Scaramouche's Stories

...bergen jernbanestasjon, niende april totusenogni, som ferdigkomponert et sted mellom ustaoset og finse:

soundtrack: lykke li - "hanging high" (som er en veldig fin sang, av en veldig fin svenske, som passet veldig fint på fjelltur, i en tett og menneskefullstappet jernbanevogn, av alle ting)

at vi tilbringer timesvis på benkene og mater duene,
at vi sprer ut våre matpakkeposer og bolle-krumler
på asflaten og deler av fascinasjon for følgene,
mer enn av godhet, at vi sitter i absolutt ubeveglighet
med benene høyt hevet over nevnte asfaltbakke
og lener oss tilbake, mens vi kjenner blodet strømme
til hodet, og svært få andre steder, og bare kjenne
verden forgå, gå forbi, mens noen usigelige
avholder en demonstrasjon like i nærheten, slår om seg
med plakater og slagord og gamle damer duller
med sine barnebarn og irettesettes av strengere døtre
som speiler moderrollen de selv vokste opp med,
hvis rollebytte komme så brått på dem at de ubevisst
unngår å hefte seg ved det, lar det gå seg hus forbi,
og mener egne barn skal spise maten selv,
hverken kreve å bli fôret eller selv å fôre duene,
og her sitter vi, altså, og vi myser og vi føyer oss
på rekke og rad inn i omgivelsene og pirker på været,
og peker i luften; at vi har åpnet
vinterjakkene våre for våren og ikke lenger kjenner
på kuldegradene men innbiller oss, gladelig,
at de tilhører en annen ende av temperaturskalaen,
at vi er et fellesskap av mennesker
som enten forholder oss i flokk eller unnlater å forholde oss
til noen andre, og hverandre, at vi passer på vår egen bagasje
og det er den eneste oppgave, at vi har tyggegummiklumper
under skohælene vi ikke enser fordi de kun beskues
av dem som besitter benker overfor oss, tvers overfor,
og midt imot i noen annens tryne, og vi er oss stadig bevisst
en viss trynefaktor her, at vi klamrer oss til et håp
om at vi bare sklir inn i overkroppveldet fordelt
på gamle trebenker, uten å skille oss ut som upassende
elementer i et improvisert samfunn, at vi er åpne kanaler,
fullstappet med ørepropper, propper munn og mage full
av sjokoladebarer, instant kakao, potetgull
og altfor salte ostechips, at det er den lukten
jeg ikke kan utstå, små gyldne flak som knitrer og knaser
i munnvikene, mens jeg kiles av en elgitar langtbortefra,
fra en slags amerikansk konsertby, en gang for lenge siden,
at de står på en scene og spiller for meg, indirekte, på en
stasjonsperreng, at der finnes en forbindelse som går utover
det vi forbinder med konkret avstadsregning, for ikke å
snakke om tid og rom-kausalitet, nå skjøvet ut
av et imaginært butikkvindu man kan beskue
mens man tenker, som muligens reklamerer for selvsamme
chipsfaenskap, at jeg forbereder meg på å toge ut herifra
for å akkvirere noe som ligner, overhodet, et bindeledd,
at det er en rus, et sug, en deilig suggesjon, at man trekkes ut
fra stasjonsområdet parallelt med å tilbaketrekkes til
og utifra ens eget opprinnelige sjelelige ståsted, plutselig
befinner seg i en sammenhengende fysisk, sjelelig, mental
og kilometer-målbar utledningsmanøver og en krapp bevegelse,
via skinneganger som leder uendelig langt, med ett forbi -