Hunches on something way back

Jeg husker første gang jeg leste "Ringeren i Notre Dame" av Victor Hugo. Jeg var vel en elleve-tolv år gammel, jeg hadde nettopp begynt å lese De Store Klassikerne. Det var like etter å ha sett Disneyfilmen ved samme navn, og boken fikk meg til å legge denne for hat. Som en av få Disneyfilmer jeg er istand til å hate; jeg som vanligvis putter alt dertil relatert på pidestall og forgyller det i gull og grønnskollete omtaler. Men ikke denne; selv om musikken er fin og handlingen forsåvidt er okei. Den hevder tross alt å være basert på Hugos original. Og hvordan går det an å rote til en så unik og ubeksrivelig medrivende historie? Hvordan går det an å lage barnefilm av noe slikt? Jeg kommer nok aldri til å få svar på dét, men det har plaget med siden. Boken er ikke for sarte sjeler, og jeg har ikke orket å lese den særlig mange ganger til. Brutal som fy og med en slutt som kan drepe det man måtte ha besittet av lystig humør og troen på det gode i mennesket, oppgjennom et langt (eller, i mitt tilfelle, relativt ungt) liv. Like fullt er det en av mine absolutte favorittromaner, og hovedpersonen Esmeralda har alltid vært en av mine yndlingsheltinner. Hun og geiten, selvsagt. Eneste lille detalj Disney valgte å inkludere, harmløs som den er. Også plusset de på med denne fullstendig upassende happy ending'en og alle ble glade og jeg blir igrunnen veldig kvalm, så la meg endelig slippe å snakke mer om dét. Jeg prøver å ikke henfalle for meget til filosofering over triste verker, det være seg romaner eller filmer, men av alle ting ble jeg da slynget rett inn i en "Ringeren i Notre Dame"-mimrestund i formiddag, uvisst av hvilken grunn. Det resulterte i allefall i dette og påfølgende skriblerier. Jeg satt og leste pensum, og dagens utvalgte tekst var "Aeniden" av Vergil, hvilket de heldige som har lest den antageligvis vil si seg enig i at er en usedvanlig tung og ubehjelpelig sak overlesset med vanskelige navn. Mengder av intriger og guddommelig innblanding (også kalt divine intervention; for dem som har sett "Pulp Fiction", host host) og kriger, død, selvmord, ubeleilige graviditeter - og likevel var det ekstremt langtekkelig. Pluss at jeg forstod svært lite. Håper den tilhørende forelesningen vil fungere som en oppklaring. Før den tid har jeg derimot rukket å bli særdeles opphengt i formen på utdraget vi har fått utdelt, det eneste som fascinerte meg det minste, og fant ut at jeg jaggu burde prøve meg på noe lignende selv. Fritt versemål og nokså episke fortellinger med en genuint dikterisk vinkling. Fascinerende, men ikke bare fordelaktig. Hele "Aeniden" er skrevet som en rytmisk prosatekst, og det gjør den mer eller mindre umulig å få sammenheng i; dette blir forhåpentligvis litt mer lettfattelig. For, den ene impulsen fulgte den andre, og så dukket plutselig navnet Phoebus opp, etterfulgt av at en idé som minnet ettertrykkelig om - ja, nemlig - la seg på netthinnen og overskygget det som skulle være iherdig, videre lekselesning av Aristoteles' utpreget selvhøytidelige og kvinnefiendtlige versjon av Setningsoppbygging for Dummies; "Om diktekunsten". Nok sagt om den. Etterhvert ble Phoebus til Phoebius, fordi det klang bedre, og tematikken ble flikket litt på, og jeg ble trist og nostalgisk og fikk nesten tårer i øynene med tanke på tragedien jeg skrev om. Men, med lærdom i tidligere poster om hvordan takle sorg: jeg strukturerte både diktet og meg selv utav hele miséren. Så dette er en revidert, men ikke endelig utgave av mitt lille epos om Quasimodo, Esmeralda og Phoebius. Dessverre uten geiten. Han passet ikke inn og jeg vil ikke dra en Disney. Hersens omskrivinger. Jeg har benyttet et versemål som definitivt ikke er konsekvent, eller flytende; som blir mer og mer sonetteaktig utover, og sikkert er litt for kortfattet i forhold til de klassiske eposene, litt for lite meningsbærende også; og skikkelig moderne, selv om jeg prøvde å legge meg på en mer sofistikert språklig linje. Merk at alt dette da er tilsiktet, og ikke et irritasjonsmoment. Vel, kanhende det også. Men hele greien er, tross alt, fortalt av en forvirret, pukkelrygget, meget formsådd og ulykkelig kirketjener som nettopp har sett sin tapte sigøynerkjærlighet bli hengt. I all offentlighet. Litt annerledes enn Disneybrullyp og dansende steinfigurer, kan man si. Jeg bidrar her med min variant:

