike store vyer som egentlig ikke betyr noen ting, og det irriterer meg noe grenseløst heftig. Jeg er lei av mennesker som snakker bare for å snakke og egentlig ikke har noe å si, men påstår at deres egne overbevisninger teller mer enn alle andres sopt isammen; inklusive mine, høyst personlige. Man kan slå om seg med sitater og definisjoner og utleginger, så mye man vil, men det hjelper ikke en fjert om man fremdeles ikke klarer å gjøre seg opp en oppriktig mening. Fascinerer meg stadig hvordan de - mine overordnede; for å kalle dem ved noe upersonlig, uangripende, tralala - aldri synes å komme frem til et svar på spørsmålet om "hva mener dere egentlig om verket"? Alternativt, og enda mer direkte: "hva mener du"? Det var dette med å involvere lidenskapen og tørre å uttale seg fra et inderlig standpunkt, med innlevelse, med entusiasme som ikke bare smitter over på vinklingen, men på selve ens egen tekst - om verket, primært. At man dykker ned i det sjelelige, reflekterer rundt den litterære sjel og dens effekter på ens egen hjerne-kjerne, og ymse hjertekamre, men til dette har de hverken mot eller lyst. De viker unna, via Nietzsche, via Adorno, via Benjamin, via Kafka, de mest populære; som de endog gjerne henger opp plakater av på kontorveggene sine, i full figur; også sitter de der og dyrker tradisjonene (sine) og mener at det er mye bedre, mye mer fornutfig, mye mer nøkternt og i alle henseende trygt, enn en nyskapning som reflekterer over verket på et mer - selvrefleksivt plan, på den ene og den andre måten - og som går inn i dets bevissthet, for å se hvordan det filtreres gjennom ens eget underbevisste, men dette blir altfor svulstig for mine kjære ordnede, over, og de foretrekker at man begynner med et litterært sitat, fortsetter med et sekunderlitterært sitat, og tar det videre derfra. I beg to differ.

