it's in the white of my eyes

Soundtrack: David Bowie - "Let's Dance" & (fra) filmen "Vanity Fair", som avbrøt - til forlystelse - mine tankebaner og snurret seg inn i mine skriverier, til adspredelse og lystig forførelse med attenhundretalls vibber og en henrivende Reese Witherspoon. Undervurdert! Men etterlot meg en smule søvntrengende og svimlende mot hovne øyne, som da igjen klarte å influere mine skriverier desto mer.

Sol, sol, sol, hvor skal man begynne? Jeg har tilbragt dagen, i dens absolutte hovedsak, midt i Bergen sentrum, på en gressflekk, med bøker i fanget, foran en (viss) musikkpaviljong - i varmebølgen, i roen, ispedd (enkelte) gufs av iskald vind mot hår og hud, og larm av barn i min umiddelbare nærhet; små kjolekledde, identisk utstafferte; inspirert til, altså, knapt forsettlig, aldeles uvergelige rim om mine nærliggende omgivelser...la meg gjenta:

idet påsken er overstått, forbi, og i forbifarten; der
illusjonene brister, innpakningspapirene, plastikk-
forseglingen, emballasjeremsene pakkes sammen
og man krøller til en liten klump hele minnesummen,
fremkunstlet oppsyn til noe masseprodusert
og konsumert, nærmest kylt gjennom systemet
fordøyet, og tålt, som tilvent andre tåreløse kinn
umulig gjenbrukt, resirkulasjonen kun til overflødig
strøm fra rennende øyne over utpakningstretthet
og en hengivelse til noe som er enklere distraksjon,
over overgang til travlere tidsrom og en sommer
som ikke er sommer, ennå, enhver mellomperiode

som om livet var så lett, som for en lystig påskehare,
gjennom kunstig blomstereng og knallblått perfekt-
proporsjonert og oppmålt-konstruert firkløveraktige
blomsterkroner, ellipser som i blått og rødt og gult,
i basisfargers overveldende hage-herredømme
mot en grønn-blank bakgrunnshimmel, her,
imot idéene, inntrykket som av alt, absolutt,
som ikke finnes; uinnsiktede blikk til en beskuende
og et nymalt påskeegg lagt på vent, til en kommende
sesong, et neste år, et neste vårutspring, innkapslet
av et blomstrende hold, og statiske landskapsrekvisitter
og et tett kratt av veltilmålte dekorasjonsdeler, i veven
jeg undret meg alltid, i ettertid, omkring det livløse
og hvordan det kunne virke så livaktig, så sprudlende

inspirert av sjokoladepapir, bowie, witherspoon et co.,
med mer og en fin stund i bysentrum, hvorav følger -

imøtekomst og kommende tiders representative

at: vi kaster tøyskoene, vårt sommerfottøy,
høyt i været, og de lander i et blomsterbed,
inn mot et gjerde, og et gjennomstrålt stakitt
av svartglinsende sol, og vi tenker: om det
at det er greit, sålenge de ikke treffer noen
men det gjør de jo, da, rett i hjertet; og vi
ler mot dem - i alt - at vi er lettsindige i vår
omgang, siste runde spilt, sparket nå igang,
med eiendeler, solskinn og de rosa skosålene

og vi løper mot en åpen favn av noe vinden bringer
som vi ikke riktig ser, men enser, og som lever
ånder, i uutsprugne blader, i blant et stakket glimt
som av en fotografisk blitz, igjennom solspekteret
over ditt glitrende ansikt, der det kun er meg
ditt smil stråler mot, kommer imøte, idet du griper
avtrekkerknappen og knipser et sekund av min
oppmerksomhet, når jeg plukker opp dine etterlatte
accessoirer, der du hev dem mot noe som ikke var et
meg, men et tilfeldig mål for din eufori, et uttrykk
for et vi, der du dilter etter dine egne fremdrivelser

og lar dine sukkerspunnede gevanter frembringe fryd
på mest instinktive vis, hos dine publikummere, lar dine
miniatyrkostymer svinse som prinsessedraperier, som
lagvise kronjuveler av uoverdådigste sort, om dine
lekende lemmer og trommende fotsåler, i mengden, der
du sprer omkring deg din begeistring, i varmen, og lar oss
nære din smittefarlighet, gledesstrålende, i en sådan frydefull
sykdomstilstand, blant hetens synsbedragende innskytelser,
spillende inn, instinktmessig integrert, i dette sosiale spill
der du er inspirasjonen, kjære lille, ytterligere avveksling
fra enhver pinlige stillhet og stillesittende øyeblikk, du ler
og lar oss leve med deg, lattermilde, lar oss lyse i din glans
mellom oss, rundt våre ben, dit du kaster dine sko, for å sette
dine ben dit du ber om lov å gå, og tre inn i verdener du knapt
erkjenner, vi ønsker deg gledelig og tankeløst velkommen,
selvsagt, vi henter deg inn i våre situasjoner, og lar deg spille
flagrende, forbiflyvende vesen, gjennom våre samlinger
der vi holder våre hjertedører vidåpne for deg, av instinkt
og ser deg gripe sjansen som en løsnet neve, der den byr

inspirert av tre småpiker som underholdt en hel liten
forsamling mennesker med sine tøysko, latteranfall,
og upåklagelige, uforbederlige, gode humør, så også
undertegnede, der hun satt i smil og lot seg tilsnakke
og utga seg for overbærende; såsom sommeren alltid
har for vane å medføre økt medgjørlighet, med det meste