Helt koko, men mest happy

All of these mixed emotions
Tangled up in pure confusion
It's hard to let go of the past
But it seems easier as time is movin'
Well, you said he makes you laugh
And he makes you happy
He sees you smilin' back
It is everlasting...

Dette er en plateanmeldelse. Faktisk. For: Jeg har lagt min elsk på en viss Colbie Caillat. Av alle mulige syngedamer med kassegitar som finnes der ute. Og jeg prøver å forklare meg selv hvorfor. I tillegg til at jeg har behov for å promotere henne litt for et mindre oppmerksomt norsk publikum som ennå ikke har unnet henne en plass på VG-listen. (Uten at dét nødvendigvis er et manglende kvalitetstegn.) Men jeg har fremdeles visse problemer med å fatte hvorfor jeg fattet slik interesse for henne, hvorfor jeg nå hører på albumet hennes konstant og hele tiden. Ikke er hun spesielt überbriljant som låtskriver, ikke er hun noen Celine Dion hva stemmeprakt angår, ikke har hun eksperimentelle produsenter bak seg. Ikke er hun spesielt interessant; egentlig; hverken som partyløve eller kjendisemne, overhodet, og ikke har hun noen utagerende vaner eller habitter eller fortidsminner; hun bruker ikke særlig med sminke engang. Men likevel, hun har unektelig særpreg. Hun har en fabelaktig, eh, formidlingsevne. Rent hypnotisk. Og hun gjør meg glad. (Muligens ikke så rart, det. Siden hun er blottet for negative vibber. Fullstendig! Amy Winehouses rake motsetning!) Dette er damen som synger "you make me smile, just for a while"; om igjen og om igjen til ørene blir susete, i alle (radio)kanaler; med sommerfølelsen i tærne, sommerfugler i magen, og med bålkos og latter i stemmebåndene. Frihet og forenkling av det meste; hverdagen generelt og kjærligheten spesielt. Om ikke annet så har hun maktet å skrive en genuint gledesspredende sang. "Bubbly" får meg til å sukke henført, som en annen chick lit.-heltinne, og lene meg tilbake i sofakroken og smile tilforlatelig til verdens uting, ignorere allverdens vansker. Blid og fornøyd og den totale problemfrakskrivelse fra solkysten av California. Truddelu og diddeli og livet er en trall. Mmmm, lissom. Things can be heard, but I've learnt to try patiently. Dessuten: musikkvideoen til nevnte "Bubbly" er GULL. Det var den som i utgangspunktet gjorde at jeg fikk øynene opp for både artisten og selve musikken. En helt fantastisk sak, med feriestemningen skrudd opp til vanvittige høyder og kjernetematikken hennes tatt helt ut. Kjøre rundt i fancy jeep på landeveier i midtvesten, vandre barbent langs stranden, nyte solnedgangen i en eller annen kjekk types armkrok og grille pølser iført pelsjakke. Kleskodeksen her sier halvveis-hippe, halvveis-rocker, helt-bohem. Musikkstilen likeså. Passer meg perfekt. Colbie snekrer sammen enkle, små gitarlåter med nynnbare refreng og fine overganger, tilsatt nydelige, om enn relativt lettfattelige, tekstlinjer. Minner bittelitt om Joni Mitchell, enda mer om Eva Cassidy, mest av alt om Lene Marlin. Norah Jones titter innom, Katie Melua lurer i bakgrunnen. Det er velklingende på absolutt alle måter og minner meg om alt jeg lengter til i sørpesnøens eksamensforberedende tilværelse: hengekøyer, longsdrinks og badeliv. Sommerferietid. Kjekke menn på strandpromenadene. Som nevnt utallige ganger tidligere. Colbie klimprer løs på "Tailor Made", min favoritt, og hensetter meg til uante nivå av koselighet. Og ja, det kan jeg like. Såh: Scaras anbefaling denne gang går til amerikanernes nye(ste) sweetheart, den berømmelige frøken Caillat - med masse talent, og hennes debutalbum "Coco". Løp og kjøp! Og finn frem stråhatten!