Vy från ett luftgitarslott

[Image: Joachim Berg fotografert av BT's utsendte, som stod to meter unna meg, og som har skrevet en glitrende, lovprisende anmeldelse det anbefales for alle å lese HER, da den muligens er vesentlig mer objektiv og konsis en den nedenforstående. All rights served og tusen takk for lånet.]

Och du är som jag när du dansar
Har aldrig träffat nån som du
Du är som jag när vi dansar
Musik non stop till slut!

I Bergen har vi noe som heter "Lysfesten" og som finner sted hver eneste første desember og består i masse lys, hovedsaklig, fra et enormt fakkeltog og lamper og bål og fyrverkeri, og poenget er at vi skal feire adventstiden og tenningen av det gedigne treet midt uti Smålungeren. Nok om det. Poenget er at vi bergensere muligens bør vurdere å si fra oss opphavsretten til dette navnet, da en liten gruppe mennesker plutselig synes å ha gjort seg vesentlig mer fortjent til den. Vi bør i det minste gi opp alle ambisjoner om å være enerådende når det gjelder festligheter med glimrende lysshow, for nevnte gruppe har nå utkonkurrert oss til de grader med det som må være tidenes mest spektakulære lyskasteroppvisning. Innendørs, vel og merke. Så, kanskje jeg skal kalle den "Lysfesten versjon II". Jeg snakker selvfølgelig om KENTs nye turné og konserten i Grieghallen i går kveld, klokken 2045 og utover, hvor jeg var meget entusiastisk hysterisk gledesstrålende tilstede og det var absolutt magisk fantastisk absurd vanvittig bra, derav den noe usammenhengende skrivestilen og den fullstendig malplasserte innledningen. Selv om julen, i min verden, varer minst til påske. I allefall minnene om den. Gleden over julefeiringen tar aldri slutt. Og der kan man faktisk trekke en liten parallell til godeste KENT, for gleden over å være fan av dem vil heller ikke være over med det første. Ikke for min del. Gårsdagens konsertbegivenhet var simpelthen en bekreftelse, en endelig stadfestelse, av alt jeg liker ved dem og hvorfor jeg liker det. Det var perfekt åttitallsrock med et sceneshow som, altså, overgikk det meste annet man har sett siden tidenes morgen. VGs anmelder har tidligere gitt konserten i Oslo, en stund før jul, terningkast 6 og han kalte den et adrenalinkick som grenset mot det helsefarlige. Jeg stod med laserlys i fjeset, mens jeg hoppet som en galning og sang meg både hes og døv, og kunne ikke vært mer enig. Iløpet av 1 time og 45 minutter klarte den lille truppen med svartkledde svensker å få hele publikumsmengden, gamle som unge, til å reise seg og digge. Strengt tatt bør man ikke sitte på rockekonsert, overhodet, men Grieghallen er nå en gang utstyrt med 2000 stoler og disse ble vel tatt i bruk. Savnet litt å kunne stå foran scenen, midt i den gedigne menneskemassen, men det var ganske behagelig å kunne sitte ned iblant og ha god plass rundt seg. Mer behagelig å stå når man befant seg litt lenger oppi høyden, også. Vi hadde vanvittig bra utsyn og full oversikt over alt som foregikk på scenen. Kunne beundre Joachim Berg fra alle mulige vinkler, studere ham inngående. Ble derimot en smule distrahert av alle de nevnte lyskasterne, så jeg visste ikke helt hvor jeg skulle feste blikket. Imponerende nok hadde man da klart å manøvrere inn i dette relativt begrensede konsertlokalet (for seanser av denne typen; kanskje ikke maks ideelt) et virvar av laserlys og en enorm storskjerm med kontinuerlig skiftende grafikk som utgjorde "bakgrunnsbildet" for konserten. Utrolig nydelig. Scener fra videoene ble mikset sammen med corny dataanimasjon ála coveret til "Du och jag döden", og i likhet med det meste annet dette bandet produserer, var det merksnodig uforklarlig übervakkert. Showet åpnet med en stigende sol som langsomt ble sterkere og sterkere mens Jocke sang som verden som imploderer, og avsluttet med "Mannen i den vita hatten", vi ska alla en gång dö, og samme solen som umerkelig sank ned bak scenekanten. Om igjen og om igjen sang vi dette ene linjen på refrenget, hele salen