Får aldri nok av menn med hatt

...cowboyhatt, vel og merke. Trodde du det var over og ut for showdowns og skingrende munnspillsoloer, kanskje? Tro om igjen! Her er Scaras nedtegnelser over en gedigen stund i kinosalen; beste stedet i verden å tilbringe lørdagskvelden.

Dette er ikke en anmeldelse. Dette er en reaksjon. Var på kino ikveld og så "3:10 to Yuma" og det var en meget sterk opplevelse som krever litt utblåsning, mer enn et konsist tilbakeblikk. Denne filmen var blant dem jeg oppførte på min berømmelige liste over fjorårets mest oppskrytte, disse potensielle klassikerne som jeg har vært på etterskudd med å få sett, og som jeg da har gledet meg intenst til siden jeg så den annonsert på kinotoppen i USA og leste de vanvittige hyllestkritikkene den da mottok på Imdb. Og etter nå å ha fått ta dette storartede verket nærmere i øyesyn, kan jeg ikke annet enn å stille meg helhjetet bifallende til alt skrytet, all forhåndsomtalen, dette var virkelig fabelaktig - nøyaktig like fantastisk briljant fabelaktig som jeg har kunnet forestille meg siden September i fjor, da den hadde premiere i nevnte USA. Kjipe kinomatografene i Norge. Men nok om det, i sannhet på tide at man laget en film som dette; jeg mener, HVOR deilig er der ikke å kunne lene seg tilbake i en myk kinostol og bare nyte, til fulle, en god, gammeldags, rustenbrun, møkkete, blodig, voldsom, gripende, EKTE westernfilm? Selv i år 2008, midt inni de moderne teknologiske duppedittenes tidsalder; med all sin CGI og annet møl, alle dens blaserte dandyskuespillere uten hjerte og sjel; også dukker da heldigvis disse små glimtene av gammel storhet opp i horisonten; jeg er så heldig at jeg har fått se fire stykker nylig: musicalfilmens gjenoppstandelse i form av "Across the Universe", Disneykonsernets tegnefilmcomeback med "Enchanted", krigsdramaets nyrenessanse eksemplifisert med "Atonement", og nå: en real western som sendte meg rett tilbake i tid, til "Once upon a time in the west" og dens like, disse guddommelige verkene som vil leve evig; og om den ikke var riktig der oppe, ikke helt, var det ikke langt unna. "3:10 to Yuma" er aldeles briljant på de aller fleste nivåer; Russel Crowe som en uhyre...eller uhyrlig, burde jeg vel heller si, karismatisk skurk var høydepunktet for min del. Han tok simpelthen det beste fra alle sine foregående roller og innlemmet hele sulamitten i en fantastisk tolkning av én eneste gangstercowboy med så mye glimt i øyet at man kunne dødd av mindre. Var visst noen som gjorde det også, jeg hadde såpass med pusteproblemer at jeg ikke tror jeg fikk med meg alt sammen. Å "nagle fast noen med blikket" får liksom litt ny mening etter å ha sett Russels Ben Wade i aksjon. Funket bra på kvinnene i salen óg, etter hva jeg kunne observere. Han hadde autoriteten, elegansen, alvoret og de små eksentrisitetene (fugleperspektiv, haha) som gjorde rollefiguren hans uforglemmelig og fikk meg til å heie mer intenst på filmens skurkealibi enn jeg noensinne kan erindre å ha gjort tidligere. La meg også nevne, i forbifarten, at få andre skuespillere (med unntak av en viss Butler som han tidvis ligner så fælt på at jeg får (enda mer) åndenød) kler historiske kostymer mer enn denne mannen. Og cowboyhatten, da, den klassiske svarte cowboyhatten med snor. Mot Christian Bales hvite. Går det an! Jeg smilte i allefall fraøre til øre over den fantastiske bruken av gamle klisjéer, fordi det var så gjennomført og så vellaget at det bare økte kvaliteten; det er nettopp dette som gjør den til en slik storfilm. En sterk annenplass, på denne min uoffisielle rangering av det beste av det beste av filmens forskjellige klassiker-elementer, følger musikken - som var helt på høyde med Ennio Morricone, uten tvil - laget av en viss Marco Beltrami, som tidligere har komponert soundtrack for det mest bisarre utvalg av grøssere, en bråte skrekkfilmer - og skandinaviske storproduksjoner. Blant dem, to av svært få skandinaviske filmer