"Den besynderliges lignelse" - [draft] - Quasimodos tale til den anklagede
Av Scaramouche, Po(t)eten, og med all mulig takk til nok en genial franskmann. Fine med-poetene!

Hører du skrikene, Phoebius?
Over larmen fra byen, den tynne falsetten;
kan du oppfatte stemmen som roper i vrede?
Mens timene spinner avsted
du måtte lære deg å vente i folketomme rom,
med alt du erindrer, de flagrende skjørter;
tenker du klarere nå?
Hva trodde den mester som sendte sin yngste
avsted, med protesjéens umodne sinne til last
så uendelig lite i bakhånd
Ravnsvarte lokker du forgjeves beskuet, og
komplimenterte så fromt at det nesten gjør ondt
Ville du bedre din neste,
slik det beste var uoppnåelig, endog for deg,
tok du for deg, noensinne, det andre sa mulig
Lyttet du en gang til stemmen?
kalte på henne foruten det navn som var egentlig hennes
aldri i din munn; de ukvemsord ellers ble brukt
Men gjorde det deg vennligere stemt?
Hun bærer fakkelen; gyllent i skinnet; dekkende
hodet høyt hevet over den allmue som avgir hån
Og var du aldri deres like,
med dine mangelfulle svar, der unngikk nektelser,
bekreftelser og slikt man ellers kunne brukt imot deg
Rett skal være rett med overlegg
Du skydde sannheten som pesten, Phoebius, og tillot
den i langsom nedbrytning å ugjendrivelig forgå
Var du bevisst denne smerte
de sterkeste pinsler hun i stillhet overvar,
men ei reelt kunne føle lik ditt bedrag
Neppe sen om å kysse speilbildet
hennes rødmende smil, hennes isnende blod
det flyktigste du nesten unnlot å fange
Undertiden hennes tilstand forvridd
En fabulering til fengsel og en uhørt dom;
satt utenfor det selv hun ubetinget overga
Du var en uhellsvanger lykkes smed
budbærer om allting uforskyldt gjenstridig;
en utsidens betrakter, en fraskrævet forræder
Nevnes aldri med en stavelse igjen
Hverken i heder, ære eller kvaler; din samvittighet er ren
men tannløs, din suksess unngåelig; du svinner fra ditt åsyn
Ser du henne nå, din sjarlatan,
hun svever over denne jord, som du vil vandre lenger;
måtte dine skritt bli sporløse, frenetisk stikkende,
Kan du forstå, kan du omsider innse?
Overdøve utslag av din selvformådde sjette sans
og grundige ovebevisning om egen insignifikans
Hun ville vist deg mer enn dét
I rytmen av sine raske trinn og viltre dans;
som frigjort fra lenker, de hun var tiltenkt;
Der fantes ingen lydig sjel
Så, hvilken mann er han som unngår dype innsjøer av savn
må dette blikk bli ånden som deg hjemsøker i drømme
Mens du for evig vil erindre hennes favn