togtur mot en snøfonn

finse: torsdag, sol og halvveis skyet, vakkert på perrongen,
veldig vakkert, om enn litt for mye snø (...) og mange inspirerte
mennesker, som vinker til forbikjørende, oss innestengte, via
en kort stopp og et forkortet opphold med bergensekspressen,
på vei, midt imellom, på videreferd og hurtig gjennomfart,

som en gedigen snøfonn, hvor man rutsjer ned og havner i en ny
óg i en iskald tornebusk, i en utsprungen isrose, tindrende
som et skarelandskap utover viddene, man ser ikke lenger
enn hvitt, og vil ikke annet enn hvite vidder, hvite høydedrag
som en vanvittig akebakke av selvoppståtte landskapselementer
som å en selvskapt kontur av uforanderlig lekeplass, uten grind
og man leker som uhindret, medspiller, midlertidig medbeboende

la oss rømme inn i vinteren, der våren ikke lenger kommer til,
eller strekker sine vinger utover med varmende partikkelfjon
som sprer seg sakte, tvinger brøytekantene til side og legger ut
sine grønne picnictepper under saktmodig bearbeidet treverk
la oss krype inn i solveggen der solskinn blir for lite, solen
blir for spe, for eneveldig over parkanlegg, papirtynne teltvegger
la oss hylle snøyføyk der smelting blir for traurig og gi oss rimfrost
én natt til, og skue ut mot lykkelige lekende i høyfjellsnytelse
i fineværets vold, la oss styrte ut i puddersnøbassenget, la oss
falle for våren, la oss være som barn, ubekymret, ubelastet,
uten annen viten enn de fjellvettkregler som vi slavisk følger,
for å skape blæst men unngå blesten, sirkus utav bladforløste grener
tynne brunvridde skjelett - som til en utsatt holdeplass, et tilsig,
siger, klynger, klamrer seg til håpet om en ny sesong, forlenget
levetid og utvide repertoaret til en siste dans før mai, i noe
som er -

...ikke mai, men midten av april og jævlig kaldt; med
vennlig hilsen scara, som egentlig ikke liker snø, men forsøker
å manipulere seg selv og like påsken likevel,
om ikke annet, for stemningens skyld
og stemningen er fin, den, midt i soloppvarmet isøde
og kvikk lunsj-bespisende påsketurister med olabukser
og slalåmski i hende, og gedigne ryggsekk-oppakninger,
og svartsotede briller på nesen og et blendende geilo-glis
det er her de er, og de vet hva de vil, hvor de skal,
hva de skal dit de vil, og jeg vet; at vi søker en siste rest
av vinter, som en trøst, på et tidspunkt da vinteren ikke lenger er
vinter, men en slags mellomting som minner oss om vår,
og det er liksom greit, greiere, at vi finner våren gradvis
innsmurt i bikini-stimulerte solkremshinner, som et ekstra
hudlag, er vi beskyttet for ingenting, gripende hender, griper vi
etter -