Mai, mild og molefunken

SKVALDER.
Tøffe, usympatiske og sarkastiske, men sjarmerende Doctor House (fine doktorene!), tøffe og ubegripelig flinke Elton John, hvis 60th-anniversary konsert i Madison Square Gardens bør forbli legendarisk for ettertiden, og tøffe - nei, übertøffe! - P!nk som synger linjer jeg kan kjenne meg skremmende godt igjen i, "never liked school that much they tried to teach me better", og viser finger'n til alle dem som forsøker å forvandle henne til noe "bedre", underforstått mer tilpasningsdyktig, mer kjedelig, mer mainstream. Fuck mainstream.

PROSA.
(Smakebit på noe mistrøstig jeg begynte å skrive på i dag. Soundtrack: John Lennon - "Stand By Me".) Hun hatet virkelig å sove. Hatet å lukke verden ute, skyve unna bevissthetens impulser og oppfattelsesevnene. I våken tilstand fungerte kroppen på nivå med en radar; ømfintlig overfor enhver bevegelse, lyd, synsinntrykk. Det var anstrengende i lengden, selvsagt, for ikke å si vanedannende. Og derfor vanskelig å legge seg av med. Det var en rus; hun trengte ikke bekymre seg for å bli tappet for energi, hun følte at den ga henne nye krefter i stedet. Så lenge hun kunne huske var det å slappe av, tillate seg å være uoppmerksom, noe hun ikke kunne tåle; angsten hadde røtter helt tilbake i barndommen. Alle disse årene med vedlikeholdelse av den hadde også bidratt til å slette minnene om uroens opprinnelse. Men hvorfor klage. Det var en blanding av tilfredsstillelse og selvpining og sistnevnte fostret ny tilfredshet. Likevel, der lå hun i sin egen seng, på en trippelpolstret, ultraergonomisk madrass med en utsalgsverdi langt over alminnelige månedslønninger - for å motvirke egne lidelser - var en lyttende sympatisør akkurat det hun lengtet etter. For å døyve på tungsinnet. Er det en lovlig betegnelse, når det er slikt man kan hjelpe for? Når man kan forandre på det, men ikke - ønsker? Nei, hun visste ikke, visste bare at hun ikke kunne sovne der hun befant seg, liggende utstrakt som en Michelangelo-figur, og opptatt med å studere mønstrene i taket. Hun kom til å våkne, med klokken på altfor tidlig, forbaskede visere som ikke kunne se å flytte seg men stod og svaiet og dro sekundene ut i det uutholdelige. Drømmeverdenen ville dermed være umulig å returnere til. En instant dose koffein og et eller annet med yoghurt, det var det hun hadde stående i kjøleskapet, ville utgjøre morgenens første måltid. Selvdisiplinen kunne neppe bidra til videre avspenningsmanøvre, da den var nærmest ikke-eksisterende. Og i dette øyeblikk begynte hun å telle sauer, selv om det aldri hjalp, for det fikk i det minste tankene vekk fra feil og mangler. Surrende fluer rundt lampeskjermen, konturene av en edderkopp på listverket i skillet mellom vegg og tak; det slo henne at en som tok seg råd til så avsdinig dyr sengekomfort burde bevilget seg en nedspraying av dette råtne, gamle huset. En lukt hun hverken ønsket eller maktet å plassere satt fast i panlene og sivet kontinuerlig ut i rommet, hang seg fast i stoffer og inventar. Treplankene som utgjorde sengekarmene hadde sikker også sett sine bedre dager. Kanskje burde hun filosofere over andre mennesker, ikke omgivelsene. De hun kalte sin omgangskrets. Hvem var det realistisk å skulle snakke med i morgen? Hvem pleide å ringe?

Av søsknene var vel broren den som utmerket seg. Den fæle, men akk så ufravikelige; i hennes mørkere stunder grenset bebreidelsen av ham mot forakt, ellers kunne hun akseptere ham - under tvil. Hun studerte dog fælt på hvordan han alltid klarte å få spørsmålene han stilte til å høres ut som informasjon han hadde gått inn for å memorere, ikke tilfeldige fakta han dro frem for å kune føre samtalen inn på noe som faktisk handlet om henne til en forandring; nei, han fremsa derimot alt slik at det skulle lede til en diskusjon omkring temaer han kunne relatere til, eventuelt forelese om, og han var den mest selvsentrerte personen hun kjente til. Han hadde ingen interesse for andres engasjement, han skydde dialoger som pesten. Foretrakk å konfrontere uforberedte møtende, som henne selv, med detaljer angående hennes privatliv man ikke kunne fatte hvordan han hadde fått tak i, eller bitt seg merke i, for deretter å snu rundt på dem, trikse og mikse, hele hennes familie holdt det gående på denne måten; de snudde enhver ulempe til sin egen fordel. Hennes ulemper. Deres skadefryd. Og venninnen; entallig, selektivt, ensomt; som ikke hadde noen bekymringer foruten dem kjæresten og resten av samfunnets udeltakende suppegjøker forvoldte henne. Og det som skremte den søvnløse aller, aller mest der hun liggende på himmelsengen sin kastet forbannelser i hytt og vær, var at samtlige av disse bekjentskapene og slektningene var en del av henne, et uttrykk for hennes valg og misérer. At de beviste noe. Det at hun fremdeles opprettholdt kontakten med dem beviste noe. Det at de ikke ville snakke om henne, til henne, med henne - den rekkefølgen - mens de kun klaget over egne problemer og lot til å ignorere dem som måtte tilfalle de ulykksalige; det var et mønster. Et selvstendig problem. Hånden hennes hvilte mot pannen og skjulte øyelokkene, en behagelig kulde fra sprekken i husmorvinduet kilte huden såvidt, hun presset bakhodet ned i puten. Disse bindeleddene på alle kanter; forbindelser til det hun ønsket å flykte fra og flykte til på samme tid. Og søvnen. Den kom ikke. Hun skjønte det nå. Den virkelig søvnen kom aldri til å innhente henne. For hun gjorde sitt til å skyve den unna.