Fra et speil, til en gåte

Soundtrack: Amy Winehouse - in concert, på SVT1 - "oyh, fuck off, yo just pickin' on me cuz I'm drunk!". Jadda. Men hun klarte i allefall å synge, og stemmen bar som bare fy. Må være noen gamle opptak, dette. Dessuten: mer Pink Floyd og musikk fra "The Patriot", som jeg beglodde innimellom alt annet. Og det var, i sannhet, en veldig patriotisk affære. Ikke alle filmer som lever opp til sin tittel i absolutt alle henseende, men denne klarte bragden. Lyspunkt: Mel Gibson med hestehale, Joely Richardson, alltid en glede, og Heath Ledger - som utmerket seg, selvfølgelig, og gjorde en ufattelig bra innsats; og nesten greide å gi meg et lite sammenbrudd, med det samme. Huff. Har fremdeles ikke forsøkt å se "Brokeback" igjen, og tror kanskje jeg bør la det gå en stund til før jeg innlater meg på den strabasen. Savner Heath, jeg. Stakkars Heath. R.I.P., fine mannen.

Kort oppsummert, og som en klar henvisning og utdypning til et foregående innlegg om emnet; soga om Scaramouche's utfart, av denne dag, til IKEA. Jeg hadde da besluttet, med utgangspunkt i et akutt behov for helfigurspeil til å henge på veggen; noe jeg da har klart meg uten i to år, og savnet like lenge - til jeg nå hadde fått nok, og bestemt for å investere; å ta meg en tur til IKEA-varehuset uti Åsane og se hva de kunne hoste opp. Og i samme slengen, få meg den storartede opplevelse det er å rusle rundt i dette gigantiske bygget og bare glane på alt de har å tilby. Inklusive fine speil. Fant det jeg skulle ha tak i, nesten med én gang, noe som må være en slags personlig rekord - og brukte resten av tiden på å bære rundt på disse "4X LOTS speilfliser", til 20,- per stykk; gjør-det-selv-varianten, meget velegnet for alle på rundt 180 centimeter, hvilket (som allment kjent) er vanskelig å speile i sin helhet; men forbannet tunge, saker prisen og størrelsen tatt i betraktning. Ytterligere benyttet jeg - naturligvis - muligheten til å inspisere produkter, installasjoner og dekorasjonsidéer; prøvesitte sofakroker, trykke på knapper, beundre kunstferdige oppsatser og finurlige "mikro-hjem". Ikke nok med dét; tross i all beundringsverdigheten, klarte jeg endog å forlate butikken med en regning pålydende 120 (!!!) norske kroner, alt i alt, og det ER faktisk en ny pers. Men innen jeg stod ved kassen og skulle betale, hadde jeg altså, allerede, rukket å innkassere en hel rekke interessante, for ikke så fryktinngytende, erfaringer blant hyllemetrene med BILLY (bokhylle), BOLLE (øh, bolle) og LUDDE (saueskinnspledd, og jeg kan ikke fatte å begripe at noen - med fullt overlegg - har bidratt med den benevnelsen). Blant annet, takket være iherdig observasjon av mine med-kunder, hvorav diverse par; det vil si samboende, nygifte, forlovede, ungdomsskolekjærester, hva de nå var; og jeg måtte innse, nok en gang, at det mest iøyenfallende, fascinerende ved en shoppingrunde på IKEA er hverken møblementet, krimskrams-utvalget, alle fargevariantene av Ektorp-sofa, eller det faktum at de har begynt å selge skikkelige lysekroner - deriblant én jeg har sett meg ut til mitt fremtidige, herskapelige hjem; sterkt inspirert av en viss, famøs musikalscene. Nei, det aller mest bemerkelsesverdige ved en ettermiddag tilbragt innenfor murene i dette monument over svenskenes (antagelig) største, kommersielle suksess gjennom alle tider, ved siden av ABBA, er de utrolig sure kjæresteparene som svinser rundt og kjekler og ikke kan bestemme seg for hvilke kjøkkenløsninger de vil ha, fordi de ikke vil ha noen ting, og egentlig begynner å bli ekstremt lei av både kjøpesenteret, hverandre og verden generelt. Alle disse biske kvinnene som tramper avgårde, på mer eller mindre fornuftige sko, og de innelukkede, forsmådde mennene deres, som traver etter dem; og begge parter mumler om hvordan de ikke får det som de vil, og ikke blir forstått og helst skulle sett at den andre forsvant fra jordens overflate, og primært tok hele "selvbetjeningsavdelingen" på møbellageret med seg. Jeg var faktisk vitne til en ung fyr på rundt de tredve som stod og trampet foran sin fru og erklærte at "nå setter jeg foten ned, altså!" - akkurat idet jeg var iferd med å gjøre meg til kriminell over en nydelig, svart messing-chandelier; nesten forsøksvis stjålet, så kanskje det var like greit at jeg ble distrahert. (Dog, den lysekroneanretningen var fin, usannsynlig stilig überfin, måtte jeg bare få understreke det. Og