unisont, og Jocke trengte ikke gjøre annet enn å veive med armen og la den stakkars gitaristen spille seg tullete på tre akkorder. Da vi kom ut etterpå, stod samtlige andre publikummere og nynnet "ja, vi skal alle en gang døøø" og det var i grunn ganske komisk. Før den tid hadde de derimot dratt en mengde hits fra sin imponerende albumkatalog (vi var enige om at å velge ut sanger måtte ha vært et gedigent luksusproblem), deriblant flere av mine personlige favoritter: "Musik non stop", "Columbus", "Palace & Main" og - hvilket fikk meg til å nesten engasjere meg ut av mitt gode skinn (les: hvine og vræle og klappe som en galning) - den underbara "Socker", som er en av mine absolutte yndlingssanger gjennom historien. Fornøyd med tilbudet, med andre ord. Tonen for konserten var hardrocket, uten tvil, og en del av de gamle slagerne var gjort såpass mye mer heavy - for anledningen - at de nesten ble ugjekjennelige. Blant annet "Dom andra", i en knallrå og fartsfylt versjon, som fikk min medsammensvorne Grete til å få litt hetta. Jeg stiller meg ikke uenig. Rockestilen er flott, men "Dom andra" i 90 km/t med dunderbass og plystring på helium er kanskje ikke helt passende. Ellers var det meste utmerket, og da de serverte en medley av "Musik non stop", "Kärleken väntar" og "Ingenting" tok det fullstendig av. De roligere gitarnumrene uteble, tross i at Jocke av og til dro frem kassegitaren og forsøkte seg på litt melankoli. Han slang det fra seg igjen, nesten umiddelbart, til fordel for mer headbange-vennlige partier. Og ingen syntes å ha noe imot dét. De sørgmodige undetonene får man store doser av gjennom tekstlinjene likevel. Jeg ble mest imponert over den aldri svinnende trøkken på band og vokalist; de ga 100% hele tiden og misset aldri. Stemningen var, totalt sett, upåklagelig - og kvaliteten på konserten likeså. Minneverdig til tusen; om man ikke skulle digge Kent like intenst som undertegnede, så bare for selve opplevelsen. Vimsende laserblomster oppetter veggene og en "rød dusj" over keyboardisten. Det var proft og gjennomført til fingerspissene og det vistes tydelig da guttene måtte komme inn igjen for tredje gang og dra et aller siste ekstranummer ("...og vi ska alle en gang døøøøøøø...."). KENT spiller med alt det engasjement det er fysisk mulig å oppdrive, hvilket naturlig nok smitter over på fansen, og frontfigur/trolldomskunstner Jocke lever seg såpass inn i sangene at man nesten kan lure på om han har godt av det. Denne stillfarne poeten som ellers virker så tilbaketrukket og nesten arrogant sky; han tar ut alt han har av energi og krefter på scenen. En overmåte fysisk kompensasjon, og en voldsom maktdemonstrasjon. Heldigvis. Og kanskje litt typisk? Mannen er beundringsverdig genial, og synger med følelsesregisteret utenpå huden. Jeg er nesten litt glad for at han ikke satte seg ned med gitaren alene og begynte med ballader, for da hadde jeg antageligvis begynt å fossgråte. (Som på Queen-konserten i Hamburg, da Brian & Roger nsisterte på å minnes Freddie. Huff og gru.) Men ingen tårer i går kveld, bare skjær lykksalighet. Etter ansiktsuttrykkene på resten av forsamlingen å dømme, var den reaksjonen betegnende for de fleste. Det var - i bunn og grunn - en helt og absolutt fabelaktig rockekonsert fra et like fabelaktig band som jeg vil elske til jeg dør, og enda mer etter dette. Slik kan konserter være, på sitt beste, og KENT er best uansett. Åpenbart.

Visioner i mitt huvud när du ler
Jag har hittat nånting vackert,
vännen, ser du vad jag ser?

Dette spilte de, i sin helhet: (med tack till dom hemsk behjälpliga människorna i forumet på Kent.nu för fullständiga spellisten! Mine favoritter markert med *.)

Vy från ett luftslott
Sundance Kid
Socker *
Revolt III
Palace & Main *
Berlin *
Columbus *
LSD, Någon? *
Romeo återvänder ensam
Generation Ex
Den döda vinkeln
Musik Non Stop *
Kärleken Väntar *
Ingenting *
Om du var här/Dom Andra
---
Kevlarsjäl
Vinternoll2
747
----
Mannen i den vita hatten *