jeg har greid å like: "Vikaren" og "Jeg er Dina" (hvor Doctor'n min er med). Av alle ting. Men her gjorde han en superb jobb, må jeg si, og kanskje kan denne innsatsen bidra til et par nye, mer givende oppdrag i fremtiden. Med mindre han synes "Dracula 2000" er en milepæl å være stolt av, og ha som karriereklimaks. Om ikke annet klarer Beltrami i det minste å være det manglende mellomleddet mellom både Doctor Who, Gerard Butler og, altså, "3:10 to Yuma". Imponerende. Dernest, ikke minst, det som gjennomgående kanskje bar filmen i størst grad, nemlig samspillet mellom Russel Crowe og - vel, hva skal man si; motstander er ikke rette ordet, men motmann bør funke - Christian Bale. Som hadde returnert for en stakket stund til habitten og look'en fra "Ildens herskere" og jeg hadde absolutt ikke noe å utsette på dét. (Men ser frem til å nyte ham i ettersittende Batman-drakt snart, likeså.) Det var nok ikke et ordentlig vennskap, men heller et idyllisk fiendskap som oppstod dem imellom, og dette gjorde handlingen desto mer spennende - og slutten uendelig tragisk. Jada, jeg satt med tårer i øynene og var helt betuttet over at det måtte ende slik, selv om jeg ville blitt skikkelig bitter om det hadde endt noe annerledes. Uansett, de hadde vesentlig mer kjemi - på tross av sitt ytterst kompliserte forhold - enn hva man vanligvis får anledning til å bivåne på det store lerret. Åh, gnistrende bitterhet og dirrende harme og intens beundring og gjensidig respekt. På én gang. Mellom to ubeskrivelig kjekke menn; fra et ungt, overhormonelt, übersentimentalt kvinnesynspunkt. Glad jeg ikke ble bedt om å velge der, haha. Ville antageligvis fått gedigne kvaler; likesom jeg, også av den grunn, skulle ønske at slutten på filmen hadde kunnet innebære litt mindre av nettopp dette: utvelging av alternativer. Eventuelt utelukking av samme. En riktig avslutning, absolutt, men genuint sørgmodig. Bortsett fra dét, som jeg heller ikke kan klage på, fikk jeg min dose av hester i fri gallopp, dilligencer, røveri, bakholdsangrep, luring i fjellene, baroppgjør, små togsteder, saloondører (favorittsekvens: Ben slår opp dørene, går inn, og Charlie entrer idet dørene slår tilbake; stilfullt av en annen verden!) damplokomotiv, eksplosjoner, borgerkrigsproblematikk, jernbanebygging osv. Masse indirekte Sergio Leone-referanser å hente der; og originalfilmen som denne er bygget på - noen vil vel kalle det en remake, jeg kaller det en nyere versjon, mye mer positivt - er jo fra Leones egen æra. Jeg er sjeleglad for at noen bevarer disse tradisjonene. Selv om det ikke er for alle, selv om sikkert mange er uenige; publikum i kveld var særdeles blandet; noen klappet og var helt i hundre, andre klarte ikke engasjere nok til å kvale en gjest, andre igjen klarte ikke la være å sovne. Da ble jeg forarget. Men det sier mer om dem, enn om filmen. Den hadde fortjent et helhetlig entusiastisk gjeng publikummere. Men, tilbake til saken, kanskje er det for mye å be om en fortsettelse; en gjentagelse av denne suksessen; at de følger opp med en ny tradisjonen som består i å holde godt gammeldags filmhåndtverk i hevd, at noen innser at det går an å beholde en del av de gamle teknikkene og bare sped på med de nye. Jeg vet ikke hva folk egentlig vil ha; om de vil videre, ha noe helt nytt, noe annet, men jeg hadde håpet at "3:10 to Yuma" kunne stå som et glitrende bevis på hvor heldig utfallet kan bli om produsentene bare prøver iherdig nok å skape noe som nettopp er nytt, men likevel benytter seg av de gode tingene som alltid har funket. Hvilket vil si å hente inspirasjon fra klassikerne. Ja, jeg håper inderlig at denne filmen får bli stående som et slikt forbilde for kommende tider og at den kan få æren av å innlede en bedre vane for filmskapere generelt. At de kan lære. Vi trenger slike filmer. De gjør godt for kropp, sjel, den ekteste av ekte filmentusiasme, sentimentalitetens mørke irrganger og mannebensdyrkelsen. Jeg applauderer!