Noen ganger blir filmer virkelig sittende fast på netthinnen så lenge at det grenser mot det ubehagelige. De går ikke bort; minnene og bildene fra dem ligger som en intens påminnelse i mange dager, netter, for ikke å si uker, etter at man har sett dem. "The Last King of Scotland" kommer til å være en slik film, for min del. Sjelden har jeg tatt del i en sterkere og mer gripende filmopplevelse. Den var rett og slett grusomt god. At Forest Whitaker vant Oscar burde være en selvfølge for alle og enhver; han spilte så fantastisk bra at det ikke var rom for tvil. Det var ingen vanlig skuespillerprestasjon, det var en levendegjøring av en sosiopat av en diktator; og hvilken maktdemonstrasjon fra en farlig charmant herremann! ;) James McAvoy gjorde også en god figur som den grusommes livlege; en mann som bokstavelig talt fikk smake sin egen medisin. Det var øyeblikk, spesielt mot slutten, da jeg måtte knipe igjen øynene og knytte nevene rundt armlenene på kinostolen og håpe intenst at jeg ikke kom til å få mareritt av dette senere. Men marerittene har så langt uteblitt, og den utsøkte kvaliteten på filmen er det jeg erindrer med glede. For selv om historien som sådan er FÆL, hårreisemde, avskyelig, you name it, så har ikke regissører og crew dratt det hele for langt; det blir aldri direkte frastøtende å se på. Bare grusomt realitsisk og en påminnelse om menneskets ondskap; hva vi faktisk er i stand til. Det er en nødvendig, om enn uhyggelig lekse, og jeg liker historier som setter søkelys på dette temaet. I tillegg hadde filmen andre og minst like glitrende sider; hyggestunder ved svømmebasseng, humor, fin fotografering av Afrikas nydelige landskap - positive relasjoner mellom generelt sett glimrende skuespillere. Kort fortalt om plot and people: dette er en sann historie med visse innskrevne elementer - den fiktive karakteren til McAvoy er en naiv og frustrert, ung lege som ankommer Afrika på syttitallet, på søken etter noe som er fullstendig forskjellig fra det han er vant med og lei av; en overstyrende far og utsikter til å styre familie-legekontoret sammen med denne. Han drar dit på måfå, som en annen eventyrer, og innser overhodet ikke hva han har begitt seg ut på før han er midt oppe i det, og da er det for sent å komme seg ut. I allefall uten å måtte betale en durabelig høy pris, både mentalt og psykisk. Han lever i en drømmeverden der han er en "doctor abroad" og setter stort sett sin lit til at skjebnen vokter over ham og verner ham. Problemene begynner når han, takket være en slags flaks, og tilfeldighetenes spill, får han jobb hos den nyinnsatte og (meget naturtro!) presidenten Idi Amin (Whitaker) som har en bisarr fascinasjon for Scotland og dermed trykker den fotballspillende, patriotiske skotten av en nykomling til sitt bryst. Nicholas, som han heter, blir trukket inn i Amins politiske spill, men enser ikke de - ehem - omfattende ulempene før han får groteske bevis på dem slengt rett opp i fanget. Først lar han seg i stedet blende av Amins luksusliv og vakre venner og smigrende vesen. Han er en ganske egoistisk ung mann, nokså bortskjemt, som forsyner seg av livets goder og ikke tar særlig hensyn til sine medmennesker. Han er en blanding av jypling, en som gjør mye rart og galt for å komme seg opp og frem, og en rettskaffen sympatisør med de svakerestilte - som blir fange i sin egen lidenskap og simple, europeiske livsfilosofi og -bakgrunn. Man får man sympati for ham; det var virkelig pinefullt å ta innover seg dette han holdt på å rote seg opp i, før han så det selv; alle tegnene han burde tolket og alt han bare ignorete, for deretter å bivåne de påfølgende, uhellsvangre erfaringene - ja, gjør ham til en modnere, men også ulykkelig mann - fordi han må miste alt før han kan forstå den hele og fulle sannheten. Filmen er en leksjon i menneskesvikt og hvordan man ikke skal ofre andre for egen vinnings skyld, og at man skal reagere på vold og faenskap, ikke la den passere i stillhet. Og i hvertfall aldri godta den. Jeg kan med andre ord ikke annet enn å anbefale, og dessuten; en film full av Doctor'er, Afrika og Skotter? Det kan vi like. Definately!
No comments:
Post a Comment