ode to a roving man

ripley;
(eller: dennis hopper er min hockeysveis-befengte, galskaps-nære, übermanipulative, nirøykende, tørr-fleipende, fotrinnlig cowboy-aktige og noe ubehøvlet skjuskete helt av verdensmann, og en karakterskuespiller uten like! flinke flinke flinke mannen! og for øvrig, ja, dette er et slags par-dikt til det foregående, skrevet "back-to-back" og i nær sammenheng, og bør leses deretter)

igjen, man eksisterer bare som man gjenfinner seg selv
i andre, ser seg selv i andres speil, som dem, som
det de viser, av sitt eget speilbilde, man er kun det
man ser – i eget speil – man anerkjennes som:

mein ganzes leben
hab’ ich mich gar nicht vorstellen können

og hele mitt liv – har jeg aldri kunnet
forestille meg – å være, andres væren,
noen annen, eller stilt i noen annens sko;
at jeg aldri har kunnet gjøre meg til
som noen annen, og forvandles
kanskje – er jeg dårlig til å ivareta meg selv,
ta vare på mitt eget image – ved meg selv –
og bør bli dyktigere til å dyrke egenheten, ta
to steg tilbake, ett steg frem, for å forfølge,
dårlig til å etterfølge
og de spiller alle alltid optiske spill
med bevissthet, tilsynekomst, som en besettelse
er farlig, besatt, at jeg alltid har vært statisk
som den fullskapte, og ferdig utformet som
aldri kunne rykkes inn bak noen annens skall
men være og forbli innvortes i mitt eget
innsatt alltid som den samme i mitt uttrykk
dette uutholdelige ved å stadig, alltid,
møte samme speilbilde – i det uforanderlige
ved å aldri la seg farge, ved en ufarget
hårmanke, et umalt ansikt, og en make
garderobe
dét å sitte fastspent i ens eget skinn og aldri kunne iføre seg andres / være merket kun ved egne fødselsmerker, aldri merkes ved en annens fødsel / foldes innunder og utav deres hud ... men, å, det holder ikke!

det er som om jeg stuper inn,
men altfor ofte kommer opp for luft
at jeg titter inn i et speilkammer,
men aldri tilstrekkelig lenge til å fristes
til et forlenget opphold;
at jeg skummer fløten, liksom
bare føler lett på overflaten,
uten helt å absorberes, opptas
i et høyere system – at jeg istedet river
alt det systematiserte fra hverandre,
splitter opp min hverdag, slik jeg
splintrer all min sjel i skarpe småbiter,
holder meg for god til enhetlige absolutte
spesifikasjoner, holder meg til vekslende nivå,
men godt på bunn,
hvorenn - det står meg friere å finne ut, der
det fremdeles står en bakdør åpen, står meg fritt
å trekke utenfor – og ta et annet rom i øyesyn –
på hvert av livets klasseordnede hotell, igjennom
hver en pudret, klargjort, teppebelagt korridor;
et mangfold nye presslaken å prøve ut,
you’re very welcome,

sir, med benene dinglende utenfor kanten på havnen,
på bryggestativet, som et formiddagens fastgrodde stillas der
ingen solnedgang kommer, ingen soloppgang rår
og du lener deg inn mot en morken trestolpe, for å forbanne
en venn du ikke hadde, eller
du titter frem under en overdreven hattebrem for å beskue
en verden du aldri bebodde
og aldri vil bebo, i annet enn en kaffetår, en røkfylt bilkupé,
en skitten trappeoppgang, mot et usett staffeli
i kalde morgentimer
smyger deg gjennom et europa nedskrevet til smale smau
og rustende gelender, i en brukket ramme innbefattet død
og døden selv, idet du stiger av på nok en ny stasjon
og legger bak deg enda nye offer, som er skjebner
lik