Nipp-snipp-tada!

Lang nasjonaldags ferd mot natt. For å sitere min mor: "Det er rett å være trett på attende mai". Begynte klokken syv i gårmorges med buekorps og kanoner, avsluttet klokken to i natt med vin og "House M.D." sammen med min kjære nabo. En meget interessant nasjonaldag på alle måter; jeg hadde aldri feiret dagen i Bergen før og det var utrolig annerledes enn i Oslo (der jeg pleier å være) og likeledes utrolig moro. Bergenserne er mye mer opptatt av action og underholdning i søttendemai-toget; her kler man seg ut og sykler og spiller jazz og går på stylter og turner og lignende, mens man paraderer, og det er mye artigere å være tilskuer til dét enn et langt og ensformig barnetog. Savnet kongefamilien på balkongen og en festpyntet Karl Johan (en flaggpyntet Bryggen fikk være reserveløsning; mer enn godkjent sådan!) - men hadde da til gjengjeld generalutsikt til en marsjerende Friele, ablegøye-Arme Riddere og nydelige Statsraad Lemkuhl. De nevnte Buekorpsene bidro med mye leven og stilig oppsyn; ingenting er så malplassert sjarmerende som smågutter i altfor store uniformer; stiv i fjeset og med våpen på skulderen. Søtt. Tivoligarden fra Tivoli i København var hyret inn, og de stilte med en upåklagelig presisjon og eleganse vi alle bare måtte beundre; veteraner i veteranbilder fikk frem tårer i øyekroken hos middeladrende, bunadskledde Bergensdamer, jeg holdt på å få et TaeKwonDo-spark i hodet, takket være en litt overivrig svartbelte-fyr som ville vise seg frem i toget, OG jeg fikk sett mer av Bergen på én dag enn jeg noensinne tidligere har maktet, takket være min tante som dro meg av gårde fra sted til sted på intens jakt etter spennende aktiviteter, dvs fotografiobjekter. Det er noe uhyre klaustrofobisk-koselig over å stå tett sammenklemt i en menneskestim i solskinnet og rope hurra og se rare mennesker gjøre rare ting de ellers aldri ville drømt om å begi seg utpå. Og det var arrangementer overalt i byen i går; hovedprosesjonen først, ikke minst, med russetoget til slutt der hovedbilen het "Casino Royal with cheese" og hadde tema James Bond - russ 007; jeg er misunnelig! - og spilte heavy techno mens halvfulle, småsjanglete ungdommer hoppet og spratt bak. Deretter masse oppvisninger rundtom i sentrum (breakdancekarate-parcour-tingen) og musikk (korps-i-fontene) og taler for dagen på en meget original scene (Olav Kyrre er et, eh, 30 meter langt lekevikingskip med discolys), hotdogs og vårruller fra lokale initiativtakere med ørten forskjellige boder plassert rundt festplassen, livsfarlige eskapader i to stykk klatrestenger samme sted (hva de gjør den dagen noen faller ned derfra er det fortsatt ingen som vet), is og snop og atter sukkerholdige mellommåltider, en rask hjemtur til fots (nok en anledning til å spise goddis og se på livet) før man dro tilbake og fikk med seg ungdomsparty ved skipet og litt tivoli-tull (pling-plong-sjingelispjong), dernest stemningsfullt fakkeltog og fyrverkeri som avslutning (selv om fakkelen min var en smule ustødig og folk blir utrolig irrtable utpå kvelden etter en hel dag med hurtig vandring ikledd bunad). Jeg er fryktelig glad for at jeg ikke sitter i opprydningskomitéen, og jeg er utrolig lykkelig over å ha kunnet delta på slik en strålende folkefest. Været var på vår side (eneste dagen denne uken med sol fra morgen til kveld og ikke én regndråpe), tidsskjemaene ble overholdt (sånn circa), Torvallmenningen var bare halvveis dekket av søppel og tyggiser, og nattbussen hjem var full av tilfredse feirende. En vellykket 17. mai - på alle måter!

Noe annet som er gøy, om enn ganske foruroligende, er (blant annet) at når man har lest tilstrekkelig med pensumrelatert stoff, har man lett for å begynne å relatere helt annet stoff til pensum. Et eksempel på dette er følgende Gerry-sitat som fikk meg til å sette lunsjen i halsen og skoggele og det er da kanskje ikke fullt så festlig for folk som ikke studerer forskjellene på britiske aksenter innen standard english og varianter av denne, men altså: "I didn't want to be shouting things like 'Spartans, tonight we dine in hell' in an English accent!" - fra et Marie Claire-intervju nylig om hvorfor King Leonidas snakker skotsk. Hihihihi. Andre viktige nyheter: DeNiro og Pacino skal ha en aldri så liten reunion i en ny independent film der de skal spille politimenn som jakter på en seriemorder; ikke akkurat samme situasjonen som i "Heat", men gjett om jeg gleder meg! Har ventet lenge på å se de to spille mot hverandre igjen! Blogger har endelig skjønt tegningen og tatt i bruk autosave for å redde oss skribentene "in case of calamity" - bedre sent enn aldri, sier nå jeg. Mary-Kate & Ashley skal visstnok spille Bonddamer (påkledd og uten sexscener, ifølge en kontrakt de har insistert på å inngå, pfff)i den nye Bondfilmen, som allerede er mer hauset opp en den forrige, og jeg lar meg fascinere av hvordan det kan være så enkelt å skaffe seg et horribelt grunnlag for å lage en film, og hvorfor de nyter å være så sadistiske mot oss stakkars fans som gruet oss halvt ihjel til CR - bare for å bli (realtivt) positivt overrasket - og nå gjentar de hele opplegget. Hva er dette; omvendt psykologi? nervebearbeidelse? jo mindre vi gleder oss, jo mindre krav stiller vi, dess enklere blir det å innfri? Jeg er mest bekymret, og jeg vet ikke om jeg tør å ha tillit til Barbara Broccolis dømmekraft. CR lot seg redde av et fantastisk plot og en gjennomført finish, men med en annen motspiller enn Eva Green og en frittstående historie uten Ian Fleming å lene seg på, er jeg LITT redd for hva Craig og co. kan koke ihop. *Grøss*. Men jada, jeg skal se den. Det er hovedproblemet. De gjør det kav umulig for meg å skulle se frem til å måtte se den hersesns filmen.