svindyr, selvsagt. Muligens det dyreste som noensinne har befunnet seg på IKEA. Typisk.) Og dette var ingen enestående hendelse; idet jeg beveget meg gjennom denne labyrinten av avdelinger og overfylte krinkelkroker, befant det seg kontinuerlig, overalt rundt meg, skrikende barn, gråtende ungdommer (!), gråtende voksne for den saks skyld, illsinte ungjenter som var "så jævla lei av detta stedet!" og overadministrerende kvinner i femtiårsalderen med litt for mye eyeliner; som prøvde å holde troppene samlet, selv i en krevende stress-situasjon. I det hele tatt var jeg vitne til mye mistrøstighet, og i overkant mange, potensielle familiekatastrofer. Generell menneskelig fordervelse. Også denne ulykksalige duoen, som da forhindret meg i å ta første steg inn på en kriminell løpebane; de kranglet om en lyspære. Og noen gulvtepper, det var i allefall hva jeg maktet å oppfatte. Oftest hadde jeg bare lyst å lukke ørene og stenge meg inne i en dempet, harmonisk boble; med fokus rettet kun mot egen handleliste, og oversikt over alle nødutganger. IKEA er, på alle måter, et interessant sted å bruke noen lørdagstimer; man har i det minste mye å glo på. På godt og vondt. Man får akkurat det man trenger til hus og hjem; det er pent, stilrent, superbillig. Her er lett å finne frem, i allefall når man er kjent; og dét fortrinnet hadde jeg, da, om ikke annet; og det er spennende sted å være på shoppingtur. Det er et opplevelsessenter, mer enn en ren butikk, det skal de ha. Med lekker utforming; man har gjort det mer gjennomført innbydende å handle der enn det pleide å være. Men hist og her er det likevel skitt i krokene; overført betydning eller ei; og man spiller heismusikk på høyttaleranlegget, selger vasne pøser til en femmer, transporterer flatpakket, for allting er minstepris - i enhver forstand - det er plastikk, billigste løsning, man er alltid redd for at kjøpene skal gå i stykker før man har fått dem hjem. Og det samme gjelder kjøperne, vi som surrer rundt og følger pilene på murgulvet; vi blir fort litt ødelagt, vi også, mens vi er der. IKEA er et begrep, mer enn bare et merkevarenavn; en institusjon i samfunnet og en klisjé blitt. Kvinner har dødd, i popmusikken, "i en sofa fra IKEA", og "IKEA-kjøkken" er i seg selv etablert som en skilsmissegrunn. Man innleder de største krangler over de minste bagateller, her i verden, og blant dem finnes altså - av alle ting - interiørutvalget. Slik konfliktfylthet avleder, på sin side, en rollefordeling av "hans" og "hennes" når det gjelder allmenne oppfatninger, og deres forskjellighet, og man skvises dermed inn under stereotypene; man må nesten fly i synet på sitt følge, når man er ute på slikt innkjøpstokt; det er en del av gamet. Også dette bærer kjøpesenteret preg av. Det er et sted med mange kontraster, mye vold, og humørmessige bølgedaler, og folk synes å agere på instruks, mer enn instinkt. Sjelden er det mer åpenbart hvordan vi lever etter ubevisste maler mht egen oppførsel. Både det at vi handler, når vi handler og hvordan vi handler. Og da mener jeg i "gjøre" på lik linje med "shoppe". IKEA reflekterer samfunnsmessige kutymer, til en viss grad, og hvis man føler man trenger impulser til en sosialantropologisk doktorgradsprosjekt, er det liten tvil om hvor man kan begynne. De holder gratis buss og greier. Så kan man streife omkring som en annen agent uten cover, med en gul handlepose-på-lån, og bare observere. Et stort maskineri av tilreisende; litt som en fornøyelsespark, mest som et galehus. Varierende, motstridende inntrykk av idyll (ungt, nettopp sammen-flyttet par på jakt etter matchende kaffekopper) og tragedie (ungt, litt-lenger-sammen-boende par på jakt etter kaffeekopper å knuse skallen på den andre med). På en bakgrunn av de nydeligste stylede stueløsninger, og blomstrede dusjforheng. Det er et spekter uten like. Mye vakkert, en del mindre vellykket, visse syn jeg like gjerne skulle vært foruten. Lørdags-IKEA er ikke for pyser; det er et brutalt samfunn av menneskesjeler som går hverandre og seg selv på nervene. Man bør stålsette seg; være forberedt på hva man gir seg i kast med. Vite hva man går til, bokstavelig talt, og helst reise alene. Det gjør ihvertfall jeg. På innleid Tide-buss, med masse ukjente mennesker, litt som å dra på skoletur uten skolen, og med en helt klar idé om når jeg kan komme meg hjem igjen. Det gjelder å ta sine forholdsregler, her i livet, selv når man kun er på jakt etter et speil.