Dette irriterer meg mest: at det er så mye som bare ikke er lov. Jeg er et logisk menneske, ikke et pugge-individ, ikke en aksepterende diplomat. Jeg liker å resonnere, filosofere meg frem til ting, på godt og vondt, og gjerne litt usaklig, men ikke bare ta et svar for gitt. Jeg liker ikke mennesker som bedriver indoktrinering, jeg har en instinktiv uvilje mot alt som heter å "tro, blindt" og "stole på, blindt" og jeg føler det er nettopp dét de vil ha meg til, stundom, i studiesituasjonen, at man bare skal innfinne seg med at "sånn er det" og gjøre "som man blir bedt om", hvilket for meg blir grunnleggende urettmessig feil - på et kreativt, filosofisk, resonnements-avkrevende fag som litteraturvitenskap. Det handler ikke om å vite, sikkert, det handler om å tolke, prøve å forstå. Og hva folk mener folk (eller de selv) har forstått før meg, er meg da revnende likegyldig, all den tid ingen andre enn forfatteren/forfatterne selv kan beslutte hvorvidt de, fortolkerne, tar feil - likesom hvilke budskap som engang var tilsiktet, er noe bare opphavet i egen person kan gjøre rede for - og de fleste forfattermenneskene vi leser er avgått ved døden forlengst. Følgelig blir vi fôret med utilnærmelige redegjørelser for utilnærmelige individers gjøren og laden, i forbindelse med atter andre avdøde, mildt sagt knapt tilnærmelige; muligens som man aldri overhodet kom i nærheten av; forfatterstorheter og deres forehavende. Og jeg liker ikke å forholde meg til kunnskap som ikke kan motbevises, eller vurdere oppfatninger som opphavet ikke kan konfronteres med, når det gjelder tekst om annen tekst; annengradsutgravning; det er ikke mulig, for meg, å diskutere direkte med noen av de professorene, viterne, ekspertene man vil ha meg til å sitere inn i mine tekster, ergo blir det for meg umulig å ha en diskusjon omkring deres teser. Jeg klarer ikke bruke deres tanker, selv om jeg er uenig, idet de er statiske ytringer, ikke organiske idéer. Det blir, ville bli, til syvende og sist, bare en oppramsende runde med pro's and con's, fordeler og ulemper, hvilket for meg ikke har noen hensikt - innenfor mitt litterære fagområde. For meg er det litteraturen selv som står i fokus, og kun den, og de eksterne ytringene er - vel - kun eksterne ytringer. De inneholder ingen eksplisitte bedømmelser av kvalitet og grad av leservennlighet, for det tør man jo ikke, de er bare oppfatninger, formeninger. De baserer seg på foregående oppfatninger, oppgjort formening, og for meg blir de dermed en fjerdegrads lesning; som jeg gjerne leser, og som jeg forsåvidt kan se verdien av, finne interessant og relevant, og ja: jeg har voldsomt respekt for alle disse professorene, viterne, ekspertene; men jeg akter ikke å inkorporere deres "attevar" i mine egne skriverier om noe atter annet som ikke har noe med vitenskap å gjøre! - les: Proust, Mann, Rilke, Brecht, Kane, Beckett, Dostojevksij. Som jeg har skrevet om hittil, og som jeg stadig må forklare/forsvare. Fordi jeg befatter meg med dem og ikke andre som mener å være bevandret i dem og det de drev med, i en annen tid, om en annen tid, og meget mer enn lille meg. Nuvel. Alt dette utgår fra mitt personlige syn; mitt studiemessige dilemma. Og jeg har all mulig respekt for at folk hverken har forståelse for det eller stiller seg enig til det, helt i orden, for all del, det handler om min måte å tenke på, min måte å befatte meg med verden på, til alt overmål, og vi er alle forskjellige i så måte. (Hvem sa jeg ikke kunne leke diplomat.) Mitt mer konkrete, ufravikelige problem er at situasjonen bare går én vei og at jeg ikke møter noen aksept på at jeg tenker slik! At jeg faktisk ikke får anledning til å ha en slik overbevisning, men må følge de ueniges retningslinjer fordi, nok en gang, "det er bare sånn det er, skal være", tross i mine begrunnelse og forsvarstaler, tross i at det er litteraturen jeg fortsatt gjør bruk av, ikke noe komplett pensum-irrelevant, det er min tilnærming de ikke kan tåle; det er der begrensningene ligger, i selve tankegangen om litteratur; og dét har jeg vanskelig for å godta. Hvorpå jeg igjen har havnet i en forbannet konflikt med diverse folk som har besluttet at de ikke synes jeg er noe medgjørlig, og jeg liker jo ikke å ikke bli likt, men klarer ikke te meg så de liker meg, og dette blir en smule...kinkig, all in all.

**
som ved ettertrykk at:
det er stundom vanskeligere enn det burde, det
å differensiere mellom topp og bunn, og jeg tror
jeg nå befinner meg et gyllent sted sånn midt imellom
her, med mine lidenskaper veiet opp for
via min totale pugge-fobiske oppførsel,
min akutte manko på de mer tekniske termer,
nerdete innlevelse og storøyd lidenskap,
som jeg utbroderer, utmaler, som i en
antipatisk omgang med det strikte, utjevnet
på et plan av manglende årstallshusk, der
ingen synes bedrevitende; betegnelsene glipper
og en ganske visst arrogant avvisning av allting
soleklart og absolutt, med hang til mer fleksible
soner

jeg, min tro, om at man ikke finner livet mer tilgjengelig
selv om man ser det gjennom andres tilgang, og aldri
går til angrep ved problemets rot, og ondets kjerne
man trenger det instendige for å forklare, og forstå
at det er når man selv står i dens falnes sted
at man kan se, og endelig tillate seg å falle, la seg
innlemmes i tenkte tanker, de opprinnelige, ikke tenke
om hver tanke, at en annen må ha tenkt den bedre før